Kapitalismen skifter sjef, verdenshistoriske virkninger av at Kina går forbi USA
Av Tron Øgrim
Dette er et privat notat "fra meg til meg" – ufæri og ufullstendig. Noteverk fins ikke, korrekte referanser eller riktig sitering garanteres IKKE. En del av talla er resultater av RRH (Rask og Røff Hueregning) fra Tron Øgrim. Dette er bare lett pussa over for å fjerne sånt som vil være HELT uforståelig for andre.
Forklaringer: GDP PPP er på norsk Bruttonasjonalprodukt omregna til kjøpekraft internt i ulike økonomier (brukes bl.a. av FNs utviklingsorganisasjon UNDP.) Det jeg kaller GDP i rådollar er BNP IKKE OMREGNA (noe som gjør fx den kinesiske og en del andre økonomier (India, Russland osv) vesentlig mindre, sammenlikna med en del andre økonomier, fx den norske, som da ser relativt mye større ut.). Viktigste enkeltkilder er www.undp.org og Lenin: Imperialismen som kapitalismens høyeste stadium dessuten en hælvetes masse lesning som jeg ikke gidder å notere.
Les videre på eget ansvar!
Tron Øgrim er revolusjonær og skrivende. Han har skrevet en rekke bøker, både skjønnlitterære og innenfor ulike sakprosafelt.
Denne artikkelen står i festskriftet til Brigt Kristensen i anledning hans 60-årsdag. Det er ei bok med artikler av andre forfattere – deriblant Tron Øgrim – og jubilanten sjøl. Boka kan bestilles fra Bodø RV.
1) KINA går forbi USA
En av de største forandringene i de siste 100 åras kapitalistiske verden er i gang:
For omlag 100 år sida blei ENGLAND (tett fulgt av konkurrenten Frankrike) erstatta av USA som verdens ØKONOMISK sterkeste kapitalistiske land. I de nærmeste åra vil USA bli erstatta som verdens største økonomi (målt i det den engelske verden kaller GDP PPP) bli erstatta av KINA.
Dette er et enormt jordskjelv i verdens økonomi som knapt er forstått, og enda mindre diskutert, både blant politikere og intellektuelle allment og på venstresida særskilt.
2) USAs situasjon NÅ (2004)
USA dominerer verden økonomisk. Størst finanskapital. Dollaren er verdensvaluta. Størst utenlandsinvesteringer. Størst økonomi målt i GDP (PPP el "rådollar"). Ledende på en del teknologiutvikling, bl.a. data hardware og romteknologi. Sterkest og mest internasjonalt slagkraftige hær. Flest internasjonale allierte, sterkeste makt i innflytelse fx i FN.
3) USAs vei til verdenshegemoniet
USA gikk forbi England ca 1900, målt i GDP. Men det er interessant å merke seg at når det gjalt MILITÆR STYRKE og DIPLOMATISK INNFLYTELSE tok det mange år før USA på samme måte gikk forbi de ledende europeiske imperialistiske maktene ENGLAND, FRANKRIKE, TYSKLAND.
I første verdenskrig var USA perifer og kom inn seint. Typisk nok behandler Lenin USA nokså lite i den klassiske boka om Imperialismen (1916 – det viktigste marxistiske verket fra 1900-tallet!). Dette uttrykker at England, Frankrike, Tyskland (og i Asia, Japan) dominerte verdenspolitikken fram til 2. verdenskrig, der USA ÅSSÅ kom inn seint.
Ved inngangen til 2vk hadde USA væpna styrker langt svakere enn de andre stormaktenes, på størrelse med Belgias.
