Striden om Klassekampen 1996–1997 (Debatt)

Av Stein Stugu

2012-01

Jon Michelets oppsummering av striden om Klassekampen i 1996–1997 i Rødt! nr 4/11 trenger en kommentar. Hvordan ble kampen oppfattet fra et annet ståsted?

I 1997 var jeg leder for organisasjonen «Fondet og foreninga for venstresidas dagsavis » (FFVD), som ble opprettet som en reaksjon på at Paul Bjerke ble avsatt som redaktør og en innsnevring av avisas redaksjonelle linje.

Den avisa Paul Bjerke redigerte var et forsøk på å utvide nedslagsfeltet både politisk og kulturelt for Klassekampen, og ble kraftig kritisert. Men ser en produktet i historisk perspektiv var den redaksjonelle profilen «til venstre» for den profilen avisa har under Bjørgulv Braanens ledelse.

Det var to hovedårsaker til at det var helt nødvendig å engasjere seg mot hvordan Paul Bjerke ble sparket, og programmet han ble sparket på. Slik AKP formulerte sitt program for avisa var det ikke mulig å tro på at det var et tilstrekkelig grunnlag for å drive en dagsavis på en sunn økonomisk plattform. I tillegg var AKPs håndtering av striden om Klassekampen av en slik karakter at det nærmest var maktpåliggende for meg som gammel AKPer (riktignok utmeldt noen år tidligere), og med de tillitsverv jeg hadde i fagbevegelsen, utvetydig å markere avstand til den praksis partiets håndtering av kampen representerte.

Jon Michelet oppsummerer AKP (og støttespilleres) program på en måte som er dekkende når han nå skriver: «Et grep for å bøte på dette (avisas skrantende økonomi, som for øvrig ble overdrevet, m.a.) måtte etter min mening være å lage en avis som bedre appellerte til avisas kjernelesere i AKP, RV og tilliggende herligheter». Dette fortonte seg som et nytt forsøk på å løfte seg selv etter håret, og har aldri vært et tilstrekkelig grunnlag for å drive en dagsavis i Norge. I alle fall ikke på en noenlunde solid økonomisk plattform. At det heller ikke var det i 1997 kan illustreres med at opplagstallet sank fra ca. 8 200 før redaktørskiftet i 1997 til ca. 6 500 i 1998. Med andre ord forsvant rundt 20 % av opplaget. Opplaget holdt seg også stabilt rundt dette nivået i flere år etterpå. Avisa hadde sannsynligvis gått under hvis man ikke hadde klart å samle inn over 5 millioner i ny aksjekapital i 1998, en bragd det for øvrig står stor respekt av. Trolig hadde det verken vært mulig å stabilisere opplaget eller å hente inn så mye ny kapital hvis ikke Jon Michelet etter kort tid som redaktør tok grep for å utvide avisas politiske grunnlag. Under JMs ledelse ble avisa raskt et bredere politisk prosjekt enn det det var grunn til å frykte på grunnlag av de programmatiske erklæringene som kom fra AKP i striden om redaktørskiftet i 1997.

Her er vi ved det jeg oppfatter som metodisk juks fra Jon Ms side. Som grunnlag for redaktørskiftet bruker han ansettelsen av Røssaak som kulturredaktør, samt en del enkeltoppslag fra den siste tida Paul Bjerke var redaktør. For det første var Røssaak, som Jon M selv skriver1, ute av redaksjonen lenge for redaktørskiftet. For det andre, enkeltoppslag som ikke faller i smak hos noen av aktivistene har det aldri vært vanskelig å finne. For den saks skyld har heller ikke jeg noen gang hatt problemer med å finne valg KK har gjort som jeg er uenig i. Spørsmålet er hvorfor disse motsigelsene i 1997 ikke kunne løses innenfor den rammen Jon bruker når han beskriver avisa med Bjørgulv Braanen som redaktør: «Naturligvis har avisa feil og mangler, og flipper av og til helt ut. Men dette kan vi som elsker avisa og som har viet en del av våre liv til å berge den, godt leve med». For å begrunne at BB likevel redigerer en avis i tråd med formålsparagrafen bruker imidlertid Jon M motsatt teknikk, han trekker fram utvalgte reportasjer og forsider som er i tråd med det politiske grunnlaget i formålsparagrafen. Med samme utgangspunkt var det selvfølgelig heller ikke vanskelig å forsvare Klassekampen i Pauls redaktørtid, men både AKP og Jon M valgte motsatt innfallsvinkel.

Her er vi ved det som var det andre hovedproblemet med AKPs håndtering av redaktørstriden. Den ble på ingen måte behandlet som en «motsigelse i folket». En håndtering av motsetningene som «motsigelser i folket» beskriver Jon M som helt nødvendig for å bygge bro til oss som var mot redaktørskiftet i 1997, og er i grunnen en riktig oppsummering. Beskrevet med AKPs gamle retorikk ble derimot striden om Klassekampen håndtert som en kamp mellom «folket og fienden».

