Det store sammenbruddet. Hva er årsakene?

Av Torstein Dahle

Nr 4 2008

– Det ser ut til å bli en relativt mild nedgangskonjunktur (Svein Gjedrem, Aftenposten 30. oktober 2008)

Torstein Dahle er leder av Rødt og bystyrerepresentant i Bergen.

 


 

1. Krise på grunn av noen griske fyrer og noen politiske feilgrep i USA?

30. oktober 2008 uttalte sentralbanksjef Svein Gjedrem seg til Aftenposten om de økonomiske utsiktene for Norge. «Det ser ut til å bli en relativt mild nedgangskonjunktur», var hans vurdering. Hans uttalelse føyer seg pent inn i bildet av beroligende uttalelser fra regjeringshold, blant annet fra statsminister Jens Stoltenberg og finansminister Kristin Halvorsen. De har hele tiden gitt inntrykk av at de har full kontroll, og at Norge ikke kommer til å bli vesenlig rammet, blant annet fordi vi har effektive reguleringer og en robust situasjon i bankvesenet. Finansministeren og resten av regjeringen har avvist at det er noen grunn til å gjøre endringer i det forslaget til statsbudsjett som regjeringen la fram 7. oktober, og der det legges til grunn at bruttonasjonalproduktet i Norge vil øke mer i 2009 (2,3 prosent) enn i 2008 (2,0 prosent), at sysselsettingen vil øke med 0,4 prosent, og at arbeidsløsheten vil øke med bare 0,25 prosent (fra 2,5 til 2,75 prosent).

Disse vurderingene vil avsløre seg selv når folk opplever hvordan virkeligheten utvikler seg. Det som er skadelig med dem, er at feilvurderingene fører til at tiltak som kunne ha dempet problemene for folk, blir iverksatt for sent og i for lite omfang.

Denne artikkelen retter seg mer mot det som blir en stadig tydeligere tendens både i Norge og internasjonalt: Makthaverne og andre som er i forsvarsposisjon for det kapitalistiske systemet, begynner å spre propaganda som skal hindre at folk tar lærdom av krisen, slik at de begynner å avvise kapitalismen som et akseptabelt samfunnssystem for vår tid. Denne propagandaen tar nå særlig to former: Avsporing av debatten med hensyn til hva som er årsaken til krisen (delvis ved hjelp av ren historieforfalskning), og forsøk på å gi inntrykk av at den nødvendige «systemendringen» er helt overflatiske tiltak innenfor kapitalismen, av den typen som G20-toppmøtet 15.–16. november drøftet.

Søndag 16. november hadde Aftenposten et to siders oppslag med overskriften «Slik begynte finanskrisen». Oppslaget hadde form av et brettspill, der spillerne starter i 1992 under overskriften «Her begynner det». Der står følgende tekst:

«President Clinton vil gi flere av USAs fattige minoriteter mulighet til å låne penger til kjøp av egen bolig. Den amerikanske regjeringen tvinger de statskontrollerte husbankene Freddie Mac og Fannie Mae til å ha en viss andel kunder med lav inntekt».

Det er vulgærpropaganda av verste sort å hevde at årsaken til denne krisen ligger i at noen fattige mennesker i USA fikk låne penger til å kjøpe bolig. Lærdommen skulle i så fall være at det å innføre særlige ordninger rettet mot fattige mennesker, er potensielt truende for samfunnet og derfor må forhindres. I stedet må markedskreftene få være enerådende; da går det best. Denne bestemte årsaksforklaringen har sitt opphav i kretser rundt det republikanske partiet i USA, som prøver å få skjøvet skylden for krisen over på presidenter fra det demokratiske partiet, spesielt Bill Clinton. I Norge har Carl I. Hagen og Fremskrittspartiet plukket opp denne versjonen og sprer den ivrig. Bortsett fra at den bygger på historieforfalskning, passer den glimrende for alle systemforsvarere.