Det var først UNDER 2vk at USAs opprustning gjorde landet til den MILITÆRT dominerende verdensmakta, og USA rykka fram sine posisjoner i Europa, Asia og Afrika sånn at USA åsså blei DIPLOMATISK dominerende. Denne framrykkinga fortsatte under "avkoloniseringa", som åsså kan sees som en prosess der USA pressa ut England, Frankrike og mindre imperialistmakter fra Latin-Amerika, Afrika og Asia og stort sett tok over deres posisjoner – ei utvikling som varte helt til 1970-tallet (Portugals sammenbrudd i Afrika …)
Interessant: USA sto i begynnelsen av denne prosessen ofte fram som "motstander av kolonialismen" (ex: USAs motstand mot England/Frankrike/Israels felttog mot Egypt 1956!)
Det tok altså over 40 år FRA USA var ØKONOMISK sterkest til USA blei MILITÆRT sterkest, og først DA begynte USA med en virkelig OFFENSIV diplomatisk politikk UTAFOR sin "bakgård" (Mellom-Amerika – tilmed Argentina og Brasil var først på 1900-tallet prega sterkere av Engelsk enn USAnsk imperialisme.) USAs virkelige "tigersprang mot verdenshegemoniet" begynner først på 1940-tallet.
4) KINAS situasjon NÅ (2004)
Kina er verdens nest største økonomi målt i GDP PPP (2002) med omlag 6.000 milliarder USD (mot USA 10.000 mrd USD). Ettersom PPP-verdiene mer riktig avspeiler indre produksjon og fx muligheter for militærproduksjon, gir det et riktigere bilde av virkelig styrke enn GDP rådollar – der Kina var nr. 6 (2002 – nr. 4 nå og nr. 3 i 2005)).
Ut fra Kinas nåværende vekst (jeg overser statistiske usikkerheter her) som har holdt seg i omtrent 30 år(!) vil Kina gå forbi USA i GDP PPP innen 10-15 eller 20 år. Noen spåmennesker gjetter tilmed på kortere perioder.
5) Historias største industrinasjon
Kina ER alt blitt verdens største industrinasjon, dominerer masseproduksjon av alleslags industriprodukter fra plastlokk og leker til tekstil og sko, og har ut fra det en enorm eksport som dominerer markedene over hele verden, inklusive Vest-Europa og USA sjøl.
6) Kinesisk import dominerer råvaremarkedet.
Den (nominelt) rekordhøye oljeprisen – og tidligere i år, skrapjernsprisen, som førte til den merkelige verdensomspennende epidemien av tjueri av kumlokk (!) – gjorde verdenspressa oppmerksom på at Kinas enorme industriekspansjon har gjort at Kina nå DOMINERER RÅVAREMARKEDENE SOM IMPORTØR.
(Kina er av to grunner det enkeltlandet som er viktigst for norsk økonomi: a) Oljeprisen og b) Vareimport fra Kina holder norsk prisvekst lav. Dette er sjølsagt helt nytt i norsk økonomi!)
Kina er på ei rekke områder verdens STØRSTE importør (fx mange metaller) og sjøl på de områdene der Kina IKKE er det, som olje (USA fortsatt størst) er den raskt voksende kinesiske importen det som presser PRISENE i været.
Kina har sia 1990 (eller kanskje sia 1980) forvandla seg fra en økonomi som stort sett var sjølberga med råvarer (fx olje) til en stat som i stadig økende grad må importere råvarer – og strategisk åsså MAT. Her kommer Kina på linje med USA (en økonomi som Kina på mange måter likner, bl.a. i det at begge må importere tross store indre ressurser), Japan og Vest-Europa (og kanskje, nå som India industrialiserer raskt, etterhvert India).
7) Kinas transportbehov
Det enorme transportbehovet gjør at Rotterdam (som fra 1962 passerte New York som verdens største havn) i 2004 blir passert av Singapore og i 2005 av Shanghai. 6 av verdens 10 største havner er nå i Kina! (Ingen av verdens 10 største havner er nå i USA.) Den kinesiske vareimporten sprenger nå Europas havner og fører til svære køer. Dette får Kina, som frykter både flaskehalser og fx ei ny stengning av Suezkanalen eller trøbbel i Malakkastredet, til å undersøke prosjekter som den fantastiske ideen om verdens største jernbaneprosjekt Urumchi-Narvik(!) + mer "moderate" saker som jernbane til Tibet, oljeledning gjennom Burma osv.
