Gnist

«Man arresterer ikke Voltaire!»

Av Per Velde

2010-04

Det er fortsatt mye oppmerksomhet om filosofien til Jean-Paul Sartre, mens det skrives lite om den praksis og politiske aktivisme den førte til.

Per Velde er lektor, og har skrevet bøkene Løp! og Raddis!.

Etter min mening er Sartre en (sjelden) filosof som passer godt til Marx’ berømte sats:

Jeg vil her særlig se på den siste perioden av hans liv, fra 60-åra og fram til han blir blind i 1973. Det hører også med til bildet av mannen.

Sartre arbeidet hele livet på to fronter: Filosofi, litteratur, teori – samtidig med en til tider intens politisk aktivitet. Fra han i 1945 ble redaktør av det nye Les Temps Modernes, deltok Sartre i de store debattene. Etter krigen var det mektige kommunistpartiet (PCF – 31 % i valg) totalt dominerende, og «alle» på venstresida var med eller kretset rundt dette partiet. Sartre var skeptisk, og skreiv i 1947:

Holdningen førte til mange års utskjelling. Men teorien tiltrakk ham – derfor sa han også:

Derfor deltok han i stiftingen av et (mislykket) «tredje-vei-parti».

Sartre tok stilling for Tito mot Stalin, og kastet seg inn i kampanjen for en ung soldat som hadde fått fem års fengsel for å avsløre franske krigsforbrytelser i Indokina. Dette skulle bli typisk for Sartre i årene framover, stadig ble hans litterære virke avbrutt av politiske kampanjer, enten fordi han opprørt sjøl tok initiativet, eller fordi folk ba om hjelp. Sartre hadde prestisje og en argumentasjon som i sine språkbilder naglet undertrykkerne til skampælen. Som under Algerie-krigen da han flere ganger ble truet på livet, og høyreekstremister demonstrerte på Champs Élysées under ropet: «Skyt Sartre!»

I perioden 1952 til november 1956 (invasjonen i Ungarn) inntok Sartre en vennligere holdning til Sovjet-Unionen. Han reiste mye i landet, deltok på kongresser, uttalte seg rosende, og lot seg til og med velge til viseformann i Vennskapssambandet Frankrike–USSR.

Men med Ungarn og Algerie er det slutt. Hans forbitrelse mot PCF og Sosialistpartiet (PS) for deres svik og undertrykking av algerierne var nådeløs, og varte livet ut. Det er også på denne tida han skriver det nesten legendariske forordet til Frantz Fanons Jordens fordømte, hvor han slynger ut sin avsky og hat mot kolonialismens forbrytelser, og hilser velkommen den revolusjonære volden Fanon hevder er nødvendig om den koloniserte skal kunne overvinne fornedrelsen og selvhatet. PCF og PS betraktet Sartre etter hvert som samfunnsstøtter, partier uten vilje til å styrte kapitalismen og frigjøre folket:

On a raison de se révolter – det er riktig å gjøre opprør (Mao) – heter noen samtaler han ga ut i 1973 rett før han ble blind – det kan stå som motto for Sartres etter hvert nesten ustoppelige vei mot venstre og revolusjonen.

Sartre la ut på lange reiser, besøkte Fidel Castro og Che, Krustsjov og Tito (som mottok ham offisielt), og i 1955 ble han og Simone de Beauvoir offisielt invitert til Kina og møtte Mao. Seinere trakk han tilbake rosende utsagn om Sovjet, sablet ned invasjonen i Tsjekkoslovakia, og brøt med Castro (1971).

