Kapitalismens lover (kapittel 7)
Av
Dersom en vet litt om hvordan den kapitalistiske økonomien fungerer, er det lettere å forstå hvorfor kapitalismen skaper vilkåra for sekstimersdagen.
Kapitalistens millioner og milliarder av kroner eller dollar er ingenting verdt, om ikke arbeidere lager noe med dem. Pengene kunne like godt vært brukt som tapet. På en fabrikk, ei systue, et hotell eller en byggeplass skjer det ingenting hvis ikke arbeiderne kommer og jobber. Det er bare arbeid som skaper verdi. Verdien av det som blir skapt, er det kapitalisten som bestemmer over.
Arbeidskrafta er en vare som kapitalisten kjøper for å kunne tjene mer penger. Arbeideren er avhengig av å selge arbeidskrafta si for å leve, enten det er til Hennes & Mauritz, Aker Verdal eller stat og kommune.
Arbeideren skaper verdi gjennom arbeidet hun tilfører i produksjonen. En del av denne verdien får hun tilbake i form av lønn. Hun får så mye som skal til for at hun skal klare seg til neste lønning blir utbetalt. Resten av verdien som hun har skapt, tar kapitaleieren. Det er ubetalt arbeid. Det kalles merverdi. Merverdien er et resultat av utbyttinga. Det er slik kapitalen øker. I et sosialistisk samfunn vil den økte verdien brukes av samfunnet i fellesskap, ikke av et mindretall som nå.
Hva hvis du spikker ei kulepenn?
En vares verdi bestemmes ut fra hvor mye arbeidstid som er lagt ned i den. Ei kulepenn er veldig billig fordi flere tusen hives ut av en maskin hvert minutt. Hver kulepenn får i seg litt av det arbeidet, eller den arbeidstida rettere sagt, som fra før er lagt ned i maskinen og i råvarene, og litt fra den tida som arbeideren bruker på å kontrollere kulepennene på en dataskjerm. Prisen blir lav, kanskje ei krone, men det kan hende det er arbeidstid tilsvarende et kvart øre i kulepenna.
Hvis du spikker og skrur sammen ei handlagd kulepenn, vil du ikke kunne ta ei krone for den. For du har jobba i ei uke og må ha like mye penger som denne uka tilsvarer i arbeidstid. Du skal jo leve mens du lager kulepenna. Du får neppe 6000 kroner. Det er nemlig slik at varens verdi, og dermed i grove trekk prisen på den, bestemmes ut fra hva som er en vanlig måte å produsere akkurat denne varen på akkurat nå. Et annen måte å si det på: Varens verdi bestemmes ut fra den gjennomsnittlige samfunnsmessige arbeidstida som er nedlagt i varen.
Den teknologiske utviklinga gjør at ting lages på kortere tid, og dermed synker varenes verdi. Dette er et problem for kapitalistene. De vil kompensere ved å få folk til å kjøpe enda flere varer. Det kommer vi snart tilbake til.
Arbeidskrafta er en vare
Verdien av varen arbeidskraft bestemmes på den samme måten som for enhver annen vare, som kulepenner. Vi ser på hvor mye arbeidstid det er lagt ned i de varene som arbeideren trenger i livet sitt. "Trenger" betyr i et bestemt samfunn og i ei bestemt tid, som "Norge på femtitallet" eller "Syria på nittitallet". Beviset på at arbeideren får omtrent det som trengs for å klare seg, er at arbeiderne ikke blir rike, de samler seg ikke kapital og blir skipsredere, fabrikkeiere eller eiere av globale forsikringsselskaper. Men det er heller ikke slik at de dør ut. Av de verdiene de skaper, får de tilbake den delen som tilsvarer det som skal til for å holde den vanlige levestandarden der og da.
Her er det variasjoner. Havet sett på lang avstand er helt flatt. Men kommer vi nærmere, ser vi bølger. Slik er det også med forholdet mellom verdi og pris, enten vi snakker om varen kulepenn eller varen arbeidskraft. Varen betales gjennomsnittlig med en pris som tilsvarer verdien (nedlagt arbeidstid). Likevel, noen over og noen under. Noen arbeidere blir betalt over det de må ha for å leve, og de kan kjøpe ekstra ting. Noen betales litt under, og de lever fattigere enn det som er vanlig.