8) Kina legger om til høyteknologisk eksport
Mens Kina for 20 år sida ikke hadde høyteknologisk eksport, er Kina nå verdens nest største elektronikkprodusent etter Japan. 50 % av alle kameraer og 25 % av alle kjøleskap lages i Kina. Et kinesisk monopol er verdens største produsent av fjernsynsapparater, i Kina og utenlands.
9) Asia og datarevolusjonen
Internasjonalt er det tre sentra for den sosiale datarevolusjonen (definert som stor reorganisering av økonomien ved massebruk av datateknologi, inklusive kommunikasjon)
- Nord-Amerika
- Europa, særlig Skandinavia og Nord-Europa
- De høyt utvikla delene av Øst-Asia (inklusive Singapore og Australia/New Zealand)
Disse tre områdene er ASSYMETRISKE. USA ligger først i hardwareutvikling og utvikling av store datafirmaer. Nord-Europa og Skandinavia har vært et sentrum for utvikling av sosial bruk av datanett, som Internettbank osv, og for mobiltelefoni (inklusive SMS). Øst-Asia har bl.a. størst breibåndstetthet for Internettbruk i hjemmene (Sør-Korea), mest avanserte internett-mobilitelefonsystem (Imode, Japan.), og er blitt de største chips-produsentene i verden. Totalt sett er tallet på Internettbrukere i Verden nå trolig i overkant av 1 milliard, mobb-brukere kanskje over 1,5, kanskje over 2 milliarder.
10) Kina, Internett, Mobiltelefoni
Kina er nå verdens største mobiltelefonland, målt i antallet linjer (kanskje 350 millioner). Bransjen gjetter på ei METNING på 700 – 800 millioner brukere i Kina. (USA har under 200 millioner).
Kina er verdens NEST STØRSTE Internettland, anslagsvis 120 mill brukere (USA kanskje 180 – 200 mill brukere). Kinesisk er verdens nest største Internettspråk, kanskje 15 % av internett (Engelsk er verdens største, 25 % – 30 %). Med den nåværende veksta vil Kina og kinesisk ha passert USA og engelsk som Internetts største land og språk.
11) Kina, USA og forskningskappløpet
Datarevolusjonen, som er den ANDRE store omveltninga innafor kapitalismen for tida (overgangen fra industrikapitalisme – industri er den viktigste forma for konkret kapital – til datakapitalisme – informasjon, programvare osv er den viktigste forma for konkret kapital, og samfunnet reorganiseres i samsvar med det) gjør FORSKNING stadig viktigere for konkurransen mellom de ledende økonomiske maktene.
Ifølge UNDP 2004 RRH passerer USA, Kina og EU seg omtrent LIKT når det gjelder antall som det UNDP definerer som forskere (grovt regna 1 mill i hver) (Andre kilder vil gi USA et mye større forsprang) (Andre store "forskerstater" iflg UNDP: Russland, Japan.)
Men TØ RUFF gir et anslag på PRISEN PR FORSKER til at 1 USAnsk forsker koster noe sånt som 25 kinesiske forskere (noe mindre for Japan). Uansett nøyaktighet her er TENDENSEN sikkert riktig. Store japanske firmaer – og etterhvert åsså USAnske – flytter eller oppretter forskningsavdelinger i Kina.
