Sekstimersdagen og deltakelse i kampen om styring av samfunnet (kapittel 5)
Av
"Kokkepikene skal styre staten," skreiv Lenin i 1916. Dette sitatet illustrerer et ønske vi har om et samfunn der arbeidsfolk legger premissene for samfunnsutviklinga og utøver direkte styringa av staten. I vårt samfunn er vi vant til å tenke at dette er oppgaver som krever høyt utdanna folk, et embetsverk og heltidspolitikere. Men for å ivareta arbeidsfolks interesser og bidra til ei samfunnsutvikling som folk flest ønsker, er det nødvendig at det er nettopp arbeidsfolk som sitter ved roret, – som styrer staten.
I forbindelse med kommunevalg og stortingsvalg har vi de siste tiåra sett en nedgang i valgdeltakelsen. Folks manglende tillit til politikere og valgløfter nevnes ofte som årsak. Borgerskapet i Norge liker å framstille vårt samfunn som et av verdens beste demokratier. Da tar det seg ikke ut at folk ikke viser større samfunnsmessig engasjement. Men vi har ingen illusjoner om at makthaverne ønsker engasjerte arbeidsfolk med reell innflytelse.
Demokrati og demokrati
Utfordringa for borgerskapet blir derfor å skape inntrykk av demokrati for alle, men samtidig hindre reell innflytelse. Vi blir for eksempel til stadighet forsøkt innbilt at valg av strømleverandør er en demokratisk rettighet, at å kunne velge sykehus ved en planlagt innleggelse er et demokratisk gode og at kontantstøtta til småbarnsforeldre er en valgmulighet som styrker demokratiet.
Men disse små valga gir ikke makt over sjukehuspolitikken, over samfunnets energiressurser eller over levekåra til småbarnsforeldre.
Vi lever i et klassesamfunn, der mindretallet, borgerskapet, bestemmer. Arbeiderklassen må bruke kreftene til å forsvare seg mot at folketrygda ødelegges, mot sosial dumping, for kortere arbeidstid.
Den lange arbeidstida og stadig mer arbeid utenfor normalarbeidsdagens ramme er av det som hindrer folks aktive deltakelse i utforminga av samfunnet. Med et arbeidsliv som krever stadig mer innsats fra den enkelte, blir det lite tid og krefter igjen til å delta i politisk arbeid eller annet foreningsarbeid i lokalsamfunnet.
Det er en liten elite av folk, i all hovedsak menn, som sitter i lukka styrerom og politiske organer og bestemmer. Disse befinner seg ofte langt fra vanlige folks hverdag. I disse lukka romma tas det avgjørelser som får store konsekvenser for folks daglige liv uten at de det gjelder, er med i prosessen.
Folk opplever at det er langt til Brussel, og Stortinget og regjeringa trer EU-vedtak nedover hodene våre. Folk pasifiseres i forhold "storpolitikken". Men også i nærmiljøet og i kommunepolitikken ser vi at det blir vanskeligere å få folk til å ta verv. Dette gjelder spesielt for kvinner. I 2004 er kvinneandelen i kommunestyrene bare 36 prosent. 17 prosent av ordførerne og 13 prosent av rådmennene er kvinner. Mange kvinner opplever at det blir for tøft å skulle ha jobb, familie og barn og i tillegg delta i politisk arbeid. Det kreves tid og ork for å kunne sette seg inn i alle dokumenter og sakspapirer man får. (Å dynge folk ned med omfattende sakspapirer skrevet i et utilgjengelig "politikerspråk" er i seg sjøl en herskerteknikk som minsker folks muligheter for å delta.)
For at folk skal kunne delta i styring av samfunnet, må arbeidstida være kortere. Seks timer er fortsatt for lang arbeidsdag. Mange har fått økt reisetid til og fra jobb. Seks timers arbeidsdag med økt reisetid nærmer seg kanskje det åttetimersdagen var før. Fire timers dag eller kortere vil øke sjansen for at vanlige folk tar del i kampen om styring av samfunnet. Slipp kokkepikene til!
Fri tid
Lønnsarbeid er ikke noe vi kan velge, og innafor arbeidstida er det arbeidsgiveren som har styringsrett over arbeidstakeren. Kampen om arbeidstida er en kamp om hvor mye av tida gjennom døgnet, uka og året arbeideren sjøl skal råde over. Tida uten lønnsarbeid er tida som står til arbeiderens rådighet, arbeiderens frie tid.
|
|
Fri fra slitet
Kampen for kortere arbeidstid, kampen for åttetimersdagen, var fagbevegelsens viktigste kamp på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet. Slagordet var "8 timers arbeid, 8 timers hvile og 8 timers fri tid". Rundt 1920 var åttetimersdagen vunnet. Kampen for kortere arbeidstid hadde da pågått kontinuerlig over lang tid, og det var en utbredt tanke at den skulle fortsette. Steg for steg skulle arbeiderne frigjøre seg fra det tunge slitet. Teknologisk utvikling gjorde det mulig å overlate mer og mer arbeid til maskinene. Det var ei vanlig oppfatning at effektiviseringa av arbeidet skulle tas ut i kortere arbeidstid. Gradvis skulle arbeiderne befris fra det tunge rutinearbeidet og bruke kreftene sine på andre områder. Når dagens arbeid var over, kunne en ta av seg arbeidstøy, vaske av seg svette, støv og skitt og gjøre seg klar for det egentlige livet: den frie tida, tida en sjøl bestemte over!
