Syriza er blitt et parti

Av

2013-03


Arnljot Ask er internasjonalt ansvarlig i Rødt, og deltok på kongressen til Syriza sammen med andre internasjonale gjester i midten av juli i år.

Mens Syriza-kongressen pågikk, forhandlet EU-sjefene og den greske regjeringa om betingelsene for fortsatt utbetalinger fra låna. Rett før hadde regjeringa sparka 2500 arbeider i den statlige kringkastinga (ERT), og stengt av signalene etter påbud fra EU.

Denne provokasjonen fikk folk ut i gatene i masseomfang igjen, og førte til at det ene regjeringspartiet (Demokratisk Venstre, som tidligere hadde vært med i Syriza) trakk seg fra regjeringa. Et regjeringshavari kunne komme når som helst og behovet for å markere et alternativ var blitt påtrengende.

Til tross for stor misnøye i det sosialdemokratiske PASOK fikk regjeringa samla det nå snaue flertallet på 153 parlamentsmedlemmene (av 300) til å vedta EUs krav om at 12 500 nye offentlig ansatte skulle settes på kutt-listene. EU og IMF ga så Hellas grønt lys for å få nye 45 milliarder kroner av den forespeila lånepakka.

Sannsynligvis vil den nåværende regjeringa hangle videre fram til det tyske valget er unnagjort den 22. september. Merkel vil ikke ha en regjeringskrise i Hellas, som vil gi rystelser i euroland, i valgkampen. Men i løpet av høsten er det trolig at at regjeringa som nå bare har konservative Nytt Demokrati og sosialdemokratiske PASOK bak seg, vil falle.

EU-økonomer antyder at de lånetilsagna som Hellas har fått, ikke vil være nok til å bringe landet ut av krisa. Kanskje er statskassa tom igjen innen dette året er gått. Med Merkel fortsatt ved roret vil nye lån medføre nye innstramninger for den greske staten.

Talla viser at kutt-politikken virker mot sin hensikt: Sjøl om mesteparten av lånene til Hellas har gått med til å betale gjeld og renter på statsgjelda, i tillegg til å tilføre greske banker ny egenkapital, har den offentlige gjeldas andel av BNP økt fra 107 prosent i 2007 til vel 160 prosent i første kvartal i år (Aftenposten 30. juli). IMF har laga en rapport hvor de sier at Hellas fortsatt vil mangle ca 11 milliard euro for å sikre finansieringa av den greske staten i 2014 og 2015. Hellas kan da vente seg nye kuttkrav for å få utvida låneramme si. Samtidig svekkes den økonomiske veksten i Hellas. BNP har skrumpa med over 20 % siden 2008, og en av fem grekere lever nå under fattigdomsgrensen (NTB 30. juli). Men for Merkel og sentralbanksjefene i EU er det skjebnen til euroen og det å holde EU-skuta flytende som teller.

Derfor vil de politiske motsetningene i Hellas skjerpes utover høsten. For øyeblikket er det ikke noe styringsdyktig regjeringsalternativ i nasjonalforsamlinga. Syriza har ikke nok representanter og samarbeidspartnere til å oppnå flertall. Faller regjeringa, går det derfor mot nyvalg, etter noen formelle, mislykkede runder.

Dagens meningsmålinger gir Syriza og Nytt Demokrati begge mellom ca 25–30 prosent oppslutning. Deretter følger fascistene Gyldent morgengry med 13–15 %, PASOK og KKE med ca 5–8 %. Syriza ville trenge over 35 % for å få flertall sammen med det udemokratiske styringstillegget på 50 representanter. Foreløpig er ikke KKE villig til å gå inn i regjering sammen med dem.

Syriza hva nå?

Siden valgene i fjor, hvor Syriza seilte opp til å bli det viktigste opposisjonspartiet, har det vært en intern debatt om hvordan en best mulig skal utvikle alliansen til å bli et redskap som kan vinne regjeringsmakta, og lede Hellas ut av krisa.

Fra starten i 2004 har Syriza vært en venstreallianse av flere partier og organisasjoner med mål å overvinne småpartienes skjebne med å bli stilt på sidelinja på den  parlamentariske arenaen. Det største partiet i Syriza, Synaspismos, har også sjøl vært en samling av flere fløyer med noe ulik ideologisk bakgrunn, fra tidligere utbrudd fra KKE til tradisjonelle venstresosialdemokrater, trotskister og det vi kan kalle grønne sosialister.

At Syriza besto av mange grupperinger, 14 det siste året, er blitt brukt mot dem som at en ikke kan vite hvilken politikk de egentlig står for og om hvem som ville «styre skuta» i en regjeringsposisjon. I november 2012 holdt de en nasjonal konferanse som et ledd i prosessen mot stiftelseskongressen nå i juli. Sjøl om erklæringa støtta opp om prosessen mot ett parti, hvor hvert medlem telte en stemme, var lojaliteten til de ulike fløyene fortsatt tydelig.fram. Politiske uenigheter kom også klart fram, som i synet på strategien og taktikken overfor EU, sjøl om det var enighet om å avvise de såkalte memorandumene som godtok EU/IMF-krava til Hellas.

I april gikk den tidligere lederen i Syriza, Alekos Alavanos, ut og stifta en valgfront, eller det han kalte et internett-parti, under navnet Plan B. Spiss-parola var at Hellas skulle gå ut av euroen og gjeninnføre drakmer. Flere av fløyene i det Syriza som deltok på kongressen, hadde mange sammenfallende synspunkter med Alavanos.

Helt inn i kongressens første dag agiterte også den gamle geriljakjempen Manolis Glezos mot å oppløse de enkelte partiene, som Synaspismos.