Den store synderen ifølge denne spesielle versjonen er Community Reinvestment Act (CRA), en lov som USAs kongress vedtok i1977 under president Carter. Den supplerte Fair Housing Act fra 1968 og Equal Credit Opportunity Act fra 1974, som begge rettet seg mot diskriminering på grunn av rase, kjønn, religion mm. CRA skulle bidra til en ikke-diskriminerende praksis for boliglånsøkere bosatt i lavinntektsområder. Før loven kom, var det konstatert ulike former for diskriminering av slike boliglånsøkere. Loven påla tilsynsmyndighetene å påse at bankene ivaretok lånebehovene til de respektive lokalsamfunnene «på en sikker og sunn måte». I 1992 ble det vedtatt en supplerende lov, Federal Housing Enterprises Financial Safety and Soundness Act, som påla de to statsstøttede bankene Fannie Mae og Freddie Mac å bruke en viss prosentdel av sine utlån til «affordable housing», dvs. boliger som mennesker med lav eller middels inntekt kunne ha råd til. Lovgivningen rundt CRA har også påbudt åpenhet om slike lån, slik at det skulle være kontrollerbart om bankene faktisk fulgte en forsvarlig og ikke-diskriminerende praksis. På slutten av 90-tallet ble det konstatert tilfeller av at banker som ga svært kostbare lån til låntakere med dårlig råd, kategoriserte slike lån som CRA-lån – i strid med forutsetningene.

Under en høring i Representantenes Hus i februar 2008 om CRA-låns rolle i den amerikanske finanskrisen ble det blant annet redegjort for en undersøkelse av den amerikanske sentralbanken Federal Reserve, som dokumenterte at de institusjonene som kom inn under CRA-bestemmelsene, anså CRA-utlån som lønnsomme og ikke spesielt risikoutsatt. Jusprofessor Michael S. Barr anslo at omkring halvparten av de såkalte «subprime»-lånene ble gitt av institusjoner som ikke var underlagt CRA-lovgivningen, og at ytterligere 25–30 prosent ble gitt av banker som bare delvis var CRA-regulert. Fra flere hold ble det påpekt at nettopp fordi banker underlagt CRA ble tettere fulgt opp av tilsynsmyndighetene, har disse vært mindre involvert i subprime-lån med uforsvarlige vilkår enn andre låneinstitusjoner har vært.

Det er liten grunn til å tro at CRA-lovgivningen har spilt noen vesentlig rolle som årsak til problemene i de statsstøttede boliglånsbankene Fannie Mae og Freddie Mac. Som vi senere skal se, er det også altfor overflatisk å påstå at krisen skyldes bestemte regler eller feilvurderinger – eller mangel på regler.

I de senere månedene har det gjentatte ganger vist seg at Marx sin analyse av kapitalen og kapitalismen gir et avgjørende viktig grunnlag for å kunne forstå det som skjer i verdensøkonomien. Når jeg i denne artikkelen flere ganger siterer Marx, er det dels fordi sitatene bidrar til å belyse temaet, men også fordi jeg ønsker å stimulere interessen for å studere Marx og marxismen. Marx var verken spåmann eller profet. Verden har forandret seg mye i de 125 årene som har gått siden han døde, og han kunne selvsagt ikke forutsi alt som har skjedd. Men som vitenskapsmann med et stort politisk engasjement på arbeiderklassens side, gjorde han et epokegjørende vitenskapelig arbeid, der han blant annet avdekket de grunnleggende, avgjørende trekkene ved kapitalismen. Han avdekket hva som er de grunnleggende drivkreftene i kapitalismens utvikling, og sammenhenger som lovmessig gjelder under kapitalismen. Når vi skal analysere det som skjer rundt oss i verdensøkonomien, er det nødvendig å ta i bruk den forståelsen som Karl Marx analyse av kapitalen og kapitalismen gir oss.

Da forstår vi også at en keynesiansk politikk, med omfattende statlig innsats for å stimulere etterspørselen slik at hjulene ikke skal stoppe opp, nok er en riktig politikk for å dempe utslagene av krisa, men at den ikke kan løse de grunnleggende problemene og motsetningene som er årsak til krisa.

