Gnist

PET: Den danske Lund-rapporten

Av Torkil Lauesen

2009-03

Torkil Lauesen er statsviter og var med i den danske Blekingegadegruppen.

Den såkalte PET-rapporten har vært underveis i ti år. Den konkrete årsaken til nedsettelsen av undersøkelseskommisjonen var TV2s avsløring i 1998 av PETs overvåking av en rekke politiske partier og faglige konflikter.

Agenten Zeus

TV2 hadde fått et tips om at en agent i årevis hadde infiltrert en lang rekke venstreorienterte miljøer og organisasjoner i Århus og København. I 20 år hadde agenten Anders Nørgaard båret rundt på hemmeligheten om sitt dobbeltliv i 1970- og 1980- årene. Han hadde ikke engang fortalt sin egen kone om sin fortid som agent for PET under kodenavnet «Zeus».

Da TV2 ringte på døra hjemme hos Nørgaard, hadde han åpenbart i lengre tid følt et behov for å lette hjertet sitt. I hvert fall samtykket han samme kveld i å fortelle om sin fortid som sivil agent for PET. Da visningene om «Den hemmelige tjenesten» rullet over TV-skjermen og Zeus fortalte om sine innberetninger til PET om helt vanlig politisk arbeid, ble reaksjonen voldsom. Presset mot PET ble så stort at den sosialdemokratiske justisministeren, Frank Jensen, i 1999 nedsatte PET-kommisjonen. Anders Nørgaard selv rakk ikke å bli avhørt av PET-kommisjonen før han tok sitt eget liv i mars 2000.

Hva handler rapporten om?

Kommisjonen, som har kostet statskassen mer enn 70 millioner danske kroner, bestod av en høyesterettsdommer, to jusprofessorer og to historikere. De fikk til oppgave å undersøke og redegjøre for:

1) Politiets overvåkingsvirksomhet i perioden 1945–1989 i forhold til politiske partier, faglige konflikter og bevegelser i Danmark.

2) Kommisjonen skal videre, for perioden 1968–1989, vurdere om PETs personregistrering er skjedd i overensstemmelse med de reglene og retningslinjene som har vært fastsatt av Folketinget eller regjeringen. Bakgrunnen for denne oppgaven var at den danske regjeringen i 1968 avga en erklæring om at det ikke måtte foretas registrering ene og alene på bakgrunn av politisk tilhørighet.

3) Endelig fikk kommisjonen i 2008 til oppgave å undersøke PETs aktiviteter og håndtering av den såkalte Blekingegadesaken spesielt. Dette punktet var kommet til på bakgrunn av diskusjoner om hvorvidt PET hadde unnlatt å videreformidle kunnskap om Blekingegadegruppen til kriminalpolitiet i forbindelse med etterforskningen av et ran.

Hva står det så i rapporten?

PET-kommisjonens beretning fastslår at det danske politiet i årene før for den tyske okkupasjonen i 1940 «pleiet tilsynelatende tette kontakter med Gestapo, med hvilke de allerede i 1930-årene utvekslet opplysninger om kommunister».(3)

Politiet benyttet sine registreringer av kommunistene under den – grunnlovsstridige – interneringen av dem i juni 1941. Dansk politi internerte langt flere kommunister enn nazistene hadde krevd, hvorav 20 siden døde i konsentrasjonsleire. Det er imidlertid ikke noe PET angret. Så sent som i 1950 heter det i et PET-notat:

Ved krigens slutt var kommunistene fortsatt hovedfienden. Så snart de tyske offiserene var blitt internert under frigjøringen, gikk britiske og danske overvåkingsfolk i gang med å avhøre dem om hva de visste om danske kommunister. PET-kommisjonens beretning beskriver hvordan den danske overvåkingstjenesten ansatte ledende nazister til å fortsette utspioneringen av mistenkte kommunister. Om det danske politiets manglende skrupler ved samarbeidet med nazistene konstaterer PET-beretningen:

I 1950-årene var det en «kommunistparanoia » hos overvåkingstjenesten. Da antallet medlemmer i DKP og dets frontorganisasjoner var fallende i 1949–50 (etter Prahakuppet og påskekrisen i 1948, hvor det oppsto rykter om en sovjetisk okkupasjon av Danmark), tolket overvåkingstjenesten dette som et forsøk på å lure dem og et uttrykk for hvor farlige kommunistene var: Når folk meldte seg ut av DKP, så overvåkingen på dette som forberedelse til illegalitet for effektivt å virke som femtekolonne under et sovjetisk angrep på Danmark.

