Ødelegg det som ødelegger planeten!

Av Ståle Holgersen og Rikard Warlenius

Nr 3 2014

Artikkelen ser kort på utviklingen til den nåværende krisen, og diskuterer ødeleggelse og devaluering av kapital som sentralt for å «løse» økonomiske kriser. Så ser den på sammenhenger mellom den økologiske og økonomiske krisen, og hvorfor en grønn kapitalisme sannsynligvis er en umulighet. Til slutt fire forslag til reformer.

Ståle Holgersen har doktorgrad i sosialgeografi ved Universitetet i Lund. Har skrevet om byplanlegging, klasseanalyse og kriseteori.
Rikard Warlenius er miljøpolitisk talsperson for Vänsterpartiet i Stockholm og medlem av partiets økologisk-økonomiske programkomite. Var fra 2004 til 2009 redaktør av den syndikalistiske avisa Arbetaren.

Vi har ikke tall på hvor mange tekster i venstreradikale tidsskrift som har begynt med at «nå er situasjonen spesiell». Det er nok utallige, men vi skriver det likevel en gang til, for seriøst: nå er vi i en avgjørende situasjon. Seks år etter at den største økonomiske krisen siden mellomkrigstiden ble global, sliter fremdeles økonomer og politikere med å «løse den» og gjenskape økonomisk vekst. Samtidig blir det mer åpenbart for hver dag at vi også står ovenfor andre kriser direkte relatert til verdensøkonomiens vekst: primært en klimakrise forårsaket av vår bruk av fossile brensler.
To forskjellige strategier har vært forsøkt for å håndtere den økonomiske krisen: en keynesiansk inspirert ekspansiv kontrasyklisk politikk, og en innstrammingspolitikk. Fra venstresiden – fra et sted inni Arbeiderpartiet og helt ut til venstre, fra den rød-grønne regjeringen til Manifest – finner vi forsvar av den første strategien. Krisen ble tidlig ansett som the «Return of the Master» – og mesteren er John Maynard Keynes (bildet). Og med inspirasjon fra Keynes ble krisen forklart med dårlige politiske reguleringer og stagnerende lønninger, som igjen svekket etterspørselen i Vesten og dermed forårsaket en låneboble som siden sprakk og skapte krisen. Det klassiske keynesianske svaret ble at staten skulle «stimulere» økonomien gjennom å bruke penger.
Vi har tre innvendinger mot denne teorien. For det første var det ikke bare politiske reguleringer og svak etterspørsel som skapte krisen i 2008. For det andre viser historien at det slett ikke er sikkert at statlige stimuleringer løser krisen (i alle fall ikke når krisen er så massiv som denne gang), og for det tredje: Gitt at vi har feil, og at krisen skulle bli «løst» gjennom en statlig investeringspolitikk, så skulle 40 nye år med økonomisk vekst (til neste krise) mest sannsynlig være en økologisk katastrofe. Når dagens venstreside gjør seg til talspersoner for en klassisk keynesiansk krisepolitikk, innebærer det også en farlig lek med ilden. I denne teksten vil vi forsøke å formulere noen ideer til en krisepolitikk som ikke tar utgangspunkt i keynesianismen.
Teksten var opprinnelig skrevet i en svensk kontekst, men passer også – sannsynligvis enda bedre – i en norsk sammenheng. Argumentet om at den nåværende krisen er irrelevant for Norge (dvs. «løst»), vil vi avfeie med en gang. For det første er krisen av internasjonal karakter og er ikke løst noen sted i Vesten før en generell økonomisk vekst er etablert. Og både Europa og USA sliter fremdeles, seks år (sic!) etter at krisen ble internasjonal, med å en etablere «normal» økonomisk vekst på 3–4 prosent – og dette gjelder også Norge. Norge er på grunn av sin oljevirk-somhet unektelig i en spesiell situasjon, men i forhold til økonomiske kriser kan denne medaljen også ha en bakside. Da kriser blir «løst» gjennom ødeleggelse av eksisterende kapital og gjennom omvandling av strukturer og relasjoner, er Norge i en posisjon hvor en keynesiansk krisepolitikk heller kan utsette og forsterke problemer, enn å løse dem. I tillegg er det selvsagt imperativt at Norge endrer sin klimapolitikk om ikke Norge tenker fortsette å bidra til å ødelegge planeten fullstendig.

