Økokommunistisk manifest – Framtida begynner nå!

Av Pål Steigan

Nr 4 2007

Platon skapte sin visjon om et klasseløst idealsamfunn for 2.400 år siden. Thomas More skrev om sitt kommunistiske i 1516. I sin ungdomsskrifter skrev Marx om et samfunn der han kunne være gjeter om morgenen og kritiker etter middag, uten noen sinne å bli verken gjeter eller kritiker. I Kvinne ved tidens rand skaper Marge Piercy et økokommunistisk framtidssamfunn bygd på en kombinasjon av moderne teknologi og naturkunnskapen til indianerne i New Mexico. I The Voyage from Yesteryear lar James P Hogan sine framtidsmennesker skape et samfunn uten lønnsarbeid, uten stat, uten kjernefamilie og uten overklasse, på grunnlag av avansert innsikt i økologi og teknologi. Ursula K. LeGuin viser oss en visjon av et klasseløst knapphetssamfunn i økologisk balanse i boka The Dispossessed. Utopiene har vært mange, men løsningene har vært få. I dagens verden er det en avgrunn mellom utopiene og virkeligheten for det store flertallet av jordas innbyggere. Hvordan slå bru over denne avgrunnen? Hvis det ikke skapes ei slik bru, blir resultatet lett håpløshet og avmakt.          
Derfor må vi innse at framtida begynner nå.

Pål Steigan er tidligere leder av AKP, nå medlem av Rødt


På grasrota i hele verden har folk begynt å søke nye veier. Uavhengig av regjeringer og myndigheter har de begynt å ta framtida på forskudd. Kvinnenes nettverk og deres aksjoner for å verne trær eller skaffe reint vann er en del av dette. Blitzungdommen i Oslo og boligokkupanter i Hamburg, København og Amsterdam prøver å lage sine egne kollektive løsninger. Arbeidsløse folk i England har oppretta arbeidsbyttesentraler der de bytter tjenester med hverandre uten å gå veien om noe marked. På denne måten har de i arbeidsløshetens og markedsøkonomiens midt-England skapt et sosialt nettverk som vender ryggen til staten og kapitalen. Et slikt fellesskap vil sjølsagt innafor kapitalismen sprenges av markedslovene. Dette påviste Marx allerede i forrige århundre. Utopistenes kommunistiske verksteder måtte gå dukken når de ble stilt overfor markedet. Men dette reduserer ikke det verdifulle i folks kommunistiske handlinger.

Det var det samme arbeiderne i Paris gjorde da Napoleon 3. hadde kjørt Frankrike i grøfta. For å unngå sult og nød, tok de makta i sjølve byen i 1871 og organiserte den etter sine egne hoder og sine egne idealer. Det de skapte var en hverdagskommunisme, et likeverdig samfunn som tok utgangspunkt i folks behov. Dette var en revolusjon, og derfor kom Thiers’ bødler og massakrerte kommunen. Det finnes hundrevis av eksempler på at folk tar framtida i sine egne hender. De blir bare ofte undervurdert. I det tyske området Schwartzenberg på grensa til Tsjekkoslovakia tok arbeidsfolk makta i noen uker i 1945. De ville skape et samfunn som ikke var kapitalistisk, men som heller ikke var byråkratsosialistisk. På grunn av en misforståelse mellom de allierte fikk området styre seg sjøl noen uker etter Det tredje rikes sammenbrudd. Hva hadde skjedd dersom dette eksperimentet hadde fått leve?

I 1989 var det folkeoppstand mot de byråkratiske regimene i Øst-Europa. I dag er det velkjent at det folkene oppnådde på kort sikt var å bli underlagt vestlig kapital i stedet, samt at de har fått en råere og mer direkte utbytting, voldsomme klasseskiller osv. Det som kanskje ikke er så kjent, er at massemobiliseringa i flere land startet som et opprør mot miljørasering. Dette skjedde i Estland, Latvia og Litauen. Også i Tsjekkoslovakia, DDR og til og med Bulgaria fantes det en aktiv og kritisk miljøopposisjon som gikk forut for kjempedemonstrasjonene. Miljøkampen har ført til at folk begynner å stille spørsmålet om makta i hele samfunnet på dagsordenen. Dette er å ta slagordet «Framtida er nå» på alvor. Vestens politikere tar festen for «sosialismens sammenbrudd» på forskudd. De demokratiske, anti-byråkratiske og antikorrupte ideene som bar fram revolusjonene i øst finnes fortsatt, og de har fått en verdensomspennende tilslutning gjennom «anti-globaliserings»-bevegelsen.

