Revolusjonært parlamentarisk arbeid

Av Torstein Dahle

Nr 2 2006

Ikke sjelden får vi høre at dette med revolusjon er noen fjerne greier som vi må slutte å tenke på, og så må vi i stedet konsentrere oss om det som kan gjøres i folkevalgte organer her og nå. Slike utsagn bygger på en stor misforståelse. Det er nemlig slik at nettopp de kvalitetene som folk flest setter særlig høyt ved RVs parlamentariske arbeid, har nær sammenheng med at RV er et revolusjonært parti.

Torstein Dahle er leder av RV


I RV knytter vi det parlamentariske arbeidet til folks egen kamp på en måte som man sjelden ser i andre partier. Hos oss er denne måten å jobbe parlamentarisk på, tuftet på en ideologi om at vi skal inspirere folk til å kreve å få styre sin egen virkelighet – inspirere folk til å prøve å ta makten. Det kan for eksempel dreie seg om å ta makten fra dem som vil nedlegge skolen på stedet, ved å mobilisere til kamp mot skolenedleggelsen. Det kan dreie seg om å klare å stoppe nedleggelsen av sykehjemmet, ved å aktivisere mange til innsats for å gi motkreftene stor nok styrke. Det kan være innsats for å presse fram økte bevilgninger til sykehusene og for å stoppe den bedriftsøkonomiske styringen gjennom de såkalte helseforetakene.

Vår rolle er å være et redskap for dem som har valgt oss, og et redskap for dem som kjemper for viktige saker – ikke å være opptatt av å bygge seg opp personlige maktposisjoner eller lage springbrett for egen karriere. Som mange andre RV-representanter har jeg et ry for å ha satt meg godt inn i sakene. I virkeligheten dreier det seg ofte om at jeg egentlig ikke har noe særlig greie på det, men jeg har snakket med dem som selv er engasjert i saken. Jeg får argumentene og innsikten servert på sølvfat, og det er i virkeligheten andres innsikt jeg formidler.

Ikke hva som helst

Det betyr ikke at vi formidler hva som helst eller godtar hva som helst bare det kommer fra folk som står midt oppe i det. Er dine behov rammet av kommunens økonomiske skvis, vil det ofte være lett å se på andre oppgaver som ser ut til å være mindre viktige, og si: "Det har kommunen råd til – kunne de ikke heller bruke pengene på mine oppgaver?" Kulturbevilgninger er et vanlig offer for slike tanker. Vi kjøper ikke den type tenkning, men vi fremmer kravet om økt satsing likevel, og kopler det mot hva som brukes på kommuneledelsens lønninger eller rådyre konsulenter eller komiteers "studiereiser". Vi peker mot staten som stadig mer tydelig er kapitalens stat og ikke folkets stat. Og vi peker på hvordan de rike bruker denne staten til å fremme sine egne interesser, for eksempel ved særlig gunstige skatteordninger. Vi spiller ikke folks berettigede krav ut mot hverandre, men retter dem oppover.

Vi setter ikke vår lit til papirene som kommer ovenfra, tvert imot er vi opptatt av få høre den versjonen som kommer fra dem som står midt ute i virkeligheten selv.

Når vi driver det parlamentariske arbeidet på denne måten, blir vi også veldig populære hos folk. Det kommer oftest til uttrykk som personlig popularitet, fordi det tar lengre tid for folk å skjønne at det er partiets karakter som gjør at vi jobber slik vi gjør. Det at RV er et revolusjonært parti som arbeider for at folk skal ta makten fra kapitalen og kapitalistene, er altså slett ikke en tom frase. Det er et mål som styrer innrettingen av vårt daglige parlamentariske arbeid (og selvsagt også vårt arbeid utenfor de parlamentariske organene).

Og det er nettopp dette som skiller RV kvalitativt fra de andre partiene i kommunestyrer og fylkesting, og som skilte RV fra de andre stortingspartiene da Erling Folkvord satt på Stortinget 1993-1997.

Vi jobber for at folk skal aktivisere seg og organisere seg, for å verne seg mot at kapitalen får styre slik den selv vil. Men vi har altså enda større mål: Vi jobber for at folk skal ta makten fra kapitalen og dens støttespillere, først i de nære sakene, så i samfunnet som helhet. Vi jobber for at kapitalismen skal erstattes med et sosialistisk samfunn, der folk aktivt styrer selv, og der beslutningene ikke tas for å få størst profitt og raskest vekst i kapitalen, men for å dekke folks behov best mulig ut fra de ressursene vi har og de kravene som miljø og økologi stiller. Vi jobber for at menneskeheten skal klare å utvikle det klasseløse samfunnet. Slik jeg ser det, er dette RVs overordnede mål. Ikke noe av det vi gjør, må virke til å motarbeide dette målet. Det aller meste av det vi gjør, må bidra til å fremme dette målet.

Et nødvendig vilkår for å nå vårt overordnede mål, er altså at vi legger avgjørende vekt på å aktivisere og organisere folk til politisk innsats. Det er grunnleggende i strid med RVs mål dersom vi sier til folk: "Nå må dere holde dere i ro, slik at vi får arbeidsro til å ordne opp for dere."

Passivisere eller aktivisere?

RVs parlamentariske arbeid må vurderes ut fra hvordan det virker på folk. Bidrar det til å passivisere folk, eller bidrar det til å aktivisere dem? Bidrar det til å styrke folks selvtillit? Hvis vi klarer å få flertall for et forslag – vil folk da oppleve det som en seier eller vil de oppleve det som et nederlag? Dette er avgjørende kriterier for å vurdere om vår linje i en sak er riktig eller gal.

