Drømmer for framtida
Av Sigrid Angen
Dette var et stort oppdrag. Jeg har grublet litt.
Sigrid Angen er feminist, har hovedfag i statsvitenskap (cand.polit) og jobber som rådgiver
Og tenkt ut fra min egen lille verden, og hva som betyr mest for meg – akkurat nå. Tanker om de store sammenhengene, eller en masterplan for en annen verden får du derfor ikke her.
Det som betyr mest for meg, er de arenaene jeg er mest på. Det er jobben min, og hjemmearenaen. Ferier og slikt gjør livet verdt å leve, men det er ikke det som betyr mest for om jeg skal ha det bra totalt sett, tror jeg. Da er det hverdagene og dagliglivet som betyr mest. Og hva betyr det da når jeg kommer til fredagen og gleder meg så veldig over at det er helg? Det betyr at jeg har en jobb som er ganske krevende (Interessant! Men også krevende), tror jeg. At jobben betyr mye, er det ikke tvil om. Karriere i seg selv er ikke noe mål, men jeg realiserer meg selv gjennom jobben. Jeg får tilbakemeldinger på hvordan jeg er faglig, og jeg er i et sosialt fellesskap med andre som kollega. Og jeg ville ikke vært det for uten.
I tilknytning til jobben legger jeg kabal for henting og bringing på skolen. Tidsskjemaet tillater ikke de store utskeielsene – og jeg har hele veien et stress i kroppen, som det tar tid å lande fra. I ukedagene tror jeg ikke jeg lander så mye i det hele tatt – i løpet av helga kan jeg få det til.
Hvis jeg skal drømme om framtida, så skulle jeg gjort mye for å slippe stresset i kroppen, for å kjenne at jeg har nok tid. Penger også, selvsagt. Ei lønn å leve av er ikke å kimse av, og dårlig råd kan også noen ganger føre til stress. Men først og fremst tid, tror jeg. Tid til å kunne rusle av gårde i fred og ro til sfo, tid til å stoppe opp og se på ting som er interessante for en seksåring å stoppe opp ved langs skoleveien. Jeg hater meg selv noen ganger når jeg maser på ungene.
Så hvis jeg skulle drømme hverdagsdrømmer, så hadde det vært om en hverdag hvor alle hadde tid til å senke skuldrene litt, og ta det litt mer med ro. Kanskje også om et arbeidsliv med litt flere naturlige pauser enn det arbeidslivet de fleste kanskje har i dag gir anledning til. Men for meg, så tror jeg mer tid er essensen. En løsning på "tidsklemma" (og gjerne et annet ord for å beskrive denne tilstanden!) som ikke innebar at jeg reduserer stillingen min på jobb og får mindre å leve av, men som kunne gjøre at jeg også kunne "velge" mer tid hadde vært noe. Ergo er den rødgrønne regjeringen litt med i mine drømmer – setter de i gang forsøk med sekstimersdag er vi et lite stykke på vei!
En drøm mer generelt ville være at alle, uavhengig av sivil status, om de bor sammen med noen eller ikke, kunne velge hvordan de skulle bo – at alle kunne ha råd til å skaffe seg sin egen bolig. At enslige forsørgere kunne få mer levelige forhold, og ikke være blant de med dårligst råd, dårligst livskvalitet, flest psykiske problemer. At fattigdommen kunne avskaffes i Norge – tenk tanken – tenk borgerlønn, garantert minsteinntekt – at alle kunne vært garantert et grunnlag for livsopphold. Det kunne generert mye kreativitet blant annet (Og tenk hva det ville ført til av innsparinger i administrasjon av x antall trygdeytelser og sosial stønad som finnes i dag).
Oppsummert kan jeg ikke tenke større tanker akkurat nå enn at de som har det verst eller litt ille i Norge akkurat nå kunne få det litt bedre. Og det er jo en start, ikke sant? Jeg tror at mer tid, overskudd og kreativitet også kan generere større endringer. Og at alle har et behov for (i alle fall har jeg det!) å gjøre noe annet enn "den daglige tralten". Det å få tid og rom for det, tror jeg er en start på et mye bedre samfunn.