Marx fra demokrati til kommunisme

Av Paul Rækstad

Nr 4 2010

Det debatteres idag ikke bare hvorfor sosialister mener kapitalismen bør byttes ut med en mer human samfunnsform, men også om hvordan et slikt samfunn kan og bør se ut, mer konkret. Hva hadde Marx å si om akkurat dette?

Paul Rækstad er masterstudent i filosofi ved universitetet i Oslo.

Etter noen introduserende bemerkninger vil jeg først vise hvorfor den unge Marx var tilhenger av deltakende demokrati på bakgrunn av en tidlig fremmedgjøringsteori. Etter både sine første kontakter med det tyske proletariatet som ung journalist og sine første studier av politisk økonomi utviklet han en ny fremmedgjøringsteori som utgjorde bakgrunnen for hans tanker om hvordan hans nye samfunnsideal, kommunismen, måtte se ut.

 

For Marx var demokrati helt sentralt for kommunisme, både utviklingsmessig og ideologisk. Demokrati er ideologisk sentralt fordi den visjonen om et deltakende demokrati Marx forsvarer i sine tidligste skrifter – blant disse hans kritikk av Hegels rettsfilosofi – forblir en essensiell komponent i den visjonen for et fremtidig samfunn han senere kaller kommunisme. Demokrati er utviklingsmessig sentralt fordi hans tidlige visjon, samt dets normative grunnlag i et spesifikt menneskesyn og frihetsbegrep, er nøkkelen til å forstå nettopp denne utviklingen, og dermed hvorfor Marx ble sosialist generelt og kommunist spesielt.1

 

Før vi begynner er det viktig å skille mellom det man kan kalle institusjonell form og institusjonell substans. Institusjonell form er bare de konkrete måtene en institusjon, organisasjon eller et samfunn er skrudd sammen eller organisert på. Institusjonell substans derimot, er det innholdet som en viss form produserer eller realiserer. La oss tenke oss to samfunn som for eksempel antikkens Aten og en (hypotetisk) samtidig Coruscant. Begge deler alle de samme institusjonelle formene – samme grunnlov, samme lover, samme rettssystem, samme form for direkte demokrati, osv. – men hvor sistnevnte har betydelig forskjellig institusjonell substans grunnet for eksempel en ekstrem ulikhet i velstand som gjør det mulig for de rikeste å kjøpe betydelige antall stemmer, og dermed undergrave det potensialet for genuint direkte demokrati som er realisert i Aten.

 

Når Marx beskriver fremtidige samfunn, beskriver han alltid disse i form av institusjonell substans, ikke institusjonell form. Dermed spesifiserer han hvordan menneskelige samfunn må være for å kunne kalles kommunistiske og oppfylle deres institusjonelle løfter. Han konkretiserer sjeldnere hvilke institusjonelle former han tror kan realisere disse.2 En av kritikkene Marx rettet mot de utopiske sosialistene, var at de var villige til å konstruere altfor rigide og detaljerte planer for institusjonelle former. I motsetning til disse mener Marx at konkrete institusjonelle former er noe man må komme fram til gjennom bevisst og pragmatisk eksperimentering i den virkelige verden.

 

Deltakende demokrati, frihet og menneskesyn

 

I hans tidligere skrifter, spesielt i «Til jødespørsmålet » og i de to Hegel-kritikkene, ser vi at Marx har et klart og tydelig fokus på radikalt demokrati langs de samme linjene som for eksempel Spinoza3. Det refererer til en form for organisk, deltakende og deliberativt4 demokratisk selvstyre for og av alle mennesker som ikke kunstig begrenser seg kun til «politiske» spørsmål, men tvert imot skal styre alle deler av samfunnet – også økonomiske. Marx skiller dermed strengt mellom «demokrati» og en «politisk republikk» à la republikanske tenkere der sistnevnte blant annet ikke nødvendiggjør slik deltakelse, vanligvis (den tida Marx skrev) begrenser mulighetene for deltakelse betydelig (typisk kun til bemidlede menn), og har et altfor snevert fokus på politisk, i motsetning til full menneskelig, frigjøring – og dermed overser de virkelige ulikheten og maktforholdene i kapitalistiske samfunn5. Marx sin forståelse av demokrati er basert på premisset om menneskets «kommunistiske essens», et frihetsideal som ser frihet som bevisst kontroll over ens egen selvutvikling som sosialt individ, og en tro på demokratisk deltakelse i det sosiale liv som en nødvendig betingelse for deres effektive realisering.6