Kina er blitt hovedkonkurrenten til USA i ROMFORSKNING. (EU har problemet i all forskning med at EU er IKKE en sentralstat og kan ikke styre resursene sentralt som USA og Kina kan det. USA har nekta Kina å komme inn i Samarbeidet om den internasjonale romstasjonen. Kina har svart med å si at de vil bygge sin egen, og at Kina vil dra til månen (et mye fornuftigere prosjekt enn Bush's Mars-prosjekt, som jeg tipper vil strande på de enorme prisene i USA.) Kina importerer romteknologi fra Russland (som har mye tekno men lite penger), samarbeider om satellitter med Brasil, om Europa osv.(USA har til gjengjeld nettopp trua med å skyte ned EU-satellitter der Kina er partner i tilfelle krig …) Dette understreker at Kina nå er blitt USAs HOVEDKONKURRENT i forskningskappløpet, og at USAs nåværende regjering åsså mener det.
12) Yuan og dollar
USA har i de siste åra finansiert sitt forbruk på utenlandske lån. Dette får mange økonomer til å frykte for et sammenbrudd for dollarkursen. USAs regjering klager over at Kinas regjering fastsetter kursen for Yuan-en "kunstig lavt". USA har et enormt handelsunderskudd i forhold til Kina, og vil at Kina skal sette opp kursen for Yuan-en i forhold til dollaren. Kina har til nå stått imot dette presset. Mens Yuan bare utgjør omtrent 10 % av verdien av USD i verdenshandelen (det er mulig dette er for mye åsså) har en del av Kinas viktige handelspartnere i Asia lagt seg på å følge yuan-en mot dollaren – så vidt jeg skjønner, gjelder dette delvis åsså japanske yen? Kina er nå de facto blitt en av de 3-4 viktigste spillera i verdensøkonomien, åsså når det gjelder valuta.
13) "Et kinesisk økonomisk kræsj?"
Da jeg var i Kina for 18 år sida og så de enorme (bl.a. hotell-)investeringene, trodde jeg et krasj kom på kort sikt. Sia har økonomien vokst uten sammenlikning med noen annen i verdenshistoria. Nå snakker mange økonomer om et mulig "kinesisk krasj" igjen. Utenom å gå inn på de mer spesialiserte argumentene, tror jeg veksten i eksporten + råvareprisøkningene peker i retning av et sånt krasj nå må reknes som et sted mellom sannsynlig og sikkert. (Jeg tror ikke regjeringa har virkemidler til å virkelig få gjennom den vedtatte "nedkjølinga av økonomien".)
KINA har nesten aleine DRATT oppgangen i verdensøkonomien i de siste par åra. Kina som STØRSTE handelspartner med både ASEAN, Japan og Sør-Korea har med økende import DRATT oppgangen i disse områdene og bl.a. bidratt til å snu en 10 år gammal tilbakegang i Japan. Kina var ikke med, hverken under det siste "Asia-krasjet" eller i "dot.conk-krasjet" i Vesten etter 2000. Kina har åsså bidratt til at mange fattige råvareeksportører i den 3. verden har hatt gode inntekter de siste åra (sjøl om de på den andre sida har måttet betale, bl.a. for dyrere olje.)
HVA kan altså et sånt "Kina-krasj" BETY for verdensøkonomien?
Forsiktig sagt, ganske mye.
HVEM vil strategisk sett VINNE på et sånt krasj?
Marxismen forteller oss at krasj betyr sanering av kapital, at de største kapitalistene kan kjøpe opp konkurse konkurrenter billig, osv. Jeg tror at blandinga av kinesisk statskapital (provinskapital, militærkapital osv) og privatkapital er godt egna til å bli VINNEREN i et sånt internasjonalt krasj, på grunn av sin konsentrerte karakter og sin sterke direkte sammensmeltning med regjeringa og det sentrale statsapparatet.
Dessuten vil Kina sitte med enorme usolgte lagre av produksjonen fra rett FØR kræsjet når oppgangen kommer igang igjen – av alt fra plastlokk og barbiedokker til chips og mobiltelefoner – som vil kunne realiseres til underpriser når kjøpekrafta tar seg opp etter at bånn er nådd, og effektivt skvise ut andre mindre produsenter som vil forsøke å komme på beina igjen.