2. Litt om den tvangsmessige kapitalakkumulasjonen

21. oktober la Norsk Hydro fram sitt regnskap for 3. kvartal 2008. Kvartalsregnskapet viste et driftsresultat på 1,49 milliarder kroner, og dermed var driftsresultatet for de 9 første månedene av 2008 kommet opp i 4,3 milliarder i alt. Konsernsjef Eivind Reiten var ikke fornøyd, og reaksjonene i aksjemarkedet var svært negative. Hvorfor er ikke milliardoverskudd godt nok? Forklaringen er dels at en del aksjeanalytikere hadde forventet bedre resultater. Men først og fremst er forklaringen at Norsk Hydro trenger enda større overskudd for å kunne hamle opp med konkurrentene sine. Det er et kappløp om å bygge seg opp kapitalmessig styrke og makt.

Som en enkel illustrasjon kan vi se på to kapitalister. Den ene krever så stor profitt at han får kapitalen sin til å vokse med 5 prosent per år. Den andre er mer offensiv og krever profitt som er stor nok til at kapitalen hans vokser med 10 prosent per år. La oss anta at begge starter 1. januar i år 1 med en kapital på 100 millioner kroner. De to vil da få følgende utvikling av kapitalene sine, se figur.

 

Kapitalist nr 1

Krever profitt som gir 5 prosent årlig vekst i kapitalen (tall i millioner kroner)

Kapitalist nr 2

 

Krever profitt som gir 10 prosent årlig vekst i kapitalen (tall i millioner kroner)

 

1. januar år 1

31. desember år 1

31. desember år 2

31. desember år 3

31. desember år 4

31. desember år 5 

:

31. desember år 10

:

31. desember år 20

:

31. desember år 30 

100

105

110,25

115,76

121,55

127,63

:

163

:

265

:

432

100

110

121

133,1

146,41

161,05

:

259

:

673

:

1745

Vi ser at kapitalene vokser fortere og fortere for hvert år. Kapitalen til kapitalist nr 2 vokser med 10 prosent av 100 = 10 millioner det første året. Veksten blir større det andre året, for da blir den 10 prosent av 110, som er 11 millioner. Tredje året vokser kapitalen med 10 prosent av 121, som er 12,1 millioner. Vi får en rentesrente-effekt, slik at kapitalen etter hvert vokser kraftig. Denne rentesrente-effekten blir mye svakere for den mer beskjedne kapitalist nr 1. Fordi han nøyer seg med et krav om 5 prosent vekst hvert år, sakker han håpløst akterut. Dersom disse to konkurrerer i det samme markedet, vil kapitalist nr 1 i løpet av få år ha mye mindre makt og slagkraft enn kapitalist nr 2.

Den som vil overleve som stor kapitalist i den internasjonale konkurransen, er nødt til å kaste seg inn i dette kappløpet om å få kapitalen til å vokse raskest mulig. Det oppleves som en tvang, man må strebe etter maksimal profitt. Men det er andre drivkrefter også: I et slikt system vil mange ledere uvegerlig bli sterkt preget av grådighet og maktbegjær, som også driver fram ønsket om å få kapitalen til å vokse.

I bind 1 av Kapitalen har Marx presise beskrivelser av disse effektene. Kapitalisten må stadig øke kapitalen, han må akkumulere (samle opp) kapital. Marx bruker kapitlene 21–25 til å analysere kapitalens akkumulasjonsprosess (kap. 23–33 i engelsk utgave). Her er noen smakebiter fra kapittel 22 (sitatene er preget av at de er oversatt fra litt snirklete tysk):

«Utviklingen av den kapitalistiske produksjonen gjør at det stadig er nødvendig å øke den kapitalen som er investert i en industriell bedrift, og konkurransen påtvinger hver enkelt kapitalist den iboende loven for kapitalistisk produksjon som en ytre tvangslov. Konkurransen tvinger ham til stadig å øke sin kapital for å kunne bevare den, og han kan bare øke den gjennom en framskridende akkumulasjon.»

og

«Akkumulasjon er erobring av den samfunnsmessige rikdoms verden. Den øker ikke bare massen av utbyttet menneskemateriale, den utvider samtidig kapitalistens direkte og indirekte herredømme.»