 

Her er det to ting som er verdt å legge merke til. For det første forblir visjonen, slik den fremlegges, i all hovedsak et spørsmål om institusjonell substans, selv om bemerkninger om konkrete former er å finne. For det andre bygger denne visjonen på et spesifikt menneskesyn om menneskers sosiale eller «kommunistiske» essens, samt et frihetsideal forstått som styre eller kontroll over ens egen selvutvikling som slikt et sosialt individ. For Marx er det ikke bare maksimal utvikling av menneskelige individer men deres frie selvutvikling som er målet.

 

Når Marx i sine tidlige skrifter hevder at vi har en «kommunistisk essens», mener han at mennesker er sosiale dyr, at vi er født sånn, ikke blitt sånn. Dette vil si at det er del av vår medfødte natur eller «arts-essens» å søke, etablere og delta i mange forskjellige sosiale relasjoner slik som vennskap og familieforhold, men også økonomiske relasjoner (om enn bare for å sikre grunnleggende materielle behov), m.m. Disse relasjonene formes av og i sin tur former de individene som deltar i dem. Mennesker har konkrete behov for fri og bevisst selv-aktivitet, så vel som deltakelse i forskjellige former for kollektiv – med andre ord behov for bevisst å kunne utvikle vår sosiale natur sammen med andre.7 Det store spørsmålet for politisk teori er hvordan denne interaksjonen bør struktureres.

 

For Marx er det nettopp denne «artsessensen » som ikke får utfoldet seg ordentlig under den kapitalistiske økonomien som, i motsetning til for eksempel den politiske republikken, er et aspekt ved våre sosiale liv som vi deltar konkret i i stor grad og på daglig basis. I motsetning til for eksempel føydale samfunn er det slik at moderne kapitalisme eller det sivile samfunn

«ikke lenger betrakter individet som et samfunnsvesen … Dagens borgerlige samfunn er gjennomføringen av individualismens prinsipp. Den individuelle eksistensen er det endelige formålet, og virksomhet, arbeid og innhold er intet annet enn midler. (…) Den moderne tid (…) betrakter mennesket atskilt fra dets materielle vesen, som den ser som noe reint ytre og tilfeldig. Den oppfatter ikke menneskets innhold som dets sanne virkelighet.» (Marx 1964, s. 97–9)8

 

Det er i kraft av dette at mennesker i det moderne «sivile samfunn» eller under kapitalismen er fremmedgjort i første omgang fra hverandre og i andre omgang fra sin egen arts-essens som sosiale dyr, da disse behovene verken anerkjennes eller tilfredsstilles ordentlig. For å fylle disse tomrommene blir illusoriske kollektiver reifisert i deres sted.

Her, «hvor mennesket betraktes som artsvesen, er det et imaginært ledd i en innbilt suverenitet, er det berøvet sitt virkelige individuelle liv og fylt med en uvirkelig alminnelighet.» (Marx 1970, s. 64)

 

Det er bare under et demokrati, der den sosiale eller kommunistiske ånden til for eksempel religion er virkelig realisert, at mennesker ikke lenger vil måtte lide under fremmedgjøring. Når dette skjer, faller religionens psykologiske grunnlag bort, og slike fiktive kollektiver vil dermed forsvinne.

 

 

I motsetning til under alle andre politiske former er det slik at

i «demokratiet er forfatningen, lova, ja staten selv bare en folkets bestemmelse av seg selv. Som politisk forfatning fastlegger forfatningen hva folket egentlig er.» (Marx 1964, s. 49)

 

 

Dets formelle prinsipp samsvarer dermed med dets materielle (eller kausale) prinsipp fordi den institusjonen som hevder å styre til gode for og på vegne av et samfunn av individer, faktisk gjør så som en konsekvens av disse individenes bevisste deltakelse. Marx kaller sin forståelse av demokrati humanistisk fordi mennesket står som det ene og eneste subjektet i den politiske prosessen. (Se blant annet McLellan 1970, s. 150)

 

I motsetning til den moderne republikken involverer ikke demokratiet en nødvendig motsetning mellom private eller partikulære interesser på den ene siden og generelle interesser på den andre fordi det er ingen separat økonomisk sfære som er skilt fra kollektivt demokratisk styre.(Se også Marx 1970, s. 64). Demokratiske mennesker slipper da også å være splittet mellom det å være en «borger» dvs. et medlem av et kollektiv som erkjenner andre som mål i seg selv, og som verdsetter felles eller generelle interesser i tillegg og som del av sine egne, og det å være en «privatperson» dvs. et atomisert individ som erkjenner kun sine egne partikulære interesser, og som ser andre kun som midler for å oppnå egne mål.

