Den lange veien hjem!

Av Per-Gunnar Kung Skotåm

Nr 3 2011

En norsk offiser sa til Per-Gunnar Kung Skotåm og Turid Thomassen at han personlig trodde at Norge ville ha militære styrker i landet også etter 2014. De besøkte Afghanistan i mai i år.

Per-Gunnar Kung Skotåm er førstekandidat for Rødt i Fauske, og sitter i arbeidsutvalget til Rødt

Engelsk offentlighet har en helt annen tradisjon enn den norske når det gjelder beskrivelsen av krigseventyrene som deres væpnede styrker deltar i. Strømmen av boktitler som forholdsvis detaljert omhandler de militære operasjonene i Helmand provinsen, er stor, og nye titler kommer.

Storbritannia har Helmand Provinsen i Afghanistan som sitt hovedansvarsområde, og har siden 2006 iverksatt sin del av NATOs strategi langs elva Helmand som gir grunnlag for det jordbruket som utgjør befolkningas livsgrunnlag. Naturlig nok er det også her befolkningskonsentrasjonen er størst. Folk bor og dyrker marka i et belte på 1–5 km langs elva, og opptil 30 km fra elva er knyttet til vanningskanaler som ble bygd i tidsrommet 1950–1975.

Ved å gå gjennom bøker som Doug Beatties An ordinary soldier og Task force Helmand, Patrick Bishops 3 Para og Ground Truth samt Toby Harndens Dead Men Risen får man et innblikk i hvor, hvordan og med hvilken hensikt de ulike trefninger fant sted mellom britiske soldater og det som beskrives som opprørere/Taliban. Utvider man bekjentskapet med området ved å studere det filmatiske materialet, som er alminnelig tilgjengelig på DVD, får man også et visuelt innblikk i livsvilkårene for befolkninga og de vilkåra som den militære kampen føres under. Den danske filmen, Armadillo, er kjent for et norsk publikum. Armadillo er en av de mange stridsbasene langs elva Helmand hvor de danske soldatene opererer. Filmen følger en dansk avdeling med sine trefninger med afghanske motstandskjempere over tid. Det gjør også de 10 timene med Ross Kemp i Afghanistan som følger to britiske avdelinger med et års mellomrom i det samme området. Ross Kemp er en britisk skuespiller best kjent for sin rolle i serien Eastenders. Han reiser «embedded» med de britiske styrkene sammen med filmfotograf og regissør. Serien handler bokstavelig talt om Ross Kemp i Helmand og som oftest er det han som er i bildet, mens kuler hviner over hodet, britiske soldater skyter tilbake, og Natos bombekastere, artilleri, missiler, helikoptre og bombefly utøver massiv gjengjeldelse mot de som har beskutt Nato-troppene.

Litteraturen og filmene dokumenterer meget godt hvor avhengig Nato er av sin teknologiske overlegenhet, forutsetningen for overhode å våge seg ut av de befestede baser de opererer fra. Natos offiserer beskriver sin situasjon som at de er omringet av fiendskap og reservasjon fra lokalbefolkningen. Bare ved å patruljere offensivt med muligheten for å kalle inn støtte fra artilleri, helikoptre og bombefly kan de ha en mulighet for å løse et overraskende angrep på seg sjøl med minimale egne tap og utradering av sine motstandere. Kampene foregår fra hus til hus i områder hvor en del av befolkningen forsøker å gjennomføre sine daglige oppgaver knytta til jordbruket og det som dagliglivet krever. Vi ser danske soldater som sparker inn dører på bebodde hus. Vi ser britiske soldater kaste handgranater inn i rom før de drillmessig rensker hele huset med automatisk ild, rom for rom. Vi ser døde og sårede sivile afghanere som er blitt fanget i kryssilden, som det beskrives som, uvisst fra hvilken side.

Den tydelige teknologioverlegenheten når Nato-soldatene rykker ut, bidrar til å løse alle trefninger med Taliban til Natos fordel. Før stridspatruljene rykker ut fra basen, går tunge stridskjøretøy med maskinkanoner/tunge mitraljøser i stilling på de åpne høgdedragene et stykke fra bosettingene langs med elva. Artilleristene og bombekasteravdelingene klargjør skytset og ammunisjonen for å kunne støtte med ildgivning om nødvendig. Førerløse fly, såkalte droner, sendes opp for å kunne gi video-oversikt i sann tid til operasjonsledelsen på basen, og tilgjengelige flyressurser klarlegges i området for eventuell å bombe eller skyte med raketter fra F15, F16, F18, A10 eller Apachehelikoptre.

Alle involverte har tredimensjonale luftfotografier med kartografiske rutenett. I tillegg er alle hus i hele operasjonsområdet nummerert sånn at de på bakken kun behøver å oppgi et nummer for at støttevåpnene skal kunne identifisere og eventuelt beskyte det ønskede målet.

Det er vel ikke ulogisk å anta at det er mest sannsynlig at den som pøser mest ammunisjon og sprengkraft mot et mål, har størst sannsynlighet for å treffe sivile som befinner seg i stridsområdet.