Da folket i Bugøynes for noen år sia averterte i avisene etter noen som ville ta i mot hele lokalsamfunnet, var det så sensasjonelt at Le Monde sendte sin medarbeider til Finnmark for å rapportere om dette enestående fenomenet. Det finnes mange lokalsamfunn i Nord-Norge som er i ferd med å bli like ille ute som Bugøynes. Hva om de gikk enda et skritt lenger? Hva om de erklærte overfor staten: Dere har forlatt oss, vi forlater dere. Vi går i kompaniskap med andre i vår situasjon, vi beslaglegger om nødvendig statens og den sørnorske kapitalens gjeld og skatter. Vi begynner pomorhandel langs kysten, og bytter varer slik forfedrene våre gjorde. Kommer det en utenlandsk eller sørnorsk tråler for å støvsuge havbunnen for fiskeyngel, senker vi den. Kommer det til utpanting, stiller vi folk som kaster pantefuten på sjøen. For et ramaskrik det ville bli. For en uparlamentarisk handlemåte! For en frekkhet! Men en slik sjøltekt ville være rettferdig. Den ville bety å ta ansvaret for framtida her og nå. Den ville være solidarisk mot kommende generasjoner og mot livet på jorda. Og folk ville bryte ut av passiviteten og handlingslammelsen. De ville lære hva slags krefter de har, og de ville skape nye og spennende ideer om hva slags samfunn de vil ha.

De endringene som må til for å redde jorda, krever intet mindre enn den største politiske og økonomiske revolusjonen i menneskehetens historie, så det er på tide vi begynner. Nytter det? Er ikke de endringene som må til på kort tid, så store at det er urealistisk? Costeau mente også det, men han innrømte oss en mulighet, nemlig det irrasjonelle ved mennesket. Kanskje er nettopp trua på at det skal være mulig å gjøre det umulige, akkurat det irrasjonelle elementet som skal til for å lykkes.

Sammenfatning
Et økokommunistisk manifest

1. Motsetninga mellom mennesket og naturen omkring det nådde et kvalitativt nytt nivå med jordbruksrevolusjonen for 10.000 år sia. Vi kjenner menneskeskapte økokatastrofer fra denne perioden. Sannsynligvis har overbeiting og utpining av jorda vært med på å gjøre tidligere fruktbart land i Sahara til ørken. De greske åsene var utsatt for nedbeiting av sauer og geiter, og har siden aldri fått igjen den samme skogen som de hadde før.

2. Med jordbruket trådte mennesket fram som en mulig hersker over naturen, og omskapte den for å tjene sine egne formål. Mennesket skapte kulturlandskapet, skapte nye dyre- og plantearter osv.

3. Synet på mennesket som noe annet og løsrevet fra, hevet over naturen er grunnfesta i vestlig tenkning gjennom mange århundrer.

4. Med kapitalismens erobring av verden fungerte denne tenkninga både som ei rasjonalisering av kolonimaktenes herjing og som seierherrenes ideologi for å omdanne verden i sitt bilde. (Også den 2. internasjonale mente at det var kolonimaktens oppgave å «bringe sivilisasjonen» til de «tilbakeliggende folkene». I dag er oppfatninga at «utviklingsland» skal «utvikles» til å bli mest mulig lik oss, dvs. det nordvestlige forbrukersamfunnet.)

5. Økokrisa gikk over i en kvalitativt ny fase med kapitalismens verdensomspennende seier. Den moderne økokrisa er kapitalismens/imperialismens egentlige avkom. Krisa gikk fra et lokalt nivå (som den danske kolonimaktas rasering av Rørosvidda eller den engelske frikonkurransekapitalens ødelegging av nærmiljøet rundt industriene i Manchester og Liverpool) til et globalt nivå (ødelegginga av regnskogene, prærien osv.).

6. Marx har grunnleggende rett når han (i polemikk med Lasalle og andre) sier at kapitalismen må utbytte begge de to kildene til rikdom, naturen og den menneskelige arbeidskrafta (som i seg sjøl er en naturkraft).

7. Marx har rett når han hevder at den konsekvente utviklinga av kapitalismen i landbruket, må føre til utpining av jorda til det ytterste. Den stadige tilføring av kunstgjødsel til jorda i det moderne landbruket viser at jorda sjøl er utpint og ikke greier å gjenreise næringsgrunnlaget.

8. Marx har en teori om naturens rolle i produksjon av bruksverdi som bekreftes av moderne økologisk tenkning. I denne sammenhengen ser Marx mennesket som en del av naturen og underlagt dens lover og ikke omvendt.