 

Denne forståelsen av Marx sitt menneskesyn lar oss svare på et par feilslåtte kritikker. En av disse er Cohens (1989, kap. 8) kritikk at Marx overser menneskers behov for kollektivitet og kollektiv tilhørighet. Som jeg har vist overfor, er denne kritikken av Marx fullstendig feilslått. For det første går det frem at Marx har vektlagt et menneskelig behov for kollektivitet fra og med hans tidligste politiske skrifter. På grunnlag av dette går han videre til å kritisere det sivile samfunn/den kapitalistiske økonomien for å gjøre slike kollektiver kun til midler for å realisere individuelle interesser istedenfor å være det målet i seg selv de burde være, samt for ikke å kunne tilfredsstille nettopp menneskers behov for fri, kollektiv selvutvikling. Dette forblir tilfellet også i senere arbeid da fremmedgjøring fra andre mennesker og fra arts-essens utvikles videre.

 

For det andre kan vi også se hvorfor det er unøyaktig, slik enkelte har gjort, å anse den unge Marx for å være en eller annen form for radikal republikaner. Marx går lenger enn et slikt syn når han holder at det sivile samfunn/økonomien må (på en eller annen stort sett uspesifisert måte) underlegges demokratisk styre, samt at menneskelige individer i det idealsamfunnet han presenterer, ikke lenger skal splittes mellom borger og (økonomisk) «privatperson» hvilket er fullt konsistent med en politisk republikanisme, uansett hvor radikal den måtte være.

 

For å oppsummere: I disse tidlige skriftene finner vi altså et menneskesyn som ser mennesker som samtidig og essensielt frihetssøkende og sosiale vesener sammen med en diagnose fremmedgjøring som sier noe om hvordan disse ikke lar seg utfolde i moderne kapitalistiske samfunn. Det blir også foreslått en løsning, demokrati, som har sin grobunn i og vil løse nettopp dette problemet og i tillegg løse mange av de andre motsetningene som kapitalismen, eller det «sivile samfunn» som han kaller det i disse skriftene, lider under.

 

Fremmedgjøring

 

 

Selv om Marx tidligere nevner at mennesker i det sivile samfunn blir «kasteballer for fremmede krefter», er det ikke før Parismanuskriptene og «Om James Mill» at han utvikler den mer detaljerte og utarbeidede økonomiske forståelsen av fremmedgjøring, og med denne de spesifikt økonomiske aspektene ved sin politiske visjon. Dette korresponderer med det terminologiske skiftet fra «demokrati» til «kommunisme». Vi vil se at det er det samme menneskesynet og de samme verdiene som ligger til grunn, og at det er en utvidet forståelse først og fremst av politisk økonomi som gjør at Marx’ kritiske analyse av kapitalismen utvikles.

 

I Parismanuskriptene skiller Marx mellom fire hovedformer for fremmedgjøring10:

 

1. Fremmedgjøring fra arbeidets produkt

 

Når mennesker produserer ting, produserer de samtidig de sosiale forhold som de produserer disse under.

«Arbeidet produserer ikke bare varer; det produserer seg selv og arbeideren som vare i samme forhold som det overhodet produserer varer» (Marx 2000, s. 39).

 

 

Denne typen fremmedgjøringen består i at i produksjonsprosessen under kapitalismen produserer, reproduserer og styrker arbeideren de (kapitalistiske) sosiale forhold og strukturer, som kontrollerer og dominerer hans liv som menneske, og dermed blir en fremmed makt overfor og utenfor ham.