Registrering

Lund-kommisjonens rapport viste at de norske hemmelige tjenestene under den kalde krigen foretok ulovlig overvåking og registrering av medlemmer av Norges Kommunistiske Parti, Sosialistisk Folkeparti, Arbeidernes Kommunistparti og Sosialistisk Venstreparti samt organisasjoner som man antok sto nær disse partiene – f. eks. Nei til Atomvåpen, Sambandet Norge–Sovjetunionen, Palestinakomiteen, Kvinnefronten og Solidaritetskomiteen for Vietnam.

Noe lignende foregikk i Danmark. Skiftende regjeringer førte offentligheten og Folketinget bak lyset gjennom mer enn to årtier ved å fortelle at PET kun registrerte borgere i overensstemmelse med en regjeringserklæring fra 30. september 1968. Den forbød å registrere dansker ene og alene på grunnlag av lovlig politisk virksomhet.

I virkeligheten opererte PET på grunnlag av et hemmelig notat, som skiftende ministere fra Venstre, Det Konservative Folkeparti, Det Radikale Venstre og Socialdemokratiet hadde godkjent. Notatet tillot PET å registrere bredere enn opplyst i såkalte ’arbeidsregistre’. Selv Folketingets såkalte Wamberg-utvalg, som skulle føre kontroll med PETs registreringer, ble i alle år holdt uvitende om eksistensen av dette notatet.(4)

På grunnlag av det hemmelige notatet registrerte PET videre som før. Tusenvis av kommunister og venstreorienterte ble registrert kun på grunnlag av lovlig politisk virksomhet, eksempelvis at de var såkalte stillere, dvs. personer som anbefaler partiet/ kandidaten ved Folketingsvalg, noe som er lovpålagt i Danmark.

PET og Blekingegadegruppen

Etter å ha lest de ca. 100 sidene i kommisjonsrapporten som omhandler Blekingegadesaken finner jeg ingen overraskelser.( 5) PETs kunnskap om oss og deres analyser svarer fullstendig til de antakelsene vi gjorde oss den gangen. PET hadde en sporadisk kunnskap om vår kontakt med PFLP, hovedsakelig via avlytting av lokale palestinere. Vi var fullstendig klar over at palestinerne utgjorde en sikkerhetsrisiko for oss og kuttet helt forbindelsen med dem de siste årene. Dessuten hadde PET en magefornemmelse av at vi drev med noe, men hva?

Vi ble skygget periodevis gjennom nesten 20 år. I den perioden tror vi ikke at vi én eneste gang har vært skygget uten å være klar over det. Ble vi skygget, gjaldt det å te seg normalt – ikke vise at vi var klar over at vi ble skygget, alt annet ville virke mistenkelig. Vi utviklet metoder for å konstatere om vi ble skygget og forsikre oss om at det ikke var tilfelle, om nødvendig.

PET-folk var lett gjenkjennelige. I 30-årene, omkring 180 cm høy, nobelt og sportslig kledd, dykkerur og bule på innerlomma, hvor radioen var plassert. Alltid to i bilene. Alltid upersonlige mellomklassebiler i diskrete farger. Typisk tre til fire biler om gangen, som skiftevis overtok skyggingen. Deres kjøremønster avslørte dem. Ofte kunne vi regne med at skyggingen opphørte fredag kl. 16 og ble gjenopptatt mandag morgen. Enkelte ganger var det mer profesjonelt, men for det meste gikk det ikke mange minutter, før vi ble klar over at vi hadde noen etter oss.

Vi opplevde også hemmelige ransakinger i hjemmene våre, hvor det ikke var ryddet ordentlig opp eller kanskje måtte PET stikke av for raskt etter å ha installert avlyttingsutstyr? Vi var overbevist om at telefonene våre ble avlyttet og tok våre forholdsregler. Med jevne mellomrom scannet vi biler og dekkleiligheter for eventuelle sendere.

At PETs kunnskap om oss var begrenset, viste seg da de valgte å arrestere oss i 1989. Flere av de arresterte hadde ikke vært aktive på mange år. Men de kjente ikke til de senest tilkomne medlemmene, som hadde vært aktive i en årrekke. Det var først med funnet av dekkleiligheten i Blekingegade 2 at hele sammenhengen gikk opp for PET.

Hva er ikke med i rapporten?

Det er naturligvis interessant å få avdekket visse begivenheter, men den fulle sannheten får vi ikke. Et felt som ikke er berørt særlig mye i rapporten er samarbeidet med utenlandske overvåkingstjenester. De er heller ikke nevnt ved navn. Årsaken er naturligvis hensynet til fremmede makter og det fremtidige samarbeidet. Noe kan vi likevel lese ut av rapporten.