9. Marx la på denne måten grunnlaget for en avansert, dialektisk forståelse av forholdet mellom økonomi og økologi, men deretter konsentrerte han seg om den direkte samfunnsmessige sida, nemlig produksjon av bytteverdi. Og bytteverdi handler om forholdet mellom mennesker i et samfunn.

10. Denne historisk nødvendige spesialiseringa til Marx har skapt forenkla og skjematiske oppfatninger hos marxistene som til forveksling likner Bacons oppfatning av forholdet mellom menneske og naturen (herskerrollen). Som Marx viser i kritikken av Gotha-programmet (min tese 7), var det tyske sosialdemokratiske partiet sterkt influert av ideen om at naturen ikke danner grunnlaget for all rikdom. Og det tyske partiet var «fyrtårnet» i datidas arbeiderbevegelse, og har påvirka alt fra det norske sosialdemokratiet til russiske bolsjeviker.

11. De sosialistiske samfunna til nå har, på tross av en del ønsker om det motsatte, stort sett praktisert erobrerrollen overfor naturen. Etter alt å dømme har de ikke bare importert den kapitalistiske produksjonsteknologien og dens arbeidsorganisasjon (den hierarkiske modellen), men også dens produksjonsideologi (vekstfilosofien).

12. Den stalinske planmodellen basert på det Stalin kaller «sosialismens økonomiske grunnlov» (stadig større tilfredsstillelse av samfunnets stadig større materielle og kulturelle behov) er i sitt vesen anti-økologisk. Det å gjøre tungindustrien til økonomiens «gud» og det viktigste «lokomotiv» ruinerte arbeider-bonde-alliansen og alliansen mellom menn og kvinner i arbeiderklassen, samtidig som den ruinerte miljøet. Uttørkinga av Aralsjøen og omdanninga av det indre av sovjetisk Sentral-Asia til saltørken er bare ett av mange eksempler på denne økonomiens miljømessige fallitt.

13. Sosialismen har, i økologisk forstand, gjort det samme med miljøet som kapitalismen har gjort, ikke ut fra profittmotivet til enkeltkapitaler, men ut fra planbyråkratiets antiøkologiske modeller og mål.

14. Innafor marxismen representerer Mao et uforløst skritt i riktig retning. Han var ikke utdanna i den tysk-russiske skolen, men i det konfusianske. Det er sterke drag av østlig filosofi i Maos marxisme, motsetninger utelukker ikke hverandre, de utfyller hverandre, harmoni, balanse med naturen. Mao la stor vekt på treplanting med en gang etter revolusjonen for å bedre miljøet, han ønsket å skape byer som ikke utpinte landsbygda og landsbygd som nærmet seg byen uten å bli byer. I den opprinnelige folkekommune-tanken lå det slike økologiske perspektiver. Han la vekt på gjenbruk, på utnytting av kinesiske bønders tusenårige kunnskaper om naturen omkring seg, naturmedisin, fiskeoppdrett m.m. Han tok avstand fra Stalins utbytting av bøndene og sa noe så kjettersk i tysk-russiske ører som at dersom du vil ha tungindustri, skal du satse på jordbruk og lettindustri.

15. Men Mao forfalt til stalinisme i den praktiske gjennomføringa av den sosialistiske oppbygginga: Det store spranget var en økonomisk og økologisk katastrofe og mer stalinsk enn Stalin. Ståldirektivet (stål som ledende faktor) førte til ensidighet, underutvikling av andre sektorer, rovdrift på energiressursene osv. Energipolitikken som fulgte av dette, har gitt verdensrekord i uøkonomisk bruk av energi (vilkårlig lave priser stimulerte til sløsing). Korndirektivet førte til jorderosjon, utpining av jorda og overgrep mot ikke-han-folkegrupper (som mongolene) som ikke var korndyrkere. Omdanning av Kina fra en sosialistisk planøkonomi med alvorlige feil til en ekstrem turbokapitalisme har mangedobla Kinas økologiske problemer. Den enorme veksten Kina har hatt har ikke bare skjedd på bekostning av arbeiderklassen og fattigbøndene, men også i en alarmerende grad på bekostning av naturen i Kina.

16. Imperialismen har en rikelig del av ansvaret for at de sosialistiske landa har prioritert stål og våpen. USA var på randen av å atombombe Kina og true Øst-Europa med krig. Dette påførte fattige land militærutgifter og -prioriteringer som gjorde vondt verre. (Eksempelvis Tsjekkoslovakias hensynsløse fyring med brunkull for å produsere våpen og maskiner i stedet for en produksjon som landets ressurser lå mer til rette for.)