Fra midten av 60-tallet raser Vietnamkrigen. Sartre bor i boulevard Raspail på Montparnasse, spiser hver dag frokost på samme café og leser Le Monde, og inntar seinere på dagen sin déjeuner på La Coupole (hvor emigranten Lenin i sin tid spilte sjakk). Han lever sterkt, røyker enormt, drikker etter sigende én liter vin til sin to timers lunsj (og kan også gå på fylla), og tar i perioder corydrane, et dop som inneholder amfetamin. Hver søndag spiser han middag hos sin mor – etter sigende alltid suppe og svinesteik. Samtidig er han et arbeidsjern av dimensjoner, driver seg steinhardt – ufattelig mange timer i døgnet er fylt av arbeid. I nærmere 30 år har han holdt på med et enormt verk om Flaubert – L’Idiot de la famille (idioten i familien) – og i 1971/72 har han gitt ut tre bind på 2802 sider; siste bind blir aldri fullført.

Fra 1967 finner vi Sartre som formann i Russel-tribunalet. Gjennom vitneutsagn og dokumentasjon granskes de amerikanske krigsforbrytelsene i Indokina. I England nektes tribunalet av sosialdemokraten Wilson. I Frankrike stoppes det av de Gaulle, og Sartre skriver et skarpt brev til presidenten om krigsforbrytelsene, og sier at «man er redd oss». De Gaulle svarer høflig i sitt avslag og kaller ham maître – Sartre er tross alt Nobelprisvinner og en verdenskjent intellektuell. Sartre fnyser, og vil ikke være «maître» for denne mannen.

I mai 1968 bryter det plutselig løs. Studentene reiser seg mot det autoritære regimet – og mot «borgerskapets vaktbikkjer »: PS og PCF – en holdning som passer Sartre utmerket. Den 10. mai offentliggjør Sartre og andre intellektuelle sin støtte til studentbevegelsen, samme natt er det «barrikadenes natt» i Paris (60 barrikader), og 13. mai går 1,2 millioner mennesker over hele landet i demonstrasjon under slagord mot de Gaulle: «10 år er nok!» Deretter baller det på seg, studentopprøret har utløst et enormt arbeideropprør, trolig er 14 millioner i generalstreik, og hele landet ligger nede: Transport fins ikke, tusenvis av fabrikker (og læresteder) okkuperes, direktører stenges inne, og bedriftene styres av arbeiderråd – sovjeter, mens myndigheter og politi står maktesløse. Til slutt rømmer presidenten hovedstaden.

Sartre er begeistret og litt forvirret. Hva er dette? Mange kjente folk strømmer til det okkuperte Sorbonne og de store debattene i Grand Amphi. Sartre kommer sammen med Simone de Beauvoir. De baner seg vei mellom tusenvis av ungdommer som begeistret strekker armene mot ham. Det blir en ufattelig trengsel, og 7000 presser seg inn i salen som er bygd for 4000. Sartre gratulerer med at fantasien nå har kommet til makta. Studentene forkaster alt det som gjør dette samfunnet til hva det er i dag, sier han.

Og han fordømmer PCFs passive og samfunnsbevarende rolle.

Kort etter sier han i radio:

To år seinere sier Sartre at han ikke hadde forstått de unge da, han forstod ikke hva de ville og hva slags rolle gamle idioter som han sjøl kunne spille i dette.

Og «seinere» – det er da han våren 1970 ble kjent med maoistene i La Gauche Prolétarienne – «det proletariske venstre».

Jeg som skriver dette, bodde sjøl i Paris denne våren. Det var en tid stappfull av politikk og debatter, en tid hvor vi druknet i løpesedler og militante aksjoner, og hvor venstregruppene lå i stadig kamp mot politi og myndigheter som gjorde alt for å kneble dem. Brøt det ut streik på den internasjonale studentbyen, skrudde myndighetene av lys og gass; ansatte som ønsket faglige rettigheter, ble sagt opp. Utenlandske studenter ble utvist. Venstregruppenes avisselgere ble forfulgt; stod de utenfor fabrikker, kinoer etc., ble de tatt med til avhør, og holdt der noen timer til kundene var vekk. De fikk også feilaktig idømte bøter for å hindre trafikken og for feilparkering. De som viste seg «vanskelige», ble tiltalt for «vold mot politiet ». Plakatopphenging og slagord var nå «ødeleggelse av offentlig eiendom», og førte til fengsel. Le Monde skrev i juli 1970 at Frankrike for øyeblikket hadde rundt 200 politiske fanger, også aktivister fra fagforeninger og folk som hadde «gjenopprettet forbudte organisasjoner». Dessuten ble det vedtatt en lov som millioner hadde protestert mot, også PCF og PS: Den som deltar i ulovlige demonstrasjoner, kan få store straffer for ødeleggelser – uten å ha gjort noe. Stort sett var det politiet som knuste, for køllene var aldri langt borte – i mai forfulgte de en gruppe fra Gauche Prolétarienne inn på det juridiske fakultet og knuste den store glassfasaden.