Bombene som benyttes, er fra 250 kg til 1000 kg. Som vi nylig har opplevd i Norge, vil en bombe på mellom 500 og 1000 kg, som er det som er antydet om størrelsen på bomben i regjeringskvartalet, påføre store skader langt utover den umiddelbare omkrets. I tillegg vil militære bomber basert på TNT ha mer en dobbel sprengkraft sammenlignet med gjødselbaserte bomber, så virkningene er enorm.

Derfor vil sjøl store bomber midt i målet kunne påføre sivile et stykke unna alvorlige skader i tillegg til det som skjer når ting går feil, og man treffer utafor målet i et bebodd område.

Det den omfattende litteraturen og filmene fra Helmand dokumenterer, er at resultatet fra en massiv styrkeoppbygging gjennom 6 år ikke på noe vis har bidratt til å gjøre befolkningen mer mottakelig for Natos eller de afghanske myndighetene autoritet. Den sterke oppbyggingen av soldater siden 2009 har gitt Nato en mulighet til militært å kontrollere større områder utenfor de militære basene ved rett og slett å bruke mer ressurser.

Da øverstkommanderende for USA og Nato styrkene, general Stanley A. McChrystal, lanserte sin nye doktrine for de vestlige styrkene sin krigføring i Afghanistan på nyåret i 2010, ble det forsøkt presentert som en nyvinning innenfor den strategi som var fulgt de siste 5 år. Lite kunne være mer feil.

Skiftet av strategi

Skiftet ble presentert som en endring fra en såkalt enemy centric warfare hvor det å finne og uskadeliggjøre opprørere er hovedmålet til en såkalt population centric warfare. Her er hovedmålet å sikre befolkningens allmenne sikkerhet som en forutsetning for å utvikle en langsiktig passivisering og kontroll/innflytelse over et område. Dette ble presentert som en fornyelse av strategien, men var i realiteten en reversering i forhold til tidligere feil. Flere rapporter fra USAs egen militære etterretning hadde oppsummet at ikke bare mislykkes man med å vinne økt oppslutning blant afghanerne. Tvert om, USA skapte nye motstandere og økt oppslutning om Taliban i de fleste områder de opererte.

Sommeren 2010 ble general McChrystal erstattet av sin overordnede, general Petreus, som høyeste sjef for USA og Nato sine styrker i Afghanistan. Dette dreier seg ikke om uenigheter om eller skifte av strategi. General Petreus var jo arkitekten bak den strategi general McChrystal iverksatte.

For å vise fram den nye strategien i praksis, iverksatte NATO umiddelbart etter lanseringen operasjon Moshtarak mot området Marjah i Helmand som en del av sin nye population centric-doktrine, hvor demilitære termene clear, hold og build sto i fokus. Sjøl etter 6 måneder med stor innsats fra USA og Nato evnet de ikke å etablere noen form for politisk kontroll over dette området.

Kampene sto i realiteten om å gjenerobre områder fra opprørerne/Taliban som det afghanske Karzai-regimet og Nato/USA hadde mistet kontroll over tidligere. Det var forholdsvis langt unna en vinnende strategi hvor Karzai og vestlige styrker etablerte stadig større innflytelse over områder i Afghanistan. Situasjonen nå er omtrent den samme som tidligere. Unntatt at NATO har større militær kontroll ved at de avsetter større militære ressurser enn før offensiven startet.

Da general McChrystal presenterte sin nye doktrine, sammenfalt det med at alle amerikanske styrker trakk seg tilbake fra utpostene de hadde etablert i Kunar provinsen, og begrenset seg til en hovedbase i provinshovedstaden Asadabad. At USA i realiteten hadde blitt militært slått av Taliban og drevet ut av en rekke såkalte FOBs (Forward Operating Bases) og VPBs (Vehicle Patrol Bases), ble av politiske årsaker holdt skjult. Dette mønsteret er etter hvert gjennomgående for USA, NATO og Norges militære situasjon i Afghanistan. I en periode hvor de militære etterlyser et ønske om å spille på lag med befolkningen, er hovedtendensen at de militære konsentreres i større og færre befestninger, mer avsondret fra befolkningen enn tidligere. Motsetningene er blitt så skarpe at USA og NATO defineres som fiender sjøl i områder hvor de ikke har noen militær historie fra før.

General Petreus gikk nylig av som øverstkommanderende for USA og Nato i Afghanistan for å tiltre som ny sjef for CIA. Det er ikke mer enn ett år siden han endret innrettingen på Natos krigføring i landet fra population centric under samlebetegnelsen counterinsurgent til counterterrorist. Det betyr: å definere, finne og likvidere lokale ledere for Taliban. Da et amerikansk Chinook helikopter fylt av spesialsoldater ble skutt ned av Taliban med resultatet at 39 døde 6. august 2011, var det nettopp et slikt likvidasjonsoppdrag de var ute på.

