Nyliberal innstramming som klasseprosjekt
Av Mathias Bismo
Against austerity.
How we can fix the crisis they made
London: Pluto Press, 2014, 197 s.
Den britiske marxisten Richard Seymour ga tidligere i år ut boka Against austerity som både er en analyse av det som i den engelskspråklige litteraturen omtales som austerity, og et bidrag til kampen for å slå dette tilbake. Boka er, naturlig nok, først og fremst skrevet for et engelskspråklig publikum, noe som blant annet preger de konkrete eksemplene han benytter seg av. Likevel er boka også relevant i en norsk kontekst – austerity er, tross alt, en politikk som er på frammarsj over det meste av verden.
På norsk oversettes gjerne austerity med nøysomhet, nøkternhet eller innstramminger. Problemet med slike oversettelser er at de i all hovedsak er økonomiske begreper. For Richard Seymour, derimot, er det viktig å understreke at austerity først og fremst er en politisk strategi, og at det derfor også må møtes som det. Mens strategien på overflaten fremstår som et grep for å få statsfinansene tilbake i balanse, er det i virkeligheten en del av det han omtaler en nyliberal omforming av kapitalismens byggverk.
Seymour oppsummerer dette i seks punkter:
- Profitt som vokser på bekostning av lønn.
- Svekket sikkerhet og forutsigbarhet.
- Økt ulikhet og lagdeling.
- Tettere sammenveving mellom stat og selskaper.
- Skifte fra velferd til straff.
- En kultur som fremmer hierarki, konkurranse og forakt for svakhet.
Samtidig, påpeker han, det er ikke krisa som er årsaken til denne utviklingen, den har snarere fungert som en katalysator for å iverksette denne politikken der den fortsatt ikke har trengt igjennom.
Et klasseprosjekt
Som politisk strategi må austerity fremfor alt forstås i en klassekontekst, der klasseherredømmet formidles gjennom hegemoni, slik blant andre Antonio Gramsci og Nicos Poulantzas har beskrevet det. Når det lille kapitalistiske borgerskapet klarer å dominere arbeiderklassen, har det å gjøre med at de klarer å få oppslutning om at deres interesser er samfunnets fellesinteresse. Seymours avviser at krisa er en ren finanskrise, men han er også uenig med dem som mener den utelukkende har å gjøre med at profittraten har falt. I stedet fokuserer han på kapitalismens indre dynamikk. I kapitalismens gullalder, i perioden 1945–73, var produktivitetsveksten så høy at det var mulig å sikre arbeiderklassen lønnsvekst, og dermed økt kjøpekraft, uten at det truet profitten. Etter hvert som produktivitetsveksten avtok, ble dette imidlertid et stadig større problem, noe som åpnet opp for andre krefter enn dem som hadde vært hegemoniske i denne perioden, ikke minst finanskapitalen.
Den reduserte produktivitetsveksten førte til et økt press på lønningene for å holde profitten oppe. I flere land, ikke minst i USA, betydde dette at reallønnen falt i store deler av arbeiderklassen. Dermed måtte kjøpekraften opprettholdes på andre måter, først og fremst gjennom lån, da gjerne med sikkerhet i bolig. Dette ble muliggjort gjennom en liberalisering av finanssektoren. Liberaliseringen bidro også til å åpne opp for nye finansprodukter, på den ene siden derivater, obligasjoner og andre spekulasjonsobjekter, på den andre siden kjøp og salg av gjeldsforpliktelser. Småsparere ble oppfordret ikke bare til å investere sine egne penger, men også til å ta opp lån for å investere mer.
Kapitalismen hadde i sin gullalder vært holdt oppe av et klassekompromiss, der masseprodusenter og betydelige deler av arbeiderklassen hadde etablert et hegemoni. Dette var holdt oppe av produktivitetsveksten og en fordeling av denne der arbeiderklassen fikk en betydelig «del av kaka». Etter hvert som produktivitetsveksten falt til et nivå der dette ikke lenger var mulig, falt også det materielle grunnlaget for dette hegemoniet bort. I stedet var det særlig finanskapitalen og de fremvoksende transnasjonale selskapene som skulle klare å etablere hegemoni, og et av de viktigste redskapene for dette var omfattende angrep på fagbevegelsen, både direkte og indirekte, noe som også ble godt hjulpet av økende arbeidsløshet og påfølgende usikkerhet og midlertidighet i arbeidslivet.
Staten er av stor betydning for å forstå dette. Seymour kritiserer den banal-leninistiske forståelsen av staten som ikke annet enn én klasses redskap til å undertrykke en annen. Han er for så vidt ikke uenig i at den er det som sådan, men han understreker samtidig at den formes gjennom en kamp mellom ulike krefter og ulike klasser. Det er derfor også relevant å se den nyliberale staten i motsetning til en mer velferdsorientert stat i et klassekampperspektiv. Det er ikke, understreker han, slik at austerity handler om å redusere statens omfang, det handler snarere om å endre statens innretning, hvordan den fungerer som stat.
Nyliberalt hegemoni
Et sentralt argument for austerity er at staten gjennomlever en fiskal krise, det vil si at den bruker mer penger enn den får inn. Problemet er at en stat vanskelig kan gå gjennom en økonomisk krise uten at utgiftene vokser, enten det er for å subsidiere arbeidsløse eller for å subsidiere bedrifter og banker som ellers ville gått under. Den fiskale krisa handler dermed mer om hvordan pengene skal benyttes enn noe annet, og er dermed knyttet til en annen krise, nemlig en styringskrise, eller mer presist en autoritetskrise. Siden demokratiet i sitt vesen i betydelig grad er kollektivistisk, har svaret på denne krisa vært å innsnevre hva som faller inn under demokratiet og hva som ikke gjør det, dog uten å innskrenke de demokratiske institusjonene.