«Tilegnelsen av gjenstanden fremtrer i den grad som fremmedgjøring at jo flere gjenstander arbeideren produserer, desto mindre kan han eie, og desto mer kommer han under sitt produkts, kapitalens, herredømme.» (Marx 2000: s. 39)

 

 

Jonathan Wolff har oppsummert dette bra. Han spør først hva den metafysiske statusen til økonomiske lover egentlig er:

Ifølge Marx er [økonomiske lover] ikke annet enn de akkumulerte konsekvensene of menneskelig oppførsel. Mennesker gjør ting, og dette har virkninger i storskala. Gitt disse virkningene, virker enkelte andre gjerninger rasjonelt påkrevd, og dette forsterker igjen denne prosessen, som blir endeløst forsterket av den oppførselen den genererer. Kapitalisme er en «mad machine», ute av kontroll, som determinerer menneskers oppførsel på en måte som intensiverer dets styring. Som Frankensteins monster eller sopelimen i Trollmannens Læregutt kommer våre skapninger tilbake for å innta et eget, uavhengig, og undertrykkende liv. Kapitalister må oppføre seg som kapitalister og søke etter stadig økende profitt, eller tape konkurransen og synke til nivået til arbeideren. (…) Dette er alt fordi vi har skapt noe som vi ikke makter å holde igjen kapitalismen. (Wollf 1992, s. 40, min oversettelse)

 

 

Som Marx viser i sine økonomiske verker – og som forøvrig er godt bekreftet i dag – har dette systemet flere katastrofale virkninger, inkludert en automatisk driv til å redusere lønninger, en driv til å sikre og øke arbeidsløshet (det er derfor disse hele tiden må bekjempes politisk av arbeiderbevegelsen), en tendens til periodiske kriser, og en fullstendig likegyldighet til ikke-profitable problemer som for eksempel fattigdom og miljø.

 

Dette er en form for spesifikt upersonlig, sosial dominans. Slik upersonlig dominans er, for Marx, et betydelig problem for menneskers frie selvutvikling og ikke minst for potensialet for deltakende demokratisk styre av samfunnet. Slik uttrykker Marx det i «Den Tyske Ideologi» (like før han begynner å diskutere kommunisme):

«For det første fremtrer produktivkreftene som helt uavhengige og løsrevet fra individene, som en egen verden ved siden av individene, noe som har sin grunn i at individene, hvis krefter de er, er splittet og eksisterer i motsetning til hverandre, mens disse kreftene på den annen side bare er virkelige krefter i disse individers samkvem og sammenheng. Altså på den ene siden en totalitet av produktivkrefter, som på en måte har antatt en tinglig, en objektiv form og for individene ikke lenger er individenes, men privateiendommens krefter, og derfor individenes krefter bare såfremt disse individene er eiendomsbesittere.» (Marx 2000, s. 162) (Her mener Marx privat eiendom – dvs. kapital – i motsetning til personlig eiendom eller personlige besittelser, jfr. manifestet.).

 

 

2. Fremmedgjøring fra arbeidsprosessen

 

Siden arbeiderens arbeid og dets innhold blir determinert av krefter og faktorer utenfor og tilsynelatende uavhengig av arbeideren, blir arbeidet

(i) «noe utvendig for arbeideren, noe som ikke hører til hans vesen, han stiller seg ikke positivt til arbeidet, men negativt, (…) han utvikler ikke noen fri fysisk og åndelig energi, men avkrefter sitt legeme og ruinerer sin ånd. Arbeideren føler seg derfor som seg selv først når han er utenfor arbeidet…»

 

 

Derfor

(ii) er hans arbeid «ikke frivillig, men tvunget, det er tvangsarbeid. (…) Arbeidets fremmedgjøring kommer tydelig frem i det faktum at når det ikke foreligger noen fysisk eller annen tvang, blir arbeidet skydd som pesten.»

