Skarpskytteren (omtale)

Av Ronny Kjelsberg

Bokomtaler Nr 1 2013

Gard Erik Sandbakken:
Skarpskytteren
Communicatio forlag, 2012

Etter å ha startet sin forfatterkarriere med ganske tradisjonell norsk krim av den skittenrealistiske typen med privatetterforskere med allitterasjon i navnet, har Gard Erik Sandbakken etter et mellomspill med et par romaner sentrert mer rundt jakt og friluftsliv, begått en solid politisk thriller.

Det har blitt lengre mellom Sandbakkens utgivelser de senere årene, men denne gangen har han brukt tiden godt. Sandbakkens siste roman Skarpskytteren minner meg om en passasje i Dag Solstads 25. septemberplassen hvor en av de unge mannlige hovedpersonene blir radikalisert etter å ha lest om det skitne maktspillet som stormaktene driver med i en John Le Carre-roman. (Forøvrig ikke ulikt det progressive potensialet i populærlitteraturen som Kjartan Fløgstad beskrev i Loven vest for Pecos.)

I Skarpskytteren er det den norske våpenindustrien som settes under lupen. Hykleriet rundt Norges selverklærte posisjon som fredsnasjon, kombinert med en rolle som en av verdens største våpeneksportører og stadig deltagelse i kriger rundt i verden stilles åpent til skue.

I romanens bakteppe maler Sandbakken et bilde av et militært-industrielt kompleks hvor statlige og private penger er smeltet sammen og politikken abdiserer til fordel for administrasjon av et korrumpert, nærmest korporativt system. Sandbakken er skarp og tydelig uten å tippe over i det konspirative, noe som gjør at plotet tilsvarende ikke tipper over i det fullstendig urealistiske.

Sandbakkens språk passer bokens innhold. Det er hardt, konsist og drivende, og boken er lettlest uten å bli banal eller klisje-fylt. Om ikke boken er direkte «umulig å legge fra seg», er det i det minste enkelt å la være.

Sandbakkens antihelt – den tidligere skarpskytteren Snorre Hartmann som etter endt militær karriere har skapt seg et levebrød som sikkerhetsvakt/torpedo i lovens grandsone – framstår knalltøff som de fleste actionhelter, men han er også plaget med angst som han tidvis selvmedisinerer seg bort fra. Han er nok ikke den mest fantasifulle karakteren i Sandbakkens roman, men kler selvsagt sjangeren.

Uforvarende blir Hartmann dratt inn i en intrige som har røtter tilbake til hans egen tjeneste under krigen i Bosnia og som har forgreininger til toppen av norsk politikk. Det er en intrige jeg er glad for at jeg fikk være med på oppnøstingen av.

Ronny Kjelsberg