Det vesentligste av USAs styrkeoppbygging med 30 000 nye soldater i 2009/2010 var spesialstyrker som siden har blitt brukt på offensive oppdrag med henblikk på å finne og likvidere Taliban-ledere. De nasjonale Nato-kontingentene har i mye større grad fått oppdrag som i mindre grad enn tidligere bringer de ut av basene. Dette er særlig tilfellet i Operasjonsområdet Nord hvor tyskerne, nordmennene, svenskene o.a. har sine baser. Det store flertallet av de norske soldatene forlater knapt nok garnisonen. Amerikanerne har tatt kontroll over de operative framstøtene. De nasjonale kontingentene har fått oppgaver knyttet til det politiske passiviseringsprogrammet i samarbeid med lokale myndigheter og i opplæringssammenheng og mentoring av afghanske militære.

Da undertegnede sammen med Turid Thomassen, partilederen i Rødt, besøkte den norske kontingenten i Mazar-E-Sharif i mai i år, fikk vi en grundig briefing om de norske oppgavene sett i forhold til Natos hovedstrategi.

Sammenholdt med det større bildet som er beskrevet innledningsvis i artikkelen, var informasjonen som ble gitt, grundig og interessant.

De norske oppgavene dreide seg om samarbeidet med det sivile samfunnet (CIMICCivilian and Military Cooperation) og antiopprørsarbeid (COIN-Counterinsurgency) som en del av dette samarbeidet sammen med psykologiske operasjoner hvor man blant annet kjøpte reklametid på lokale fjernsyns- og radiostasjoner.

Ordrene om hvilke oppgaver som skulle ivaretas, kom fra toppen gjennom Natosystemet. Det vil si fra de som utvikler den helhetlige strategien. Nå som USA har tatt den overordnete militære kontrollen i Faryab, har Norge fått mindre deloppgaver knyttet til opplæring og mentoring av de afghanske militærstyrkene.

Den siste omlegging av USAs militære strategi fra counterinsurgency til counterterrorist er etter min oppfatning et uttrykk for at USA ikke lenger har tro på at de vil lykkes med sin stabiliseringsplan fram mot den varslede tilbaketrekning av sine militære styrker i 2014. Meningen er at det militære sikkerhetsansvaret for alle provinser i landet da skal være overført til afghanske sikkerhetsstyrker (ASF). ASF er er samlebetegnelsen for alle militære og politimessige avdelinger under kontroll av den afghanske regjering.

USA og Nato vil ikke overføre sine B-1 bombefly, sine Apache eller Chinook helikoptre, F15 og F16, sine A10 Warthogs, sine dronefly, sine satelittsystemer, sine Javelin bærbare varmesøkende raketter til en halv million per skudd, sine stridsvogner, sitt langtrekkende artilleri osv. til de afghanske sikkerhetsstyrkene. Disse har vært forutsetningen for at NATO-styrkene ikke er utradert allerede. I det øyeblikk Nato eller deres forlengede arm i Afghanistan, Karzairegimet, møter Taliban på samme premisser når det gjelder våpen og utrustning, er utfallet gitt.

Parallelt med de programmene som kjøres for opplæring av ASF, er USA i gang med drøftelser med Karzai om å få beholde en rekke militære baser i landet også etter 2014. En titt på kartet som viser at landet er sentralt geostrategisk plassert for kontroll med Iran, de tidligere sovjetrepublikkene nord for landet, Pakistan og Kina i tillegg til Afghanistan sjøl. En norsk offiser ga uttrykk for at han personlig trodde at Norge ville ha militære styrker i landet også etter 2014. Kan hende USA ikke blir aleine.

USA, med Nato og Norge på slep, repeterer for tida USAs nederlagsdømte strategi fra krigen i Vietnam (1968–1972) og Sovjets krigføring i Afghanistan (1985– 1989). Massiv gjengjeldelse mot det som defineres som opprørere. Dominerende bruk av spesialstyrker: Special Forces, Navy Seals og for Sovjet Spetznaz til infiltrasjon og likvidering av politiske og militære ledere. Aktiv opplæring av afghanske hær- og sikkerhetsstyrker, hvor USAs modell i dag er omtrent identisk med Sovjets program fra andre halvdel av 80-tallet og deres eget nederlagsdømte forsøk på «vietnamisering» av krigføringen på 70-tallet. Programmene er best beskrevet i boka The Phoenix Program av Douglas Valentine.

Den massive likvidasjonskampanjen som USA nå gjennomfører i Afghanistan, har sin virkning, og oppfattes som vellykket om man ser på hvor mange anslag spesialstyrkene får gjennomført. Det betyr også en endring i forhold til for ett år siden hvor mantraet var å forsøke og få til en politisk løsning i Afghanistan hvor også Taliban hadde en plass.

Mer kompromissløse

Gjennom en systematisk likvidering av Taliban-kommandanter mellom 30 og 40 år fylles nå deres plass av yngre, djerve og ennå mindre kompromissvillige kommandanter mellom 20 og 30 år. Disse har svakere forankring i de lokalsamfunn de fungerer i, og vil være mer utålmodige i å få til en militær løsning enn de kommandantene de erstatter. Sannsynligheten for at USA skaper seg et større problem enn de hadde, er overveldende.