 

 

Og til slutt

(iii) kommer arbeidets fremmedhet for arbeideren til uttrykk i at det ikke er hans eget, men en annens, at det ikke tilhører ham, (…) men en annen. På samme måte som den menneskelige fantasis, den menneskelige hjernes og det menneskelige hjertes egenvirksomhet i religionen virker på mennesket uavhengig av individet, dvs. som en fremmed, guddommelig eller djevelsk makt, er heller ikke arbeiderens virksomhet hans egenvirksomhet. Den tilhører en annen, den er hans tap av seg selv.11

 

 

3. Fremmedgjøring fra arts-essens

 

Som et resultat av de to typene fremmedgjøring vi har lagt fram ovenfor, er man fremmedgjort fra sin arts-essens fordi fremmedgjort arbeid gjør naturen, som «en praktisk del av det menneskelige liv og (…) virksomhet», samt «mennesket selv, dets aktive funksjon, dets livsvirksomhet» til noe fremmed overfor mennesket, gjør det også arten fremmed for mennesket idet artens liv fremtrer kun som et middel for det individuelle liv. Dette er et resultat av fremmedgjort arbeid for det første (i) fordi man er fremmedgjort fra sitt arts-essensielle behov for bevisst, selvstyrt og selvdrevet aktivitet – dvs. man får verken sett eller realisert det menneskelige behovet for selvstyrt aktivitet. For det andre (ii) fordi ens individuelle liv er fremmedgjort fra ens arts-liv i den forstand at den nødvendigheten, utstrekningen og graden som livene og gjerningene våre er sammenflettet og forbundet i de sosiale forhold og institusjoner som vi kontinuerlig reproduserer og dermed også fra sin fulle menneskelige essens. Og til slutt (iii) fordi sistnevnte blir gjort om til et middel for førstnevnte men kun i abstrahert form (for eksempel. staten eller religion) (Marx 2000, s. 44–6).

 

 

Dette siste punktet bør være gjenkjennelig fra den tidligere teorien om fremmedgjøring lagt frem ovenfor.

 

4. Fremmedgjøring fra andre

 

I den grad mennesker under kapitalismen er fremmedgjort fra sitt (sosiale) produkt, sin produktive aktivitet, og sin menneskelige arts-essens, er de også fremmedgjort overfor andre mennesker – om ikke annet fordi de formene for fremmedgjøring nevnt over nettopp er former for fremmedgjøring mellom mennesker.(Marx 2000, s. 46–7)

 

Når et menneske forholder seg til produktet av sitt arbeid, til sitt objektiverte arbeid som til en fremmed, en fiendtlig, en mektig, en gjenstand som er uavhengig av mennesket selv, forholder det seg til denne gjenstand slik at et annet, fremmed, fiendtlig, mektigere, som er uavhengig av mennesket, er herre over gjenstanden. Når det forholder seg til sin egen virksomhet som til en ufri virksomhet, så forholder det seg til denne som til en virksomhet i et annet menneskes tjeneste, under et annet menneskes herredømme, tvang og åk. (Marx 2000, s. 47)

 

Vi bør merke oss at denne dypere og mer utviklede forståelsen av fremmedgjøring først og fremst er et resultat av Marx sine begynnende studier av politisk økonomi og hans nærmest påtvungne kontakt med virkelige arbeidere (han måtte jobbe som journalist fordi ateister ble nektet akademiske poster). Samtidig vil jeg understreke to kritiske punkter:

  1. Denne utviklede og utbedrede teorien bygger på nøyaktig det samme grunnleggende menneskesynet som den tidligere. Det er menneskers essensielle natur som sosialt vesen og behov for selvstyrt og selvdrevet aktivitet som blir frustrert og undertrykt under kapitalismen i de fire hovedformene for fremmedgjøring vi her har skissert.12
  2. Selv om den nye teorien er betydelig

forandret, er den en klar utvikling og utdyping av den tidligere teorien. Men selv om det er klare likhetstrekk mellom dem, er diagnosen substansielt forskjellig, og den påfølgende løsningen må dermed også endres.

 

Det følger av den nye teorien – spesielt slik den er utviklet av typene 1 og 2 – at et fungerende deltakende demokrati i den politiske sfæren som utøver kontroll over økonomien, ikke lenger vil være tilstrekkelig for å eliminere fremmedgjøring. Hvorfor? Fordi

 

1) Det er et resultat av kapitalistiske produksjonsforhold.

 

2) Det er et resultat av arbeid organisert under og for kapitalmakt.

 

For å bli kvitt fremmedgjøring må man derfor i tillegg endre de grunnleggende samfunnmessige produksjonsforholdene. Det er bare hvis dette skjer på riktig måte, dvs. det er bare hvis disse byttes ut med tilfredsstillende alternativer, at man kan eliminere den fremmedgjøring Marx diagnostiserte. Den alternative visjonen Marx legger fram, var det han kalte «kommunisme».