Krisens to (eller tre) faser
Selv om 2008-krisen ble utløst av en nord-amerikansk boligboble, viste deg snart at det var snakk om noe langt mer alvorlig enn bare en boligboble eller en finanskrise: dette var en krise i selve det kapitalistiske systemet. Krisen er ikke bare eksepsjonell på grunn av sin rekkevidde og sin dybde, men kanskje fremfor alt på grunn av hvor vanskelig det har vært for Vesten å komme ut av krisen. I følge Giancarlo Corsetti (2012) har debatten om krisepolitikken gått gjennom to eller tre faser. Den første fasen begynte så snart man oppdaget at krisen var langt mer enn en korrigering av boligprisene, og stater satset kraftig på redningspakker, keynesianske investeringsprogram og økonomiske reguleringer, samtidig som sentralbanker øste milliarder med dollar inn i de finansielle institusjonene. Det er liten tvil om at disse tiltakene avverget en fullstendig økonomisk kollaps, men de lyktes aldri å gjenskape stabil økonomisk vekst.
Denne første fasen har marxisten Alex Callinicos (2012:74) kalt «the Keynesian episode of 2008–9». Den keynesianske økonomen Paul Krugman (2008) erkjenner at stimuleringen ikke var tilstrekkelig for å gjenskape vekst, men hevder at krisen kan løses gjennom enda mer økonomisk stimuli. Ettersom dette er et hypotetisk argument, kan det ikke bevises eller motbevises, men det finns historiske eksempler som tyder på det motsatte. Og som vi skal se, så utgår ikke marxistisk økonomisk teori fra at statlige stimulanser, og dermed også en større statlig gjeldsbyrde, er en magisk løsning på økonomiske kriser. Det kan til og med fordype dem. Utviklingen i Norge var i generelle trekk ganske lik den internasjonale tendensen, med unntaket at en sosialdemokratisk regjering med abnorme pengereserver kunne gi enda større støtte til bankene og mer økonomisk stimuli.
Det Corsetti kaller krisens andre fase, var dog ikke like sterk i Norge som i mange andre land: Fra rundt 2010 var det internasjonalt en overgang til en innstrammingspolitikk som skulle få katastrofale konsekvenser for arbeiderklassen. Etter at statlige bailouts og redningsaksjoner under den «keynesianske episode» førte til gigantiske overføringer av gjeld fra private til statlige hender – som forhindret en fullstendig kollaps av det økonomiske systemet, men uten at det førte til økonomisk oppgang – dreide fokus til hvordan en skulle håndtere økt underskudd på budsjetter og statsgjelden. Den eneste veien ut, ifølge den hegemoniske fortellingen, var å minske underskuddet gjennom å skjære kraftig ned på offentlige utgifter og å innføre streng finansiell disiplin. Et beslektet argument for innstrammingspolitikken, fremført av for eksempel Carmen Reinhart og Kenneth Rogoff (2010) var at høy statsgjeld i seg selv bidro til stagnasjon og kriser. For å kutte ned gjelden krevdes derfor både nedskjæringer i offentlig sektor og nye privatiseringer.
I 2012 hevdet Corsetti at vi muligens var på vei mot en tredje fase hvor kritikken av innstrammingspolitikken eskalerer til et punkt hvor alternativer ville dukke opp. Og innstrammingspolitikken har blitt møtt med stadig sterkere kritikk. Kritikken har delvis vært akademisk – som når Reinhart og Rogoff ble kritisert for at deres empiriske bevis ble produsert gjennom «coding errors, selective exclusion of available data, and unconventional weighting of summary statistics» (Herndon, Ash & Pollin 2013:1). Kritikken har også vært politisk – som at landene med den hardeste innstramningen, som for eksempel Hellas, også har vært de landene det har gått dårligst for i Europa.
Og her står vi nå også, i 2014: Innstram-mingspolitikken fortsetter, sterkest i Sør-Europa men også i nord, den økonomiske veksten er svak og det økonomiske situasjonen er fremdeles ustabil. Og selv om kritikken mot innstrammingspolitikken er meget sterk, behøver vi fremdeles å artikulere krav som kan lede oss over til tredje fase. I denne situasjonen er det mange som vender seg til Keynes – vi håper å vise i det følgende at det er mer fruktbart å la seg inspirere av Marx og politisk økologi.