3. Det forutsettes at trærne vokser inn i himmelen

Verdens store kapitalister har hyret inn millioner av dyktige mennesker i lederstillinger eller rådgiverstillinger for at de skal jobbe intenst med å få kapitalen til «sin» kapitalist til å vokse raskest mulig. Hittil har de i det lange løp stort sett hatt suksess med det. De har hatt noen solide tilbakeslag, som for eksempel den russiske revolusjon i 1917, den store depresjonen på 30-tallet og den 2. verdenskrig, som alle medførte omfattende rasering av kapital. Kriger har riktignok to sider ved at noen kan komme styrket ut av dem, slik for eksempel USA gjorde i 2. verdenskrig.

Tre forskere ved London Business School, Elroy Dimson, Paul Marsh og Mike Staunton, vakte stor begeistring da de i 2002 kom med boka Triumph of the Optimists: 101 Years of Global Investment Returns. De hadde laget indekser for den reelle formuesutviklingen til aksjonærer som hadde finanskapital plassert i aksjemarkedene i årene 1900 til 2000 i 16 land: USA, Canada, Storbritannia, Frankrike, Tyskland, Italia, Nederland, Belgia, Spania, Sveits, Sverige, Danmark, Irland, Japan, Australia og Sør-Afrika. De fant en enorm stigning i aksjeverdiene, på tross av kriser og kriger. Boka vakte stor begeistring i Norges Bank og i Finansdepartementet. Dette var noe for Oljefondet! I Finansdepartementet bearbeidet de dataene noe, og så studerte de verdiutviklingen for en aksjeinvestering som fordeler seg på ulike land på samme måte som Oljefondets aksjeinvesteringer gjør det. Resultatet var figuren «Akkumulert avkastning siden 1900».

Figuren viser at dersom man i 1899 hadde investert 1 krone i de internasjonale aksjemarkedene på samme måte som Oljefondet gjør det, og all avkastning ble reinvestert i de samme aksjemarkedene, så ville den ene kronen ha vokst til 1000 kroner i 2006. Denne figuren brukte finansminister Kristin Halvorsen da hun i april 2007 skulle begrunne hvorfor det var veldig lurt å øke Oljefondets investeringer i aksjer fra 40 til 60 prosent av fondets kapital.

Aksjekursene er aksjemarkedets verdsetting av den kapitalen som er investert i de børsnoterte bedriftene i disse 16 landene. Aksjekursene uttrykker kapitalistenes verdsetting av sin egen kapital. Og den viser at kapitalen vokser og vokser, 1 000 ganger på 107 år! Det er en gjennomsnittlig realvekst på 6,7 prosent per år. Denne figuren omfatter ikke all kapital i verden, men den omfatter en ganske stor del av den. Det er ikke lett å finne så håndfaste og veldokumenterte beregninger over kapitalens vekst.

Finansminister Halvorsen synes at dette er strålende. Hun har gjentatte ganger henvist til figuren, blant annet i et svar til Rødt da vi 21. januar 2008 foreslo at Oljefondet skulle selge alle aksjene sine. Hun avviste forslaget, noe som hittil har kostet Oljefondet omkring 500 milliarder kroner i verditap. Se på figuren på neste side som viser en indeks for verdens aksjemarkeder, med omtrent samme sammen-setning som Oljefondets aksjeplasseringer. Aksjekursene er nesten halvert fra januar til i dag.

Finansminister Halvorsens store poeng er at i det lange løp vil kapitalen bare vokse og vokse, tvers igjennom kriser og kriger, bare man fortsatt har kapitalen sin investert som eierkapital i alle disse bedriftene over hele verden. Det samme sier de andre som uttaler seg om finanspolitikk for SV: Heikki Holmås og Roger Schjerva. Oljefondet må fortsette å ha kapitalen i disse aksjemarkedene til 2050 og 2060 – ja, vi må se dette i et hundreårsperspektiv!