 

Kommunisme

 

Det nye navnet på det samfunnet Marx holder opp som framtidig visjon (fra «demokrati » til «kommunisme») er en direkte konsekvens av den utviklingen og utdypingen vi så i fremmedgjøringsteorien hans. Akkurat slik som «demokrati» ble presentert som løsningen på hvordan det sivile samfunnet eller kapitalismen i den første fremmedgjøringsteorien skaper problemer for realiseringen av menneskers frihetssøkende og sosiale artsessens, blir «kommunisme» lagt frem som løsningen på hvordan kapitalismen ifølge den andre, utviklede, fremmedgjøringsteorien gjør det samme. På denne måten skaper kapitalismen de motsetningene som vil lede til dets undergang. Vi ser denne utviklingen klart fra og med Parismanuskriptene og utover, og selv om terminologien forandrer seg, forblir hovedmomentene de samme.

 

I tråd med en slik utvikling som vektlegger økonomiske forhold består forskjellen mellom «demokrati» og «kommunisme», slik Marx ser dem, i spesifikt økonomisk institusjonell substans. Alt som «demokrati» består av, blir bevart under kommunismen, og det blir videre eksplisitt klargjort at dette demokratiet må utvides til direkte styring av økonomien, noe som impliserer full sosialisering av samfunnets produksjonsmidler. Men i tillegg utvikler Marx tre nye spesifikke krav til institusjonell substans som karakteriserer kommunismen.

 

For det første: For å forhindre at økonomisk administrasjon eller styre konstituerer en makt utenfor og overfor folket, samt for å forhindre sammenliknbar dominering av fremmede markedskrefter, må kommunismen være en deltakende demokratisk planøkonomi. Under et kommunistisk samfunn, slik Marx mente Pariskommunen intenderte, vil

«de samlede kooperative foreninger (…) regulere den nasjonale produksjon etter en felles plan og dermed ta den under sin egen ledelse og gjøre slutt på det stadige anarki og de periodisk tilbakevendende krampetrekninger som er den kapitalistiske produksjons uunngåelige skjebne.» (Marx 1971, s. 184)

 

Eksempler på demokratisk planlegging av økonomien har eksistert historisk, for eksempel i Spania under anarkistene og i Russland under fabrikkrådene (før disse ble ødelagt). I hvertfall i Spania ser dette ut til å ha fungert så eksemplarisk at til og med konservative utenlandske observa-tører mente de var mer effektive enn deres kapitalistiske forgjengere. (Se del to av «Objectivity and Liberal Scholarship» i Chomsky 1969.) Detaljerte modeller om hvordan deltakende demokratisk planlegging kan fungere i praksis, har blitt utviklet av Pat Devine og Michael Albert og Robin Hahnel.

 

For det andre: For å forhindre at mennesker skal ufrivillig begrenses og dermed domineres av de sterkt ensidige aspektene ved enkelte arbeideoppgaver og yrker (et problem Adam Smith med flere hadde tatt opp, og som Marx selv diskuterer blant annet i Parismanuskriptene), må kommunismen si farvel til den ekstreme formen for arbeidsdeling man ser under kapitalismen.

 

Dette betyr selvfølgelig ikke en slutt på arbeidsdeling som sådan, men det betyr en slutt på ekskluderingen av vanlige arbeidere fra viktige mentale og konseptuelle arbeidsoppgaver, samt å legge til rette for at en arbeidsuke eller et arbeidsår å bestå av et antall forskjellige arbeidsoppgaver. Hvordan man realiserer dette i praksis, er selvfølgelig vanskelig å se for seg, og Marx sine formuleringer er i beste fall idealistiske i den forstand at de setter opp et høytflyvende ideal som det er vanskelig å se hvordan man realiserer perfekt. Men vi kan tenke oss noen relevante institusjonelle momenter som kan implementeres, for eksempel balansert arbeid, rotasjon av funksjoner som ikke kan stykkes opp i balanserte arbeidskomplekser, og en økt mulighet for arbeid innen flere forskjellige bedrifter og områder. Disse er alle, av forskjellige grunner, mye lettere å realisere blant arbeiderstyrte bedrifter enn under kapitalistiske forhold.