Barna og andre er også med
De pengene arbeideren får, som tilsvarer en del av arbeidstida hun har brukt hos arbeidsgiveren, skal ikke bare holde henne i live. Det skal produseres ny arbeidskraft, som erstatter den gamle som slites ut og dør. Når vi skal bestemme hva arbeidskraftas verdi er, må vi derfor ta med barn og andre som ikke kan forsørge seg sjøl. Under kapitalismen er forsørginga av menneskene et privat ansvar, lagt til familiene. Familien er en økonomisk grunnstein i samfunnet, en institusjon for privat forsørging og for det omsorgsarbeidet som følger med. Familiens jus handler om eiendom, forsørgelsesplikt og arv.
Det er mye nødvendig omsorgsarbeid i familien. For at barn skal leve opp, må voksne ta seg av dem. Noen må også ta seg av dem som er gamle, sjuke og andre som helt eller delvis ikke kan forsørge seg sjøl eller klare seg sjøl praktisk. Samfunnet gjør noe, men i stor grad er det familiene og familiemedlemmer som gjør det.
Av historiske grunner er det kvinnene som gjør mesteparten av dette tidkrevende omsorgsarbeidet. Samfunnet reproduserer dette forholdet hele tida. Det fører til at mange kvinner ikke rekker å jobbe full tid med lønnsarbeid. Nesten halvparten reduserer på timene de er i lønnsarbeid. Det fører til at mange kvinner er delvis forsørga av mannen i familien.
|
Kvinner jobber 30,5 timer i uka med lønnsarbeid. Menn jobber 38,1. |
Mengden arbeid har økt
Hele tida snakker vi om hva som er vanlig i det samfunnet vi analyserer. På 1950-tallet var det ikke vanlig at kvinnene i familien hadde lønnsarbeid. Det arbeideren fikk med hjem i form av lønn, var det som tilsvarte det familien på mor, far og to-tre barn måtte ha, med den levestandarden og den teknologiske utviklinga som var gjennomsnittlig da. De samla seg ikke opp kapital og ble kapitalister, men de døde heller ikke ut.
For 50 år sida jobba mannen 48 timer og kvinna kanskje 5. Til sammen 53 timer. Nå jobber mannen gjennomsnittlig 38,1 og kvinna 30,5. Til sammen 68,6 timer. Til sammen har altså gjennomsnittsfamilien i dag 1,8 jobber. Det er blitt gjennomsnittet – mengden arbeidstid for å holde en familie med gjennomsnittlig levestandard har økt. Dette forteller at kapitalisten får atskillig mer merverdi ut av familiens arbeidskraft nå enn for 50 år sia. Med andre ord, han tar mer av den verdien arbeiderne skaper. Når arbeiderne slåss for høyere lønn og sosiale goder som kortere arbeidstid, er det deler av denne merverdien de slåss om. Talla forteller at arbeiderne har gode argumenter for å slåss for seks timers normalarbeidsdag: Noe av den ekstra merverdien som kapitalistklassen har tatt, vil vi ha tilbake – i form av kortere arbeidsdag.
I noen distrikter i landet er det vanlig med to inntekter, uten at folk blir rike av det. Det kan være særlig høye boligutgifter der. Andre steder kan to inntekter gi en levestandard litt over gjennomsnittet. Enslige forsørgere ligger under gjennomsnittet. Det er derfor fattigdom er nokså utbredt blant dem.
Her vil vi skyte inn at i et sosialistisk samfunn må den private forsørginga gradvis erstattes av ordninger som gjør at menneskene ikke er avhengige av å bli forsørga av andre privatpersoner. Å være økonomisk uavhengig er et av kriteriene for å være et fritt menneske.
Konkurransen skaper økt produktivitet
Den kapitalistiske produksjonsmåten betyr at effektiviteten stadig må forbedres. Konkurransen mellom bedriftene fører til det. Hvis en fabrikk produserer sjokolade på kortere tid enn det som er vanlig, får den en fordel, for prisen følger gjennomsnittlig nedlagt arbeidstid. Mindre arbeidstid, men samme pris som før, gir ekstra fortjeneste – i alle fall midlertidig. Konkurrentene følger også på med produktivitetsøkning, ellers taper de i konkurransen og kan til og med bukke under. Den viktigste måten å effektivisere på er å bruke ny teknologi slik at det produseres flere varer og tjenester på samme antall timer.
Dette gjør at bedriftens behov for arbeidskraft vil minke, dersom de ikke samtidig utvider produksjonen. Men om det skal være noen vits i å utvide produksjonen, som å lage enda flere sjokolader eller fjernsyn enn før, så må det være noen som har råd til å kjøpe varene. Samtidig er kapitalistene interessert i å betale arbeiderne minst mulig i lønn, pensjoner og trygder – noe som ikke styrker deres kjøpekraft. Arbeidsløshet skaper heller ikke stor kjøpekraft.
