Motstrøms historie?

Av Jørn Magdahl

Bokomtaler Nr 1 2015

Espen Søbye, Harald Berntsen, Kjartan Fløgstad og Jon Langdal:
Dovre faller, Norge 1814–2014
Oslo: Gyldendal, 368 s.

Interessant norgeshistorie

Kvartetten Søbye, Berntsen, Fløgstad og Langdal har skrevet ei norgeshistorie, som jeg i sum synes er god. I baksideteksten til forlaget heter det at «Dette er historia om Norge dei siste 200 åra slik ho aldri har blitt fortald før», men til tross for en del genuint originale synspunkter, er det mye av fortellingen og mange av tolkningene, som er gjenkjennelige fra andre framstillinger. Det spesielle er at de fire til tross for at de har særegne fortellerstemmer, og til dels rir noen personlige kjepphester, har valgt å presentere alt som et kollektivt produkt. Stort sett synes jeg de ulike perspektivene deres utfyller hverandre, men det kunne være interessant å vite mer konkret hvordan de har kommet fram til den felles teksten. Alle fire kan umulig være enige om alt her.

1800-tallet: En tradisjonell grunnfortelling

Boka er lansert som «motstrøms», men forfatternes framstilling av den norske 1800-tallshistoria er i innhold mest en variant av den tradisjonelle fortellingen. Dvs. en tolkning ut i fra et nasjonalt og demokratisk perspektiv, som preger mye av historieskrivninga om perioden. De er eksplisitte i tilslutningen til prinsippet om nasjonenes sjølråderett. Målsaken var et godt eksempel på at den nasjonale og demokratiske kampen var to sider av det samme. Bøndene har stort sett fått sin velfortjente plass i fortellingen. Diskrimineringen av de etniske minoritetene også.

Det som er noe skuffende, er at forfatterne ikke tilfører noe nye nytt når det gjelder framveksten av kapitalistiske produksjonsforhold, og dannelsen av de nye klassene i denne perioden. Her har forfatterne nøyd seg med en liten porsjon relativt tradisjonell industrihistorie.

Klassekamp og klassestat

I framstillinga av 1900-tallshistoria legger forfatterne stor vekt på klassekampen. Det er i seg sjøl langt fra originalt, men jeg liker godt betoningen av at borgerskapet har kunnet støtte seg på statsmakta, og har kunnet vende voldsapparatet mot folket, når dette har vært «nødvendig».1 I dag er ikke denne erkjennelsen en gang felleseie for delegatene på et Rødt-landsmøte.

Ett eller to klassekompromiss?

Etter hvert er det blitt ganske utbredt å forstå det store vendepunktet i norsk historie på midten av 30-tallet, som et klassekompromiss. Men Berntsen opererer også med et tidligere klassekompromiss da partene i arbeidslivet begynte å inngå landsomfattende tariffavtaler fra 1907. Dette kan det være gode grunner til, men det dreier seg ikke her om to «likeverdige» kompromiss. De første tariffavtalene var tidsbegrensa uttrykk for styrkeforholdet mellom fagbevegelse og arbeidsgivere. At arbeidsgiverne ville inngå tariffavtaler, var i seg sjøl en anerkjennelse av fagbevegelsen som motpart, men om innholdet i avtalene vil det alltid komme nye kamper. Når Arbeiderpartiet i 1935 bestemte seg for å styre et kapitalistisk samfunn – samtidig som den første hovedavtalen tok sikte på å sikre stor grad av arbeidsfred, så skulle det vise seg å være et vendepunkt av en mye mer fundamental art. Det var et kompromiss som ga mer velferd til arbeidsfolk, men sosialismen var i realiteten avlyst.2

Én verdenskrig?

Hovedkapitlet som omhandler perioden 1914–1945, er organisert under overskriften «Éin krig i det 20. hundreåret». Begrunnelsen for dette synes svak, og det ser heller ikke ut som denne begrepsbruken får særlige følger for den øvrige analysen. Et argument for fortsatt å operere med både 1. og 2. verdenskrig, er at den første dreide seg om imperialistisk omfordeling, mens det i den andre også var en nødvendig anti-fascistisk krig. Dette tror jeg også at forfatterne vil være enige i.