Finansdepartementet er litt forsiktig og regner med en langtidsvekst i kapitalen på 4 prosent per år. Det er strålende utsikter. Den ene kronen som ble plassert i aksjemarkedene i 1899 vil vokse videre, til 5 800 kroner i 2050, 8 600 kroner i 2060, og til 41 200 kroner i 2100. Vi ser jo på dette i et hundreårsperspektiv! Er det ikke fabelaktig: Med fortsatt offensiv imperialisme og utbytting, aggressiv rovdrift på naturressurser og miljø, slik at kapitalen kan vokse videre, så vil kapitalen ha økt 41 200 ganger fra 1899 til 2100. Lenge leve kapitalismen!

Kapitalen skal vokse og vokse – himmelen er siste stopp!

Senest i en pressemelding 14. november henviser finansminister Halvorsen på nytt til disse strålende utsiktene:

«Forrige århundre var bl.a. preget av to verdenskriger, økonomisk depresjon, oljeprissjokk og aksjemarkedskrakk. Likevel var hundreåret samlet sett preget av en svært positiv utvikling i de internasjonale verdipapirmarkedene. En kan ikke utelukke at det i framtiden vil kunne oppstå nye kriseperioder der tapene ikke gjenvinnes like raskt i etterfølgende perioder som det som har vært tilfelle i de foregående hundre årene. Men man må kunne legge til grunn at investorer over tid fortsatt vil få betalt i form av høyere forventet avkastning for å ta risiko. Dermed vil tapene før eller senere kunne gjenvinnes for investorer som har evne og vilje til å tenke langsiktig og holde fast ved sin strategi også når markedene er urolige.»

4. Men hvordan kan vi få profittmengden til å vokse i takt med kapitalen?

Kapitalistene forutsetter at kapitalakkumulasjonen skal fortsette mot himmelen. Men hvor kommer den verdien fra som får kapitalen til å vokse? Den må komme fra profitten, som reinvesteres og dermed blir til kapital. Og profitten kommer fra merverdien, som arbeidsfolk i bedriftene skaper gjennom det arbeidet de utfører.

For at kapitalen skal kunne vokse mot himmelen, så må jo også profitten vokse mot himmelen. Se for eksempel på den «beskjedne» kapitalisten som «bare» krevde 5 prosent årlig vekst i kapitalen sin, og som tapte i konkurransen mot den offensive kapitalisten som krevde 10 prosent årlig vekst. Den «beskjedne» kapitalisten må ha en profitt på minst 5 millioner kroner i år 1, for at kapitalen skal kunne vokse med 5 prosent. I år 30 må han ha en profitt på minst 21,6 millioner, for at kapitalen på 432 millioner skal kunne vokse videre med 5 prosent.

Når kapitalen i verden vokser og vokser, blir det stadig vanskeligere å finne nye muligheter til investeringer som gir profitt i det nødvendige omfang. Riktignok hjelper det at mange millioner fattige bønder i Kina drives inn i byene som arbeidssøkende arbeidere. De kan hyres inn av kapitalister og settes til merverdiskapende arbeid i stort omfang. De får en lønn som er lavere enn det som skal til for å reprodusere arbeidskraften, og derfor slites de raskt ut. Merverdien blir desto større. Men likevel: Det går for sent for det svære vekstbehovet til den verdensomspennende kapitalen.

Kapitalistene har alltid ment at det egentlig er kapitalen som skaper verdier, og de har holdt seg med et stort presteskap av økonomer som får godt betalt for å støtte et slikt syn. Når det blir stadig vanskeligere å finne tilstrekkelig profitable prosjekter basert på arbeidsfolks faktiske verdiskaping – hva er vel da mer naturlig enn å satse på at finanskapitalen kan skape verdier på egen hånd? Bankene begynner å kalle låneavtalene og spareavtalene sine for «produkter». Når industrien lager produkter, må vel også finanskapitalens kunne lage «spareprodukter » og «låneprodukter»?

Med stor kreativitet utvikles det ulike metoder for å loppe folk for penger. Lenge har man holdt på med å verdsette aksjer på grunnlag av forventet, framtidig verdiskaping, ikke bare den verdiskapingen som faktisk skjer i dag. Marx snakker om verdier skapt gjennom arbeid, men hvorfor ikke supplere med «verdier» som man regner med vil bli skapt av framtidig arbeid? Riktignok er slike «verdier» egentlig tom luft, men vi regner vel med at de kan få et reelt innhold når arbeidet skal utføres en gang i framtiden?