Dette er en prosess som også er ideologisk, ikke i den forstand at det finnes en objektivt sett bedre måte å løse krisa på, men i den forstand at det er en løsning som er basert på en bestemt måte å forstå virkeligheten på. Et fungerende hegemoni er avhengig av det Gramsci kalte organisk intellektuelle, det vil si miljøer som er i stand til å formidle et inntrykk av at hegemonens interesser er universelle. Dette er ikke det samme som manipulasjon, det handler snarere om at noen er i stand til å formidle et visst perspektiv på den virkeligheten folk opplever, å konstruere en sammenheng mellom individer og et fellesskap og oppnå konsensus om at det er det eneste, eller i hvert fall det beste, alternativet. Når den arbeidsløse aksepterer at det er hans eller hennes egen feil, at han eller hun ikke står opp om morgenen, deltar på diverse tiltak og søker nok jobber, da viser det hvordan den nyliberale ideologien har vunnet hegemoni.
Siste del av boka er viet til tanker om og perspektiver på hvordan nyliberalismen kan møtes. Her befinner Seymour seg i et slags spenningsfelt mellom reformisme og et revolusjonært perspektiv. Han vier for eksempel stor plass til kampen om staten, men han understreker også at det må skje i et samspill med fagbevegelsen og med sosiale bevegelser. Samtidig advarer han venstresida på den ene sida mot å trekke frem kapitalismens gullalder som et alternativ for framtida, og på den andre sida mot å tro at det er mulig å få gjennomslag for noe annet enn austerity under et nyliberalt regime. Venstresida må heller, mener han, forsøke å forene dagskampene med maksimumsprogrammet og stille offensive krav.
Mellom reform og revolusjon
Som nevnt, befinner Seymour seg på mange måter i et spenningsfelt mellom reform og revolusjon. Det kan derfor til tider være vanskelig å se om målet er å velte kapitalismen eller om det bare er å skape en bedre, post-nyliberal kapitalisme. Dette kan være et problem, i hvert fall dersom man er ute etter en oppskrift eller et politisk program. Men det er, trass i undertittelen How We Can Fix the Crisis They Made, heller ikke det som virker å være hensikten med boka. Det boka gir, er redskaper til å forstå hvorfor den nyliberale politikken har fått det hegemoniet den har fått, og hvordan venstresida kan bruke liknende midler, selvsagt med alle mulige forbehold, til å reise kampen for et alternativ.
Selv om det i Norge, med vår oljeøkonomi, er vanskelig å få oppslutning for austerity slik vi ser det i det meste av den vestlige verden, er det heller ikke vanskelig å se hvordan den nyliberale ideologien legger premissene for den politiske debatten. Siv Jensen satte for eksempel ned en kommisjon som skulle se på hvordan produktivitetsveksten i Norge kunne øke, noe som i seg selv illustrerer flere aspekter. For det første var hun bekymret over at reallønnsveksten var høyere enn produktivitetsveksten. Som flere har påpekt, har dette å gjøre med bytteforholdet med utlandet, og særlig oljeprisen, men at den eneste måten å tette dette på, er å øke profittens andel på bekostning av lønna, var ikke en bekymring for henne. For det andre er kommisjonen inspirert av tilsvarende kommisjon i Danmark. Konklusjonen her var, kort fortalt, mer marked, mer privatisering og flere offentlige oppgaver vekk fra demokratisk kontroll. Dette er heller ikke å undres over, selve problemstillingen oppmuntrer til en slik løsning. Da må man også våge å angripe problemstillingen.
Et annet eksempel er diskusjonen om sykelønn og uføretrygd. Igjen er det den nyliberale ideologien som har fått dominere debatten, hvordan man skal forhindre at den enkelte blir en offentlig utgift. At arbeidsmarkedet har utviklet seg på måter som gjør det vanskeligere for enkelte grupper å delta og tanken om at det offentlige har et ansvar, er det imidlertid få som vektlegger. Ja, hvor internalisert den nyliberale ideologien har blitt, ser vi i forbindelse med forhandlingene om frihandelsavtalen TISA. Denne ble kjent da Wikileaks i sommer avslørte at det foregår hemmelige forhandlinger om en avtale som blant annet legger opp til at beslutninger om å privatisere offentlige tjenester ikke kan reverseres privatiseres. Klassekampen kunne i tilknytning til dette også avsløre at det foregår jevnlige møter mellom regjeringen og NHO der blant annet dette er tema. Under et annet ideologisk regime ville denne typen samrøre mellom stat og kapital antakelig avfødt store protester, men under et regime der konkurransekraften og næringslivets interesser er samfunnets samlede interesser, er det akseptert.
Against Austerity viser hva den nyliberale politiske strategien er, hvordan den har oppstått og hvorfor den ikke møter større protester. Dette er bokas styrke. Når forfatteren kommer til hva som er veien ut av dette, blir han imidlertid litt mer diffus. Dette kan selvsagt kritiseres, men på den annen side sier det kanskje noe om hvor sterkt det nyliberale hegemoniet er. Når det ikke bare er slik at venstresida må minnes på å være offensiv, men når det endatil er vanskelig for en person som Richard Seymour å være mer konkret enn dette, viser det at vi har en betydelig oppgave foran oss.