17. Den moderne kapitalismen ønsker å løse økokrisa, fordi den truer profitten. I noen områder har ødeleggelsen kommet så langt at arbeiderne ikke kan utbyttes effektivt pga. miljøbestemte helseskader. Men akkurat som kapitalismen ikke kan styrke etterspørselen og øke utbyttinga samtidig, kan den ikke intensivere utplyndringa av naturen og redde naturen samtidig. Den er derfor dømt til å mislykkes.

18. Den moderne økokrisa ser ut til å ville kaste menneskeheten ut i sin verste ødeleggelse noen sinne. Vi står overfor de verste miljøkatastrofene på millioner av år, sannsynligvis uopprettelig. (Er regnskogen tapt, så er den og dens millioner av dyre- og plantearter tapt for alltid.) Det skjer en tilsvarende ødeleggelse av livsgrunnlag og artsmangfold i våre egne nærområder i Arktis. Politikerne har nå begynt å snakke om dette problemet, men de følger en politikk som bare forsterker problemet ytterligere.

19. Kapitalen må ekspandere eller dø. Det har ingen hensikt å investere en million for å få igjen en million. Hele målet med den kapitalistiske investeringa er å øke kapitalen. Dette kan bare oppnås ved å omdanne stadig mer jomfruelig område til bytteverdi. Kapitalismen omdanner alt til varer, og det i en målestokk Marx og Engels ikke kunne ha forestilt seg. De siste tjue åra har jordkloden blitt trukket inn i varekverna mer enn noen gang, Antarktis, havbunnen, den geostasjonære banen i verdensrommet og nå sist arvestoffene, sjølve byggesteinen for alt liv. Dette forsterker, som Samir Amin sier, tendensen til at rikdommen akkumuleres i nord og fattigdommen akkumuleres i sør. Rosa Luxembourg hadde rett da hun sa at imperialismen forutsetter et område som ligger utafor systemet som den hele tida kan trekke veksler på. Miljøkrisa er tegn på at disse vekslene er overtrukket.

20. Skal krisa kunne løses, må energibruken reduseres drastisk. Det kan ikke skapes en bærekraftig verden der alle mennesker i gjennomsnitt forbruker like mye energi som vi gjør. Brundtland-kommisjonens mål om at industrilanda skal halvere energibruken innen år 2020 er forsiktig, men det finnes intet industriland som tar det alvorlig, aller minst Norge. Vi er nå over midtveis fra kommisjonens rapport til 2020, og vi kan med sikkerhet slå fast at målet ikke vil bli nådd. Stoffsirkulasjonen i systemet må minimaliseres og baseres på at stoff som tas ut, for det meste også føres tilbake. Rensefilosofien har utspilt sin rolle. Dette kan ikke skje uten en global økonomisk og maktmessig omfordeling. Worldwatch, som sponses av Industrifondet, sier at 200 millioner jordløse bondefamilier må få jord, om ikke regnskogen skal forsvinne og ørkenene vokse. Det er det største bonderevolusjonære kravet som er stilt i menneskehetens historie.

21. En slik omlegging av verdensøkonomien betyr produksjon av varige produkter, gjenbruk og bruksverdiorientert produksjon. Jfr. Romaklubben som i 1972 kom til at dette var blant de ufravikelige krava til ei bærekraftig utvikling. Dette betyr ikke nødvendigvis stagnasjon og barkebrødtider. Jobber der folk bor, er økologisk bedre enn pendling, og billigere. Kollektive transportløsninger og redusert transportbehov i hverdagen er billigere og mer økologisk enn motorveiutbygging. Bosettingsmønstre som minimaliserer behovet for transport, er kvalitativt bedre enn bosettingsmønstre som maksimerer transportbehovet. Globaliseringa har i seg sjøl drevet fram den typen idioti der fisk sendes med fly fra Norge til Kina for å utnytte billig arbeidskraft til å behandle den der, og så sende fisken tilbake igjen med fly til markedet her. For markedsliberalismen er dette rasjonelt, for menneskeheten er det katastrofalt.

22. En økonomi som er bærekraftig i forhold til miljøet, er uforenlig med et økonomisk system basert på bytteverdi, og det kolliderer fundamentalt med forsøk på å motvirke profittratens fallende tendens.

23. Tesen om miljøprodukter og miljøteknologi som satsingsområde for å vitalisere kapitalismen og løse økokrisa, er bunnfalske. De forutsetter som alltid kjøpekraft for å kjøpe seg ut av krisa. De som trenger det mest, har minst av denne kjøpekrafta allerede nå. De kan ikke låne penger for å kjøpe denne teknologien, fordi de allerede er knust av gjeld. De kan ikke håpe på en rettferdigere fordeling av verdiene på verdensmarkedet så lenge det imperialistiske systemet og de multinasjonale selskapene rår grunnen.