PET interesserte seg for det palestinske miljøet i Danmark fra begynnelsen av 1970-årene.(6) PET valgte i den forbindelse å samarbeide nært med en fremmed overvåkingstjeneste. Navnet er ikke nevnt i rapporten, men av sammenhengen kan vi klart tolke at det gjelder den israelske overvåkingstjenesten Mossad(7). En annen kilde til dette samarbeidet er den tidligere Mossad-agenten Ostrovsky(8). Han forteller at samarbeidet mellom PET og Mossad er svært vennskapelig og tett, og dette kan beskrives ved at Mossad kaller PET for «lille promp».

Det er vanlig og legalt at overvåkingstjenester samarbeider. Men PET må ikke hjelpe en fremmed overvåkingstjeneste med å operere på dansk grunn. Hvis en fremmed overvåkingstjeneste ønsker opplysninger om borgere bosatt i Danmark, kan de anmode PET om å innlede etterforskning av disse personene, ikke foreta slike undersøkelser selv.

Under rettssaken mot Blekingegadegruppen kom det frem at PET hadde en Mossad-agent fast tilknyttet som oversetter ved telefonavlytting. Dette blir bekreftet i rapporten(9) og i Ostrovskys bok(10). Telefonavlytting av palestinere bosatt i Danmark ble foretatt av Mossad og først deretter overført til PET i redigert form. Under rettssaken fremla politiet en utskrift av en samtale mellom et PFLP-medlem fra Libanon og et PFLP-medlem i København. Denne utskriften var på engelsk. Politiet forklarte at originalbåndet (på arabisk) var forsvunnet. Det passer med den tidligere Mossad-agenten – Ostrovskys forklaring – som i sin bok(11) har beskrevet Mossads prosedyrer. Han forteller at Mossad transporterte originalbånd til Israel, hvor de ble oversatt til engelsk og bare oversettelsen ble returnert. Den norske overvåkingstjenesten hadde et lignende arrangement med Mossad. I 1991 kunne Harald Stanghelle i Aftenposten avsløre at den norske overvåkingstjenesten benyttet seg av arabisktalende israelere som «tolker under avhøring av palestinske asylsøkere».(12)

Vi begynte å interessere oss for Mossad i begynnelsen av 1970-årene. Årsaken var at flere palestinere bosatt i Danmark fortalte at de var blitt avhørt av Mossad, som spurte dem ut om deres familier og forhold i de okkuperte områdene.(13) I 1972 mottok en palestiner i København en brevbombe, som sprengte hånden av ham, mens andre fikk trusselbrev som de mente Mossad sto bak. Palestinerne mente at dette foregikk med PETs aksept. Saken er beskrevet i kommisjonens beretning.(14) Ostrovsky skriver hvordan:

Senere ble vi oppmerksomme på at en våpenfabrikk i Ålborg, Wejra, delvis var eid av israelske interesser. Det forundret oss at Israel, som selv hadde en stor våpenproduksjon og ellers kunne kjøpe de våpnene de ville fra USA, var interessert i å eie en dansk våpenfabrikk. Årsaken kunne bare være at Danmark skulle brukes for å dekke over aktiviteter og skjule Israel som opprinnelsesland.

Vi fant ut at Wejra i 1980-årene blant annet solgte våpen til Indonesia, som på det daværende tidspunkt utkjempet en krig i Øst-Timor. Utover dette solgte de også våpen til India og noen søramerikanske land. Senere er det kommet frem at Israel solgte våpen gjennom Wejra for ikke mindre enn fire milliarder kroner til Iran,(16) et forhold som er klart ulovlig ifølge dansk lov. Danske firmaer eller firmaer beliggende i Danmark kan ikke handle våpen med krigsførende nasjoner. Årsaken til at Uggi Mersholm, direktør for Wejra, opptrådte som dødens kjøpmann, var som han uttalte i et intervju:

Krigen mellom Irak og Iran kostet mellom 1980 og 1987 omkring en halv million drepte og opp mot én million sårede.

Det er tydelig at de avhørte PET-folkene i kommisjonens beretning vil å tone ned det vennskapelige forholdet til Mossad.(18) Ostrovsky forteller en annen historie og kan sette navn på PET-folk, som deltok i seminarer om terrorisme i Israel.

Det ville vært interessant hvis PETkommisjonen hadde gått mer i dybden med PETs relasjoner til Mossad under den kalde krigen. Det ville ikke bare ha hatt historisk interesse, men har betydning for nåtida, og det er kanskje nettopp derfor det ikke er behandlet.