Vi i RV jobber selvsagt for at folk skal få et bedre liv allerede i dagens samfunn. Vi jobber for å slå tilbake umenneskelige utslag av makthavernes politikk. Vi jobber for å få gjennomført de forbedringene og de lettelsene i folks liv som utviklingen i teknologi og produksjonsevne gir grunnlag for. Men selv om vi i en viss forstand jobber for å gjøre kapitalismen mer menneskelig og mer økologisk forsvarlig, har vi ingen illusjon om at det finnes en kapitalisme som kan gi menneskeheten en akseptabel framtid. Profittjakten, griskheten, kravet om vekst i kapitalen – alt dette som ligger i kapitalismens natur – betyr at den må vekk!

Å få lov til å styre kapitalismen er derfor ikke noe mål for RV. Vårt mål er å fjerne den. Det er mange som har trodd at de kunne styre kapitalismen til å bli "det gode samfunn". Men vi vet at kapitalens egne maktmidler vil bli satt inn for å fjerne ethvert politisk parti som måtte ønske å styre kapitalismen på en måte som setter kapitalens interesser til side og i stedet legger avgjørende vekt på menneskenes og naturens behov.

Men nettopp fordi vi har et slikt større perspektiv, er det selvsagt viktig å bidra til at folk kan oppnå resultater her og nå. Vi er i høyeste grad opptatt av å få gjennomslag og klare å presse fram en sak til et vedtak som oppleves som et best mulig resultat for folk. Fordi vi er konsekvente støttespillere for folk og står på deres krav, vil vi ofte være i et lite mindretall, men kan vi klare å manøvrere fram et flertall ved å gjøre noen mindre innrømmelser, så gjør vi selvsagt det.

Nettopp fordi vi ikke er koplet fast til noen av maktblokkene, står vi ofte friere enn andre til å tråkle sammen et flertall på tvers av tradisjonelle skillelinjer. Og nettopp fordi vi er opptatt av å knytte vårt arbeid sammen med folks egen kamp, har vi ofte styrken fra folks egen mobilisering i ryggen når vi fremmer standpunkter i kommunestyrer og fylkesting. Derfor kan folkevalgte RVere ofte vise til at det har lykkes å oppnå viktige resultater.

Kompromisser?

Vi kan være villige til å strekke oss langt dersom vi gjennom å inngå kompromisser kan oppnå noe som er svært viktig for folk uten at det rammer andre. To eksempler fra Bergen der vi i inngikk allianser med blant annet Høyre og Fremskrittspartiet: Vi inngikk et barnehagekompromiss som slo tilbake det forrige byrådets forsøk på å svekke kvalitative og kvantitative krav til bemanningen i barnehagene, og som åpnet for økt kommunal innsats, men som samtidig åpnet for vesentlig økt privat innsats på barnehagesektoren. Vi sto på for å få ny ungdomsskole på Flaktveit der selve bygget skulle reises i privat regi og kommunen skulle leie framfor selv å bygge og eie bygget, fordi bare en allianse med Høyre og Fremskrittspartiet kunne gi bystyreflertall for å få gjennomslag for beboernes årelange og stadig hardere kamp for ungdomsskole.

Hvor langt kan vi gå i å inngå kompromisser? Hvor langt kan vi gå i å lage et budsjettflertall eller å inngå i den styrende majoriteten i kommunestyret?

Notodden – et eksempel

RVere i Notodden kommune er blant dem som vinner viktige erfaringer på dette feltet. Som deltakere i Solidaritetslista, som er bredere sammensatt med blant annet en del SVere som deltakere, har de blant annet varaordførerposisjonen i kommunen, med Asgeir Drugli som en meget dyktig innehaver av det vervet. De har laget budsjettkompromisser som også innebærer kutt på enkelte områder på grunn av en svært presset kommuneøkonomi. Det avgjørende for å vurdere om de gjør rett eller galt, er hvordan folk i Notodden ser på saken. Bidrar RVernes innsats i kommunestyret til å passivisere folk eller aktivisere folk? Styrker eller svekker det fagforeningene? Opplever folk Solidaritetslistas forslag som bra? Oppsummerer folk det som en seier når Solidaritetslista får gjennomslag for sine forslag?

Vurdert etter slike kriterier kan det neppe være tvil om at RVerne i Notodden i all hovedsak driver en veldig bra, revolusjonær parlamentarisk praksis. De vinner viktige erfaringer, som vi andre har mye å lære av. Og de er seg bevisst at de kan balansere ut mot grensen av hva som er riktig for revolusjonære parlamentarikere. Etter min mening gjør de en veldig flott innsats.

Vi ser forskjellen når vi for eksempel studerer hva SV drev med i sitt samarbeid med AP i maktposisjon i Tromsø. De prøvde å svekke folkelige aksjoner, blant annet var de forbannet på underskriftsaksjonen "Vi bryr oss" som med 18.000 underskrifter prøvde å hindre nedleggelse av Tromsøysund sykehjem. RV fremmet forslag om et ekstra bystyremøte for å behandle saken. Etter intens motstand fra AP og SV nådde RV fram med sitt krav – og til syvende og sist klarte aksjonistene å stoppe nedleggelsen.

Nettopp det at RV driver et revolusjonært parlamentarisk arbeid, tilsier at det er viktig å drive det parlamentariske og det utenomparlamentariske arbeidet innenfor rammen av ett og samme parti. Det er viktig at RV kan trappe opp sin innsats i fagbevegelsen og bruke sine posisjoner som folkevalgte til å styrke fagbevegelsens kamp. Revolusjonært parlamentarisk arbeid tilsier nettopp en slik kopling – det parlamentariske arbeidet er ikke noe løsrevet fra folks egen organisering og kamp.

Etter min mening er dette nettopp noe av det som det nå er viktig å styrke og utvikle videre, når vi er midt oppe i diskusjonene om hva slags revolusjonært parti folk i Norge trenger.