Twentieth-century housewifes (bokomtale)

Av Taran Anne Sæther

Bokomtaler Nr 3 2006

Artikkelsamlingen i boka er foredrag holdt på konferansen Housework; Labour, Consumption, Agency i Rosendal i 2004. Dette er en del av forskningsprosjektet Between market and demography: The ideology and practice of modern housework ved Forum for sammenliknende historie ved Universitetet i Oslo, ledet av professor Gro Hagemann. Forskningsprosjektet ville undersøke husarbeidet, dets innhold, sosiale og økonomiske betydning og utvikling og utøverne av det.

Twentieth-century housewifes. Meanings and implications of unpaid work

Gro Hagemann og Hege Roll-Hansen (red): Twentieth-century housewifes. Meanings and implications of unpaid work.
Unipub forlag 2005


Diskusjonene om omsorgsarbeidet er mest framtredende i dag, forhandlingene om menns økte ansvar for barn og eldre slektninger er et sentralt politisk spørsmål i kampen mellom kjønnene og i den offentlige debatten. Men husarbeidet er ikke borte i virkeligheten, bare mer i skyggen i debattene. På denne bakgrunn er det et spennende og viktig arbeid som framlegges i denne boka.

Redaktørene vil som feministene på 1960-70-tallet undersøke forholdet mellom privat og offentlig, individ og familie, arbeid, fritid og konsum, og mellom kjønnene.

Boka er delt i tre. Første del handler om interessekonflikter mellom grupper og kjønn, fordeling av ressurser og politiseringen av kvinnespørsmål. Andre del undersøker husmødrenes roller som konsumenter og konsumentmakt, mens tredje del tar opp forholdet mellom lønnet og ulønnet arbeid. Hvordan ulønnet arbeid er blitt kategorisert og målt.

Det vil føre for langt å gå inn på alle artiklene som spenner over svært omfattende og brede temaer, så jeg vil omtale noen av dem. Temaene i alle artiklene har berøringspunkter, og boka "henger" sammen på en utfyllende og spennende måte.

Husmødre og samfunnsborgere

Den første delen, "Forhandlinger om sosial rettferdighet", starter med Gro Hagemanns "Husmødre og samfunnsborgere". Hun har sett på skiftene i det politiske klimaet fra ca 1920 til 1970-årene når det gjelder gifte kvinners rett til arbeid, egne individuelle sosiale og politiske rettigheter.

Den radikale politiske holdningen i slutten av 1930-årene og de første årene etter andre verdenskrig, hvor utvidet demokrati og arbeid til alle var et samstemt mål for samfunnsutviklingen, blir avløst av en annen, mer borgerlig utvikling. Familieforsørgermodellen, med husmødre på heltid er den løsningen som velges. Gro Hagemann spør om det var altfor optimistisk og utopisk å tro at det var mulig for gifte kvinner å få både moderskapet og lønnet arbeid, individuelle skatt og sosiale rettigheter?

Feminister i fagbevegelsen, i venstrepartiene og kvinneorganisasjonene stod på for at kvinners, og særlig gifte kvinners individuelle rettigheter til arbeid og lik lønn skulle ha lik status som menn i de optimistiske åra. I 1946 samlet alle kvinneorganisasjonene i Norge seg i "Norske Kvinners Samarbeidsnemnd" om kravene knytta til både moderskapet og individuelle rettigheter for gifte kvinner. I ILO kjempet kvinnene for det samme og Åse Lionæs, leder i Arbeiderpartiets kvinnesekretariat i etterkrigsårene, trekkes fram som en sterk og prinsipiell forsvarer av likestillingen mellom gifte kvinner og menn.

Var det uunngåelig at mannlige arbeidere og småbøndene ble prioritert når det gjaldt krav og rettigheter? De magre kårene i Norge etter fem års okkupasjon gav ikke rom for å innfri alle krav til sosiale reformer, men hvilke faktorer var avgjørende? Hvorfor var det en kontinuerlig mangel på kvinnelig arbeidskraft fra 1946 til 70-åra?

En blant flere faktorer var at det mannsdominerte LO hadde sterk motsand mot å legge til rette for deltidsarbeid. En annen at Arbeiderpartiets feminister var blitt mer opptatt av å finne løsninger på de vanskelige dag-til-dagproblemene.

Hagemann trekker inn DNA-regjeringens prioriteringer av å bygge nasjonal industri framfor produksjon av forbruksvarer (som Sovjetunionen etter revolusjonen), Norges tilnærming til USA, med Marshallhjelpen, opprettelsen av Nato, Verdensbanken og OEEC.