JEG TROR ALTSÅ AT KINAS RASKERE ØKONOMISKE VEKST ENN ALLE SINE KONKURRENTER (inklusive USA) VIL FORTSETTE UANSETT OM KINESISK ØKONOMI KRASJER DE NÆRMESTE ÅRA.
14) Det kinesiske økonomiske systemet
Jeg mener at det ikke er noen tvil om at Kina er et imperialistisk land, som Lenin definerte det i boka fra 1916: Et land der økonomien er dominert av store kapitalistiske monopoler, som eksporterer kapital. (Staten, provinsene og hæren dominerer mange monopoler, men samtidig konkurrerer de med verandre, både innenlands og internasjonalt.)
Kinesiske monopoler konkurrerer intenst med bl.a. amerikanske om å få kontroll med råvarer, noe Lenin beskriver som typisk. Fordi "gamle imperialister" alt har etablert seg der det er lettest, går kinesisk kapital inn i mange av de fattigste og mest ustabile landa i verden og i land der USA ikke vil etablere seg. Kina investerer fx i olje i Sudan, bygger fabrikk for å sette sammen kinesiske biler i Iran, osv. Overalt i Afrika kan du nå ta inn på kinesiske hoteller, hvis du vil …
Men Kina gjør åsså svære investeringer fx i Brasil, og et kinesisk monopol kjøpte nettopp et av Kanadas største gruveselskaper i konkurranse med brasilianere.
15) Kinesiske klasseskiller
I følge UNDP 2004 (2002-tall) skal Kina ha GDP PPP per hue på røfft 5000 USD, det vil si omlag som Norge i 1947 … Noe som, HVIS veksta fortsetter som nå – om 10 år kanskje kan bli det dobbelte, dvs. som Norge i 1973 …
Men Kina er et mye mer ulikt samfunn enn Norge var (Norge var langt mer "sosialistisk" enn Kina er i dag) og ulikhetene i Kina øker. TØ RRH basert på UNDP gir et anslag på omlag "et Japan" i Kina (ca 130.000.000) som lever på i snitt rundt 15.000 USD PPP, dvs som Tsjekkia omtrent. Sett nivået ned til 10.000 USD PPP og vi får "et USA" – 260.000.000 – som lever på "polsk" gjennomsnitt.
Et par uttrykk for det: Kina er blitt verdens 3. største bilmarked, og markedet domineres av luksusmodeller. Kina har starta masseturisme utenlands, og sendte 17 millioner turister ut av landet i år. Cuba er bl.a. klargjort for kinesisk masseturisme, og den amerikanske kolonien Nord-Marianene rapporterer om bekymring fordi den åsså er klargjort som kinesisk turistmål …
På den andre sida fins "et Nigeria" (ca 130.000.000) på bånn, som lever på "nigeriansk nivå": 1000 USD PPP i snitt. Den GJENNOMSNITTELIGE sterke økninga av levestandarden – som inkluderer byer der folk lever på "søreuropeisk" nivå, der det dessuten fins arbeidskraftmangel innafor deler av den nye industrien – Har blitt fulgt av sterk økning av FATTIGDOM i deler av landsbygda, svære gamle industriområder der industri med 50talls-teknologi er lagt ned osv. I år oppgir Kina for første gang på mange år OFFISIELT at antallet virkelig fattige ØKER, tross oppgangen i økonomien.
Hvor mange VIRKELIG STEINRIKE som fins er vanskelig å anslå ut fra den info'n jeg har sett. En mann fra Hong Kongs handelskammer som var i Oslo før i år, skrøyt av at det er "over 30 millioner millionærer i Kina, flere enn i USA".
Sammen med omfattende korrupsjon, veldig brutalitet i deler av industrien (den enorme kølgruveindustrien fx.) forklarer dette at Kinas regjering har grunn til å frykte stor uro, kanskje opprør og kaos, i tilfelle fx kraftige økonomiske kriser eller krig.
16) Det kinesiske politiske systemet?