Merkelig påstand om mislykka tysk angrep

Den kanskje mest tvilsomme påstanden i hele boka er at «Det tyske åtaket på Norge 9. april 1940 var mislukka.» Begrunnelsen er at Nygaardsvold-regjeringa kom seg unna, og at den norske motstanden holdt stand lenger enn i noe annet land som blei overfalt av Tyskland i 1938, 1939 og 1940. Sjøl om det sikkert har vært en del av overdreven etterpåklokskap om aprildagene 1940, kan det ikke være tvil om at både den militære og den politiske ledelsen sviktet på en rekke punkter. En rekke advarsler om at det tyske angrepet var på vei, blei oversett i dagene før 9. april, tyskerne greide skammelig lett å seile inn de trange norsker fjordene (passere den naturlig norske «vollgrava»), og regjeringa gikk til «stille mobilisering» når fienden sto i landet. Mye militærmateriell var fortsatt ubrukelig som en følge av måten det var lagret på, for at det ikke skulle kunne tas over av opprørske arbeidere på 1920-tallet. I de okkuperte delene av landet kunne Administrasjonsrådet spille en på en utbredt oppfatning om at det var viktig å holde produksjonen oppe, selv om det var til fordel for Tyskland. Samtidig er det selvfølgelig riktig å understreke at det blei tatt modige valg om å ikke overgi seg, og svært viktige beslutninger – som å overføre den norske handelsflåten til Nortraship – og i alliert tjeneste. Det er fint at Harald Berntsen har gjort mye for å vise de positive sidene ved Nygaardsvold-regjeringa, og den kupparta behandlinga statsministeren blei utsatt for av Gerhardsen og co. i 1945. Men det går virkelig over stokk og stein, når dette felttoget for Nygaardsvolds minne altså ender ut i påstanden om at det tyske felttoget var mislykka. En annen sak er at selve okkupasjonen nok var et tysk feilsteg – i det den var et uttrykk for at det tyske naziregimet tapte på å spre kreftene.

Norsk folkefrontregjering?

Etter den ødeleggende sosialfascismeperioden (1928–35) skiftet som kjent Komintern til en folkefrontstrategi, der kommunistene søkte breie allianser for å demme opp for ytterligere seire for fascismen. Det er dette vi vanligvis legger i folkefrontfrontbegrepet, men i Dovre faller blir dette begrepet også brukt om den sosialdemokratiske Nygaardsvold-regjeringa. Forfatterne Langdal og Berntsen gjorde dette til et viktig poeng i et lanseringsintervju i Klassekampen. Er dette begrepsbruk som gir mening? Jeg er usikker. Arbeiderpartiet ville ikke ha oppnådd regjeringsmakt uten å vinne over nye store velgergrupper – ikke minst bønder og fiskere, og heller ikke uten kriseforliket med Bondepartiet. Men Arbeiderpartiet forlot aldri holdningen om at enhet skulle skje på partiets grunn – noe som bl.a. hadde ført Bygdefolkets Krisehjelp over i armene på NS. Jeg vet heller ikke hvor framtredende det anti-fascistiske perspektivet var hos denne regjeringa. De ulike høyreradikale og fascistiske strømningene var aktive, men allerede nokså isolerte. At denne regjeringsdannelsen var med på å begrense grunnlaget for at ytre høyre kunne styrke seg, finner jeg likevel hevet over tvil. Norges kommunistiske Parti (NKP), som var svært svakt i siste del av 30-åra, støttet dannelsen av Nygaardsvold-regjeringa.

Mange kvaliteter

En tydelig kvalitet ved boka er beleggende, illustrerende og pedagogisk bruk av historisk statistikk. Espen Søbye skal sikkert ha æren for dette.3 En annen kvalitet er at det allmenne utviklingsforløpet hele tida underbygges med fortellinger om historiske personer og steder. Noen vil kanskje synes at dette har ført til vel mange digresjoner, men jeg likte det altså godt. Tyngden i den realhistoriske framstillingen ligger nok særlig i ekstrakten av Harald Berntsens omfattende historiske forfatterskap med vekt på arbeiderhistorie, særlig fagbevegelsens rolle, og en del originale slutninger han har trukket gjennom dette forfatterskapet. Samtidig vil altså «faste» lesere kjenne til disse fra før.