I et kvinnepolitisk perspektiv ser hun på den "Den kalde krigen" og USAs redsel for Sovjetunionens innflytelse internasjonalt. Med vektleggingen av borgelige familie- og kristne liberale verdier ville de demme opp for ideer om kollektive løsninger på eiendomsspørsmål, sosial omsorg og barnetilsyn. Hagemann understreker at det er nødvendig med mer forskning på feltet internasjonalt samarbeid og påvirkning osv. Men hun setter norsk kvinnepolitikk inn i en stor og spennende sammenheng.

Kortere åpningstider!

Inger Johnson ved Universitetet i Uppsala har studert dilemmaer og løsninger på deltid og heltid i den svenske detaljvarehandelen. Fagbevegelsens strategi for kvinners rett til arbeid, fagorganisering og sosiale retter, og samtidig ikke ville utfordre den mannlige fagbevegelsen? Kvinnenes ansvar for hus og hjem satte begrensninger for deres muligheter for heltidsarbeid og de ønsket seg deltid. I disse skjæringspunktene stod også arbeidsgiverne med krav om fleksibilitet og økte åpningstider. Og diskusjonene som begynte å få stor oppmerksomhet, fars ansvar for barnas omsorg. I denne situasjonen krevde "Handelsanställda förbund" blant annet kortere åpningstider!!!

Johnson undersøker hvorfor deltid ble en mye mer utbredt løsning på ønsket om lønnet arbeid for gifte kvinner i Sverige enn for eksempel i Norge.

Husmorfilmene

I andre del, "Consumers", undersøkes "Husmorfilmene" som kom til Norge i 1953 etter ide fra Sverige.

Husmorfilmene var en blanding av underholdning, opplysning og oppdraging til hvordan kvinner skulle "utdanne" seg til kvalifiserte, lykkelige og attraktive heltids husmødre, konsumenter og mødre. Anne Marit Myrstad, ved Institutt for kunst- og medievitenskap ved NTNU, har sett på bakgrunnen for budskapet i disse filmene, hvordan de ble distribuert og mottatt. Filmene endret etter hvert også noe på innholdet og la etter hvert mer vekt på kvinnenes ansvar for å være attraktive. Myrstad viser ved konkret å gå gjennom filmer i hele utgivelsesperioden fra 1953 til 1972 hvordan innholdet og budskapet i filmene endrer seg i takt med "forsyningssituasjonen" og framveksten av det borgelige kvinnesynet som Gro Hagemann tar opp i sin artikkel.

Den siste filmen som ble laget i 1972, Kjære Husmor, er viet salg av produkter som skal hjelpe husmødrene å unngå skam over skitne bad man ikke kan be gjester inn på for eksempel. Filmen promoterer videre hvor viktig det er for en moderne husmor med en moderne mann å være ren og proper og på den måten være til hjelp for han i hans karriere!

Artikkelen gir innsikt i det vell av krav som gifte kvinner skulle forholde seg til i denne perioden og som i dag kan gjenkjennes i normene for "vellykkethet", slank, pen, frisk osv.

Såpekrigen

Lilleborg fabrikker med Blenda som flaggskip vant såpekrigen med amerikanske "Procter and Gamble". I sin artikkel "Soap war!" forteller Ellen Cathrine Lund historien om strategi og teknikker de to fabrikantene gjorde bruk av i salgsframstøtene overfor norske husmødre. Lilleborg henvendte seg direkte til kvinnene, tok husmødrenes behov på alvor og brukte deres erfaringer når de utviklet og markedsførte såpe. De hadde bare kvinner i markedsføring og salg. Blant flere andre elementer var dette smart for Lilleborg og opplevelsen av å ha forbrukermakt og viktig kunnskap viktig for kvinnene.

Men uten at det eksplisitt står i artikkelen sitter undertegnede igjen med følelsen av at det sosialdemokratiske samfunnsansvaret ligger langt framme hos husmødrene, det var viktig å bygge norsk industri i denne perioden.

Melkestreiken

Nevnes må også Iselin Theisens korte og morsomme artikkel om melkestreiken i 1948. Knappe tider, med restriksjoner på nesten alle viktige varer. Alkohol og tobakk hadde fritt leide, men knapt noe kvinner sårt trengte for å gjøre hverdagens forsyningsstrev lettere. Og i denne situasjonen kom altså meierisamvirkets forslag om å sentralisere utsalgsstedene for melk. En voldsom debatt og tilslutt aksjon! Kvinnene vant gehør hos myndighetene og meierisamvirket måtte trekke planene tilbake.

Den forutgående diskusjonen om restriksjoner på varer førte også til at kvinnene igjen tok aktiv del i politikken (under krigen trakk kvinnene seg helt tilbake) og i 1947 var det flere kvinner enn menn som stemte ved kommunevalget.