Dette krever en egen undersøkelse som jeg ikke har gjort. Et naturlig spørsmål. ut fra Maos karakteristikk av Sovjet i sin tid, er "er Kina et aggressivt fascistisk diktatur"? Mitt forsiktige svar er nei.
Forsøksvis vil jeg legge meg på en karakteristikk jeg så kom ut av et norsk forskerseminar nylig: En autoritær diktaturstat med konfusianske drag.
Den aggressive fascistiske ideologien, retta mot både intern opposisjon og eksternt verdensherredømme, som prega både Nazi-Tyskland og Breznjevs Sovjet, mangler. Den indre kontrollen er mindre rigid, regjeringa eksperimenterer forsiktig med ikke-kontrollerte lokalvalg osv. Det fins heller ingen aggressiv indre fascistisk BEVEGELSE som søker å dytte systemet i en mer strømlinja diktatorisk retning.
Modellene for en god del av eliten I PARTIET ser ut til å være Singapore, Hongkong – og faktisk Vesten. I kinesisk tapning, der mantraet først og fremst er "stabilitet" –-gjør ikke som i Sovjet, ta ikke sjanser som risikerer å skape sammenbrudd.
17) FRAMTIDA? til KINA …
Til nå har jeg nøyd meg med å beskrive situasjonen TIL IDAG. Men typisk for denne utviklinga er at vi er i en så TIDLIG FASE at DE VIKTIGSTE FORANDRINGENE har enda ikke skjedd. HVA VIL SKJE I NESTE OMGANG? Ei like "grundig" gjennomgang krever et minst like langt notat, sjøl i dette formatet.
Kanskje jeg lager det … men her, bare noen mye kortere punkter:
Kina kan (forutsatt at Kina ikke råker ut i svære kriser) i løpet av et par 10-år ikke bare gå forbi USA, men åsså bli DOMINERENDE i de NYE sektorene i kraft av sitt svære marked, sine lave lønner og sin enorme, billige forskerkapasitet. (Kina bør fx kunne gå forbi USA når det gjelder romfart, ut fra PRIS.) Sml med USA er Kina "i 1900" (den viktigste forskjellen er at USA da var rikere PR CAPITA enn England, Kina er sjølsagt langt fattigere pr hue enn USA og vil fortsette å være det LENGE.)
Kina HAR verdens største militærmakt målt i ANTALL SOLDATER (ulikt USA i 1900). Kina som MODERNE MILITÆRMAKT vil kunne gå forbi USA, om ikke før så når GDP PPP passerer. OM Kina vil oppruste så kraftig eller først vil bli provosert til å gjøre det av en militær konflikt (eller trusselen om det) får historia vite.
DIPLOMATISK influerer Kina "spontant" et hundretalls land i Asia og Afrika som enorm importør. Kina er dessuten de facto blitt den dominerende makta i noen små naboland, som Laos, Kambodsja og Burma.
Kinas SYSTEMATISKE diplomati er utprega økonomisk. Det har bl.a. retta seg mot ASEAN, Sør-Korea og Japan med sikte på å få til et "ASEAN + 3" – verdens største frihandelsblokk! – mot sentral-Asia (Shanghai-pakta) med sikte på bl.a. sikre olje, og mot Russland (olje, tre, metaller, teknologiimport, osv) som Kina nylig har "gitt" 1,5 millioner kvadratkilometer land som Tsar-Russland tok på 1800-tallet, og mot India, som har fått Kinas støtte til en plass i FNs sikkerhetsråd (trolig sammen med Brasil, mens Kina går MOT Japan og trolig åsså mot Tyskland.)
Men samtidig begynner Kina å forlate den politikken som har vært fulgt i de siste 10-åra, som begrenser kinesisk nærvær til Kinas grenseområder. Kina har fx nettopp sendt drøyt 80 politisoldater til FN-styrken i Haiti, til Bush-regjeringas store forskrekkelse.