24. Hvis hele verden hadde hatt et forbruk av energi og andre ressurser på Norges nivå, måtte vi ha hatt minst fire jordkloder til for å dekke behovene. Forestillingen om at land som Norge kan forsette sitt usolidariske uttak av naturresuser, bare vi betaler de fattige landa litt avlat i form av klimakvoter, er dypt umoralsk og forkastelig.

25. Kapitalismen kan løse deler av den forrige generasjonens økokriser. (Det går laks i Akerselva nå, sjøl om den neppe blir servert på Bagatelle.) Men kapitalismen produserer stadig raskere nye økokriser. Gjeldskrisa er allerede en kraftig økokrisemaskin. Når bioteknologien for alvor blir område for maksimal kapitalinnsats, vil det bli produsert økokriser som verden til nå ikke har turt å drømme om. (Virus uten noen form for motstandere på kloden, mikrober som spiser armeringsjern, superveps med mordinstinkt, og for ikke å snakke om den klimakrisa som vi bare så vidt har sett starten på.)

26. Hva slags forandringer må til? (Ei ufullstendig liste av minimumskrav.)

  • Profitten må oppheves som drivkraft i økonomien.
  • De multinasjonale selskapene og det imperialistiske varebyttet må knuses.
  • Det må skapes en ny type planøkonomi, som tar utgangspunkt i folks behov, som har innebygde økologiske rammer og som bygger på folks egen deltakelse i å skape sin tilværelse. Opprør mot byråkratiske, antiøkologiske planer.
  • Økonomien må legges om fra bytteverdiorientert produksjon til bruksverdiorientert produksjon.
  • Det må skapes en ny energibasis som erstatter de fossile brennstoffene. Vi trenger et samfunn som tar inn over seg at den raske tappinga av de fossile ressursene som har foregått de siste hundre åra, og som fortsatt pågår i et vanvittig tempo, er et lån tatt ut på framtida – uten sikkerhet.
  • Transportproblemene må løses på en radikalt ny måte.
  • Globale, regionale og nasjonale planer må til. Et bærekraftig framtidssamfunn overskrider nasjonalstaten. Vi snakker om en verdensrevolusjon. Avskaffe menneskers utbytting av mennesker, og dermed også oppheve menneskets fremmedgjøring fra produksjonen, naturen og seg sjøl. Først frigjorte mennesker kan for alvor ta ansvar for de økologiske konsekvensene av menneskelig virksomhet.
  • Oppheve rasistiske, sexistiske og sjåvinistiske undertrykkingssystemer. Den kolossale informasjonsbanken som inneholder kvinnenes, de nasjonale minoritetenes, de fattige millionmassenes økologiske kunnskaper, går tapt fordi de umyndiggjøres, knebles, tråkkes på. Uten disse kunnskapene har menneskeheten ingen muligheter til å lykkes.

27. Dette summerer seg opp til den største økonomiske og politiske omveltninga i menneskehetens historie. En kan kalle dette samfunnet hva man måtte ønske. Det er opplagt ikke kapitalistisk, men det er heller ikke sosialistisk, slik sosialismen til nå har vært praktisert og definert. Det har en del klare likhetstrekk med det Marx kalte kommunisme, men det inneholder også noe nytt: et økokommunistisk framtidssamfunn.

28. Dette målet er både utopisk og realistisk. Det er utopisk fordi framtida aldri vil se akkurat slik ut og fordi målet vil forandre seg på grunnlag av erfaringer. Det er realistisk fordi det samsvarer med de objektive interessene til flertallet av menneskeheten og det samsvarer med de store bevegelsene på grunnplanet over hele verden.

29. Et slikt samfunn er ikke noe som noe parti eller noen genial samfunnsreformator skaper om femti eller hundre eller tusen år. Kampen for det starter her og nå. Den må springe ut av folkenes egen kamp for å gjenvinne framtida. Modellene utprøves også nå. Det finnes kimer av økokommunisme i grasrotbevegelsene. De må utvikles gjennom kampen, bli kjent og danne forbilder for andre. Dersom disse eksperimentene er noe tess, i den betydning at de åpner for en grunnleggende mye bedre måte å forholde seg til naturen på, må de regne med å bli møtt med makt fra de som tjener så grovt på den nåværende ordninga.

Tjue år til med kapitalisme er en katastrofe – hundre år til er en umulighet.