Revolusjonens gang

Av Ole Marcus Mærøe

2017-04

Russland ca. 1900 var et svært imperium, men økonomisk og tekno­logisk tilbakeliggende. Jordbruket var i stor grad føydalt – jorda ble eid av få, rike storbønder. Ca 2/3 av befolkninga var sysselsatt i jordbruket, som utgjorde ca halvparten av Russlands økonomi.

Ole Marcus Mærøe er sekretær i Rødt Vestfold.
Foto:The Kathryn and Shelby Cullom Davis Library

Ca 1890 starta industrialisering i byene, med støtte fra fransk kapital. Industrien var basert på svære fabrikker, mange med over 1000 ansatte, som gjorde arbeiderklassen liten men konsentrert. Arbeidsforholda var ille, sjøl om normalarbeidsdagen var 10 timer, var gjennomsnittet nærmere 12 timer så seint som 1916.

Staten var et enevelde under tsaren, Nikolai Romanov II. Russland var fortsatt prega av føydal ideologi – tsarens makt var gitt av Gud, og tsaren ble kalt «Lille Far» (Gud var «Store Far»). Fattigdom og kostbare kriger i Asia førte til sosial uro, streiker og aksjoner ca. 1900. Det toppa seg i 1905.

1905-revolusjonen

En av de første fagforeningene i Russland var leda av den ortodokse presten Gapon. Foreninga var konservativ, moralistisk og støtta tsarveldet. Likevel ble den utløsende for den første russiske revolusjonen.

Fire arbeidere ved Putilov-jernverket i St. Petersburg ble i desember 1904 sparka for å være medlemmer av Gapon-foreninga. Hele fabrikken gikk ut i streik, og sympatistreiker ble starta. Over 150 000 arbeidere ved 382 fabrikker gikk ut i streik.

Foreninga vedtok å levere et høflig opprop til «Lille Far» og krevde bedre arbeidsforhold, høyere lønn, åttetimersdag, slutt på krigen mot Japan, og allmenn stemmerett. Dette var den vanlige måten å løse konflikter på – et eksempel på føydal ideologi. Mens folk kunne være forbanna på både adelsfolk og byråkrater, så de «Lille Far» som sin beskytter, løsninga på konflikter var å be ham om hjelp.

Søndag 22. januar marsjerte opp mot 50 000 arbeidere fra seks ulike steder i utkanten av byen, mot Vinterpalasset for å overrekke oppropet. Myndighetene var varsla, «gud velsigne tsaren» var blant slagorda, og arbeiderne bar ikoner og bilder av tsaren.

Politiet reagerte brutalt og kaotisk. Noen politifolk ga honnør til de religiøse og regimetro bannerne og symbolene, andre sa at mindre grupper kunne gå videre og levere oppropet. Andre igjen ga ordre om å oppløse marsjen, og noen begynte bare å skyte. I kaoset som oppsto, gikk kavaleri til angrep med sabler. Mellom 1 000 og 4 000 ble drept.

«Den blodige søndagen» førte til et sinne mot tsaren personlig. Arbeiderklassen var konservativ og regimetro før denne dagen. Orda «vi har ingen tsar lenger» kom på manges ­lepper. Over natta kollapsa den føydale ideologien. Streiken bredte seg raskt til hele imperiet. 414 000 gikk ut i streik.

Opposisjonen hadde bestått av aristokratiske og akademiske liberalere før dette. Sosialistiske partier var små og hadde lite fotfeste blant arbeiderklassen. Nå snudde dette, og det sosialdemokratiske partiet (som alle sosialistiske partier het fram til 1. verdenskrig, enten de var revolusjonære eller reformister) vokste kraftig, særlig etter at universitetene ble stengt og radikale studenter slo seg sammen med streikende arbeidere. De første arbeiderrådene (sovjetene) ble grunnlagt, det største i St. Petersburg.