Blant venstreorganisasjonene var det tre-fire trotskistiske og tre-fire maoistiske (Sartre og mange intellektuelle hadde støttet trotskisten Krivine ved presidentvalget i 69). De «moderate» maoistene (som tilsvarte SUF (ml) i Norge) var PCFML som ga ut både en legal og en illegal avis (den siste med litt «sterkere» språk). La Gauche Prolétarienne lå ytterst til venstre, og deres avis – La Cause du Peuple («folkets sak») – var fylt av klassehat og avsky mot borgerskapet. Her snakket de om den nye résistance (som under krigen), og oppfordret til oppstand i det sivile samfunn – soldater, arbeidere, folk i fengsel, innvandrere, kvinner, gamle … Arbeiderklassen må svare med vold på kapitalens vold, kidnappe eierne, gjøre motstand mot politiet og motsette seg at eierne og staten stjeler verdiene de skaper. I april både applauderte og kritiserte vi på venstresida i Paris da en «kommando» fra GP brøt seg inn i luksusbutikken Fauchon, og etterpå delte ut trøfler, russisk kaviar og håndmalt konfekt i de grå arbeiderstrøkene (Einar Gerhardsen var i sin ungdom med på noe liknende). GPs avis ble regelmessig inndratt, og i mars arresterte politiet redaktør Le Dantec, og neste redaktør, Le Bris, ble buret inn ti dager etter. Resten av våren maler derfor GP på de sentrale murene i Paris: «Libérez Le Dantec et Le Bris!»

 

Myndighetenes inndragninger har som mål å ruinere venstreavisene, og i denne situasjonen henvender noen av lederne i GP seg til Sartre på La Coupole i slutten av april. Og Sartre aksepterer å bli redaktør av CP, og går dermed inn i den trolig mest politiske perioden i sitt liv.

Etter 1968 kan det ikke lenger føres noen dialog med borgerskapet, sier Sartre. Og sett fra Paris kan hans voldsomme språk mot makta og kapitalen få SUFs vokabular hjemme i Norge til å se ut som bleike skygger. Det er som en flammekaster når han håner udyrene for deres forbrytelser mot folket, fordømmer overklassens morderiske vold, de tusener som hvert år omkommer og skades i industriens profittjag, arbeidere som brennes og kvestes, som lemlestes og kveles av gass, de triste forstedene med langsom eller brutal død, ungdom som ikke har noen framtid, gamle som dør i uverdighet etter et langt arbeidsliv, bønder som ruineres til fattigdom – og fattige innvandrere som utvises. Dette er en krig.

Sartre vet hva han snakker om. Da Citroën-fabrikken ble okkupert i 1968, gråt mange av arbeiderne åpenlyst av glede og ropte i kor at eieren var en morder – mange arbeidere hadde begått sjølmord. Nå skulle det bli slutt med «helvetestempoet» ved samlebåndet! Sartre er villig til å bruke sitt navn for alt det er verdt, og han overskrider alle vanlige grenser, freser mot utsugerne og menneskeforakterne og kaller dem med deres rette navn. Og trykker og innestår for de fengslede redaktørenes erklæring:

 