Den stadig voksende kapitalen begynner med pyramidelignende spill i aksjemarkedene og i eiendomsmarkedene. De kjøper og selger av hverandre til stadig stigende priser. Huset er det samme, men kvadratmeterprisen når nye høyder. Her skapes det «verdier»!

Kapitalen strømmer inn i aksjemarkedene, og derfor stiger og stiger de. Kom og bli med! Kjøp våre nye aksjespareprodukter! Du kan kombinere det med et låneprodukt, så blir aksjeinvesteringen enda større og du er blitt eier av et virkelig offensivt spareprodukt!

Du kan låne på boligen din og ta en del forbrukslån ved siden av, og kanskje har aksjene dine steget slik at du kan låne på dem også? Figuren på forrige side viser hvordan lånene folk i USA blir stadig mer forgjeldet. (GDP betyr «gross domestic product» som er omtrent det samme som brutto nasjonalprodukt.)

Her skapes det «liksomverdier» og «liksomprofitt » som er tomme for faktisk verdiinnhold, men som går inn i regnskapene som gevinster og finanskapital. Ikke bare har finansforetakene tjent store penger på slik luftbasert «profitt», men også foretak der det utføres faktisk verdiskapende arbeid har fått regnskapene sine forbedret med slik «profitt» (Det fører også til at det blir svært vanskelig for oss som har en marxistisk tilnærming, å finne ut hvordan den reelle profitten faktisk har utviklet seg. Bedriftsregnskaper og nasjonalregnskap viser en blanding av faktisk merverdibasert profitt og luftbasert liksomprofitt).

Norske politikere og ledere framstiller det som om denne krisen skyldes noen sleipe triks fra amerikanske finansspekulanter. Og det er riktig at det var i USA at de virkelig store boblene sprakk, slik at kriseutviklingen spredde seg til hele verden. Men noe av grunnen til at ringvirkningene ble så sterke og kom så raskt, er at den samme typen bobler er utviklet i Europa også.

Det er slett ikke nødvendig å gå til USA for å finne sleipe kapitalister som lokker folk til å ta boliglån som de i det lange beløp ikke har noen mulighet til å klare. Norske kapitalister har helt på egen hånd klart å utvikle borettslag med enorm fellesgjeld og lave innskudd å betale for boligkjøperne. Markedsføringen har konsentrert seg om å framheve det lave innskuddet, og kjøperne er blitt lokket inn i en felle som med sikkerhet kommer til å klappe igjen over dem. Borettslagslovgivningen ble endret i 2005, slik at utbyggere kunne lage borettslag. Det har mange av dem grepet begjærlig, og de har solgt leiligheter til 55 000 og 60 000 kroner per kvadratmeter – priser som boligkjøperne ikke kan drømme om å få når de selv er blitt gjeldsofre og må selge.

Norge har store mengder av egne, hjemmelagde «subprime»-bomber. Det er ikke sant når Jens Stoltenberg og Kristin Halvorsen gir inntrykk av at i Norge har alt vært så skikkelig og forsvarlig. Det er slett ikke riktig at den krisa som nå velter inn over Norge, bare skyldes at bølgene fra utlandet også når fram til oss.

Under overskriften «Spareprodukt-avgjørelse utsatt» hadde Nettavisen et oppslag 14. oktober om at Bankklagenemnda utsatte en lenge etterlyst uttalelse i en klagesak mot DnB Nor om såkalte «strukturerte spareprodukter». Utsettelsen ble begrunnet med sakens kompleksitet, men det er nærliggende å tro at det også har sammenheng med at statsministeren, finansministeren og sentralbanksjefen søndag 12. oktober holdt en hastig sammenkalt pressekonferanse for å kunngjøre en redningspakke på 350 milliarder kroner. Pakken viste seg kort tid etterpå å være skreddersydd for DnB Nor.