Kriser som (kreativ) ødeleggelse
Blant marxister finnes det forskjellige teorier som forklarer økonomiske kriser. I den nåværende krisen har det ifølge Bellofiore (2011) og Basu & Vasudevan (2013) utkrystallisert seg to dominerende posisjoner blant marxister: en som ser krisen som resultat av problemer knyttet til realisering av kapital og overproduksjon (dvs at den kapitalistiske produksjonen vokser seg større enn mulighetene til å realisere profitten) og en som fokuserer på Marx’ lov om profittkvotens fallende tendens (som ser en tendens i kapitalismen til at det blir en større andel maskiner og fast kapital i forhold til arbeid, og dermed synker profitten ettersom arbeid er den eneste kilden til produksjon av mer verdi under kapitalismen). Debatten om hvilken kriseteori som best forklarer den nåværende krisen, har gått hett for seg i mange marxistiske tidsskrifter siden 2008. Vi tror begge hovedteoriene er fruktbare innganger til å forstå dagens økonomiske situasjon, men vi skal ikke redegjøre for hele debatten her (se Holgersen 2013, i Rødt! 2/2013). Her vil vi istedet vektlegge to generelle implikasjoner fra marxistisk kriseteori vi anser som særdeles viktige i dagens situasjon.
For det første er kriser en stadig tilbakevendende del av kapitalismen. Krisen 2008 er ikke (bare) årsaket av høyrepolitikk og nyliberalisme. Selv om SV eller Rødt skulle ha rent flertall på Stortinget, ville vi fremdeles ha tilbakevendende økonomiske kriser (gitt at kapitalismen overlevde). Krisenes årsaker finnes i motsetninger innad i selve kapitalismen – så kan en eventuelt diskutere hvilke av de indre motsetningene som er av avgjørende betydning for hvilke prosesser. Og nesten like sikkert som at kriser kommer, er det at de også går over. I følge Marx er kriser «alltid bare forbigående og voldsomme løsninger avde eksisterende motsigelser.» (Marx 1973:227) Men selv om krisene «løses» gjennom nye bølger av kapitalakkumulasjon, elimineres ikke de underliggende motsetningene.
Og her kommer vi til den andre implikasjonen vi vil ta med oss: I følge marxistisk kriseteori «løses» kriser gjennom devaluering og ødelegging av kapital og verdi, og disse «løsningene» skjer alltid på noens bekostning. Den marxisten som kanskje best har beskrevet slike prosesser, er David Harvey, som med sitt begrep «romlig-temporære fixer» driver tesen at kapitalismen aldri løser sine iboende problemer, men bare flytter dem rundt – enten romslig, for eksempel gjennom å flytte produksjonen til land med lavere lønninger, eller temporært, at kapitalen i mangel på lønnsomme investeringer kaster seg inn i produksjon av noe som tar lengre tid men like fullt forventer å gi god avkastning, som produksjon av boliger, kontorer eller andre bygninger. Hovedpoenget er at kriser aldri virkelig løses innenfor kapitalismen, men bare flyttes rundt og fram (derav vår bruk av anførsels-tegn på «løsninger»), og i denne prosessen rives gamle strukturer opp og nye skapes (Harvey 1999, 2001). Mindre konjunktursvingninger og mindre kriser kan kanskje overkommes gjennom at staten skyter inn penger, men i større kriser kan slik politikk like gjerne forsterke problemene.
Kapital kan ødelegges på forskjellige måter. Pengenes verdi kan undergraves gjennom inflasjon eller destruert gjennom innstilte gjeldsbetalinger og avskrivninger av fordringer; varer kan måtte bli solgt til underpris, eller forbli usolgte og kastet; produksjonskapasitet kan stå ubenyttet, forlatt eller fysisk ødelagt; selskaper kan gå konkurs, og så videre. Gjennom å ødelegge kapital synker produksjonskostnadene, noe som igjen underletter for ny økonomisk vekst. Og når økonomien atter tar fart, inkluderes også nye innovasjoner i både teknologi og organisering – gjerne i (nye) selskaper og på nye steder.
Kapitalismens destruktive faser fører til store omkostninger for dem som gjennom-lever dem. Dette bør ikke komme som noen overraskelse for folk som er bekjente med kapitalismens natur: det er få som liker det – spesielt ikke vi sosialister – men sannheten er at kapitalismen løser sine kriser gjennom at folk mister jobb og hus og kanskje også meningen med livet. Det er fælt og avskyelig, men så er det også kapitalismen vi snakker om. Og mens vanlige folk (og enkelte kapitalister) lider, kommer (enkelte andre) kapitalister til å tjene stort: opportunistiske banker og andre store investorer som bruker krisen til fusjoner og oppkjøp; kapitalister som lykkes å slå mynt på lavere produksjonskostnader; entreprenører som gjennom flaks eller dyktighet satser på vinnende konsepter når markedet tar fart igjen. Hvilke romslig-temporære fixere som «løser» krisen, og hvilke av kapitalismens motsetninger som siden blir sentrale, kan bare historien vise, men det påvirkes også av hvordan devalueringen og ødeleggelsen gjennomføres.
Begge disse implikasjonene fra marxistisk kriseteori avviker fra en normal keynesianistisk forståelse. I følge de fleste keynesianere, som for eksempel Robert Skidelsky, er krisen et resultat av dårlige økonomisk-politiske valg, og årsaken finnes i «the wrong ideas of economics» (Skidelsky 2009:Xiv). Argumentet finner gjenklang i Keynes’ «famous last words» i The General Theory: «But, soon or late, it is ideas, not vested interests, which are dangerous for good or evil» (Keynes 1964:384). Alternativt ser mange keynesianere på «psykologiske effekter» for å forklare hvorfor folk har tatt så store lån i oppgangstider, som de siden sliter med å betjene i nedgangstider, og i tillegg mener keynesianere at økonomiske sykluser kan unnvikes og overvinnes gjennom «bedre» politisk-økonomiske reguleringer.
For keynesianske økonomer er den pågående innstrammingspolitikken bare «the wrong ideas», en irrasjonell ideologisk høyrerefleks, rene «galskapen» (Krugman 2012). For mange marxister er innstramninger derimot rasjonelle – om de vel og merke forstås fra kapitalens behov. Innstrammingspolitikken kan da betraktes som en egnet måte å gi regningen for krisen til arbeiderklassen gjennom devaluering av lønninger og pensjoner. Inspirert av Joseph Schumpeter sitt klassiske begrep skulle man neste kunne kalle det for kapitalens «kreative ødeleggelse». Sosialister må selvsagt arbeide for å lindre arbeidsløshetens og krisens effekter, men ingen kapitalistisk stat kan helt skåne arbeidsklassens fra byrdene ved kapitalistiske kriser. Spørsmålet blir hvordan, og i hvilken grad, man kan sende regningen for økonomiske kriser til andre samfunnsklasser, og hvilke former for kapital som kan ødelegges og devalueres.
Vi lever i en kritisk tid. Vi har en økonomisk krise som i størrelse bare kan sammenlignes med 1930-tallets store depresjoner – en krise som ble «løst» gjennom andre verdenskrig sine massive ødeleggelser av kapital. Men dagens krise sammenfaller også med en økologisk krise som umulig kan overses. Sammen danner de sammenfallende økonomiske og økologiske motsetningene hva økomarxisten John Bellamy Foster (2013) kaller en «epokegjørende» (epochal) krise som underminerer de materielle vilkårene for samfunnet i sin helhet. Og hva innebærer dette for de keynesiansk inspirerte løsningene som også er hegemoniske på store deler av venstresiden?