Regimet svarte med å vakle mellom brutale angrep på streikende og demonstranter og å godta noen av folkets krav. Ved årsskiftet hadde tsaren gjenvunnet fotfestet og arrestert de fleste radikale lederne, men først etter å gitt omfattende konsesjoner. Tsaren godtok opprettelsen av Dumaen, det russiske parlamentet, forsamlingsretten og retten til å danne partier.

1905-1914

Tida etter 1905 og var turbulent. Grunnloven av 1906 sikra ikke rettighetene tsaren hadde lova. Tsaren oppløste Dumaen hver gang de vedtok ting han ikke likte. Regimet sto for en brutal undertrykking i denne perioden. I 1906–1909 ble over 2500 henretta.

Arbeiderbevegelsen ble passivisert etter 1905, mens terrorisme prega perioden fram mot 1. verdenskrig. Det Sosialrevolusjonære partiet, et agrar-sosialistisk parti med røtter i den populistiske Narodnik-bevegelsen fra seint på 1800-tallet, starta «kampgrupper» som henretta byråkrater, politifolk og politikere. Det ble et påskudd for maktbruk fra regimet.

1. verdenskrig

Russland hadde rundt 1900 vendt seg bort fra Tyskland og hadde nå bånd til Frankrike. Motsetningene på Balkan blussa opp i åpen krig flere ganger i åra rundt 1910. Da en serbisk nasjonalist drepte tronarvingen i Østerrike-Ungarn, utløste det en storkrig der Russland var alliert med Serbia, Frankrike og England mot Østerrike-Ungarn, Tyskland og det ottomanske riket.

1. verdenskrig førte til en splittelse i arbeiderbevegelsen. Mange av arbeiderpartiene i de krigførende landa støtta sine lands ambisjoner i krigen. De mer radikale partiene var mot hele krigen. I Russland var det sosialdemokratiske partiet alt splitta i bolsjevikene og mensjevikene (Bolsjevik og mensjevik betyr «en som tilhører flertallet» og «en som tilhører mindretallet», og er merkelapper som stammer fra motsetninger innad i partiet fra 1903, før de ble to partier). Bolsjevikene stilte seg klart mot krigen, mens mensjevikene var delt i synet på den. (De som var mot krigen, ble kalt «internasjonalistiske mensjeviker».) Bolsjevikene begynte å kalle seg kommunister heller enn sosialdemokrater for å markere avstand til de sosialdemokratene som støtta krigen.

Russland var teknologisk og militært underlegne de vesteuropeiske landa, til tross for en enorm hær. De sto nærmest aleine på østfronten av krigen. Russland led større tap under 1. verdenskrig enn noen nasjon hadde gjort under noen krig tidligere.

Krigen hadde en enorm økonomisk pris, og regimet trykka opp store mengder rubler. Dette ga inflasjon og sosial nød. De enorme tapa Russland led, førte til raseri mot krigen, og det var samtidig misnøye med innskrenking av demokratiske rettigheter. At tsaren sjøl insisterte på å lede krigsinnsatsen fra 1915 knytta ham personlig til krigen. Styringa av staten ble overlatt til hans inkompetente kone. Dumaen ble så godt som tilsidesatt politisk.

Februarrevolusjonen

I 1917 hadde folket vendt seg mot krigen og mista tilliten til tsaren. I mars (februar etter russisk kalender) 1917 var det en streik mot matrasjonering, nok en gang en ved Putilov-jernverket, som ble utløsende. Kvinnebevegelsen slutta seg til opprøret 8. mars. Forsamlingsretten ble inndratt. Likevel var 250 000 i streik den 10. mars. Mytterier innen militæret spredte seg.

15. mars abdiserte tsaren og foreslo sin bror som ny tsar. Broren nekta å påta seg ansvaret uten først å bli bedt om det av en demokratisk forsamling.