Klagesaken gjaldt råsalg av en konstruksjon som kalles «aksjeindekserte spareprodukter », som tidligere ble slaktet av finansprofessor Thore Johnsen ved NHH. Denne saken kan få avgjørende betydning for et stort antall liknende saker, som dels gjelder DnB Nor og dels andre banker. Det arbeides også med et omfattende gruppesøksmål mot flere norske banker vedrørende lånefinansierte ”strukturerte spareprodukter». Det antas at 150 000 nordmenn har investert til sammen 38 milliarder kroner i ulike konstruksjoner som går under fellesbetegnelsen ”strukturerte spareprodukter”.

Ordene «Terra-skandalen» skulle også være nok til å minne oss om at vi har mer enn nok av egne finansskandaler å rydde opp i. Riktignok var det lånepakker fra Citigroup som utløste Terra-skandalen, men saken inneholdt også norsk finanskapitals arbeid for å lure kolossale beløp i vannkreftverdier fra de aktuelle kommunene. Terra-saken omfattet også presset fra vekslende regjeringer for å kople norske kommuner opp mot finansforetakenes ulike ”lure” plasseringsforslag. Norge er en del av det samme systemet, og de grunnleggende problemene som viser seg i kapitalismen i USA, finnes selvsagt også i Norge.

Denne krisa skyldes at under kapitalismen blåses det med lovmessighet opp finanskapitalbobler når den stadig voksende kapitalen får problemer med å finne faktisk, merverdibasert profitt i stort nok omfang. Det presser seg fram allverdens oppfinnsomme og svindelaktige metoder for å blåse opp «profitt» eller raske til seg andres verdier, for eksempel ved å plyndre kommuner for kraftverksverdier. Det er umulig å få den faktiske, merverdibaserte profitten til å tilfredsstille behovene til en kapitalakkumulasjon som prøver å gå ut over alle grenser. Det var nettopp noe av det som gamle Marx fant ut. Les i Kapitalens tredje bind, kapittel 25 («Kreditt og fiktiv kapital»), kapittel 26 («Akkumulasjon av pengekapital») og kapittel 27 («Kredittens rolle i den kapitalistiske produksjonen»). Det er kanskje ikke så mye å lære av disse kapitlene isolert sett. Kanskje ligger lærdommen først og fremst i å oppdage at den krisa som vi nå opplever, skyldes kapitalismens natur, slik at allerede Marx var i stand til å se at slike kriser måtte komme. Det er rett og slett fullstendig bomskudd å hevde at krisa skyldes noen tilfeldige feilbeslutninger og griskheten hos noen ekle typer i USA.

Vi kan for eksempel avlegge Marx en visitt i kapittel 27 og sitere litt fra det nestsiste avsnittet (preget av tysk, omstendelig språkbruk):

«Dette viser bare at verdiøkningen av kapitalen, som er grunnlagt på den motsigelsesfylte karakteren til den kapitalistiske produksjonen, bare når til et visst punkt som virkelig fri utvikling, altså at produksjonen danner en indre lenke eller barriere som kredittvesenet hele tiden bryter igjennom. Dermed framskynder kredittvesenet den materielle utviklingen av produktivkreftene og danningen av verdensmarkedet. Det er den historiske oppgaven til det kapitalistiske produksjonssystemet å frambringe dette materielle grunnlaget for den nye produksjonsmåten inntil et visst nivå. Samtidig påskynder kreditten de voldsomme utbruddene av denne motsetningen, krisene, og dermed elementene til oppløsning av den gamle produksjonsmåten.»

5. Loven om profittratens fallende tendens kommer til heder og verdighet igjen

Profittraten er forholdet mellom profittmengden og kapitalmengden. For samfunnet som helhet kan den gjennomsnittligeprofittraten defineres slik:

x 100% = x 100%

I moderne regnskapsanalyse bruker man begrepet rentabilitet om dette (riktignok benyttes litt andre mål både i teller og nevner, men hensikten er å måle det sammen fenomenet som Marx ville fram til: Lønnsomheten for kapitalen). Til sjuende og sist er dette det helt avgjørende målet som kapitalistene styrer etter. De vil maksimereprofittraten.

Som nevnt foran: Når kapitalen vokser og vokser, får kapitalistene stadig større problemer med å få profittmengden til å vokse i samme takt. På begynnelsen av 1980-tallet var dette blitt et virkelig dramatisk påtrengende problem for dem. Kapitalistene verdenover snakket om en profittkrise.