Dette er ei motsetning som rir kapitalismen som ei mare: Produksjonsevnen øker i sterkere takt enn forbruksevnen. Dette gir seg utslag i overproduksjonskriser. Produksjonskapasiteten er større enn kjøpekrafta. Dette igjen fører til at den samfunnsmessige økonomiske veksten er ustabil og at veksten avtar over tid.
For at det kapitalistiske systemet skal overkomme sine kriser, må den ekspandere, slik at flere områder blir kapitalistiske. Altså at flere tjenester blir varer. Derfor ser vi de sterke forsøka på å gjøre tjenester vi i dag får fordi vi betaler skatt, om til varer. Pensjonsreformen i Norge er det viktigste eksemplet på det. Andre eksempler er sjukehusreformen og innføring av private skolekjeder.
I verden er tendensen klar: En stadig større del av økonomien blir trukket inn i den kapitalistiske vareproduksjonen. Kapitalistene sørger til og med for at vannet er en vare i mange fattige land. Det stiller Verdens handelsorganisasjon (WTO) og Verdensbanken krav om.
Kapitalismen skaper betingelsene for kortere arbeidstid
Kapitalismen kan ikke handtere den teknologiske utviklinga og den økte produktiviteten på en måte som er god for arbeiderklassen. I stedet fører produktivitetsøkninga til konkurser og arbeidsløshet.
Den økte kapitalen brukes til å leite etter nye områder de kan sette i gang vareproduksjon på, for å kompensere for verdisenkinga som den økte produktiviteten fører til (arbeidstida som går med til å lage varene minker, dermed synker verdien).
Alt blir varer, folk skal bruket livet sitt på å bytte strømleverandører og telefonselskaper i et sett. Den ekstremt økende reklamen i alle medier og på gater og torg er et resultat av dette: Kjøp, kjøp, kjøp!
Naturen ødelegges når den skal bli varer fortest mulig. Kapitalgruppene konkurrerer om makt over ressurser som olja, den viktigste varen og maktredskapet i dag, og går til krig. Med andre maktforhold hadde dette ikke skjedd. Teknologisk utvikling og økt produktivitet kan brukes slik at tungt arbeid blir redusert. Det innsparte arbeidet kan brukes til å lage nye og gode ting som folk har bruk for, til å sette ned arbeidstida betraktelig, dele på arbeidet og styrke velferden for dem som trenger det. I et kommunistisk samfunn som kjennetegnes ved at det ikke er klasser, vil menneskene kunne bruke teknologien som en felles ressurs og lage en plan som er god for dem sjøl. Ikke som nå, – et anarki som på kaotisk vis skaper ødeleggelser for mennesker, teknologi og natur – bare for at noen ytterst få kapitaleiere skal øke sin rikdom og makt enda mer.
Men den økte produktiviteten, som betyr at det vi trenger, produseres på kortere tid, legger grunnlaget for å forkorte den daglige arbeidstida. Hvis ikke det skjer, er det bare kapitalistene som sitter igjen med fordelen av denne økte produktiviteten.
Kapitalismen er i krise
Stadig større kapital gjør det paradoksalt nok ikke lettere å få til forbedringer i menneskenes liv, men vanskeligere! Under kapitalismen fører forbedring i produktiviteten og bedre teknologi til en desperat kamp mellom kapitalistene om størst mulig avkastning og til en stadig krisesituasjon. Det er denne situasjonen som fører til angrepa på arbeiderklassen: Kapitalistene vil at arbeiderne skal kunne utbyttes i 13 timer om dagen, de vil senke lønningene gjennom sosial dumping og svekke fagforeningenes makt, og de vil gjøre folk fattigere gjennom å angripe folketrygda og pensjonene og gi pensjonsordningene til banker og forsikringsselskaper.
Alt dette er resultatet av desperat konkurranse. Det er ikke kapitalens styrke som viser seg. Det er bare tilsynelatende. Det er kapitalismens svakhet og krise vi er vitne til.
Krig er et annen velbrukt middel kapitalistene bruker. Da får de ødelagt produksjonsmidler og kan investere i produksjon av nye. USAs angrep på Irak varmer hjertet til mang ei kapitalgruppe, også Statoil, som skal inn og skaffe seg mer profitt.
Reformen kan vinnes
Kapitalistene sitter med makta over arbeidskraft, teknologi og naturens ressurser. Det er ikke naturlover, men kamp mellom samfunnsklassene som avgjør utviklinga.