Sartre overtar som redaktør fra og med mai. Den 27. mai går rettssaken mot redaktørene i Justispalasset på Ile de la Cité, de siste ukene har GP ført en knallhard kampanje med Sartre som deltaker. Om morgenen, da jeg går til min lille deltidsjobb på Collège de France bak Sorbonne, henger allerede opprørspolitiet rundt i gatene. Utpå formiddagen hører vi i radio at prosessen har begynt, Cité er omringet av opprørspoliti (CRS), og det er støvletramp, tåregass og «kommandoer» fra GP som skriker slagord. Når vi setter opp vinduene, hører vi dumpe smell fra granatkasterne langt borte. Når jeg om ettermiddagen drar hjemover, er det rester etter påbegynte barrikader i et par gater, og avisoverskrifter i kiosken: «Justispalasset i unntakstilstand. Regjeringen sitter i ekstramøte! » Hele ettermiddagen, kvelden og natta angriper kommandos fra GP, de overfaller politibusser, klarer å tenne på en, river opp politikompanier gjennom geriljaangrep, okkuperer Halle aux Vins, angriper med brannapparater og vannkanoner, lager helvete …

 

I retten hadde vitnet Jean-Paul Sartre hånet regjeringen som dømmer to redaktører, men lar den tredje gå fri fordi de er redde for en politisk prosess. Og dommeren gir ham rett (!), og unnskylder seg. Og Sartre gjør klar juninummeret av CP, et nummer jeg sitter med i handa når jeg skriver dette: På forsida Mao – hammer og sigd – «journal communiste révolutionnaire prolétarien» – og bilde av GP i kamp med politiet: «Hvem er redd for hvem?» – og et Mao-sitat blant flere på baksida («Hovedtendensen i verden er revolusjon») hvor bilder viser verdens folk i kamp mot imperialismen: «Hvem er redd for hvem?» er også tittelen på Sartres lederartikkel:

«Nasjonens kreftsvulst!» roper en avis på ytre høyre. «I fengsel med Sartre!» Og PCFs avis L’Humanité mener han gjør en kjempetabbe ved å solidarisere seg med disse provokatørene. Sartre derimot er glad over å være i en bevegelse som er litt «anarchisant» og kunne slå mot PCF fra venstre, et parti han nesten alltid hadde mislikt. De to redaktørene får åtte og tolv måneder, mens La Cause du Peuple som vanlig blir beslaglagt. GP oppløses av regjeringen («en trussel mot statens sikkerhet, oppfordring til tyveri, plyndring, brannstifting, mord»), og den tidligere formannen Alain Geismar, en av lederne i 68, idømmes seinere atten måneder. I denne situasjonen går Sartre ut på de store boulevardene og selger denne forbudte avisa som oser av hat og opprør. Han har med seg Simone de Beauvoir, Godard, Foucault, Simone Signoret m. fl.; seinere får han også med kjente journalister, og Robert Gallimard og Claude Lanzmann er «vitner», mens forlaget Gallimards fotograf dokumenterer. Og mens de «vanlige» selgerne blir håvet inn av politiet, må Sartre bare bli med for å «sjekke identiteten». Det er i denne situasjonen politiet skal ha kontaktet presidenten, og fått til svar av Pompidou: «Man arresterer ikke Voltaire!».

Sartre er nå blitt l’intouchable – den som ikke kan røres: Avisa blir inndratt for sitt ulovlige innhold, mens redaktøren går fri. Sartre skriver at han solidariserer seg med artiklene i CP, men ikke nødvendigvis med GPs handlinger. Likevel går han svært langt i å godkjenne nettopp handlingene, og når han lar trykke en hyllest til motstandsbevegelsen under krigen, fra en poet som døde i konsentrasjonsleir, blir det sagt at ingen annen i dag ville sluppet tiltale for dette.