I mellomkrigstida ble arbeidstidsforkorting av mange kapitalister sett på som en nødvendig følge av den teknologiske utviklinga og den store produksjonsøkninga. På cornflakes-fabrikken Kellogg's i Michigan, USA innførte bedriftsledelsen sekstimersdag i 1930. Forfatteren av boka 6-timersdagen på Kellogg's intervjua flere av arbeiderne på Kellogg-fabrikken. I dette utdraget snakker han med Grace Lindsey, som begynte å jobbe sekstimersdag i april 1932.
"Da hun i 1989 ble spurt om hva hun hadde gjort med de to daglige ekstratimene, ble hun litt i villrede: Det var ikke så mye å gjøre … Du besøkte naboene og dro ikke noen steder … bare til familie og venner – ikke tv eller handleturer … jeg mener, slik underholdning som vi har i dag.
De ekstra to timene
Men når hun mintes dagene slik de var, kom også språket fra disse tidene tilbake. Først husket hun den sosiale delen av å jobbe ved Kellogg's i trettiåra: en piknik eller middag i all enkelhet, og softball to ganger i uka, vi hadde våre egne grupper og holdt sammen. Hun husket også at "du fikk gjort alt husarbeidet før du gikk på arbeid", og at "mennene kunne arbeide på skiftet sitt og så ta seg av barna" og "hjelpe til hjemme". Med litt hjelp hjemme ga "de ekstra to timene" hver dag henne litt tid til "å gjøre mer av det jeg hadde lyst til". Hun var i stand til å gjøre en rekke ulike ting utenom både arbeid og husarbeid, for eksempel kveldsturer til Kalamazoo og turer rundt i byen. Mot slutten av intervjuet begynte hun å snakke om pingpong, og unnskyldte seg for å snakke om noe så uvesentlig. Hun husket med tydelig glede dagene da hun drev med denne idretten, og assosierte den med det korte skiftet ved Kellogg's:
Pingpong
Pingpong. Jeg spilte pingpong. Noen av disse avisene [som hadde skrevet om prestasjonene hennes] har jeg ennå – vi spilte pingpong hele tida … Jeg vant i delstaten, vi reiste overalt. Jeg gjorde mange ting … Jeg har glemt det … Det var viktig for meg den gangen … Her er alle avisene jeg har tatt vare på … Vi hadde et pingpong-bord i inngangshallen på Kellogg's … og spilte pingpong. Jeg har glemt at … jeg spilte ett år etter at datteren min var født. En gang ble jeg slått i delstatsmesterskapet, og jeg kom tilbake året etter for å vinne mesterskapet … Det var en familiesak. Hele familien var med. Vi holdt sammen. Vi hadde et pingpong-bord, og hele slekta kom til middag og slikt, og alle sammen spilte pingpong. Det var det jeg gjorde."
Et nødvendig onde
I tidligere tider var synet at lønnsarbeidet var et nødvendig onde, som stjal tida di, kreftene dine og helsa di, langt tydeligere enn det er i Norge og den vestlige verden dag. En årsak kan være at den teknologiske utviklinga har fjerna mye av det tyngste og mest møkkete arbeidet, men ikke så mye som man tror. Det har også skjedd et bevisst ideologiskifte. Etter andre verdenskrig ble det for bedriftene i det private næringslivet sett på som lønnsomt og viktig å knytte arbeiderne nærmere til bedriften. En bedrift kunne framstå nærmest som en stor familie, eller ett stort vi! Virkemidler kunne være uniformering, bedriftsidrettslag hvor de ansatte skulle kjempe for bedriftens ære, julebord, og andre sosiale tilstelninger for de ansatte, kick-off ved presentasjon av nye produkter. Den enkeltes identitet skulle skapes gjennom jobben. Å binde den ansatte følelsesmessig til arbeidsstedet er sjølsagt lønnsom strategi for arbeidsgiver. Når arbeidsgiver gir de ansatte opplevelsen av å være betydningsfull for bedriften, blir det ikke fullt så enkelt å slåss for kortere arbeidstid.
Jobben viktigst?
Sjøl om de aller fleste gleder seg til helga og ferien, er det kanskje slik i dag at flere enn før opplever jobben som den viktigste delen livet. Sekstimersdagen kan få oss på andre tanker. Hjelpepleieren Jytte, som var med på sekstimersdagsforsøket i Oslo fra juni 1995 til mars 1997, sa det slik:
"Aldri hadde jeg trodd at en time fra eller til skulle bety så mye for humør og arbeidsglede. Jeg har alltid drømt om lang ferie, og har inntil i fjor tenkt at det måtte være bedre å få lengre ferie enn forkortet daglig arbeidstid. Men der tok jeg feil.
Etter at vi fikk innført sekstimersdagen har jeg fått mer overskudd både til beboerne, familien og meg selv. Sønnen min, Adrian, er ikke lenger nødt til å være i barnehagen til klokka fire, han kan selv velge om han vil være med hjem klokka halv tre når jeg slutter, eller om jeg skal hente ham senere på ettermiddagen.
Jeg har mer tid til meg selv og familien, derfor har jeg begynt å trene aerobic."
Tidstyven
Jobben stjeler tida vår, den frie tida. Tida vi kan bruke til å tilegne oss kunnskap om verden vi lever i. Tida vi kan bruke til å lese, studere, diskutere med andre, skrive! Tida vi kan bruke til å hente oss inn, få inspirasjon og kraft. Tida vi kan bruke til å organisere. Tida vi kan bruke til å forandre verden. Tid for solskinn og tanker og opprør, som Kjersti Ericsson uttrykker det i diktet "Vi vil leve hver dag":
Ved sol og ved måne og kjærlighet, nå må vi kreve:
Hver eneste dag er en dag vi har rett til å leve!
Ta sekstimersdagen og gi ikke opp før du vinner,
For solskinn og tanker og opprør er også for kvinner!