Odda

Del tre starter med artikkelen om deltidsarbeidende husmødre i Odda i 1950-åra, som viser seg å være vanligere enn statistikkene over kvinners betalte arbeid forteller. Hilde Danielsens arbeid med å finne ut hvorfor og hvordan husmødre i arbeiderfamilier jobbet deltid inneholder blant annet tre konkrete historier. Om en som måtte skaffe ekstrainntekter fordi mannen drakk opp egen inntekt, om en som måtte skjøte til fordi mannens inntekt ikke holdt til alt. Begge disse forteller at de allikevel ikke fikk noen håndrekning fra mann eller barn med alle gjøremålene i huset. De er litt bitre i sin fortelling som rimelig er. Den tredje kvinnen forteller om mannen sin som gjerne tok sin del både av husarbeid og omsorg for barna. Jobbene disse kvinnene tok var gjerne rengjøring, kantine eller kaféjobber.

I May-Len Skilbreids artikkel om norske, ufaglærte kvinner i rengjøringsbransjen fra 1990-tallet får vi en innsiktsfull og grundig analyse av hvordan disse kvinnene gjør den lønnede jobben om til en forlengelse av sin husmoridentitet. Om hvordan de kjemper mot profesjonaliseringen av vaskejobben og gjør "ordneting" de ikke skal når det skal være profesjonelt. De mener seg kvalifisert for jobben av naturlige grunner; kjønn og erfaring. Sjøl om hjertet blir stort og varmt av forsvar for disse kvinnene mens man leser, bringer artikkelforfatteren oss barskt ned på bakken. Og stiller spørsmål ved om de ikke samtidig gjør seg sjøl en bjørnetjeneste? Lav status og dårlig lønn er fremdeles kjennetegn ved denne bransjen. Ikke har de støtte verken hos fagforbund eller arbeidsgiver. Men er på god fot med kundene.

Hva hendte med husmoren? Og med husarbeidet?

Avslutningsvis tar Anne Trine Larsen fra Institutt for Kjønnsforskning i Århus for seg disse spørsmålene. Ideologien om heltidshusmoren var for nedadgående fra tidlig på 1970-tallet og så var husmoren og i Danmark. Argumentasjonen om at kvinnene tok arbeid av økonomiske årsaker alene, argumenterer hun mot ved å vise til at kvinnene fortsatte å være i arbeid også når den økonomiske krisa satte inn midt i 70-åra. Samme situasjon var det forresten også i Sverige og Norge. Hun legger vekt på den innflytelsen radikale feminister hadde når det gjelder endringene i synet på mannen som familieforsørger. Dette gjelder også kvinners selvstendighet og uavhengighet og derfor egen forsørgelse. Artikkelen tar opp mange spørsmål som var under heftig diskusjon og endring fra slutten av 1960-tallet i Danmark, som menns forhold til egne barn, måtte husarbeid være koblet til kjønn osv. osv.

Larsen gjør sammenlikninger mellom Danmark og andre nordiske og europeiske land og finner mye av den samme utviklingen. Men at det kjønnsdelte arbeidsmarkedet er større utenfor Danmark og at deltidsarbeid og fordeling av ansvar og arbeid i hjemmet og med barn ikke har endret seg så mye som i hennes hjemland.

Husmødrenes tid som heltidsarbeidere ser i ettertid ut til å ha vært et blaff i historien og derfor det som trengte forklaring. I knappe 15 år var det i de fleste vestlige land vanlig at gifte kvinner var heltidshusmødre utover den perioden de hadde små barn. Men det var et spørsmål om hvordan arbeidet ble definert, for eksempel i jordbruket og i en industriarbeiderfamilie og at det endret seg også over tid. Gifte kvinners rolle i arbeid utenfor hjemmet og i hjemmet er blitt endret i statistisk sammenheng flere ganger, noe særlig Silke Nunsinger gjør rede for i sin artikkel "Challenging statistics: Married women’s right to work in Germany and Sweden 1919-1939".

Heltidshusmoren ser ut til å ha vært en kort parentes i historien, men husarbeidet er her ennå. Og er gjenstand for forhandlinger mellom kjønnene og fremdeles plassert i familien. I Norge øker antallet hushjelper og aupairer. De er ofte ikke norske, har ofte dårlige arbeidsforhold, svart betaling og er ofte uten rettigheter både sosialt, økonomisk og politisk. Denne i vår tid voksende måten å løse "husmorknipa" på bør være en del av nye forskningsarbeider i dette feltet.

Taran Anne Sæther