Kriseteorier og klimaet
Vi skal ikke her bruke mye plass på å vise alvorlighetsgraden til den pågående klimakrisen. Vi skal heller ikke gjøre saken mer komplisert gjennom å påpeke at også flere andre planetære grenser er overskredet, eller nære ved å bli det. Det skal være tilstrekkelig å konstatere det åpenbare: Om vi vil være noenlunde sikre på en framtid verdt navnet, må de globale utslippene av drivhusgasser så snart som mulig reduseres, og industrialiserte land som Norge må gå foran – av økonomiske, juridiske, politiske, praktiske og etiske årsaker. Det finnes ingen garantier for at en omstilling vil kunne stoppe den globale oppvarmingen, da den allerede er i god gang, men heller ingen gode grunner til at vi skal la være å forsøke. Klimakrisen må påvirke hvordan venstre-siden utformer sin økonomiske politikk, og også her er det viktig å se en keynesiansk mot en marxistisk forståelse av fenomenet.
Først må vi slå fast at fra et økologisk synspunkt er historiene til både keynesianismen og marxismen veldig belastede. Etterkrigstidens velferdskapitalisme, da Richard Nixon kunne si at «vi er alle keynesianere», bygde på eksternalisering av miljøbelastninger og utnytting av tredje verdens arbeidere og naturressurser. Den økonomiske veksten, som i seg forårsaker mange miljøproblem, var til og med høyere under kapitalismens keynesianske «gullalder» cirka 1950 til 1973, enn under den nyliberale epoken fra cirka 1980 til 2008. Den «marxistiske» planøkonomien i de realsosialistiske statene var om mulig enda mer økologisk ødeleggende.
Keynesianismen som idé gjorde et solid comeback i 2008, og dens nye popularitet hang sammen med et ønske om å igjen kunne regulere og styre kapitalismen. Viljen til å styre økonomien politisk lokker også forsvarere av «grønn keynesianisme». Allerede tidlig i krisen så blant andre New Economics Foundation og FNs miljøorgan UNEP muligheten til å kunne kombinere keynesianistisk krisepolitikk og klimaomstilling gjennom «green new deals»: her skulle statlige stimulanser, som i klassisk keynesianisme ofte investeres i veibygging og boliger, i stedet pløyes ned i fornybar energi, klimavennlig transport og energieffektiviseringer. Det ble presentert som en vinn–vinn situasjon hvor arbeidsledigheten skulle minske, den økonomiske veksten ta fart og velferden bevares – samtidig som klimaet ble reddet. Hvem kan vel motstå en slik vinn–vinn-situasjon? I land som Sør-Korea, Kina og USA ble det også gjennomført den hel del grønne satsninger i krisens keynesianske fase.
Selv om dette umiddelbart låter fornuftig for mange, finner vi ved nærmere øyesyn likevel dype motsigelser. Keynesianismen handler om å etablere samfunnsmessig produksjon og konsumpsjon på et likevektsnivå med full sysselsetting, det vil si nære kapasitetstaket (som også forklarer dens fantastiske evne til å skape økonomisk vekst i etterkrigstiden). Hvis klimaomstilling handler om å produsere mer og bygge nytt, kan dette være et nyttig redskap. Og vi ser ikke helt bort fra at keynesianske stimuleringer kan legge grunnen for en ny kapitalistisk utviklingsblokk som kombinerer informasjonsteknologi og fornybar energi, i det Jeremy Rifkin kaller «den tredje industrielle revolusjonen» (Rifkin 2011).
Men i lengden er det umulig å kombinere keynesianismens høye økonomiske vekst, massekonsumpsjon og masseproduksjon, med økologisk holdbarhet. Selv om stimuleringen rettes direkte mot «grønne sektorer» kommer den økonomiske veksten, gjennom de multiplikasjonseffektene som skapes, til å spre seg til de «grå» og «svarte» sektorene. Selv om energiproduksjonen og transportsystem suksessivt gjøres mer fornybare, kreves gigantiske mengder naturressurser for å opprettholde et økonomisk system som dør uten eksponentiell vekst. Borgerlige og keynesianske økonomer er alltid snare med å påpeke at økonomisk vekst ikke nødvendigvis må innebære økt energi- og ressursbruk, tvert imot, får vi ofte høre: en omlegging er bare mulig om noen tjener penger på den. Gjennom effektiviseringer, subsidieringer og dematerialisering (en trend bort fra produksjon av energi- og materialintensive varer og tjenester, over til mer miljøvennlige tjenester) er en «grønn» økonomisk vekst mulig.
Men vi har vanskelig med å se hvordan
klimaet kan reddes uten en absolutt minskning av økonomien. Denne posisjonen forbindes ofte med den voksende degrowth/ decroissance-skolen, men også marxister som John Bellamy Foster har bidratt med viktige analyser av hvordan kapitalismen ikke kan bli holdbar. Analysen til Foster (2000) går ut fra Marx sin interesse for sin europeiske samtids største økologiske problem: avrenning av jordas nærings-emner, som han analyserte som en direkte konsekvens av overgang til et kapitalistisk jordbruk. Mekaniseringer og produktivitets-økninger fristilte majoriteten av jordbruksarbeidere som ble tvunget til byene og industriarbeid. Ved at mennesker ble skilt fra jorda ble også jorda fratatt sine naturlige næringsmidler, samtidig som den menneskelige avføringen skapte miljøproblemer i byene. Denne forstyrrelsen kalles i Kapitalen volum tre, for en «uhelbredelig rift i det sosiale stoffskiftets samlede prosessoläklig reva [rift] i den sociala ämnesomsättningens ömsesidiga process» (Marx 1973:719). Riften kunne midlertidig overbygges ved at næringsemner ble tilført jorden gjennom frarøving av reserver av guano (fugleskitt) fra den peruanske stillehavskysten, og siden gjennom utvikling av kunstgjødsel av forskjellige slag. Men disse nye og midlertidige forskyvningene (shifts) skaper stadig nye rifter som krever nye forskyvninger og så videre. Og den grunnleggende motsetningen forblir uløst.
Foster utvider denne riften i den sosiale metabolismen til å beskrive kapitalismens generelle forhold til naturen; hvor den grunnleggende motsetningen er kapitalismens fokus på bytteverdi fremfor bruksverdi og kapitalismen har en manglende evne til å sette verdi naturen. Denne onde sirkelen kan bare bli avbrutt av en sosialisme, der «den samhälleliga människan, de förenade producenterna, rationellt reglerar denna sin ämnesomsättning med naturen, bringar den under sin gemensamma kontroll i stället för att behärskas av den som en blind makt» (Marx 1973:726).
For å forklare hvordan effektiviseringer under kapitalismen ikke fører til mindre miljøpåvirkning, viser Foster ofte til en annen klassisk politisk økonom. I The Coal Question noterte Stanley Jevons i 1865 at dampmaskinens økte effektivitet ikke førte til en lavere konsumpsjon av kull – heller tvert om. Forklaringen til dette Jevons paradoks er at effektiviseringer skaper større profitt til kapitalisten som dermed kjøper flere dampmaskiner, øker produksjonen og dermed også den absolutte kullkonsumpsjonen. Dette illustrerer også hvorfor det er vanskelig å forestille seg en dematerialisert og grønn kapitalisme; ønsket om en resurseffektiv produksjon, det vil si en relativ frikopling mellom økonomiens størrelse og miljø-påvirkningen, leder nemlig til volumøkning i absolutte mål og dermed til økt, ikke minsket miljøpåvirkning.
På tross av at Vesten har drevet miljø-politikk i 40–45 år, og på tross av all diskusjon om post-industrialisme og tjenestesam-funn, så fortsetter bare menneskenes miljø-påvirkning å øke. Vår post-industrialisme er avhengig av fysisk vareproduksjon andre steder. Kapitalismen er et system som krever økonomisk vekst, noe som alltid har vært basert på økt produksjon av fysiske varer og ting. Vi har vanskelig for å se hvordan kapitalismen på magisk vis skal gjøre seg av denne iboende tendensen.
Selv om en keynesianistisk «green new deal» kan bli et politisk kraftfullt verktøy i nær framtid, vil den etter alt å dømme primært bidra til en forskyvning som gir opphav til nye rifter i den sosiale metabolismen. Men den vil ikke løse de underliggende motsetningene som har skapt den økologiske krisen i utgangspunktet. En grønn keynesianisme, om vi skal være pragmatiske, kan i beste fall mobiliseres i en omstillingsprosess, men kommer ikke til å oppheve behovet for å konfrontere selve kapitalismen.