For «Voltaire» er rasende, hans hat mot overklasse og utbyttere gjennomsyrer alt. Under rettssaken hadde «partisaner» stjålet svære bunker borgerlige aviser og brent dem foran et gymnas, og Sartre skriver:

Og han bringer leserbrev fra en gruvearbeider som forsvarer at noen tente på en kullgruve – det er bare en liten flamme sammenliknet med alle omkomne og de som langsomt dør. En annen arbeider skriver at flertallet av arbeiderklassen ønsker forandring i livet sitt, om nødvendig med vold; de hadde ikke gjort opprør i 68 for at CRS (opprørspolitiet) skulle stå utenfor fabrikkporten i dag. Og Sartre avviser beskyldningene om tilfeldig hærverk mot biler under prosessen: Demonstrantene hadde utelukkende gått løs på symbolene på pengemakta: Rolls Royce!

Og Simone de Beauvoir, som har redigert to sider i juni-nummeret (under hver side står Sartres eller Beauvoirs navn), hun slår like hardt. Her skildres vanvittig militante aksjoner i industrien over hele landet, og det siteres fra erklæringer og løpesedler som lyser av hat og forakt, avsky mot eiere som innkasserer én million francs i måneden, mens arbeiderne får 900, og gråter over sin fattigdom og miserable liv. Og det kryr av desperate streiker, fotografi av en eier (dokke) som henges, og sjefer som er blitt bortført, og maskiner ødelagt der hvor de hensynsløst setter folk på porten for å øke profitten. Det fins en hel verden av motstand og kamp som boikottes av nesten alle aviser – og et «ansvarlig» PCF som motarbeider aksjonene …

Om sommeren tar Sartre en tur til Norge, og reiser med Hurtigruta for annen gang. Tilbake i Paris blir han i september også redaktør av Tout, organet til maoistgruppa Vive la révolution!, og i januar 1971 overtar han J’accuse. I to hele år lever Sartre dette intense livet, samtidig som han skriver på sin enorme Flaubert. Han bruker sin prestisje, er et slags skjold for disse avisene. Samtidig har han trolig også et ønske om å komme for retten, for, som en Dimitrov eller Castro, å kunne holde et politisk oppgjør som ville gi gjenlyd.

 

 

Sammen med GP opplever Sartre en ny radikalisering; han skriver artikler, essays, opprop, demonstrerer, dokumenterer, vitner, holder taler og appeller, er med på en rekke aksjoner og kampanjer. I juni stiftes «Venneforeningen for La Cause du Peuple» med bla. Simone de Beauvoir i ledelsen. I oktober møter han ikke fram som vitne i saken mot Geismar, men sender et telegram:

 

Prosessen er ikke annet enn en narresmokk; i stedet drar Sartre ut til fabrikkporten ved Renault-Billancourt, og på pressebildene ser vi en liten mann på en tønne med mikrofon i handa, han har genser med grå strikkejakke utenpå og pelskrage. «Camarades», sier han, «jeg skulle vært i Justispalasset, men vil heller vitne her foran dere … for Geismar er folket, det folket som nå både oppdager den volden det kan utføre og den styrken det har, og som nå reiser seg mot dem som vil undertvinge det …»

Dette synet kommer også klart til uttrykk i et «Vindu mot vår tid» i NRK året etter: En samtale med Mitterand (PS), Marchais (PCF), Sartre og en oppsagt arbeider fra Renault. De to «ansvarlige» politikerne er vage og uklare, og blir drepende spiddet av Sartre og arbeideren. Sartre flerrer vekk all tåketale, hudfletter undertrykkerne, og uttaler at det sanne venstre i dag er i illegalitet og nå anklager regimet gjennom sine handlinger; derfra går veien til voldsbruk (revolusjon) som vil bestemmes av begivenhetene … I desember samme år er Sartre formann i et «folketribunal» i byen Lens etter at 16 gruvearbeidere er døde av gass. Fra februar 1971 er han med i en stor kampanje mot elendige forhold i fengslene. Og i februar 72 er han igjen med på en aksjon mot Renault; Sartre vil bruke sitt navn til å skape blest om en sultestreik som arbeiderne fører mot oppsigelser, men som pressa ikke skriver om: Inne i en stor varebil, sammen med journalister og maoister, lurer han seg inn på fabrikkområdet – til «denne såkalt nasjonaliserte bedriften» som er «en slags anstalt for straffarbeid». Gruppa kastes raskt ut igjen av brutale vakter, men hensikten er oppnådd.