Paul Bjerke skulle bort, koste hva det koste ville. Og det var Jon Michelet som skulle bli ny redaktør, ingen åpning for kompromiss. AKPs håndtering av Klassekampen var for meg en god illustrasjon på at AKP (eller «ytterste venstre fløy i norsk politikk», for å låne Jon Ms språkbruk), ikke hadde lært av sine mistak, i alle fall ikke i 1997. Ingen kompromisser med Paul Bjerke som redaktør var mulig, og det var heller ikke grunnlag for noe kompromiss med redaksjonsklubben om ny redaktør. Jon Michelet skulle ansettes. Problemet med det var ikke hvilke kvalifikasjoner Jon M måtte ha som redaktør, men at Jon ble lansert så tidlig. Ansettelse av Jon M var å gjennomføre maktovergrepet uten å ta noe hensyn til hva fagforeningene i avisa måtte mene. Ansettelsen var trolig en viktig årsak til at bare to av journalistene valgte å bli igjen i avisa. Sjelden i norsk historie har vi vel sett eiere som har håndtert eierskapet slik at det store flertall av ansatte velger å slutte. Den eierposisjonen AKP hadde ble brukt for det den var verdt, og håndteringa av konflikten som en konflikt mellom folk og fiende ble fulgt opp med trusler om eksklusjon av partimedlemmer som samarbeidet med oss i FFVD. AKPs håndtering var derfor trolig en medvirkende årsak til at opplagsfallet ble så stort som det ble. Et kompromiss om ny redaktør kunne vært et klart signal om vilje til å alliere seg med en breiere del av venstresida.

Oppsummert var AKPs håndtering av redaktørstriden en illustrasjon på prinsipielt problematiske sider ved kommunistpartier med makt; nære allierte blir håndtert som fiender og partiets lukkede struktur blir brukt for det den er verdt i maktkampen. Historia er dessverre full av eksempler på at dette har fått betydelig mer dramatisk konsekvenser enn kampen om en avis i 1997. Men det var flere grunner til at en slik bruk av eiermakt var uspiselig, spesielt den totalt manglende viljen til å gå i konstruktiv dialog med redaksjonsklubben. I praksis brukte AKP sin juridiske eierposisjon, eller «styringsretten», for alt den var verdt. I åra etter redaktørskiftet i Klassekampen var jeg som konserntillitsvalgt i Orkla involvert i kampen rundt hvilken strategisk retning konsernet skulle følge. Et sentralt element i den striden var (og er fortsatt) at eiere har et ansvar utover aksjonærenes kortsiktige interesser. Eier har også et ansvar i forhold til ansatte og for at bedriften har samfunnsmessige forpliktelser å fylle. Under våre rådende samfunnsforhold oppsummeres ofte disse synene i begrepene «shareholders interest» opp mot «stakeholders interest», eller snever vekt på eieres interesser opp mot et bredere perspektiv. AKPs håndtering var helt i tråd med en snever tolkning av hva eier mente var i aksjonærenes interesser. Hadde jeg som tillitsvalgt støttet et slikt grep kunne det derfor vært brukt som et svært godt argument for at først Christen Sveaas, så Stein Erik Hagen, i grunnen var i sin fulle rett til å herje med Orkla slik de måtte ønske. AKPs praksis var at når eier hadde bestemt seg var det i realiteten likegyldig hva andre måtte mene. Ikke et ukjent syn på børsen, men svært skadelig i mange sammenhenger.

Likevel var det kanskje i historisk perspektiv fornuftig at Jon Michelet overtok roret noen år. Ikke fordi det var uungåelig, men fordi overtakelsen i ettertid gjorde det mulig med en sterk utvidelse både av eiergrunnlaget og den politiske profilen på Klassekampen. Med et svært kort intermesso en kort periode rett etter Jon overtok redaktøransvaret oppfatter jeg at Klassekampen helt siden 1991 er redigert ut fra en svært vid tolkning av formålsparagrafen. I dag trolig videre tolket enn noen gang i avisas historie. Striden rundt redaktørskiftet i 1997, med påfølgende opplagsfall, var trolig med på å gi først Jon Michelet, så Bjørgulv Braanen, nødvendig tyngde til å utvide avisas politiske grunnlag. Stuntet i 1997 illustrerte nok en gang at aktivistene alene ikke var tilstrekkelig grunnlag for en dagsavis i Norge. Så kan vi som elsker avisa fortsatt glede oss over at Klassekampen er et svært viktig bidrag i norsk offentlighet, men også irritere oss over KKs feil og mangler. Som Jon M sier; «det er en del av game’t».

Stein Stugu

Note:

  1. Jon M bruker også oppropet mot Røssaak fra høsten 1996 som en del av det politiske grunnlaget som førte fram til redaktørskiftet. I den sammenheng er det interessant at de to initiativtakerne til oppropet, Trond Andresen og Anders Ekeland, havnet på hver sin side i kampen om redaktørskiftet.