 

 

For det tredje: Kommunisme krever et virkelig menneskelig kriterium for fordelingen av goder og tjenester: «Fra enhver etter hans evner, til enhver etter hans behov!» Dette vil kun være mulig i en «høyere fase av det kommunistiske samfunn», der de forente individenes «underordning under arbeidsdelingen og dermed også motsetningen mellom åndsarbeid og kroppsarbeid, er forsvunnet», der arbeidet selv har blitt «det fremste livsbehov», og der

«produktivkreftene selv har vokst samtidig med individenes allsidige utvikling, og alle kilder til fellesskapets rikdom flyter mer rikelig» (Marx 1971, s. 215).

 

 

Vi ser dermed at fremmedgjøring av type 1 (fra arbeidets produkt) og 2 (fra arbeidsprosessen) elimineres ved at deltakende demokratisk styre, inkludert deltakende planlegging av arbeiderne selv, overtar styringen av økonomien som helhet, direkte. Dette vil i sin tur eliminere typene 3 (fra arts-essens) og 4 (fra andre) da disse er konsekvenser av typene 1 og 2. Når dette er på plass, er det fortsatt klart at man trenger en form for fordelingskriterium, som Marx så gir oss. I tillegg til dette må man også ta i betraktning, gitt at det overordnede målet tross alt er menneskers frie selvutvikling som sosiale dyr, at den ekstreme arbeidsdelingen som flere tenkere fra Adam Smith og videre har sett på som ekstremt psykologisk skadelig for mennesker, må gjøres noe med, samtidig som de effektivitetsmessige fordelene ved arbeidsdeling i forskjellige oppgaver gjerne vil bevares. Marx sin foreslåtte løsning går ut på at vi bevarer arbeidsdelingen i forskjellige oppgaver, men forhindrer at enkeltindivider blir tvunget til kun å utføre en eller et par av de mest kjedelige, uutfordrende og/eller skadelige oppgavene og aldri de andre.

 

Kommunismen vil dermed, akkurat som Marx tidligere så for seg at demokrati ville, overkomme motsetningen mellom politiske og økonomiske sfærer fordi begge vil være underlagt virkelig deltakende demokratisk styre. Splittelsen mellom mennesket som et essensielt sosialt dyr og det egosentriske og atomistiske livet kapitalismen legger opp til, samt motsetningen mellom «individuelle» og «kollektive» interesser det genererer, vil dermed forsvinne.

I «stedet for det gamle borgerlige samfunn med sine klasser og klassemotsetninger trer en assosiasjon, hvor hver enkelts frie utvikling er en forutsetning for alles frie utvikling» (Marx 1971, s. 81).

 

Konklusjon

 

 

Det at Marx trodde at et fremtidig samfunn ville og burde se ut slik beskrevet over, betyr selvfølgelig ikke at vi må det, men jeg tror det er et stort sett attraktivt og verdig ideal. Men vi kan ikke forvente at institusjonelle substanser vil realisere seg selv. Det vi trenger er åpen og pragmatisk diskusjon. Først, om hvor vi vil ende opp, dvs. hvilke konkrete institusjonelle former vi ser for oss som langsiktige mål, og så hva vi bør jobbe for, her og nå, for å bevege samfunnet vårt i retning av et sosialistisk samfunn. Det er mye lettere å komme til et sted hvis man har både en klar ide om hvor man vil hen og en klar rute for å komme seg dit. Det er dette vi trenger.

 