En vei av reformer
Begge forfatterne av denne teksten er medlemmer av det svenske Vänsterpartiet, og i en svensk versjon av teksten viser vi hvordan keynesiansk tenkning rundt den økonomiske krisen også gjennomsyrer mye av vårt partis politiske og teoretiske arbeid. Men det er ikke vanskelig å finne lignende eksempler fra Norge. For SV sin del kan vi vise til hvordan regjeringen faktisk håndterte og diskuterte krisen fra 2008, mens dagens tilnærming, lik den i mange land, handler mye om en beundring av Tomas Piketty.
Bør sosialistiske partier i det hele tatt gå til valg på å løse kapitalistiske kriser? Hva om man vinner valg med løfter om å «investere seg ut» av krisen, for siden bare å forsterke problemene? Eller som vi nevnte i introduksjonen, gitt at vi har feil og strategien skulle fungere meget bra; hvordan takler jordkloden en ny 40 års syklus med god økonomisk vekst? Her må sosialister ha to tanker i hodet samtidig. Vi må erkjenne at kapitalismen alltid kommer til å produsere kriser som uansett får konsekvenser for arbeidere og fattige, men også innse at kriser og dens konsekvenser til en viss grad kan styres og lindres.
Den enkle svaret er alltid å rope etter «revolusjon» eller «sosialisme». Og absolutt, skal vi gjøre oss av med de stadig tilbakevendende økonomiske krisene og riften i den sosiale metabolismen finnes det trolig ingen alternativ. Men analyserer vi hvordan mennesker relaterer seg til hverandre og hvordan politisk endring normalt skjer, hjelper det neppe å stille seg på et gatehjørne og rope på revolusjonen. Ikke minst med hensyn til den akutte økologiske situasjonen blir en kategorisk avvisning av reformer en luksusposisjon vi ikke kan unne oss. Vi er i en historisk periode hvor vi behøver forslag på reformer som kan møte både de økonomiske og økologiske krisene. Og ikke minst bør vi etterstrebe reformer som endrer maktbalansen mellom arbeid og kapital, og fører oss nærmere et sosialistisk samfunn, ikke ulikt hva Andre Gorz (1968) kalte ikke-reformistiske reformer. Radhika Desai (2010) mener at reformer kan være av reformistisk eller revolusjonær art: om de bare bidrar til en løsning på et problem innenfor systemet (reformisme) eller bidrar til å velte det bestående og bli revolusjonære. Det er derimot vanskelig å si på forhånd hvilken reform som er av hvilken art, da det også bestemmes av den bredere politiske situasjonen og styrkeforhold.
Vi skal ikke her lansere noen fullstendig handlingsprogram for krisehåndtering. Vi skal likevel forsøke oss, med en viss ydmykhet, å diskutere med hvilke reformer vi best kan møte utfordringene, og samtidig ta oss bortom reformismen. Det sier seg selv, at hva som nå kommer, vil behøve mer samtale, diskusjon og aksjon som også må inkludere både feministisk og annen teori. Likevel vil vi foreslå fire reformer som vi tror kan være vitale og konstruktive, og som vi tror kan tjene som eksempler på ikke-reformistiske reformer. De tre første reformene skal være velkjente for folk med fartstid på venstresiden, men vil kanskje framstå i nytt lys etter analysen over. Det fjerde forslaget er mer innovativt, og blir derfor det vi legger mest vekt på her. Forslagene, om de skulle bli gjennomført, vil også kunne lede til nye problemer og skape nye motsetninger; som for eksempel at mindre konsumpsjon skulle føre til ytterligere problemer med å realisere kapitalen. Ingen av de fire reformene skulle i seg selv lede oss forbi kapitalismen, men alle vil kunne føre oss til nye plasser hvor vi må kjempe nye kamper. Men slik blir det, når man tar på alvor reformers natur.