Fram til våren 1973 er Sartre CPs følgesvenn. Da begynner det å rakne i redaksjonen som foretar sjølkritikk og nedlegger arbeidet. (GP er jo også forbudt, og ledelse og medlemmer arbeider under jorda.) Sartre underskriver kritikken sammen med hele redaksjonen, og sier blant annet at mens La Cause du Peuple hadde vært nyskapende i 1970, så er den nå «like byggende som en støttekomité» – med masse dårlige vaner. I juni 71 hadde imidlertid Sartre og dette miljøet vært med på å danne Libération – et revolusjonært pressebyrå, og det blir nå utgangspunket for avisa av samme navn fra mai 1973 – Sartres siste politiske prosjekt.

Hva slags tanker gjorde så Sartre seg om samarbeidet med disse unge menneskene som han kunne vært bestefar til? (Han var 67 år.)

 

En rekke ganger uttalte han at han ikke var maoist, men at det var handlingen, spontaniteten og kampen for rettferdighet som drev ham. Og forakten for dette «Kommunist»partiet, som venstregruppene nå skreiv det. «CP har radikalisert meg», sier han i 1970.

 

På spørsmålet om kvaliteten på den revolusjonære presse som ofte gir informasjonen sin spesielle vri, svarer han at her er det både positivt og negativt.

 

I tillegg til det politiske, så synes det som om Sartre også var tiltrukket av maoistenes væremåte. Et kameratskap og en hjertelighet i samværet som han aldri hadde truffet hos kommunister og trotskister. Utenforstående var også forbauset over at disse unge jyplingene og Sartre var «dus» – han sa jo ikke engang «du» til Simone de Beauvoir!

 

Og at han kunne diskutere filosofi med dem, som han hadde gjort det i sin ungdom med Nizan, Aron, Beauvoir og seinere Merleau-Ponty.

Sartre gir 30 000 francs (en meget god årslønn i Norge) til den nye avisa Libération. Og han er meget opptatt av pressespråket – inntil synet svikter høsten 1973 og all skriving opphører. Han har på en måte føttene i to verdener, den verden som dør, og den som fødes. For «Libé» må man skape en stil som formidler den talte kommunikasjonen, sier han, man må finne opp nye måter å skrive på, informasjonsmåter som ennå ikke er utformet, gjøre konkrete forsøk, eksperimentere, våge, ta en risk. Og i dette ligger både tekniske, økonomiske og ideologiske utfordringer. Derfor vil Sartre legge vekk litteraturen (Flaubert) og filosofien i seks måneder, og gjøre alt han kan for denne avisa. Han gir av sine penger, idéer og tid for å skape dagsavisa Libération, han deltar på pressekonferanser, reiser aleine til andre byer for å organisere, og deltar i radio med sine tanker om ny avis. Og angriper som alltid den borgerlige presse.

 

Det er de revolusjonære aksjonskomitéene foran aviskioskene som skaper de spontane diskusjonene, den jobben som pressa skulle gjøre. Nå, i 1973, er Libération hans måte å komme ut av perioden med politiskagitatorisk eksperimentering, han vil prøve å iverksette idéene han har utviklet sammen med maoistene i en slags konsensus som har oppstått.

 

Slik sett hadde prosjektet Libération alle tegn på å kunne bli en motmakt, en type avis som venstresida hadde snakket om siden 1968: Økonomi fra folket, med folkets stemme og en innretning mot (et litt uklart) direkte demokrati. Sartre jubler over dette, og legger altså for en tid, til manges forbauselse, sin store Flaubert til side. Men både Libération og Flaubert må forlates på beddingen da han om høsten blir blind, og mørket senker seg over en stor intellektuell som, lik Marx, ikke bare ville fortolke verden, men forandre den …

Over 50 000 mennesker fulgte Jean-Paul Sartre til graven i 1980.