Sekstimersdagen og den nye kvinnebevegelsen – kampen på 1980-tallet (kapittel 10)
Av
Kvinnenes inntog i arbeidslivet er den viktigste endringa i arbeiderklassen etter krigen.
Den økte yrkesaktiviteten blant kvinnene førte til økt faglig aktivitet, og i 1981 ble det sendt inn mange forslag om sekstimersdagen til LO-kongressen. Blant annet spilte Oslo faglige kvinnebevegelse og NTLs stedsstyre i Oslo og omegn en viktig rolle i forarbeidet. Oslo faglige kvinnebevegelse var danna som en fortsettelse av Samorgs kvinnenemnd i Oslo, etter at kvinnenemndene ble nedlagt ved kongressvedtak i 1969.
Argumentene for nedsatt arbeidstid på kongressen var både likestillingspolitiske og sysselsettingspolitiske.
Den første samordningsgruppa
På landsmøtet i 1982 vedtok Kvinnefronten å gjøre kampen for sekstimersdagen til ett av sine to satsingsområder. Det var på dette tidspunktet uenighet med deler av SV om hvorvidt det var nødvendig å kreve full lønnskompensasjon. Etter hvert ble det oppretta ei samordningsgruppe for sekstimersdagen. Denne besto av organisasjoner som hadde sekstimersdagen på programmet, både fagforeninger, kvinneorganisasjoner og politiske partier. For fagbevegelsen var full lønnskompensasjon sjølsagt. Både AP, SV og RV/AKP deltok i gruppa, som dreiv aktiv opplysningsvirksomhet.
Bevegelsen vokser
Bevegelsen vokste kraftig i løpet av 1980-tallet, og i 1984 hadde forbund som representerer minst 40 prosent av medlemmene og om lag 70 prosent av kvinnene i LO, gitt støtte til kravet om sekstimersdagen. LO-kongressen fatta vedtak om sekstimersdagen i 1985, kombinert med kravet om lik arbeidstid for arbeidere og funksjonærer. Også Høyrekvinnene hadde vedtak om sekstimersdagen. Presset var så sterkt at det ble det nedsatt et offentlig utvalg for å utrede mulige arbeidstidsforkortelser.
Bevegelsen var på topp i 1986 og spilte ei viktig rolle for at lik arbeidstid for arbeidere og funksjonærer, 37½ timers uke, ble gjennomført ved tariffoppgjøret. For mange betød det en halv time kortere arbeidsdag. Den sterke bevegelsen for sekstimersdagen bidro til at denne arbeidstidsforkortelsen mange steder ble tatt ut som daglig redusert arbeidstid, selv om det også var mange arbeidsplasser som reduserte arbeidstida på fredager.
"Det åpne samfunn"
Samtidig var kravet om sekstimersdagen utover 1980-tallet blitt møtt med den nye offensiven for økt fleksibilitet i arbeidslivet. Det begynte med forbruker- og administrasjonsminister Astrid Gjertsens (Høyre) "åpne samfunn", der butikkene skulle være åpne døgnet rundt. Arbeiderpartiet fulgte opp. Handel og kontor ble i denne omgangen stående mye aleine i sitt forsvar for butikkansattes arbeidstid og vilkår, selv om angrepet på normalarbeidsdagen gjaldt mange flere enn dem.
Fleksibiliteten vinner fram
Arbeidstidsutvalget, som kom med si innstilling i 1987, bygde opp under fleksibiliteten med sin argumentasjon om at vi alle har ulike behov i ulike faser av livet og at sekstimersdagen var et krav for foreldre med småbarn, mens andre ville ha det på andre måter. Arbeidstidsspørsmålet ble gjort til et spørsmål om den enkeltes individuelle behov. Kortere arbeidstid som samfunnsmessig reform ble bevisst skjøvet i bakgrunnen. Sekstimersdagen ble aktivt satt opp mot lavere pensjonsalder (slik det var gjort på LO-kongressen allerede i 1977), lengre ferie og mer svangerskapspermisjon.
Etter hvert kom fleksibilitetsargumentene på offensiven og bevegelsen ble svekka. LO-ledelsen var fornøyd med arbeidstidsforkortelsen i 1986 og ble mer opptatt av fleksibilitet. Samordningsgruppa ble oppløst i 1989. I 1993 var standpunktet for sekstimersdagen trua i LOs handlingsprogram, men ble redda av en allianse av lederne i kvinneforbund som Fagforbundet, Handel og kontor og Fellesorganisasjonen for barnevernspedagoger, sosionomer og vernepleiere (FO).
Prøveprosjekt
Allerede i andre halvdel av 1980-tallet jobba ansatte ved Lindeberg sjukehjem i Oslo fram et prøveprosjekt med sekstimersdagen etter inspirasjon fra Kiruna. På begynnelsen av 1990-tallet ble ideen tatt opp igjen. Etter initiativ fra Kvinnefronten jobba ei gruppe med representanter både fra fagforeninger og politiske partier fram et forsøk om
prøveprosjekt i Oslo kommune. Dette ble vedtatt etter mye strid. Forsøket ble gjennomført i perioden 1995-97 og spilte en viktig rolle i å holde sekstimersdagen levende i de kvinnedominerte fagforbunda i offentlig sektor.
Den andre samordningsgruppa
I 1995 ble Samordningsgruppa gjenoppretta etter initiativ fra RV på Stortinget. Kort tid etter besto gruppa av Norsk helse- og sosialforbund, Norsk lærerlag, Norsk kommuneforbund Akershus, Heismontørenes fagforening, Kvinnefronten, Oljearbeidernes fellessammenslutning, SV og RV. Gruppa har bidratt med viktig materiale til å holde diskusjonen varm gjennom de siste ti åra og har nå skifta navn til For sekstimersdagen.