1. Lønnstak
Det er i dag mange som ikke behøver å tenke pris før de kjøper en flyreise til Kina eller en ny bil. Dette er for det første urettferdig med tanke på hvor mange det er som sliter med økonomien – også i Norge, men ikke minst globalt – men det er også en katastrofe for planeten. Venstresiden må erkjenne at det ikke bare er fattigdom som er et problem, det er overdrevet personlig rikdom også.
Da mennesker i en svensk undersøkelse ble spurt om hvor store de trodde de økonomiske forskjellene var, så undervurderte folket forskjellene grovt. Og da de ble spurt om hvor store de mente de økonomiske forskjeller burde være, ville de ha mindre forskjeller enn hva de trodde forskjellene var – og dermed langt, langt mindre enn hva forskjellene faktisk var. Svenskene ville at den rikeste femtedelen skulle eie 25 prosent av all rikdom, men i virkeligheten eide de 87 prosent (se Aftonbladet 2013).
Dette er selvsagt ikke bare et svensk fenomen, ettersom gapet har økt enormt i hele den vestlige verden de siste tiårene. Og dette er åpenbart en tendens uten demokratisk legitimitet. Norge har til en viss grad vært unntaket i dette selskapet, men med ny regjering – som ikke minst har latt seg inspirere av Sverige – kommer denne trenden til å penetrere også det norske samfunnet. Internasjonalt har debatten om økonomiske forskjeller tatt fart med hypen av Thomas Piketty, og hans insistering på skattlegging av finans, eiendom og arv er absolutt noe sosialister må ta med seg. Men i motsetning til oss vil Piketty primært ha skattlegginger for å redde kapitalismen.
Det bør innføres et lønnstak, det vil i praksis si en marginalskatt på 100 prosent på inntekter over en viss grense. Dette skulle (i tillegg til åpenbare innvirkninger på kjønnsmaktsordningen) justere forskjellene slik at de bedre matcher folkeviljen, men fra for eksempel Wilkinson og Pickett (2011) vi vet også at økonomisk likhet skaper bedre samfunn på veldig mange forskjellige måter. Vi registrerer at Rødt argumenterer for makslønn på 1,5 millioner, noe som kan være et fornuftig tak. I Sverige ville en grense på 1 million bare omfatte en prosent av befolkningen. En lønnstak skulle selvsagt ikke være en vanntett reform, da pengestrømmer også skulle finne nye hull – som også må tettes.
Det meste tyder på at økende ulikhet i rikdom også er en viktig årsak til både økonomisk ustabilitet og økologisk utnytting. Økonomisk, ettersom en høy andel privat kapital fører til en jakt etter avkastninger som lett skifter fokus fra langsiktige innvesteringer til spekulasjon, river opp statlige reguleringer, skaper finansiell usikkerhet, bidrar ikke til den offentlige sektoren i forhold til krisehåndtering etc. Økologisk, ettersom det betyr økt uholdbar konsumpsjon. Den enorme, iøynefallende konsumpsjonen som inntektsforskjellene muliggjør, drypper også nedover hvor samtlige klasser anstrenger seg for å beholde sine plasser i et konsump-sjonsbestemt statushierarki. Denne økologisk ødeleggende statusjakten drives ovenfra, men pågår i alle sjikt – om så med lånte penger.

2. Arbeidstidsforkortning
Også arbeidstidsforkorting er et populært krav, og forskning viser at det skulle sannsynligvis skapt både flere arbeidsplasser gjennom arbeidsdeling, og mindre miljø-påvirkning om tilbudet av arbeidskraft minsker samtidig som en potensiell lønnsøkning helt eller delvis tas ut i form av arbeidstidsforkortning. Altså mer fritid og avtagende konsumpsjon7.
Det finnes en tendens i kapitalismen til at stadig nye tekniske utviklinger fører til effektiviseringer, som igjen fører til at færre mennesker trengs for å gjøre de samme oppgavene. Selv om denne tendensen i høy grad er drevet av en voksende energitilførsel som ikke er mulig etter en overgang til fornybare energikilder, er det allerede åpenbart at det blir stadig vanskeligere å opprettholde en høy sysselsettingsgrad gjennom produktivt arbeid. I den vestlige verden har de fleste land gått inn i faser med permanent høy arbeidsløshet. Det økonomiske systemet trenger oss ikke lengre, i alle fall ikke alle. Men økonomien skal være til for oss – ikke motsatt – derfor må vi dele på jobben.
Lav arbeidsløshet er også en nøkkel til å endre styrkeforholdet mellom arbeid og kapital, noe som kan legge grunn for en høyere lønnsandel og generelt mer progressive politikk. Kravet om arbeidstidforkorting har normalt hatt særlig støtte hos kvinner, og vil ventelig ha positive effekter på likestillingen, mest konkret ved at det blir enklere for deltidsansatte å få heltidslønn. En arbeidstidsforkortning er ikke revolusjonært i seg, men peker unektelig framover – i motsatt retning av maksimal konsumpsjon og vekst. (For en mer utførlig beskrivelse av arbeidstidsforkortningens miljøpåvirkninger enn hva vi presenterer her, se Warlenius 2013.)

