Kollektiv er drømmen!!
Av Tina Marine Wikstrøm
Da jeg først kom til Oslo for nesten ni år sia ble jeg mottatt på den hjerteligste måte av folka i det kollektivet jeg skulle bo i. "Her er rommet ditt. Badet, kjøkkenet, vask og mat deler vi på å fikse annenhver uke.
Tina Marine Wikstrøm er 27 år og bor på Vålerenga. Hun er med i AKP
Jeg ble raskt varm i trøya, og skjønte at her kunne jeg finne meg til rette. Oppgavene var likt fordelt på alle åtte beboerne, gamle som unge, og paret i kjelleren var like mye oppe hos oss som nede hos seg. Nøkkelen til ytterdøra visste alle hvor lå, så det var bare for nesten hvem som helst å låse seg inn, og alle andre dører i dette huset var åpne til enhver tid.
Jeg har selv vokst opp med ulåste dører. Det var nesten alltid noen som sov over hos oss. Vi var beredskapsfamilie for barnevernet, så jeg har hatt i underkant av 20 søsken, og det har alltid bodd en onkel eller en tremenning hos oss. I det hele tatt så er jeg vant til og jeg liker godt tanken på å dele hus med flere. Senere har jeg forstått at ikke alle har det på denne måten.
Ikke alle tenker over det, men arkitekturen vi er vant til, blokkene, leilighetene, rekkehusene, eneboligene og alt av boforhold, er lagt opp etter kjernefamilien. Kjernefamilien er det vi kan kalle normen, ett gift par, en mann og en dame, med 1-2 barn, bil og hund. Familien er i dag en økonomisk grunnenhet i det kapitalistiske systemet. Den er et privat forsørgingssystem for de som ikke er økonomisk sjølstendige.
Vi bygger husa med et gutterom, et jenterom og et rom til foreldra. Foreldra har stort rom med plass til dobbeltseng, mens barnas rom er små. Vi kan ofte se at om noen faller utenfor kjernefamilie normen, blir dette skråsett og diskriminert. Om noen velger å leve i lesbisk/homofilt samboerskap, om noen velger bo i kollektiv, i båt eller velger være barnløse så vil mange kreve en begrunnelse og forklaring. Dette er ikke den "naturlige" livsform og kan bli betraktet som "en fase" eller "periode" i livet, mens man venter på noe bedre. Ideen om at vi først blir vokse når vi har etablert oss og slått oss til ro i de "naturlige" kjernefamilieformene er en fastgrodd tankegang mange likevel ikke kan føle seg vel med.
Personlig har jeg valgt å gifte meg og å få barn. Jeg og min lille kjernefamilie har likevel valgt å bo sammen med flere. De siste fire åra har vi bodd i leiligheter med fire til seks personer under samme tak. Drømmen min vil likevel være å bo i et stort hus med mange rom og mange mennesker som i huset jeg flytta inn i da jeg først kom til Oslo. Jeg vil videre i denne teksten kjøre en liten kollektiv-"valgtale". Min drøm vil være å flytte på grensene, røske opp i "normalen" og at folk skal bo på mange forskjellige måter.
Det finnes mange argumenter for å bo flere sammen enn mamma-pappa-barn:
– Ungene får daglig omgang med flere. De lærer å sosialisere seg og lærer å dele, både oppmerksomhet, oppgaver og kjærlighet.
– Føler du deg alene ansvarlig for egne barn? Stengt inne? I kollektiv kan det i stedet flere om oppgaven som barnevakt. Når du er hjemme med ungen en kveld, så er du det sjelden alene, og om du er det, vet du at noen likevel kan komme hjem i løpet av kvelden. Følelsen av å være alene forsvinner.
– Du er sjelden alene i kollektiv. Du velger selv når du vil være det.
– Jeg har i kollektiv flere å irritere meg på, ikke bare kjæresten min. Jeg kan heller alliere meg med mine nærmeste. Det er godt å ha flere å diskutere med, flere å le med og flere å vise kjærlighet til.
– Noen er gode til å snakke om følelser, andre gode på politikk. Noen er innmari gode på kjendis og sladreblader-stoff, andre igjen elsker spille spill. Å "bruke" de du har rundt deg til det de er gode på, og la de rundt deg "bruke" deg til det du er god på, vil være med å styrke selvfølelsen til alle. Dermed tilfredsstiller alle flere behov hos seg selv.
– I kollektiv vil flere kunne delta og være tilgjengelig til å gi råd. Du slipper å stå i blodslitet alene.
– Alderdommen i ensomhet er en stor skrekk for veldig mange! Tenk deg å ha "storfamilien" å være sammen med hele livet? Noen byttes ut, andre kommer til, men ensom blir du ikke.
– Jeg tror kanskje flere ville vært tvunget til å delta i huslige sysler på hjemmebane, da du i kollektiv har flere å slåss med om du ikke gjør det. Samfunnsgrep som sekstimersdagen og økonomisk selvstendighet er nøkkelord som selvfølgelig også må virkeliggjøres.
Selvfølgelig er ikke dette løsninga for alle, Jeg vil absolutt ikke argumentere for at alle skal bo i kollektiv, men jeg skulle ønske at mulighetene til at flere kunne det var der. Kanskje velger noen å bo bare to, kanskje velger noen å bo alene, men om jeg vil bo med flere så vil jeg gjerne at det ikke er arkitekturen, normen og økonomien som stopper meg. Om de økonomiske forholda var annerledes, og at hus var for folk og folk var for hus, så tror jeg vi kunne bodd på måter som ville vært mye bedre for flere!