Hvordan kunne man ha en agent ansatt, som hadde sin lojalitet i en annen stat? Hva visste PET om Mossads aktiviteter i Danmark i forhold til det palestinske miljøet? I 1993 ble det f.eks. avslørt at Mossad avlyttet Folketingets Ombudsmand Hans Gammeltoft-Hansen, som Mossad mente satt inne med opplysninger om palestinere som oppholdt seg illegalt i Danmark.(19) Denne episoden er heller ikke nevnt i rapporten.

PET må da også ha undret seg over at Israel ville kontrollere en dansk våpenfabrikk. Allerede i slutten av 1970-årene var politiets avdeling for økonomisk kriminalitet oppmerksomme på Wejra.(20) Av dokumentene fremgår det at det israelske firmaet Salgad i atskillige tilfeller har benyttet Wejra som angivelig produsent for våpen fremstilt av Israel. Ikke minst etter at Salgad ble overtatt av det israelske industrikonsernet KOOR, kunne et Made in Denmark-stempel lette veien for eksport av israelske våpen. Tidligere ble omkring 80 prosent av Wejras produksjon eksportert til bl.a. Chile under militærdiktaturet og til Franco-Spania.(21)

Wejra ble solgt til det israelske firmaet av Johan Schrøder, senere direktør for den danske arbeidsgiverforeningen, Dansk Industri. Schrøder ble ved et tilfelle avlyttet av PET, og i en telefonsamtale fortalte Schrøder at han og de andre aksjonærene ville selge Wejra via en dansk stråmann til en utenlandsk våpenhandler, Shlomo Zabludowicz, fra det israelske våpenagenturet Salgad. Israelerne var interessert i å overta den danske fabrikken, bl.a. fordi den kunne brukes som dekkvirksomhet for eksport til land, hvor israelskproduserte våpen ikke er velsette. Og stråmannen var nødvendig, fordi det ifølge da gjeldende lov var ulovlig for utlendinger å eie våpenfabrikker i Danmark.(22)

Senere førte dette til rettssak, og den 12. mars 1980 ble Schrøder og en annen aksjonær i Wejra funnet skyldige i overtredelse av våpenloven. Straffen ble åtte måneders betinget fengsel, dessuten fikk hver av dem en bot på 200 000 kroner foruten konfiskering av henholdsvis 42 000 og 72 000 kroner. Både rettsmøtene i Frederiksberg Birkeretts 1. avdeling samt dommen har vært lagt lokk på, «bl.a. under hensyn til statens forhold til fremmede makter,» som det heter i en rettsavgjørelse fra 1984. Det merkelige er at rettssaken ikke fikk konsekvenser for Wejras aktiviteter. De fortsatte som før under israelsk ledelse, bl.a. med salg til Iran. Wejras direktør Uggi Mersholm besøkte jevnlig den iranske ambassaden og hadde iranere på besøk på fabrikken i Ålborg. Han uttalte i et intervju med Jyllands-Posten at han mente at både PET og CIA var kjent med våpenhandelen. (23)

I april 2007 stilte folketingsmedlem Bjarne Lausten fra Socialdemokratiet et spørsmål til Justisdepartementet om Wejras våpenhandel med Iran. Etter departementets oppfatning har alt gått etter boka. Man kunne likevel ikke opplyse nærmere om de tillatelsene som er blitt gitt, da papirene er blitt destruert.(24)

Generalløytnant Henrik H. Ekmann, som utførte kontrollbesøkene i Wejra for Forsvarsdepartementet, har en annen holdning. Han sier om våpenhandlene med Iran:

Ingenting om denne saken er nevnt i PETkommisjonens beretning. Lukket man bare øynene for Wejras våpenhandel eller var transaksjonene godkjent politisk? Var valget av Mossad som nær samarbeidspartner et ryggmargsvalg eller en del av den danske Midtøsten-politikken under den kalde krigen. Det kunne ha vært interessante elementer i beretningen, ikke minst når en tenker fremover.

Overvåkingstjenestenes natur

Den danske PET-rapporten minner om den norske Lund-rapporten. Fiendebildene er de samme, registreringsmønsteret er det samme.

Overvåkingstjenester er en sentral del av statsmakten. De er dannet for å beskytte den herskende orden. Deres oppgaver og metoder tilsier at de har en tendens til å bli en stat i staten, som tøyer reglene for sakens skyld. Rekrutteringen til slikt arbeid vil tiltrekke seg bestemte typer med et ensartet fiendebilde. Hemmelighet, avlytting, skygging, konspirasjon, samarbeid med fremmede makter – alt dette fører til en lukkethet som er vanskelig å holde under demokratisk kontroll. Det viser all erfaring, om enn graden og omfanget av ulovligheter er forskjellig fra Nordens overvåkingstjenester til CIA.