Samme dag inntrådte en provisorisk regjering leda av Georgij Jevgenjevitsj Lvov, en høyreliberal adelsmann uten formell tilknytning til noe parti. Regjeringa var sammensatt av liberale og konservative partier, med tyngden fra «det konstitusjonelle demokratipartiet», kalt Kadettene. Aleksandr Kerenskij fra de sosialrevolusjonære ble tatt med som enslig, kvotert sosialist.

Februarrevolusjonen førte til gjenopprettelse av sovjetene. I 1905 oppsto de spontant med utgangspunkt i streikekomiteer. Nå starta det med venstreintellektuelle og fengsla venstreaktivister som ble løslatt gjennom masseaksjoner. Gradvis ble sovjetene mer prega av arbeideraktivister på grasrota. Det sentrale Petrograd-sovjetet (St. Petersburg skifta navn til Petrograd i 1914) var fortsatt styrt av «politikere», men de måtte fronte krava som grasrota stilte, som 8-timersdag og slutt på storrussisk sjåvinisme og rasisme.

De sosialrevolusjonære og mensjevikene – som støtta regjeringa – hadde flertall. Petrograd-sovjetet flytta inn i samme bygning som den regjeringa. Sovjetet lot regjeringa styre, og slo seg til ro med rolla som venstresosialistiske lobbyister. Regjeringa fikk uansett ikke utretta stort uten godkjenning fra sovjetet.

Store deler av folket så på sovjetene som sin ledelse heller enn regjeringa. Denne perioden blir kalt perioden med «dobbeltmakt». Mange ønska at sovjetet skulle gripe makta.

Men heller ikke bolsjevikene ville gripe makta der og da – ledende bolsjeviker som Kamenev og Stalin representerte ei høyrelinje i forhold til de mest radikale på grasrota. De mente landet var for tilbakeliggende, og at kapitalistene måtte få makta først for å «modne» forholda. De så på Kadett-partiet som det logiske regjeringspartiet, og ville sjøl være i opposisjon.

Det ble oppretta sovjeter i hæren. Soldatsovjetene tok over styringa over deler av hæren, og innførte et reglement som gjorde offiserer og menige likeverdige, og avskaffa dødsstraff og fysisk avstraffing.

Lenin kommer hjem

Lenin, lederen for bolsjevikpartiet som var i eksil i Sveits, begynte arbeidet med å komme seg hjem så fort nyheten om Februarrevolusjonen nådde ham. Til slutt fikk han lov til å reise gjennom Tyskland i en forsegla jernbanevogn. Da han ankom Petrograd 3. april, ble han møtt av en parade av revolusjonære soldater med stridsvogner, matroser, og en stor mengde arbeidere.

Lenin lanserte «Apriltesene» som fordømte regjeringa, agiterte for «fred uten anneksjoner» og proklamerte at Russland var klar for sosialistisk revolusjon. Partiet trykket Apriltesene i Pravda, men gjorde det klart at de sto for Lenin sin egen regning. Bare 3 av 16 i ledelsen var enige med Lenin.

Aprildagene

Bolsjevikene innkalte til en ekstraordinær partikongress 24. til 29. april (russisk kalender) der Lenin sitt syn vant fram og en ny ledelse ble valgt. Partiet vedtok at tida var inne for revolusjon: «all makt til sovjetene».

De fikk drahjelp fra regjeringa som 20. april offentliggjorde et notat fra utenriksministeren Milyukov, som viste deres fulle støtte til krigen. Notatet skapte opprør i hæren og marinen. 25 000 Soldater møtte opp fullt væpna til demonstrasjon utafor regjeringsbygget med slagordet «Ned med Milyukov!». Det spredte seg raskt til arbeiderne i fabrikkene og matrosene i Kronstadt.

Kronstadt utafor Petrograd var en av Russlands største marinebaser, og hovedkvarteret til marinens øverste ledelse. Kronstadt-matrosene var kjent for sin opprørskhet. Under både 1905-revolusjonen og Februarrevolusjonen hadde de desertert og henretta offiserene. Nå gjorde de opprør igjen.