3. En ny grønn giv
De verste miljøeffektene av en keynesiansk inspirert investeringspolitikk kan unngås gjennom at de rettes mot «grønne sektorer». Vårt forslag er derfor en «new deal» som utelukkende innebærer satsinger på saker som kan erstatte fossile strukturer (fornybar energi, energieffektiviseringer av eksisterende og nye bygninger, satsing på jernbane og annen kollektivtrafikk) samt virksomheter med veldig lav miljøpåvirkning (som for eksempel helse, skole, omsorg, samt mange former for kultur og fritidsaktiviteter).
Selv om vi er tvilsomme til i hvilken grad store statlige investeringspakker kan permanent lede oss ut av krisen, kan det ha positive (i det minste kortsiktig) påvirkning på jobbskaping. Og uansett er offentlige innvesteringer nødvendige for å kick-starte de store satsningene på fornybar energi som vil kreves.
Men store investeringer er ikke tilstrekkelig. Om ikke andre typer av tiltak implementeres parallelt, kommer de – via multiplikasjonseffekter – å spre seg til «grå» eller «svarte» deler av økonomien. Den fornybare energien kommer, alt annet likt, neppe til å erstatte fossilbasert energi, bare komplementere den, og dermed minsker heller ikke utslippene. Dette undersøkes i en banebrytende studie av Rickard York (2012), som viser at satsninger på fornybar energi snarere blir en komplettering til allerede eksisterende kapasitet. Fortrengningseffekten er så liten som en tiendel: hver ny megawatt elektrisitet fra vind erstatter ikke 1, men bare 0,1, megawatt fossil. York sin konklusjon er at «direct supression of fossil fuel use» (York 2012) trengs for å minske utslippene.
Hvilket fører oss over til vårt siste forslag.

4. Ødelegg det som ødelegger planeten
I tråd med marxistisk kriseteori, argumenterte vi tidlig i denne teksten, for at det ikke er tilstrekkelig med investeringer og økt stimulering av etterspørselen for at kapitalismen skal komme seg ut av store økonomiske krise: Det kreves også destruksjon og devaluering av kapital for å senke kostnader, konkurrere ut gammel kapital og gi plass for ny. Deretter diskuterte vi den økologiske krisen, som er så akutt at vi ikke har tid til gradvise utfasinger av fossilsamfunnet – det kreves abrupte brudd om vi skal ha en rimelig sjanse til å klare klimamålene. Med andre ord rekker det ikke å sette opp vindkraftverk og lage el-biler. Vi må aktivt sørge for at kullkraft, oljeplattformer og bensinbiler tas ut av produksjon.
Spørsmålet blir da: Om den beste måten å komme seg ut av en krise er å destruere og devaluere kapital, og massive mengder kapital må destrueres på grunn av miljøet, kan vi da finne rom for progressive, ikke-reformistiske reformer? Kan vi politisk bestemme hvilken kapital som skal destrueres, hvilke selskaper som skal gå konkurs, og hvem som skal betale – og samtidig ta oss ut av krisen (i det minste midlertidig)?
En del tyder på at det finns et visst politisk spillerom her. Et nærliggende eksempel er de stadige strukturforandringene som kjennetegnet den «svenske modellen». Her skapte den solidariske lønnspolitikken – lik lønn for likt arbeid uansett selskapets betalingsevne – et trykk på forandringer som førte til destruering av en viss type kapital: nemlig de selskaper og bransjer som savnet evnen til å betale høye lønninger. Selskaper gikk konkurs og folk mistet arbeid og ofte tvunget til å flytte, men smerten ble lindret av høy arbeidsledighetstrygd, muligheter til omskolering og ikke minst nye jobber med høye lønninger.
Med dagens krisepolitikk ser det annerledes ut. I stedet for at selskaper med lav produktivitet går konkurs, innebærer innstrammingspolitikken at det primært er arbeidernes velferd, lønninger og pensjoner som destrueres. Poenget her er ikke å beklage den svenske modellens fall, men heller å illustrere at kapitalismens behov av å destruere kapital synes å kunne styres politisk. I det minste til en viss grad. Dette er en viktig konklusjon.
Klimanytten av en grønn investeringspolitikk vil kunne øke betydelig om den ble kombinert med et program for destruering av den infrastrukturen som holdes oppe av fossilt brensel. Dette vil også kunne lede til større økonomisk vekst og lønnsomhet i de grønne sektorene, enn hva som skulle vært tilfelle om de svarte sektorene ble opprettholdt. Har vi rett, bør Europas venstreside møte the Epochal Crisis med å endre retningen på kapitaldestruksjon: fra statlige nedskjæringer i det offentlige trygghetssystemet til en umiddelbar og endelig destruksjon av den fossile sektoren og infrastrukturen.
Hvordan kan en slik omlegging av kapitaldestruksjonen komme i stand? I spørsmål om policy og strategi forholder vi oss åpne, og innser at det behøves mye mer tenking og diskusjon, men noen tentative tanker kan vi formulere. For det første må vi slutte å subsidiere miljøødeleggelse og vende forskning bort fra hvordan vi ytterligere skal ødelegge planeten. I de fleste land i verden gis statlig støtte til investeringer i olje, kull og gass – og bensinpriser, infrastruktur til flyplasser og veier subsidieres. For det andre må vi vende strømmen. Feed-in-tariffer for fornybar energi kan bidra til å gjøre langsiktige investeringer mer lønnsomme. Hva om det norske oljefondet (som det ikke heter, men som det er) hadde dratt seg ut – ironisk nok – av enhver investering i fossilt kapital og investerte i grønn omstilling hjemme samt betalte av sin klimaskyld til Sør? Ekstremt høye karbonavgifter og et kraftig senket internasjonalt utslippstak er andre strategier som også har sine for- og bakdeler. I siste instans må vi selvsagt være beredt på å regulere bort de verste klimasyndebukkene, som norsk olje- og kullproduksjon. Det må helt enkelt forbys.
Dette vil selvsagt ha påvirkning på livet til folk som arbeider i den fossile sektoren, og fra et venstresynspunkt er det essensielt at omstillingen skjer på måter som minimerer de negative effektene for arbeiderne. Byrden kan dog lettes gjennom at nye jobber er skapt gjennom arbeidstidsforkortning og gjennom en ny grønn giv – som argumentert for over.