Rapportene kan derfor ikke overraske eller forarge meg, noe som også ville vært paradoksalt ettersom overvåkingstjenesten nettopp er blitt til for å holde øye med folk som meg. Men også for marxister med «rent mel i posen» er det neppe noe sjokkerende i forhold til statens rolle og funksjon. Ja, selv som politisk menneske har jeg vanskelig for å se overraskelser. Erfaringen med overvåkingstjenestenes atferd er den samme verden over. En demokratisk overvåkingstjeneste er i seg selv en motsigelse.

Jeg nærer derfor heller ikke de store illusjonene om effekten av rapporten for fremtidens overvåkingstjeneste. Lund-rapporten fra 1996 ble avgitt i pustehullet mellom Belinmurens fall i 1989 og «krigen mot terror», som ble innledet etter 11. september 2001. Beslutningen om å gjennomføre en undersøkelse av PET ble tatt i samme periode. I disse ti årene var det en intensjon om å demokratisere overvåkingstjenesten på venstresiden i Folketinget. I 1999 stemte De konservative, Venstre og Dansk Folkeparti imot å gjennomføre undersøkelsen.

Etter «krigen mot terror» har dette pustehullet lukket seg. Samtidig med utarbeidelsen av kommisjonsrapporten har politikerne hatt det travelt med å vedta anti-terrorpakker, som blant annet gir rett til å lagre all elektronisk kommunikasjon, lettere adgang til avlytting, ransaking, kontroll med pengeoverføringer osv.(26) Overvåkingstjenestene har fått tilført en pen strøm av midler, materiell og personale siden 2001. Det er gitt tilleggsbevilgninger direkte til PET på ca. 250 millioner kroner for å sikre at det finnes nødvendig kunnskap og det antallet ansatte som skal til for å gjennomføre den overvåkingen som loven nå hjemler. I dag arbeider det ca. 700 personer i PET ifølge deres egen hjemmeside.

Sett i dette lyset er PET-kommisjonens undersøkelse av de politiske registreringene bare av historisk interesse. De siste åtte årenes politiske utvikling har innhentet den opprinnelige tanken med kommisjonen. Den registreringen som foregår i dag overskrider langt de politiske registreringene fra tidligere tider. Overvåkingen er blitt gjort lovlig og uproblematisk å gjennomføre.

(Artikkelen er oversatt av Jan Holm.)

Noter:

1. Rapporten kan leses på: http://www.petkommisjonen.dk/
2. På hjemmesiden www.snylterstaten.dk ligger det en lang rekke artikler og dokumenter om Blekingegadegruppen.
3. Avsnittet om den danske overvåkingstjenesten og Gestapo finnes i bind 6, side 110.
4. Registreringene hos PET er beskrevet i bind 3 i kommisjonens beretning.
5. PET-kommisjonens beretning, bind 9 side: 143–165 og 243–328
6. Bind 9 side 246–264.
7. Bind 9 side 257–258.
8. Ostrovsky & Hoy: By Way of Deception St Martins Press. New York 1990. Kapittel 12 side 230–245
9. Bind 9 side 257, 262.
10. Ostrovsky & Hoy side 232
11. Demos Nyhetsbrev juli 2009 side 11. Det har dessuten vært mistanke om at den norske militære overvåkingstjenesten bisto Mossad i forbindelse med mordet på Bouchiki (i den tro at han var «Svart Septembers» leder) på Lillehammer i 1973 (Tinnin og Dag Christensen: Den 13. terrorist, Schønberg 1977.)
12. Jørgensen: Man skal ikke kaste med sten. Weekendavisen nr. 48. 2. desember 1994. Finnes på www.snylterstaten.dk
13. bind 9 side 248
14. Ostrovsky og Hoy side 232
15. Stenstrup: Made in Israel/Danmark, Jyllandsposten 4. februar 2007
16. Jyllandsposten 4. februar 2007
17. Bind 9 side 257–258
18. Ekstra Bladet den 2.12. 1993. side 8–9, BT. den 11. Oktober 1994. Side 6
19. Det fremgår av Riksarkivets sak nr. 257/1976 fra Statsadvokaten for Særlig Økonomisk Kriminalitet
20. Information 23.10 2007
21. Information 23.10 2007
22. Jyllands-Posten, 4.2.2007.
23. Justisdepartementet, spørgsmål nr. S 2606 av den 5.2. 2007
24. Jyllands-Posten 4.2. 2007, forsiden.
25. «Det danske samfunnets innsats og beredskap mot terror» finnes på: http://www.stm.dk/publikationer/terror/index.htm
26. www.pet.dk