Norge har råd (kapittel 6)

Av

2005-03A

Sekstimersdagen framstilles ofte som et håpløst dyrt prosjekt. Mange er også vant til at det minste krav på jobben blir møtt med at bedriften ikke har råd, og at det i stedet er innsparing som står på dagsorden. Det er ikke rart om et kutt i arbeidstida på tjue prosent da framstår som urealistisk. 

Sekstimersdagen kan ikke først og fremst ses som en reform på den enkelte bedrift, men må ses som en endring av samfunnet som helhet. Økonomiske virkninger må måles i forholdet til den norske statens økonomi, og den er som kjent svært god. Den sterke norske økonomien burde nettopp brukes til å gjennomføre strategiske reformer for å skape et bedre samfunn.

Prisen

De facto er en forskningsinstitusjon som i hovedsak tar oppdrag for fagbevegelsen. I rapporten Tiden er inne (2001) tar de for seg en del beregninger av hva sekstimersdagen vil koste. De facto ser på utviklinga i landets produksjon og forbruk fra 1920 til i dag og slår fast at det er en svært liten del av produktivitetsøkninga som er tatt ut som redusert arbeidstid. De viser at sjøl om disse talla ble redusert med 20 prosent for en arbeidstidsreduksjon fra 7½ til 6 timer, så ville talla vise en meget sterk vekst. På samme måte viser De facto at utviklinga de siste 30 åra ville gitt en betydelig vekst også med en så stor arbeidstidsforkortelse. Og dette er med pessimistiske anslag, dvs. at en ikke regner med eventuelle positive virkninger som sekstimersdagen vil ha for økonomien.

I forbindelse med arbeidstidsutvalgets arbeid ble det i 1987 gjort beregninger av hva en arbeidstidsforkortelse på 10 prosent ville koste under bestemte forutsetninger om økt produktivitet, økning i antall ansatte osv. Ut fra disse regnestykkene ville en sekstimersdag (20 prosent reduksjon i tid) gi et tap av inntekt og produksjon på 8-10 prosent av bruttonasjonalproduktet sammenlikna med forholda uten endra arbeidstid.

Mindre målbare sider ved reformen

Disse regnestykkene viser at sekstimersdagen ikke ligger langt utenfor det som er mulig, slik motstanderne liker å framstille det. Men et problem er at de ikke griper tak i de mer omfattende virkningene av en sekstimersdag. Disse er vanskeligere å måle med tradisjonelle modeller. Hva medfører det for eksempel for samfunnet at det er færre som blir sjuke av å jobbe (som er noe annet enn nedgang i sjukefraværet), færre som støtes ut av arbeidslivet, mindre stress, økt livskvalitet og økt aktivitet på fritida? Og ikke minst hva er virkningene av større grad av likestilling mellom kvinner og menn?

Pensjonene

I forbindelse med pensjonsdebatten blir det store antallet pensjonister i framtida framstilt som den viktigste trusselen mot samfunnsøkonomien. Det blir angivelig ikke nok til de gamle, derfor må det skjæres i pensjonene. Slik skal en oppnå to ting på en gang, både kutt i utgifter og at folk jobber lenger. Motstanderne av kutt framhever at det er arbeidslivet som må forandres – og viser nettopp til at sekstimersdagen vil være avgjørende for at folk skal ha mulighet til å stå i arbeid så lenge de ønsker. Det er også en hån å snakke om at folk skal presses til å jobbe lenger, så lenge så mange som ønsker det, ikke får jobbe – eller ikke får fulle stillinger.

 

Det finnes folk!

– Det er offisielt over 100.000 arbeidsløse.

– Det er over 308.000 på uførepensjon.

– Det er 200.000 på attføring og sjukdom.

– Det er 200.000 undersysselsatte (folk som ønsker mer arbeid).

– Titusener av funksjonshemma er ekskludert fra arbeidslivet.

Dette betyr ikke at alle disse menneskene kunne hatt arbeid eller st de ikke fortjener trygda si. Men det er lett å skjønne at mange tusen som ønsker det, vil kunne være i arbeid med en kortere normal arbeidsdag.

Offentlig sektor

I debatten blir det ofte vist til at det i offentlig sektor ikke vil være mulig å kompensere en arbeidstidsforkortelse med økt produktivitet, tvert imot vil det være helt avgjørende å ansette flere, dersom det skal være en god reform for de ansatte – og for brukerne. Dette vil bety økte utgifter, men samtidig vil det føre til flere i arbeid, som kan betale skatt og sikre framtidige pensjoner.