Demonstrasjonen 21. april var enorm. Slagorda var nå «Ned med regjeringa! Ned med krigen!» Den provisoriske regjeringa gikk av og ble erstatta av en koalisjonsregjering mellom høyresida og reformistene. Kerenskij ble krigsminister.

Den røde sommeren

Regjeringsskiftet førte ikke til endringer i politikken. Regjeringa vedtok å avholde valg til en grunnlovgivende forsamling, men valga ble stadig utsatt, til slutt ble det utsatt til etter krigen. Kerenskij reiste på turné langs fronten der han holdt taler for å mane soldatene til strid. Det hadde liten effekt. Hæren var i oppløsning. Tusenvis, etter hvert hundretusenvis av soldater deserterte.

Den første allrussiske sovjetkongressen ble avholdt, og reformistene brukte flertallet til å sikre støtte til «revolusjonær forsvarskrig» og «enhet i den revolusjonære bevegelsen». De greide å presse bolsjevikene til å avlyse en antikrigsdemonstrasjon til fordel for en breiere demonstrasjon arrangert av sovjetene.

18. juni (russisk kalender) demonstrerte 400 000, i all hovedsak med bolsjevikparoler. «Ned med de ti kapitalistiske ministerne!», «All makt til sovjetene!» og slagord mot krigsinnsatsen dominerte. Flertallet i demonstrasjonen var revolusjonære, og reiv ned bannere med teksten «Tillit til den provisoriske regjeringa».

Bolsjevikene vant flertallet av arbeiderrepresentantene i Petrograd-sovjetet. De sosialrevolusjonære hadde fortsatt flertall blant soldatrepresentantene. Flere og flere av de sosialrevolusjonære støtta bolsjevikenes linje.

Da regjeringa vedtok å sende enda flere soldater til fronten, tok soldater og arbeidere til gatene. 3. juli samla en stor gruppe væpna soldater og arbeidere seg til en spontan demonstrasjon. Noen krevde at sovjetene skulle gripe makta. Matrosene i Kronstadt slutta seg til demonstrantene dagen etter. Bolsjevikene var redde for at et for tidlig forsøk på å ta over makta i Petrograd ville skape en blodig kontrarevolusjon.

Bolsjevikene kunne ikke stoppe demonstrasjonen, så de stilte seg i spissen for den i et forsøk på å sikre at den foregikk fredelig. Det hele ble en massiv oppvisning av bolsjevikenes oppslutning på grasrota: Titusener av soldater, matroser og rødegardister (væpna arbeidermilitser) marsjerte under bolsjevikfaner, med hundretusener flere bak dem. Kanskje så mange som en halv million deltok i demonstrasjonen 4. juli.

Snikskyttere skøyt på demonstrantene fra hustak og spredte panikk. Soldatene brøyt seg inn i husa for å drepe snikskytterne. I alt 400 ble drept. Flere militærregimenter marsjerte inn for å stoppe demonstrasjonen, som alt var i oppløsning. Soldatene var blitt fortalt at Lenin var en betalt tysk agent.

Den andre provisoriske regjeringa gikk av, og den ble erstatta av en regjering med flertall av mensjeviker og sosialrevolusjonære, under ledelse av Kerenskij.

Kontrarevolusjon og krigsoffensiv

Den revolusjonære bevegelsen ble nå demoralisert. Sinne og skuffelse ble retta mot bolsjevikene, som ble oppfatta som at de hadde lova mer enn de hadde innfridd. Løgnen om at bolsjevikene var betalte, tyske agenter ble nå spredt av pressa.

Kerenskij utstedte arrestordre på bolsjeviklederne, som nå gikk under jorda. Politiet storma fabrikker og avvæpna rødegardistene. Revolusjonære regimenter i militæret ble oppløst eller sendt til fronten. Bolsjevikenes aviser ble forbudt.