VIL de store kinesiske utenlandsinvesteringene, transporten, sikringa av råvarene osv føre til en VERDENSOMSPENNENDE kinesisk utenrikspolitikk i de neste 20 åra? Jeg tror det.
Lula i Brasil argumenterer for en "sør-allianse" økonomisk, teknologisk osv mellom land som Kina, India, Brasil, Sør-Afrika osv. (Etter min mening er flere av disse landa åsså "nye imperialister" økonomisk sett, ut fra Lenins 1916-definisjon.)
Kina er mye mer forsiktig med å si sånt og vil ikke blokkere forskjellige muligheter. (Fx legger opposisjonen i Japan opp til å fjerne Japan fra USA og legge landet nærmere Kina, i takt med handelsutviklinga ….) Men at Kina som andre verdensmakter vil bygge opp en "familie" av nære allierte (noe Kina har unngått til nå) virker sannsynlig.
18) Kina og USA – "det nye Sovjet"?
Kinas politikk overfor USA er forsiktig. I motsetning til både Washington og Moskva (før og nå) sier Beijing heller lite. Beijing var mot Irak-krigen, men lot Frankrike, Tyskland og Russland ta støyten mot USA.
Men Kinas KONKURRANSE med USA blir OBJEKTIVT stadig skarpere – i første omgang om råvarer, markeder, valuta osv, i neste omgang – tror jeg – om geopolitisk støtte for å sikre de økonomiske interessene.
Blir Kina "det nye Sovjet" i forholdet til USA? NEI, fordi Kina er ulikt Sovjet på MINST 2 viktige måter:
+ Tsar-Russland var en militærstat bygd opp på stadig militær erobring av land. Sovjet fulgte opp den tradisjonen med å utvide seg, bl.a. under 2vk, og sende soldater til nye land helt opp til 1980-tallet. Kina i de siste 150 åra har derimot ingen tradisjon for å erobre land eller sende soldater utenlands. (Kinas intervensjoner etter 1949 har bare vært i naboland, fra kinesisk synsvinkel defensive, og har ALLTID endt med at soldatene blei trekt tilbake). I kinesisk tradisjon betyr militære eventyr ustabilitet, altså fare.
+ Sovjet fikk ALDRI KINAS NÅVÆRENDE ØKONOMISKE STYRKE! Sovjet, som var Norges NABOLAND, fikk ALDRI den økonomiske betydninga i Norge som Kina nå har! Kinas verdensomspennende ØKONOMISKE betydning gjør Kina til en langt FARLIGERE konkurrent for USA-imperialismen I ØKONOMIEN enn Sovjet noen gang var.
19) Verdenskrig innen 20 år?
Noen kommentatorer hevder at Irak-krigens "egentlige mål" er å "ringe inn Kina" – ut fra de ny-konservative USA-strategenes planer, utarbeida på 1980-tallet, om å "ta Kina før Kina blir sterkere enn USA". Det er interessant å merke seg at FØR 9/11 var Bush-Regjeringa temmelig aggressiv mot Kina.
Det er åsså interessant at i den nåværende kraftige opptrappinga av forholdet mellom Taiwan og Beijing (der Taiwans regjeringssjef bl.a. har sagt at han trenger muligheten til å kunne ødelegge kinesiske storbyer for å "stå imot kinesisk press") ligger USA hardt på og støtter den sida som vil at Taiwan skal kjøpe store amerikanske våpensystemer, i motsetning til ei kraftig fløy av storkapitalister og det gamle Guomindang-partiet(!) som ønsker avspenning med Beijing.
Skjerpinga av krisa mellom Taiwan og Beijing er nå så kraftig at fx Singapores regjering to ganger har advart mot at den kan ende med krig. To muligheter:
+ Visse kretser i USA kan forestille seg en "preventiv" storkrig mot Kina før det er for seint.
