Israel, Palestina og Vestens hykleri (tidsskriftomtale)

Av Tor Otto Tollefsen

Bokomtaler Nr 2 2005

Arafats død har skapt mange og nye spørsmål om hvordan konflikten mellom Israel og palestinere vil utvikle seg. Tidsskriftet Vardøger nr 29 (2004), redigert og utgitt rett før Arafats død, bidrar med verdifullt bakgrunnsmateriale for den som ønsker å gjøre en selvstendig vurdering av hendelsene i Midtøsten i tiden framover. Tidsskriftet inneholder bidrag fra flere kjente skribenter. De analyserer, ut fra hvert sitt ståsted, historien om opprettelsen av staten Israel og det palestinske folkets skjebne.

Tidsskriftet Vardøger nr 29 (2004)
ISSN 0333-0877

Se også Vardøgers nettsider på www.vardoger.no


Historien om Palestina og Israel er en historie om to folkegruppers historiske tragedie, om spillet mellom stormaktene, om arven etter kolonialismen og om våre dagers imperialisme.

Oppløsningen av det osmanske riket, den franske kolonialismens forvitring og det britiske imperiets fall, og i nyere tid den moderne superstaten USAs bestrebelser for verdensherredømme, utgjør et bakteppe av krig, svik og bedrag som i all sin kynisme har få sidestykker i moderne tid.

Baruch Kimmerling er professor i politisk sosiologi ved Det hebraiske universitetet i Jerusalem og en viktig dissident og kritiker av Arial Sharons linje overfor palestinerne. Kimmerling argumenterer for at Sharon og den israelske ledelsen har en overordnet plan om å utrydde palestinerne som politisk enhet. Alle tiltakene som vanskeliggjør palestinernes hverdag, ødeleggelse av infrastruktur og palestinernes politiske institusjoner, har som mål å gjøre dem ute av stand til å eksistere som selvstendig stat. Den nye Muren er et slikt tiltak, og ikke først og fremst et forsvarspolitisk grep. Artikkelen er en sammenfatning av synspunkter Kimmerling tidligere har publisert i boken Politicide.

Redaktøren av New Left Review, Perry Anderson, analyserer i artikkelen "Nasjonalisme, kolonisering og stormaktspolitikk i Israels konflikt med palestinerne" situasjonen ut fra hvordan historiske, demografiske og politiske interesser blir konfrontert i Midtøsten. Han analyserer hvordan utviklinga av to typer nasjonalisme – den israelske sionismen på den ene siden og drømmen om den palestinske staten på den andre siden – har oppstått og hvilke mulige løsninger dette kan åpne for. Han drøfter likheter og forskjeller mellom Israel og apartheidregimet i Sør-Afrika, og hvordan PLO skiller seg fra Mandelas ANC. I likhet med flere av de andre artikkelforfatterne går han gjennom noen konsekvenser av Israels "facts-on-the-ground"-stategi. Forfatteren tror lite på en snarlig løsning i konflikten.

I den korte artikkelen "Terror fra første stund" oppsummerer Ronald Bleier Israels historie som terrororganisasjon. En tankevekker for alle som ensidig assosierer "terror" med palestinske selvmordsbombere. Han beskriver terroren som en integrert del av Israels strategi, fra mordet på FN-utsendingen Folke Bernadotte i 1948 til de israelske angrepene på Vestbredden våren 2002 og opprettelsen av den såkalte "sikkerhetsmuren", og hevder at det er en direkte sammenheng mellom USA sin støtte til Israel og terrorangrepet på World Trade Center 11. september 2001.

Eric Follath, som er journalist i Der Spiegel behandler Israel som atomvåpenmakt og vier selvsagt en god del av artikkelen til historien om Mordechai Vanunu, mannen som har tilbrakt halve livet i israelske fengsler for å ha "avslørt" at Israel har et atomvåpenprogram. Men Follath gir også en god – om noe fragmentarisk – oversikt over det politiske og militære grunnlaget for atomvåpenprogrammet.

Medlem av Vardøgers redaksjon Lars Mjøset beskriver i en interessant artikkel hvordan Israel skiller seg fra andre nybyggerstater på flere viktige punkter. Den jødiske koloniseringen av Palestina skjedde for eksempel uten direkte støtte fra noe "moderland". Masseinnvandringen førte til at nybyggerne måtte livnære seg i direkte konkurranse med den opprinnelige befolkningen. Der andre nybyggerprosjekter gikk inn for å benytte lokalbefolkningen som arbeidskraft, måtte sionistene skape et skille mellom "sin egne" jødiske arbeidere og den arabiske befolkningen. Dette var den sjølvsagte praktiske følgen av masseinnvandring og behovet for sysselsetting av innvandrede jøder. Dette perspektivet gir Mjøset anledning til å tolke de historiske hendelsene ut fra økonomiske og demografiske realiteter i Midtøsten, og gir en pekepinn om hvilket mulig handlingsrom motkrefter både i og utenfor Israels grenser kan operere i.