Samtidig starta hæren en offensiv. Frankrike og England ga store mengder våpen til russerne, som vant fram med offensiven, til tyskerne satte inn et motangrep og den russiske hæren kollapsa totalt. Masser av soldater deserterte eller gjorde mytteri, og flere offiserer ble henretta.

Tyskernes motoffensiv førte den tyske hæren helt til Riga, bare 300 kilometer fra Petrograd. Kerenskij og regjeringa hadde mislyktes totalt. Hæren var i oppløsning, økonomien i fritt fall og samfunnet var nær kollaps.

Kornilov-affæren

Kerenskij sparka hærsjefen og innsatte den reaksjonære kosakkgeneralen Lavr Kornilov som ny hærsjef. Høyresida så Kornilov som en slags frelserfigur.

Kornilov handla raskt: Han krevde at politikere ikke skulle blande seg inn i styringa av hæren, gjeninnførte dødsstraff og krevde militarisering av jernbanen og krigsindustrien. Samtidig begynte kontrarevolusjonære styrker å samles rundt Kornilovs hovedkvarter i Moskva.

Kerenskij gikk bak ryggen på både eget parti, sovjetene og regjeringa og støtta denne politikken fra Kornilov.

Men Kornilov krevde at regjeringa gikk av og ga all makt til det militære. Kerenskij ble tilbudt rolla som justisminister i et nytt militærleda regime. Først nå forsto Kerenskij at Kornilov ikke var en alliert, men en rival om makta. Kerenskij beordra Kornilov til å stoppe marsjen mot hovedstaden, og ga ham sparken. Kornilov ga blaffen og starta sitt forsøk på militærkupp.

Kadett-partiet trakk seg ut av regjeringa, og reformistene satt igjen maktesløse. Kerenskij satt i en fortvila situasjon og han hadde ingen allierte igjen, etter å ha gått bak ryggen på både eget parti og regjering.

Sovjetene – som ble passivisert etter opprøret i juli – våkna brått. Titusener deltok på møter. De valgte en komité for kamp mot kontrarevolusjonen med representanter fra de sosialrevolusjonære, mensjevikene og bolsjevikene, som nå sto sammen mot Kornilovs kupp. Komiteen mante til full væpna motstand mot kuppet.

Til tross for at den provisoriske regjeringa hadde hundsa bolsjevikene inn i en delvis illegal tilværelse, stilte bolsjevikene nå opp skulder til skulder med reformistene. Bruddet mellom Kerenskij og Kornilov hadde endra situasjonen – Kornilov og hæren var hovedfienden. Bolsjevikenes strategi var å samtidig avsløre Kerenskij sin handlingslammelse ved å stille seg sjøl i ledelsen for den felles kampen mot kontrarevolusjonen.

På få dager stilte sovjetene en væpna arbeidermilits på ca 40 000 på beina. Sovjetet tok over Putilov-jernverket, og arbeiderne jobba frivillig 16-timers skift for å produsere kanoner til forsvaret av revolusjonen. Jernbanearbeiderne reiv opp jernbanespor for å stoppe troppeforflytninger. Postarbeidere og telegrafister nekta å sende beskjeder for militæret. Andre fagforeninger bidro med penger, kontorer og trykkerier til de revolusjonære styrkene.

Mobiliseringa var så voldsom at Kornilovs styrker i Petrograd ga seg uten særlig motstand og venta på hovedstyrken. Den kom aldri. Transport- og kommunikasjonsarbeidere leda styrkene på avveie. Overalt ble styrkene møtt av revolusjonære arbeidere som møtte dem med argumenter og flygeblader. De ble til slutt overbevist om at de hadde blitt lurt av Kornilov, en lovløs kuppmaker.