Kilder

  • Marx, K. 1964. Die Frühscriften. Stuttgart: Alfred Kröner Verlag.
  • Marx, K., og Elster, J. (red.) og Lorenz, E. (red.) Rønnow, T. (overs.) og Øfsti, A. (innl.). 1970. Karl Marx: Verker i utvalg: bind 1. Oslo: Pax Forlag A/S.
  • Marx, K., Elster, J. (red.) og Lorenz, E. (red. og innl.), Rønnow, T. (overs.) 1971. Karl Marx: Verker i utvalg: bind 4. Oslo: Pax Forlag A/S.
  • Marx, K. og Nicolaus, M. (trans.) 1973. Grundrisse: Foundations of a Critique of Political Economy. London: Penguin.
  • Marx, K., Østerberg, D. (red. og intr.), 2000. Karl Marx: Det Kommunistiske Manifest og Andre Ungdomsskrifter. Oslo: De norske bokklubbene.
  • Avineri, S. 1968. The Social and Political Thought of Karl Marx. Cambridge: Cambridge University Press. – Baumeister, R. F., og Leary, M. R. 1995. The Need to Belong: Desire for Interpersonal Attachments as a Fundamental Human Motivation. Psychological Bulletin 117(3), pp. 497-529
  • Chomsky, N. 1969. American Power and the New Mandarins. New York: The New Press.
  • Cohen, G.A. 1989. History, Labour and Freedom: Themes from Marx. Oxford: Oxford University Press.
  • Fromm, E. 1994. Marx’s Concept of Man. London: Continuum.
  • Gilbert, A. 1991. «Political Philosophy: Marx and Radical Democracy» i Carver, T. (red.) 1991. The Cambridge Companion to Marx. Cambridge: Cambridge University Press.
  • Lebowitz, M. A. 2010. The Socialist Alternative: Real Human Development. New York: Monthly Review Press. – Leopold, D. 2007. The Young Marx: German philosophy, modern politics, and human flourishing. Cambridge: Cambridge University Press.
  • McLellan, D. 1970. Marx Before Marxism. London: Penguin.
  • Ollman, B. 1971. Alienation: Marx Conception of Man in Capitalist Society. Cambridge: Cambridge University Press.
  • Wolff, J. 1992. Playthings of Alien Forces. Cogito 6(1): pp. 35-41
 

Noter

  1. Som vi alle vet hefter det seg betydelig ideologisk (i negativ forstand) baggasje ved spesielt ordet «kommunisme». For å klarhjøre begrepene mine vil jeg bruke order «sosialisme» i relativt bred og upresis forstand, mens jeg vil bruke ordet «kommunisme» til kun å benevne den karakteriseringen Marx gir av det fremtidige samfunnsidealet han dermed benevner. Det vil følge av dette blant annet at ingen av de land som har kalt seg selv «sosialistiske» eller «kommunistiske» vil være kommunistiske samfunn slik Marx anvendte begrepet.
  2. Men se noen sjeldne og interresante eksempler på det motsatte med diskusjon i Leopold (2007). Diskusjon av institusjonelle former forekommer sporadisk, spesielt i upubliserte notater (et unntak er del III av «Borgerkrigen i Frankrike»), gjennom hele Marx sitt liv, men disse er merkbart fragmentære og har altid en klart underordnet posisjon vis-à-vis diskusjoner om institusjonell substans.
  3. Benedictus de Spinoza var en nederlandsk rasjonalistisk filosof kjent blant annet for sin monistiske filosofi og et forsvar for radikalt demokrati. For et godt overblikk av hans politiske ideer se Balibar, E. 2008. Spinoza and Politics. London: Verso
  4. Det deliberative aspektet kommer spesielt bra frem i de tidlige artiklene der Marx forsvarer pressefrihet.
  5. Denne distinksjonen blir spesielt godt utviklet i Marx 1970, s. 62-5.
  6. Se blant annet Colletti, L. Introduction til Marx 1992, Gilbert 1991, Avineri 1968 og Lebowitz 2010.
  7. Det er verdt å være klar over at denne hypotesen, forstått generelt, er godt bekreftet i moderne psykologi. Se blant annet Baumeister og Leary (1995).
  8. Begge sitatene fra Marx (1964) er oversatt fra tysk av Harald Minken, som jeg derfor skylder en stor takk.
  9. I forskjellige skrifter bruker Marx ofte «det sivile samfunn» og «privat eiendom» til å referere spesifikt til kapitalisme(n).
  10. Se Fromm 1994 og Ollman 1971 kap. 18-22. Jeg har med vilje utelatt diskusjon av kapitalistens fremmedgjøring (kap. 23) fordi dette ligger utenfor vårt fokus her.
  11. Alle referansene her Marx 2000, s. 42.
  12. Marx sitt syn på menneskelig natur ser ut til å endres noe i senere verker – selv om jeg vil argumentere at endringen er mer konseptuell enn substansiell, men jeg har ikke anledning til å gå inn på dette her. Han syn på fremmedgjøring forblir i all hovedsak uendret selv om språket forandres (spesielt i de publiserte verkene blir det klarere og mer konkret) og de konkrete analysene utdypes.