Åpninga på kongressen

Åpningstalen til Tsipras la stor vekt på at en måtte komme ut med et klart politisk budskap om at Syriza nå var klar til å ta over regjeringsmakta, og at Syriza var et parti med en demokratisk valgt ledelse som representerte partiet, ikke enkeltstrømninger.

Analysen om at Hellas ikke lengre var et «normalt» kapitalistisk land, men nykolonialt under Merkel & Co sin ledelse, var en premiss for en oppfordring om brei front mot Troikaen (EU, Den europeiske sentralbanken og IMF). Det lå også under for flertallsinnstillingene til program om hvordan en skulle slåss mot Troika-politikken.

Han la også vekt på at folket, til tross for en alvorlig humanitær krise, ikke hadde gitt opp, men slåss i gatene og tok organiserte seg for å overleve. Og at det ville være denne breie folkelige mobiliseringa som var avgjørende, og som Syriza måtte jobbe sammen med.

Han utfordret også resten av Europa og verden til solidarisk støtte, og understreket at den kampen de nå førte også var en del av en felles kamp som krever sterkere internasjonalisme.

Han avsluttet med at det var mulig seire i Hellas, og utfordret kongressdeltakerne til å bidra med å gjøre Syriza til det redskapet som de hadde bruk for nå.

Utfallet?

Det er ulike vurderinger i Syriza om utfallet av kongressen. Kommentarer fra trotskistiske grupper på Socialistworker.org og Internationalviewpoint.org er delvis misfornøyde både med programmet og den organisatoriske utviklingen av partiet. Begge disse sogner til det som kaltes «minoriteten» med Radikal Plattform og Kommunistisk Plattform som de mest aktive. Dvs. at de så på seg som stående til venstre programmatisk.

Kommunistisk organisasjon Hellas (KOE) oppsummerer de politiske vedtaka som gode, men siden systemet med fløyvalg fortsatt sterkt påvirka valget av ledelse, kom ikke den organisatoriske samlinga så langt som ønskelig. Det kom også til uttrykk ved at det var ca 20 % blanke stemmer under valget av Tsipras som leder, og at mange av disse også ville at leder skulle velges på den gamle måten, av sentralkomiteen ikke av kongressen.

I mediabildet i Hellas var den umiddelbare oppfatninga at «majoritetsfløyen» med Tsipras i spiss, vant terreng og avklarte mer hva Syriza står for. Men siden flere av fløyene ennå opptrer utad med sine egne vurderinger av utfallet, må vi regne med at det blir brukt til å skape forvirring om hva Syriza står for fram mot den forestående valgkampen. Meningsmålinger etter kongressen har ikke gitt Syriza merkbart større oppslutning.

Det er gitt en nokså fleksibel frist for hvor lenge de fløyene som ikke har lagt ned sine eksterne markeringer, skal kunne fortsette med det. Det er fortsatt åpent for såkalte «strømninger» i partiet, og at meningsbrytninger skal finne sted. KOE har suspendert sitt eksterne arbeid og opptrer nå som Syriza, men opprettholder sin organisasjon og sitt internasjonale arbeid.

Programmet

Her vant majoriteten alle avstemningene med 80–90 % oppslutning blant de vel 3500 delegatene fra 542 partilag. De viktigste dissensene gjaldt her holdningen til euroen/EU og hvem en skulle samarbeide med for å få en ny regjering.

Når det gjaldt euroen/EU, ble et proklamatorisk «ut av EU/euroen» avvist, men at Syriza ville slåss for å returnere memorandumene fra EU og annullere mesteparten av gjelda som var påført Hellas. Dersom dette følges opp etter en maktovertakelse, betyr det en full konfrontasjon med EU.

En tilsvarende uenighet gikk på om en skulle utbrodere hvordan banker og finansvesen skulle underlegges offentlig styring. Mindretallet ville spesifisere hvilke sektorer som skulle nasjonaliseres og sosialiseres, mens flertallet ville ha en rundere formulering som ikke bandt opp taktikken.

I avstemninga om hvem en kunne samarbeide med i kampen mot Troikaen, eventuelt i regjering, ble det et overveldende flertall for den breie linja som Tsipras hadde snakka for, med å invitere alle som sto opp mot politikken til den sittende regjeringa og ville gå mot EU-memorandumene. Mindretallsforslaget ville understreke antikapitalismen, som da i utgangspunktet ville avskjære samarbeid med det borgerlige partiet som er mot EU-politikken.

Syriza er nå et parti med en ganske enhetlig ledelse som er forplikta av et program, vedtatt med et stort flertall. De står godt rusta til å gå inn i den kommende valgkampen som et parti for et reelt regjeringsalternativ. Medlemstallet ved kongressen var ca 35 000, derav nesten 10 000 nye medlemmer som ikke hadde vært med i noen av de opprinnelige partiene/organisasjonene.

Grekerne trenger støtte!

Grekerne står nå oppe i en kamp på liv og død. Ikke bare for seg sjøl. De slåss mot en politikk som er i ferd med å rasere velferdsystemet i hele Europa. Om vi her på berget ikke er så direkte berørt ennå, er vi også truet. Støtte til grekerne nå er ikke bare solidaritet i praksis, men også hjelp til sjølhjelp.

Rødt har gått ut med en sterk oppfordring om støtte til grekerne gjennom den sjølhjelpsorganiseringa som blant annet Syriza har vært aktivt med på å opprette: «Solidaritet for alle». Den kan kontaktes direkte via http://www.solidarity4all.gr/aboutsolidarity. Behovet for mat og medisiner er raskt voksende.

De appellerer til fagbevegelsen og andre i den bedre stilte delen av Europa til å engasjerer seg og gi solidariske handslag.