Jeg gjetter at på tenkeloftene i USA-imperialismen fins det folk som tukler med sånt. (På den andre sida er det vanskelig å få gjennom, bl.a. ut fra krigsmotstand i USA – både fra vanlige folk og byråkrater, militære og kapitalister som skjønner at det er galskap).
+ USA-regjeringer kan i de kommende åra forsøke å vikle Kina inn i LOKALE konflikter for å "blodtappe" Kina, som Sovjet forblødde i Afghanistan, Etiopia osv.
Det BLEI jo aldri "VARM" verdenskrig mellom USA og Sovjet, sjøl om det så ille ut mange ganger. Men en 40-årig "kald" "3-verdenskrig" blei det. Men vi bør åsså huske på at INGEN av de to "varme" verdenskrigene brøyt ut fordi de var PLANLAGT. Begge brøyt ut fordi stadig skarpere LOKALE konflikter "trakk" de to blokkene inn i dem, i strid med ALLE parters kortsiktige planer. Sånn sett MINNER situasjonen nå stadig mer om utviklinga før FØRSTE verdenskrig, med den "gamle" makta med "imperiet der sola aldri går ned" mot den "nye" makta som stiger opp og trenger råvarer og markeder til eksport. Dette er ikke en "spådom om at det blir verdenskrig mellom Kina og USA i de nærmeste 20 åra". Akkurat der vil jeg slutte meg til Stalin, som sa at IMPERIALISTISKE KRIGER i sin store allmenhet ikke kan unngås så lenge IMPERIALISMEN fins, mens KONKRETE KRIGER alltid kan unngås eller stoppes.
Men det er en "spådom om at KONFLIKTER mellom USA og Kina ikke kan unngås i de nærmeste 20 åra" og at FAREN FOR at noen sånne konflikter, I VERSTE FALL, kan "skli inn i" tilmed en 3. "varm" verdenskrig, ikke kan UTELUKKES.
UHA!
"Og enda var det mange vers" – men de får vente …
20) Kan noe HINDRE at Kina går forbi USA?
Men kanskje Kina aldri GÅR forbi USA?
Jeg har diskutert økonomiske kriser, evt kriger (storkrig eller lokale kriger). Så vidt jeg kan se, kan ikkeno hindre denne utviklinga anna enn at Kina på et eller anna vis katastrofalt faller sammen (indre opprør, oppsplitting i flere stater, Kina taper en storkrig e.l.)
Men mer grunnleggende tror jeg dette spørsmålet er gærent stilt. For egentlig fins det ikke ET historisk punkt i tida der Kina går forbi USA "akkurat da". Når det gjelder Kina som INDUSTRIPRODUSENT har Kina alt gått forbi. Det samme med Kina som mobiltelefonmarked eller internasjonal oppkjøper av mange metaller … Om vi skal rekne Kina som "verdens største økonomi" når Kina går forbi USA i GDP PPP eller i GDP i "rå USD" (begge svært teoretiske størrelser) er egentlig formelle spørsmål. ELLER om vi vil vurdere Kina som «sterkere enn USA» først når Kina er MILITÆRT sterkere i verdensmålestokk, eller åpenbart DIPLOMATISK sterkere (har flere allierte, kan "slå USA i FN" e.l.)
Poenget er at Kina alt HAR gått forbi USA på mange områder, og måned for måned, halvår for halvår går forbi USA på NYE områder. Kina ER den ENESTE VIRKELIGE LIKEVERDIGE RIVALEN til USA i Verdensøkonomien nå. DETTE HAR ALT SKJEDD. Spørsmålet bør altså EGENTLIG stilles: Kan noe hindre Kina å bli MYE STERKERE enn USA?
Mitt personlige svar er at det kan sikkert tenkes, men det ser ikke sannsynlig ut for meg.
– + –
Gratulerer Brigt!
Jeg tror at de som ser tilbake på oss om 20 og 40 år, kommer til å si om sånne som deg og meg at – de levde før nesten alt hadde skjedd!
kammeratslig hilsen
Tøgrim, september 2004