Noen lærdommer
Vi vil trekke fram noen lærdommer fra denne perioden: Styrken i bevegelsen bygde på at kravet er avgjørende for kvinnenes mulighet til å jobbe full tid og delta fullt ut i arbeidsliv og samfunn – dette ble kjørt tydelig fram. Kvinneperspektivet bidro til å utvide kampen for sekstimersdagen. Det førte til økt forståelse for betydninga av redusert daglig arbeidstid og gjorde det blant annet lettere å se og analysere offensiven mot normalarbeidsdagen.
Alliansebygging
Samtidig ble det utvikla en helt nødvendig allianse med mannsdominerte foreninger/forbund og menn i fagbevegelsen, noe som blant annet var viktig for å få gjennom vedtak i LO. Alliansen bygde både på sekstimersdagen som klassekrav og på forståelse for betydninga for kvinnene.
Det var nødvendig med en allsidig argumentasjon som gjorde det mulig for flest mulig å identifisere seg med kravet, for mannsyrker/kvinneyrker, for privat/offentlig sektor, for betydninga for masseidretten og kulturen (fri tid), for faglig og politisk aktivitet osv.
Motkreftene
Analysen av hva som var motkreftene og deres strategi, pekte ut hele fleksibiliseringsoffensiven som kjerna i kapitalens strategi for økt profitt. Dette gjorde det mulig å knytte kampen for sekstimersdagen direkte til kampen mot kapitalens offensiv. Eksempler på fleksibilisering ble henta fra Tyskland, Frankrike og Belgia med blant annet arbeidsuker på 3 x 12 timer. Disse eksemplene understreka også viktigheten av at den daglige arbeidstida ble forkorta. Kampen for sekstimersdagen var både en offensiv kamp og en forsvarskamp for normalarbeidsdagen. Kampen for sekstimersdagen spilte ei sentral rolle i motstanden mot fleksibiliseringa. Mange faglige tillitsvalgte fikk si første skolering i dette gjennom sekstimersdagskampen.
Kvinnekrav eller felleskrav?
Vekten på sekstimersdagen som kvinnekrav inneholder et dilemma, fordi det innebærer at en synliggjør det som er ulikt for kvinner og menn, samtidig som en slåss for enhet i kampen. Dette kan være en vanskelig balanse. Kvinner som var aktivister for sekstimersdagen, kunne til tider oppleve at det var vanskelig å nå fram med argumentasjon for sekstimersdagen fra kvinneperspektiv, og at de kunne bli oppfatta som moralistiske, fordi argumentene ikke stemte med mange menns virkelighet.
Å legge vekt på den særegne betydninga for kvinnene innebærer å jobbe for en annen forståelse av enhet enn den som har vært vanlig i fagbevegelsen. Enhet og solidaritet i fagbevegelsen har bygd på understreking av det som er felles, med lite plass til forskjeller. Virkelig enhet bygger på at det er rom for å ta opp undertrykkingsforhold og motsetninger innad i arbeiderklassen. Sekstimersdagskampen handler også om å endre maktforholdet mellom kvinner og menn. Samtidig må en holde fast ved at vanlige menn har interesse både av sekstimersdagen og kvinnefrigjøring.
"Jentelus"
Vekten på betydninga for kvinnene støter også mot det eldgamle problemet med at om en sak gjøres til kvinnesak, så blir den mindre viktig – den får på en måte "jentelus" . Historisk har dette f.eks. i LO ført til at en nedla kvinnenemndene og oppretta familie- og likestillingsutvalg med deltakelse fra menn, slik at sakene skulle få høyere status.
I sekstimersdagskampen på 1980-tallet valgte en å kjøre fram kvinneperspektivet på tross av dette – og risikerte å provosere noen menn. Dette ble gjort ut fra det synet at uten ei omfattende mobilisering av kvinner vil det ikke være mulig å oppnå stor nok styrke bak kravet, og det vil være vanskelig å vinne fram med redusert daglig arbeidstid. Kvinnene må sjøl bli klar over hvilken sentral rolle de må spille i denne kampen.
Aldri viktigst
Ei viktig erfaring var at sekstimersdagen aldri i noen sammenheng var det viktigste kravet. Det kunne være enighet om at det var viktig, men det kom aldri høyere enn på tredje eller fjerde plass i prioriteringa, sjøl i kvinneforbund, f.eks. i tariffoppgjør eller når landsmøtevedtak skulle gjøres om til konkret handling. Også sekstimersdagstilhengerne måtte ofte være enig. Kanskje handler dette om at kravet framtrer som så stort at de tilsynelatende mer realistiske krava får plass først. Eller kanskje er det en spesiell variant av det Kjersti Ericsson kaller "den uendelig rekka av systematiske tilfeldigheter", som gjør at saker som er viktige for kvinner ikke kommer opp til behandling, får plass i avisa eller liknende. Fordi kvinner ikke er viktigst.
Kvinner på tvers
Bevegelsen for sekstimersdagen ble jobba fram gjennom et utstrakt nettverk av små møter på tvers mellom kvinnebevegelsen og fagbevegelsen, og da særlig kvinner i fagbevegelsen, men også menn. Det fantes en virkelig bevegelse for sekstimersdagen med basis i de store endringene i kvinners yrkesaktivitet og situasjon, men den hadde ikke noe felles organisatorisk uttrykk som kunne gi den tyngde. Dette var noe av bakgrunnen for opprettelsen av Kvinner på tvers, et samarbeid mellom kvinnedominerte fagforeninger og kvinnebevegelsen, som sammen med Samordningsgruppa har spilt en viktig rolle for å holde kravet levende.
Så sant, så sant, Sigbjørn …
|