Prosessen (bokomtale)

Av Taran Anne Sæther

2007-04 Bokomtaler

Prosessen er en personlig beretning om den tøffeste politiske heksejakt i vårt land.

 

 
Gerd-Liv Valla: Prosessen

Gerd-Liv Valla: Prosessen
Cappelen forlag 2007

Den har form av dagboksnotater. Skrevet i et lett og drivende språk som gjør den leseverdig som litteratur i tillegg til å være en politisk brannfakkel.

Gjennom tida fra Yssens oppsigelsesbrev kom VG og Valla i hende, til avgangen som LO-leder 10. mars får vi hendelsesforløpet, Gerd-Liv Vallas opplevelser, følelser, vurderinger, opp- og nedturer.

Boka byr også på tilbakeblikk knyttet til viktige politiske stridsspørsmål der uenigheten mellom Arbeiderpartiets og LOs ledelse har vært stor. Vallas usvikelige ståsted i LO og vilje til å kjempe for LO-medlemmenes interesser gjorde henne ikke populær i et maktarrogant parti, som var vant til at lojaliteten til "partiet" gikk først.

Viktige historier og hvordan lederen og sekretæren i Ap håndterer uenigheter med LO, om Aps politiske helomvending i sjukelønnssaken og den knallharde striden for å få dem til å snu.

Et spørsmål en kan stille seg, er hvorvidt hun var litt naiv i forhold til maktspillet? Eller om hun var sikker og sterk i sin sak fordi hun var LO-leder? Boka framstiller en leder som var svært dedikert til oppgaven og gjorde alt for å styrke LOs innflytelse.

I boka blir vi kjent med en LO-leder som er lite opptatt av synsing, å karakterisere mennesker og utrolig lite opptatt av sladder. Det er noen personer som får ganske krass kritikk gjennom beskrivelser av valg, handlinger og mangel på handlinger. Men det gjør sterkt inntrykk å lese beretningen til den personen som har opplevd det hardeste mediekjør i moderne norsk historie, ha så lite behov for å slenge kommentarer om aktørene i dette dramaet.

Hun er varsom i forhold til kollegaer, Bjørndalen, Flåthen, Davidsen, Sande, Lilleheie, Lekang osv. Kanskje med unntak av Per Østvold, som i denne saken har utvist ualminnelig dårlig dømmekraft og blitt "synser" av kaliber. Til glede for journalister av ymse slag. Undertegnede synes også hun er varsom overfor Ingunn Yssen. Ingen kan tro at det ikke er mye som er usagt.

Støttespillere og medarbeidere, venner, familie og medlemmer i LO omtales med varme. Naturlig nok. Det ville alle og enhver ha gjort. Men det hører med i denne historien også og har nok bidratt til at Gerd-Liv Valla er blitt i stand til å skrive boka, og forsette å være en politisk aktør. Boka er lite privat selv om forholdet til datteren får stor plass. Også ukene med konstant politibeskyttelse er sterkt fortalt og gir et bilde av den angsten som setter seg i en slik situasjon.

I en svær og komplisert organisasjon som LO er det mange hensyn som skal balanseres, og i avsnittene der hun er mest opptatt av politikk, kommer hennes hjertesaker tydelig fram. Samarbeidet mellom privat og offentlig sektor; de sakene som styrker dette. Likelønn, likestilling, kvinnepolitikk og pensjon, rettferdighet og solidaritet. Hun er agiterende og tydelig engasjert her.

Siden boka er ført i pennen av Stian Bromark, kan vi kanskje regne med at han ble revet med av dette engasjementet.

Hva var det Valla skulle «bevise» med denne boka?

Fra noen på venstresida har kravet om å gjenopprette bildet av hennes "karakterbrister" som personalansvarlig vært tydelig. Også ønsket om at hun skulle vist større evne til empati. Hun gir ikke ved dørene, heller ikke i denne boka, i en fortelling om en ekstrem situasjon og politisk hekseprosess.

Boka formidler en sterk, fokusert og engasjert kvinnelig politisk leder. Hvem ville krevd noe liknende av en mannlig leder? Et retorisk spørsmål selvfølgelig, men det er absolutt på sin plass.

Det er selvsagt ikke mulig for undertegnede å omtale denne boka uten å fortelle at den dagen LO-lederen meldte sin avgang, var jeg så heldig å dele med noen kvinner i fagbevegelsen som oppsummerte hennes tid som "den første perioden med kvinnepolitisk trøkk" i LOs historie.

Taran Anne Sæther