Men etter den tid har profittraten tilsynelatende løftet seg friskt og freidig flere ganger. Kanskje Marx tok feil likevel? I denne omgang må jeg la en mer omfattende analyse av dette ligge. Det er dessuten et svært vanskelig tema å analysere. Og noe av det som virkelig skaper problemer, er det som jeg har berørt i det forrige punktet: At det blåses opp «liksom-profitt» som i virkeligheten er tom luft, mens om registreres som profitt i bedriftsregnskapene og nasjonalregnskapet. Slik jeg ser det, opplever vi nå at denne «luft-profitten» faller sammen. Det er den ubønnhørlige virkeligheten som slår seg igjennom. Store deler av profittenhar vært fiktiv.

Marx analyserte kapitalismen i et tidlig stadium. Mye har skjedd etter den tid. Det er så visst ikke de marxistiske begrepene som registreres i regnskaper og i statistikk. Tvert imot prøver man å gi inntrykk av at vi lever i det klasseløse samfunn. Det snakkes om «husholdningene», ikke om arbeiderklassen og kapitalistklassen. Dermed er det ofte vanskelig å fylle de marxistiskebegrepene med tall fra virkelighetens verden.

Marx er også blitt utsatt for en del kritikk som skyter fullstendig over mål. Det er for eksempel blitt hevdet at han ikke har klart å definere en entydig sammenheng mellom begrepene «pris» og «verdi». Det er en helt uberettiget kritikk. Marx brukte ikke livet sitt på å utvikle en teori for hvilken pris butikkmedarbeideren skal taste inn når varene i butikken skal prises. Kapitalener ikke en lærebok i priskalkulasjon.

Marx analyse av kapitalen og kapitalismen dreier seg om de grunnleggende, avgjørende trekkene ved kapitalismen, hva som er de grunnleggende drivkrefter og utviklingslover som kapitalismen er underlagt. Profittbegrepet er ikke identisk med det som anvendes i regnskapene i dag. Men Marx mente å si noe om at hvilke krefter som virket inn på utviklingen av profittraten, og dermed ville han si noe om hva kapitalistene ble nødt til å forholde seg til: De måtte treffe ulike tiltak for å prøve å motvirke profittratens fallende tendens. Hvis ikke ville de se profittraten sin stadigskrumpe.

Dagens regnskapsteori har et litt annet profittbegrep. Men hvis profittbegrepet til kapitalistene anno 2008 er slik at Marx sine resonnementer ikke gjelder for det, og hvis det er slik at kapitalistene tar sine beslutninger på grunnlag av en helt annen profittrate som utvikler seg greit og som de er glade og fornøyde med, da har Marx et problem. Hvis kapitalistene opplever en profittrate som slett ikke oppfører seg slik Marx sa, og de lever godt med den i årtier og århundrer, – ja da er ikke Marx sin teori om profittratenmye verd.

Men er det slik? Min påstand er at Marx sin profittrate griper de grunnleggende forholdene som dagens regnskapsmessige profittrate til syvende og sist er underlagt. I perioder kan den regnskapsmessige profittraten avvike sterkt fra det Marx sin profittrate forteller. Men til sjuende og sist slår Marx igjennom. Slik jeg ser det, er det som om den regnskapsmessige profittraten er forbundet med Marx sin profittrate med en strikk, som kan tøyes i ulike retninger, men som likevel henger sammen med og bestemmes av de grunnleggende forholdenesom Marx beskriver.

Nå har strikken røket. Kapitalistene blir slått i bakken av de virkelige drivkreftene, av de virkelige motsetningene og de virkelige begrensningene som ligger i følgende faktum: Det er varenes innhold av samfunnsmessig nødvendig arbeidstid som faktisk bestemmer deres verdi og som faktisk bestemmer den totale rammen som merverdienog profitten skapes innenfor.

Kapitalen skaper ikke verdi.

Og tida er overmoden til å kvitte seg med kapitalismen og skape en verden der arbeidsfolk styrer selv, i harmoni med naturensegne grenser.