Å avkle orientalismen
Av Sapideh Sadeghi
Min drøm for framtiden er at flere skal få økt bevissthet om hva orientalisme er og i hvor stor grad orientalisme er en del av våre tankevaner.
Sapideh Sadeghi er sjukepleier og bystyrerepresentant i Oslo Bystyre for SV
Dette er nødvendig for å forstå hvordan diskursen om muslimer og islam på internasjonalt nivå befestes på et nasjonalt nivå.
Begrepet Orientalisme har historisk blitt brukt som en sekkebetegnelse for studier av Orienten. Et av hovedpunktene ved postkolonial litteratur og teori er å begrepsfeste ekskoloniene slik de artet seg for de koloniserte. Det viktigste verket innenfor denne retningen er litteraturforskeren Edward W Saids bok Orientalismen – vestlige oppfatninger av Orienten. Boka ble første gang utgitt på engelsk i 1978. Han ga begrepet et annet aspekt.
Tre former for orientalisme: Med orientalisme mener Said tre ting. Etter hans mening er de ulike betydningene innbyrdes avhengige av hverandre. For det første finnes det en akademisk orientalisme. Alle som underviser, skriver om og undersøker Orienten, er orientalister og driver med orientalisme. Orientalismen lever videre akademisk gjennom doktrinene og teoriene om Orienten og det orientalske (Said 2004, side 12).
Relatert til denne akademiske disiplinen er en mer allmenn betydning av orientalisme. Orientalisme er en tankemåte bygget på et ontologisk og epistemologisk skille mellom Orienten og Oksidenten. En stor gruppe forfattere og skribenter har godtatt dette grunnleggende skillet mellom Østen og Vesten. Dette skillet blir utgangspunktet for denne gruppens teorier, analyser, fortellinger, romaner og så videre om Orienten (Said 2004, side 12-13).
Utvekslingen mellom den akademiske og den skapte allmenne betydningen av orientalisme er konstant. Siden slutten av 1700-tallet har det vært en betydelig disiplinert og kanskje regulert utveksling mellom disse to formene for orientalisme. Og i den sammenheng kommer den tredje betydningen av begrepet inn. Orientalisme er en vestlig form for dominans, restrukturering og å ha myndighet over Orienten på. Det er her Said trekker in Michael Foucaults diskursbegrep for å greie å identifisere orientalismen (Said 2004, side 13). En annen teoretiker Said trekker inn er den italienske marxisten Antonio Gramsci.
Said argumenterer i verket Orientalisme for at vestlige forfattere siden slutten av 1700-tallet har konstruert et bilde av Orienten som konsentrerer seg om den orientale tenkemåten som en motsetning til den oksidentale tenkemåten. Said viser hvordan vestens historiske dominans ble opprettholdt gjennom konstruksjonen av Orienten irrasjonell, eksotisk, erotisk, despotisk og hedensk. På denne måten framsto Vesten som rasjonell, kjent, moralsk, rettferdig og kristent (Said 2004, side 12-13).
Said påstår at uten å undersøke orientalismen som diskurs kan man ikke forstå hva som gjorde europeisk kultur maktet å styre og produsere dette bildet av Orienten i tiden etter opplysningstiden. Orientalismen har hatt en så autoritativ stilling at ingen som har skrevet, tenkt eller gjort noe i forhold til Orienten har greid å gjøre dette uten å bli påvirket av begrensninger påtvunget av orientalismen. Orientalismen har gjort at Orienten ikke har vært og ikke er et emne som er tilgjengelig for tanker og handlinger (Said 2004, side 13).
Definisjonene Said bruker er romslige. Eide (2004, side 57) mener at dette uttrykker at han oppfatter Vestens tilnærming som svært tung og ensidig.
Et viktig poeng Said vektlegger i sin bok er betydningen av den arabiske ekspansjonen (når) hadde for den europeiske frykten for islam. Han mener at orientalismen har skapt et stereotypt bilde av islam og da spesielt av arabere. Dette har vært med på å befeste et syn om islam og muslimer som fremmede og annerledes.
Til tross for mye kritikk kommer man ikke utenom at dette er et viktig verk for å forstå hvordan den vestlige imperialismen har hatt politisk og økonomisk overtak på store deler av resten av verden.
Grunntesen i Orientalismen er at den imperialistiske makten knyttet til å kjenne, klassifisere og plassere noen i en diskurs, kan bidra til å opprettholde en vidtrekkende politisk kontroll (Elisabeth Eide i Eide og Anne Hege Simonsen (2004): Å se verden fra et annet sted, Cappelen, Oslo side 59).
Et viktig tema i dagens orientalismedebatt er at menneskene i Orienten siden slutten av 1700-tallet har blitt studert, men hatt liten mulighet til å få tilgang bildet som har blitt skapt av dem i Vesten. Denne situasjonen er blitt endret de siste tiårene. For det første har man i Nord-Amerika og Europa fått en økende andel mennesker fra Afrika, Asia og Latin-Amerika. For det andre har det tv og internett gjort det mulig for Orienten å få innblikk i bildet som Vesten har skapt av dem. Jeg vil våge å påstå at nettopp dette innblikket har gitt grobunn for mye hatet som er i verden mot Vesten og spesielt USA.
Min drøm er at flere og flere vil avkle orientalismen og se at det å skape bilder av mennesker på denne måten er å utøve vold mot menneskeheten.