Arne Overrein, også et kjent medlem av redaksjonen, skriver om Palestina-konflikten og folkeretten. Historien er for det meste kjent, men fungerer godt som en sammenfatning av de folkerettslige aspektene ved den israelske (og den palestinske) statsdannelsen, statusen til de okkuperte territoriene, rettighetene vedrørende de palestinske flyktningene og de jødiske bosettingene. Overrein peker på at palestinernes krav står folkerettslig sterkere enn andre statsløse folk – blant annet på grunn av den klare støtten i FN-vedtak – og begrunner hvorfor ingen annen løsning enn reelt sjølvstyre i en selvstendig stat vil være akseptabel for det palestinske folket.

Et tankevekkende bidrag fra Wilhelm Denkert, aktivist og skribent på tysk venstreside, tar for seg hvor umulig det er å kritisere Israel i Tyskland. Spørsmålet er fullstendig tabubelagt, og kritiske røster risikerer å bli hengt ut som nazister og anti-semitter. I dette politiske klimaet argumenterer Denkert for en klar grenseoppgang mellom anti-semittisme og anti-sionisme, og viser hvordan Israel og Israels støttespillere bevisst tåkelegger dette skillet overfor opinionen.

Edward Said er kjent som orientalismens "far", og var en betydelig kritiker av Vestens ignoranse overfor araberne og palestinerne. Artikkelen i Vardøger er fra 2003 og skal ha vært noe av det siste han skrev før han døde. Den er et sterkt personlig dokument fra en forfatter som beundrer sitt folk for dets pågangsmot, utholdenhet og optimisme, men samtidig er kritisk overfor den palestinske ledelsen og mener at hverken Fatah eller Hamas har noe program for å lede palestinerne ut av uføret. Derimot mener han å se at en ny sekulær bevegelse er i ferd med å styrke sin posisjon – bygget på grasrotbevegelser og et demokratisk program. Det såkalte "Veikartet" har Said ikke mye til overs for – i likhet med flere av de andre artikkelforfatterne peker han på at dette ikke er uttrykk for noen reell "fredsvilje" fra Israels side, bare enda et røykteppe for å dekke over at målet er å "pasifisere" palestinerne permanent. Said er en slags forsiktig optimist – nokså kvass mot de lederne som bøyer unna for presset fra Israel og USA – men full av håp for sitt folk.

"Styrer den pro-israelske lobbyen USAs Midtøsten-politikk," spør Morten Levin i sin artikkel, og svarer et litt betinget ja. Her tar han blant annet for seg anti-semittismen og holocaustmyten og beskriver hvordan disse blir brukt som grunngiving for mange av de geostrategiske interessene både Israel og USA på forskjellig vis er styrt av. Han går grundig gjennom de forskjellige jødiske og sionistiske lobbyorganisasjonene i USA – hvilke interesser de representerer og hvilken innflytelse de har. Artikkelen er nyttig også for dem som vil nyansere mellom "jødiske" og "sionistiske" organisasjoner.

En av artiklene skiller seg ut fordi den representerer et brudd med det historiske rammeverket de andre innleggene stort sett holder fast ved. Det gjelder de amerikanske politiske kommentatorene og Clinton-rådgiverne Robert Malley og Hussain Agha. De omtaler Camp David-forhandlingene og ser ut til å mene at disse strandet først og fremst fordi partene ikke forsto hverandres utgangspunkt godt nok, og var gjensidig mistenksomme til hverandres motiver. Palestina-konflikten drøftet som kommunikasjonsproblem, med andre ord. Selv om en slik analyse ikke helt faller på plass i denne leserens verdensbilde, er bidraget interessant som en hjelp til å forstå hvorfor enkelte politiske journalister kan være fullstendig desorienterte etter å ha snakket med "kilder i Det Hvite Hus"! Den mest påfallende kontrasten er at der andre kommentatorer mener at palestinerne har gitt seg fra skanse etter skanse, var det i Malleys og Aghas verden palestinernes uvillighet til å "realitetsbehandle tilbudet" som torpederte Camp David.

Den siste artikkelen er skrevet av den mangeårige palestinaaktivisten Kjell Bygstad. Han gjør en oppsummering av hva som har påvirka norsk opinion i synet på Israel og Palestina siden 2. verdenskrig – og i denne sammenhengen særlig utviklinga av solidaritetsarbeidet for Palestina siden slutten av 1960-tallet. Nettopp synet på palestinernes kamp skapte store bølger på norsk venstreside i 1967 – og førte til splittelsen i det som den gang var Sosialistisk Folkeparti. Hvis vi ser bort fra – og det bør vi gjøre – Bygstads litt bitre kommentarer om AKP(m-l) og deres rolle i splittelsen av solidaritetsarbeidet på 1970-tallet, er det en imponerende innsats som har vært nedlagt av enkeltpersoner, organisasjoner og fagbevegelse i årene som fulgte.

Vardøger har her nok en gang bidratt til å gi aktivister og anti-imperialister kunnskap og ammunisjon som vil komme godt med i arbeidet for palestinernes sak og for at gode krefter en gang skal seire i Midtøsten. På redaksjonell plass oppfordrer Vardøger til å fortsette solidaritetsarbeidet, men peker på at en mulig løsning bare kan skje via et omfattende internasjonalt press mot Israel – med handelsboikott som sentralt virkemiddel.

Tor Otto Tollefsen