De facto-rapporten går særskilt inn på de økonomiske konsekvensene for offentlig sektor og opererer med et grovt anslag på 17,5 milliarder. Samtidig peker de på at dette er et håpløst forenkla regnestykke, blant annet fordi det ikke tar med ringvirkningene av økt aktivitet. De facto tror imidlertid det er mer realistisk å regne med at innføring av sekstimersdagen vil styrke de offentlige budsjetta så mye, blant annet gjennom innsparing når det gjelder sjukefravær og uførepensjon, at det er mer sannsynlig at den kan bli et direkte lønnsomt prosjekt.

Det er også interessant å ta med at kvinnene i følge De factos anslag årlig subsidierer kommunesektoren med 9 milliarder kroner pga lavere betaling fordi de er kvinner. Så det er ingen grunn til moderasjon, kommunene har opparbeidet nok "gjeld" til kvinnene til både høyere lønn og sekstimersdag.

Sekstimersdagen og arbeidsløsheten

Internasjonalt er dette den viktigste drivkrafta i arbeidstidskampen, og kronisk arbeidsløshet gjør at kampen skjerpes. Arbeidsfolk opplever at folk mister jobbene, samtidig som produktiviteten i bedriftene øker ved at maskiner erstatter mennesker og ved at de som er igjen må jobbe hardere. Mange steder øker bruken av overtid. Disse erfaringene fører til krav om arbeidstidsreduksjon som middel mot arbeidsløsheten. Det er meningsløst at de som har jobb, jobber helsa av seg, mens andre som ønsker å jobbe, støtes ut av arbeidslivet. Kravet om sekstimersdagen må reises uavhengig av om det er stor eller liten arbeidsløshet. Samtidig ser vi at arbeidsløshet styrker kravet om sekstimersdagen i fagbevegelsen.

En reduksjon i daglig arbeidstid på 1½-2 timer vil ikke nødvendigvis kompenseres gjennom økt produktivitet, sjøl om arbeidsgiverne vil prøve å organisere arbeidet slik at dette blir mulig, f.eks. med utvida driftstid, fjerning av pauser osv. I mange bransjer vil en arbeidstidsforkortelse måtte føre til at flere folk kommer i arbeid, i andre vil det stå kamp om dette. Noen steder vil det kunne hindre at folk blir sagt opp.

Offentlig sektor

I store deler av offentlig sektor vil nettopp stillingskompensasjon ved gjennomføring av sekstimersdagen være et helt nødvendig krav å stille, dersom folk ikke skal jobbe seg i hjel og tilbuda til innbyggerne ikke skal innskrenkes.

Arbeidstidsforkortelse kan likevel ikke løse arbeidsløsheten på lengre sikt. Den skyldes ikke mangel på arbeid og kan ikke bekjempes ved å dele på det arbeidet som er. Årsaken til arbeidsløsheten er kapitalismens krav om maksimal profitt. Dette er imidlertid ikke noe argument mot å reise kampen for arbeidstidsforkortelse som et virkemiddel for arbeid til flere.

Kampen om profitten

Sekstimersdagen vil altså kunne være samfunnsmessig lønnsom. Samtidig møter den stor motstand. Den viktigste årsaken til dette er at innføring av seks timers normalarbeidsdag med full lønnskompensasjon vil innebære at en større andel av verdiskapninga tilfaller de ansatte, og da blir en mindre del igjen til kapitaleierne. Kampen om sekstimersdagen er derfor en del av klassekampen, og styrkeforholdet mellom klassene er avgjørende for om kravet vinner fram.

Arbeidsgiverne vil argumentere med at bedriften ikke vil overleve med seks timers dag, og at folk derfor vil miste jobben. Dette fører til at en del av dem som arbeider i virksomheter med lav lønnsomhet eller som er utsatt for sterk konkurranse fra utlandet, er skeptiske til sekstimersdagen – naturlig nok.

Alltid trusler

Delvis er dette trusler som arbeidsgiverne bruker i forhold til alle reformer, uansett om bedriften har god lønnsomhet eller om lønnskostnadene bare utgjør en liten andel av utgiftene. For mange firmaer er det andre rammebetingelser enn lønn som er avgjørende, som EØS-avtalen og kraftpriser.

Ikke arbeidsfolks ansvar

Men det finnes allerede i dag bedrifter som nedlegges, fordi de ikke kan betale lønna til de ansatte. Innføring av sekstimersdagen kan, som andre reformer, virke inn på dette. Under kapitalismen fører konkurransen til at noen bedrifter må nedlegges, mens nye starter opp. Dette kan ikke løses ved at arbeidsfolk går ned i lønn og godtar dårligere arbeidsvilkår. Dersom det er viktige samfunnsmessige argumenter for at slike bedrifter bør bestå, må dette løses gjennom kamp om de statlige rammebetingelsene.

Norge er et rikt land, med en helt eksepsjonelt god økonomi. Det gjør det mulig å legge til rette for reformen på en god måte, både i offentlig og privat sektor.