Ødeleggelse som kreativ prosess
Hvilke sosiale relasjoner som blir hegemoniske etter den nåværende krisen, er i stor grad avhengig av maktforholdene mellom klasser. Vi mener venstresiden må møte krisen på en mer offensive og kreative måte enn hva man hittil har gjort, hvor økte lønninger, regulering av finanssektoren og å stoppe privatiseringer er de stadige svarene på kapitalismens problem.
Når kapitalismen gjennom kriser og omveltninger ødelegger og destruerer det eksisterende, skapes også nye strukturer og relasjoner. Ødeleggelse er den andre siden av det skapende (noe allerede Bakunin visste), og den kreative ødeleggelsen av fossil kapital kan være begynnelsen til noe nytt. En destruksjon av fossil kapital er en lang prosess, som overgår de tre andre reformforslagene i sin radikalitet – ironisk nok er det likevel den eneste reformen som før eller senere vil måtte skje.
Overgangen til et virkelig økologisk holdbart samfunn blir dramatisk, men i den solidariske varianten av en slik prosess er det essensielt at alle bidrar: Derfor kan arbeidstidsforkortning og lønnstak også bli nøkkelreformer. Om reformene vi har foreslått skulle bli iverksatte, ville det skape ny dynamikk i kapitalismen – forhåpentligvis på måter som tjener andre grupper enn de som har tjent mest de siste tiårene. Men det vil lenge være uklart om slike reformer blir reformistiske eller revolusjonære; om de blir kortsiktige framganger i en lang kamp, eller viktige steg i en rask overgang til en samfunn bygd på et rettferdig fordeling av makt og penger, og en bærekraftig uttak av ressurser. Et samfunn bortenfor økonomiske kriser og økologiske katastrofer. Vi kaller det økososialisme.

Referanser:
– Aftonbladet (2013): «Vi vill ha det mer rättvist. Inkomstklyftorna betydligt större än vad svenskarna tror.» Internet: http://www.aftonbladet.se/nyheter/article16903360.ab (publisert 05.06.2013).
– Basu, Deepankar & Ramaa Vasudevan (2013): «Technology, distribution and the rate of profit in the US economy: understanding the current crisis». Cambridge Journal of Economics, 37: 57–89.
– Bellofiore, Riccardo (2011): «Crisis theory and the Great Recession: a personal journey, from Marx to Minsky». Research in Political Economy, 27: 81–120.
– Callinicos, Alex (2012): «Contradictions of austerity». Cambridge Journal of Economics 36(1): 65–77.
– Corsetti, Giancarlo (2012): «Has austerity gone too far?» Internet: http:// www.voxeu.org/article/has-austerity-gone-too-far-new-vox-debate. Publisert 04.02.2012.
– Desai, Radhika (2010): «Consumption demand in Marx and in the current crisis». Research in Political Economy, (26): 101–143.
– Foster, John Bellamy (2000): Marx’ Ecology: Materialism and Nature. New York: Monthly Review Press.
– Foster, John Bellamy (2013): «The Epochal Crisis». Monthly Review, 65:05.
– Gorz, André (1968): Strategy for Labor. A Radical Proposal. Boston: Beacon press.
– Harvey, David (1999): The Limits to Capital. Verso, London.
– Harvey, David (2001): «Globalization and the «Spatial Fix». Geographische Revue 2: 23-30.
– Herndon, Tomas, Michael Ash & Robert Pollin (2013): «Does High Public Debt Consistently Stifle Economic Growth? A Critique of Reinhart and Rogoff». Political Economy Research Institute, University of Massachusetts Amherst. Working paper Series, number 322. April 15, 2013.
– Holgersen, Ståle (2013) Hundre år med marxistisk kriseteori. Tidsskriftet Rødt! Nr2/2013. Pp. 16-29. http://marxisme.no/index.php/2013/nr-2-2013/977-hundre-ar-med-marxistisk-kriseteori.
– Keynes, John Maynard (1964): General theory of employment, interest and money. London: First Harvest.
– Krugman, Paul (2008): The Return of Depression Economics – and the crisis of 2008. London: Penguin Books.
– Krugman Paul (2012): «Europe’s Austerity Madness». New York Times, 2012-09-27. Internet: http://www.nytimes.com/2012/09/28/opinion/krugman-europes-austerity- madness.html?_r=0
– Marx, Karl (1973): Kapitalet. Kritik av den politiska ekonomin, Tredje boken. Lund: Arkiv förlag.
– Reinhart, Carmen & Kenneth Rogoff (2010): «Growth in a Time of Debt». American Economic Review, 100(2): 573–578.
– Rifkin, Jeremy (2011): The Third Industrial Revolution. How Lateral Power is Transforming Energy, the Economy, and the World. New York: Palgrave Macmillan.
– Skidelsky, Robert (2009): Keynes: The Return of a Master. New York: Public Affairs.
– Warlenius, Rikard (2013): «En grön arbetstidsförkortning? Om samband mellan arbetstid, tillväxt och miljöpåverkan». Socialistisk Debatt, nr 204-206 (2013).
– Wilkinson, Richard G. & Pickett, Kate (2011): Ulikhetens pris. Hvorfor likere fordeling er bedre for alle. Oslo: Res Publica