Thatcher som musikk

Av

Nr 2a 2013

Et band som kanskje mer enn noen illustrerer denne epoken i britisk musikk, er det Essex-baserte punkbandet Crass, med sin anarkistiske og pasifistiske grunnholdning. Trommeslager Penny Rimbaud har da også i ettertid omtalt Thatcher som noe i nærheten av en gudegave til et band som forsøkte å skrive sanger om kapitalismens herjinger. I 1982 ga de ut singelen «Sheep farming in the Falklands», med klar referanse til den britiske krigføringen, og året etter fulgte de opp med «How does it feel (to be the mother of 1000 dead)?»

Begge nådde toppen av de såkalte indielistene, det vil si listene over de mest solgte platene som var gitt ut av andre enn de store plateselskapene, og «How does it feel?» ble endatil referert til fra Underhusets talerstol i debatten om Falklandskrigen. Det gikk så langt at det konservative parlamentsmedlemmet Tom Eggar forsøkte å få et forbud mot sangen med henvisning til lovgivningen om obskøniteter, riktignok uten å lykkes. Før de ble oppløst i 1984, rakk Crass også å lage en kassett med en fiktiv telefonsamtale mellom Thatcher og Ronald Reagan, der de blant annet diskuterte muligheten for å senke et britisk skip som en falskt flagg-aksjon mot Argentina.

Thatcher-musikken fikk hovedsakelig to uttrykk. På den ene siden ble det laget en rekke sanger som direkte angrep Thatcher på en måte man sjelden har sett blitt angrepet på før. På den andre siden ble det laget kanskje enda flere sanger som var en respons på Thatchers politikk. The Specials’ nummer 1-hit fra 1981 «Ghost Town», Pet Shop Boys’ «Opportunities» og sangen «Shipbuilding», som ble spilt inn av både Robert Wyatt og Elvis Costello, er velkjente eksempler, og i Irland ble det heller ikke spart på ammunisjonen mot Thatcher i forbindelse med hennes håndtering av konflikten i nord.

Morrisey er en musiker som aldri har gått av banen for kontroverser, og allerede i 1984, da han sang for The Smiths, ble hjemmet hans ransaket på bakgrunn av uttalelser han hadde kommet med om Thatcher til Melody Maker. I 1988 kom han med sitt første soloalbum, som solgte til gull i både Storbritannia og USA. Blant sangene var «Margaret on the guillotine,» der han omtalte dette som en vakker drøm, og fulgte opp med oppfordringen «Please die!» Tidligere nevnte Elvis Costello uttrykte også mye av den samme forakten i sin sang «Tramp the dirt down», der han ga uttrykk for et ønske om et langt liv, om ikke for annet, så i hvert fall for å kunne trampe på graven til Thatcher.

Også en folkekjær musiker som Elton John, i dag kanskje mest kjent som en nær venn av Prinsesse Diana, har bidratt til den musikalske anti-Thatcher kanonen. I 2005 hadde musikalversjonen av Billy Elliot premiere på Londons West End, og Elton John sto for musikken. I likhet med filmen, handler musikalen om den britiske gruvestreiken i 1984–85, og et av høydepunktene i musikalen er sangen «Merry Christmas Maggie Thatcher», sunget av Elton John, der det blir oppfordret til å feire hver dag, fordi hver dag vil være én dag nærmere Thatchers dødsdag. Sangen ble da også spilt på oppsetningen dagen Thatcher døde. Sangen slutter for øvrig med en spenstig melding til partifelle Michael Heseltine: «You’re a tosser, you’re a wanker, and you’re just a Tory Swine!»

Mange andre sanger kunne vært nevnt. Pink Floyd ønsket for eksempel Thatcher velkommen til «Fletcher Memorial Home,» sammen med blant andre Bresjnev, Reagan, Nixon og McCartys gjenferd, mens Sinead O’Connor anklaget Thatcher for å gjøre det samme hun kritiserte kinesiske myndigheter for å gjøre. Av andre prominente musikere som har bidratt til lydsporet mot Thatcher, kan nevnes Simply Red, UB40, The The, New Model Army, Madness, The Jam, The Beat og ikke minst Billy Bragg. Selv vår hjemlige Hans Rotmo kom med sitt bidrag, da han beskyldte Thatcher for å være møring.

Så sent som i februar ga Primal Scream ut singelen «2013», med teksten «Thatcher’s children make the millions pay… how long will this shit last?». Umiddelbart etter Thatchers død sendte Chumbawamba, som blant de fleste nok er kjent som en one-hit-wonder, ut sin siste plate, EPen In Memoriam: Margaret Thatcher, som var spilt inn flere år før Thatchers død, men først skulle mangfoldiggjøres etter hennes død, som også ble etter bandets død. Og det var altså bare én enkelt artist som skulle forhindre at Thatchers død ble feiret med sangen fra The Wizard of Oz.

Hva så med hyllester til Thatcher i musikalsk form? Én sang som i dagene etter Thatchers død gikk oppover listene, var sangen «I’m in love with Margaret Thatcher» fra 1979, gitt ut av det nokså obskure britiske punkbandet Notsensibles. Sangen nådde 35. plass på listene. Bandet har selv imidlertid påpekt det noe ironiske i at konservative briter har omfavnet denne sangen som bare var ment som et morsomt påfunn av et upolitisk punkband. Det er selvsagt også britiske band og musikere som har uttrykt støtte til Thatcher eller sider ved hennes politikk. Men det er svært vanskelig å finne noe materialisert vitnesbyrd.

Mathias Bismo