Kuppforsøket virka mot sin hensikt. De reaksjonære delene av hæren var demobilisert, og enda større deler av hæren sto på de revolusjonæres side. Høyresida hadde avslørt seg, reformistene var avslørt som handlingslamma og massebevegelsen av revolusjonære arbeidere, bønder og soldater var større, mer erfarne og mer radikale en noen gang.

Revolusjonen på landsbygda

I 1905 hadde tsaren verva soldater blant bøndene som ble brukt mot arbeiderne. I 1917 spredte revolusjonen seg til landsbygda. Regjeringa prøvde å passivisere bøndene ved å be dem vente på den grunnlovgivende forsamlinga, men bøndene så at de etterlengta jordreformene ville utebli om de ikke innførte dem sjøl. Soldatene som deserterte fra krigen, dro hjem til landsbyene og deltok i kampen, hvor bøndene tok jord og maskiner fra de rike landeierne med makt. Makta på landsbygda lå i større og større grad i landsbykommuner bygd nedenfra.

Mange på landsbygda tilhørte minoriteter som var undertrykt av «storrusserne». Bøndenes kamp mot landeierne ble også en kamp mot den sentrale makta. Både bøndene på bygda, arbeiderne i byene og soldatene i hæren var klare for sosialistisk revolusjon.

Oktoberrevolusjonen

Men bolsjevikpartiet var ikke klare. Lenin (i skjul etter arrestordren på ham) sendte et brev til sentralkomiteen i september, der han argumenterte for å ta makta. De gikk enstemmig mot Lenins linje. Men partiet hadde vokst fra ca 24 000 til 240 000 medlemmer i 1917. De nye var unge og radikale. Lenin begynte å publisere artikler direkte til grasrota i partiet, og kritiserte sentralkomiteens forsiktige linje. Lokale partiorganisasjoner rundt om vedtok skarp kritikk av ledelsen. Til slutt vant Lenins linje gjennom også i ledelsen.

Petrograd-sovjetet organiserte en revolusjonskomité bestående av væpna arbeidere og soldater. I løpet av to dager i begynnelsen av november (25. og 26. oktober etter russisk kalender) erobra de regjeringskontorene og Vinterpalasset, nesten uten motstand. De erklærte «All makt til sovjetene!». Samtidig ble den andre allrussiske sovjetkongressen avholdt. Her ble det sosialrevolusjonære partiet splitta, og høyrefløya forlot kongressen sammen med mensjevikene. 505 av 648 delegater stemte for å ratifisere maktovertakelsen, og valgte en ny regjering leda av Lenin med et flertall bolsjeviker og et mindretall fra venstrefløya av de sosialrevolusjonære.

Den grunnlovgivende forsamlinga

Først en måned ette revolusjonen blei valget til Den grunnlovgivende forsamlinga avholdt. De sosialrevolusjonære vant valget, med bolsjevikene på andreplass. Valgdeltakelsen var under 50 %. Fordi listene ble utarbeida før revolusjonen, før splittelsen av det sosialrevolusjonære partiet, førte dette til at de høyre-sosialrevolusjonære dominerte forsamlinga. Sammen med høyresida og mensjevikene hadde de knapt flertall. Victor Chernov fra de høyre-sosialrevolusjonære blei valgt til president for forsamlinga, og alliansen mellom reformistene og høyresida nekta å godta at sovjetkongressene skulle ha noen som helst makt.

Dermed sto regjeringa i en umulig situasjon. Å fortsette med Grunnlovsforsamlinga ville bety slutten på sovjetmakta, å fortsette med sovjetmakt måtte innebære å oppløse Grunnlovsforsamlinga. De valgte å oppløse Grunnlovsforsamlinga og erklære sovjetkongressen statens øverste demokratiske organ.

De avholdt tre sovjetkongresser i 1918, som vedtok henholdsvis opprettelsen av den russiske sovjetrepublikken, å trekke Russland ut av krigen og til slutt ny grunnlov. Verdens første sosialistiske stat var et faktum.