En annen styrke ved boka er at Nordkalottens historie er viet god plass. Kjartan Fløgstad har som kjent arbeidet mye med denne i forbindelse med de siste romanprosjektene sine. I disse tider er det også godt at de fire fører et prinsipielt forsvar for fagbevegelsens kamp mot sosial dumping, der den til tross for svært sterke motkrefter ikke har falt for fristelsen til nasjonalsjåvinisme:

Vi er ikke en fagforening for norske arbeidere – men for arbeidere i Norge.

De har også klar brodd mot den utbredte islamofobien – noe som ikke gjelder alle tidligere meningsfeller.

I Ibsens skygge?

Kultur- og idrettshistorie er viet betydelig plass, også det er en styrke ved boka. Jeg er imidlertid kritisk til vurderingene i kapitlet «Ibsens skugge». Der er Ibsen og Kielland blitt hegemoniske uttrykk for «sjølforståinga til den norske overklassa rundt hundreårsskiftet». At de avslører hykleri og indre motsetninger i det samme borgerskapet må tydeligvis ta mye av skylda for at de arbeidende klassene har fått en beskjeden plass i kulturen også seinere. Det er sikkert mye å kritisere den såkalte Ibsen-resepsjonen for, men å hevde at «den konstituerer borgerskapet som universell overklasse», og at «Ibsen-industrien er en svært viktig og sårbar del av det ideologiske produksjonsapparatet til det norske borgerskapet», må være mer enn en mild overdrivelse.

For pessimistisk?

Jeg leser bokas framstilling av historia etter den andre verdenskrigen som strategisk pessimistisk. Selvfølgelig er det nødvendig å vektlegge trekk som har svekket arbeiderklassens posisjon i Norge (klassesamarbeid, utflagging av industri, kontraktørvirksomhet osv.), og her er dokumentasjonen god. Men til tross for oppfordringen om å knytte nevene er det som om tilbakegangen for industriarbeidet i vår del av tar motet fra forfatterne. En må spørre om det ikke er noe som gir grunnlag for en viss optimisme? Boka beskriver kvinnenes innmarsj på arbeidsmarkedet, men jeg tror de undervurderer at dette kan styrke arbeiderklassen strategisk. De synes også å ha et ensidig negativt syn på de såkalte «mellomlagas» rolle i klassekampen. Ikke minst innholdet i lærerstreiken, som blei drevet fram nedenfra, tyder på at store grupper langt på vei har felles interesser med arbeiderklassen. De påpeker sjøl at den internasjonale industriarbeiderklassen i dag er dobbelt så stor som da tallet på industriarbeidere var på topp i Norge (i 1971). Også her må det vil ligge noen strategiske implikasjoner?

Overser norsk imperialisme og krigspolitikk

Det viktigste utviklingstrekket i Norge på 2000-tallet, er at landets imperialistiske karakter er blitt så mye mer åpenbar. En ser dette i oljesektoren, i forvaltninga av «pensjonsfondet», i bistandspolitikken, og i den store rød-grønne «suksessen» med rekordøkning i våpeneksporten. Framfor alt viser det seg i deltakelsen i alle krigene «out of area», som er blitt kronet med utnevnelsen av Stoltenberg som generalsekretær i NATO. Jeg vet ikke hvorfor dette er oversett i ei motstrømsbok, som ellers omhandler nyere norsk historie i så stor bredde.

Skiter i eget reir?

Et kapittel i boka heter «Ekte seipanettar». Her øser mellomlagsforfatterne ut forakt for intellektuelt og kulturelt jåleri hos 68erne som var raddiser da de studerte, men som … Det er ikke det at beskrivelsen er fullstendig grunnløs, og uten humoristisk brodd, men som «sannheten» om rolla til store sosiale sjikt (og om SVs gamle grunnplan som de henviser til) holder jo ikke dette mål.

Tre av de fire var m-l-ere på 70-tallet (og den siste vel sympatisør– ikke i AKP(m-l), men i det stalinistiske Kommunistiske Arbeiderforbund (KA) og dets universitetslag KUL). Dette har sikkert gitt erfaringer som kunne ha dannet grunnlag for historisk refleksjon4, i stedet får vi den obligatoriske «takk for sist» til AKP-bevegelsen. Her er det selvfølgelig ikke vanskelig å komme med mye høyst berettiget kritikk5, men de fire synes de må ta ekstra hardt i. F.eks. skriver de at Stalin for AKP «ikkje berre (var) den viktigaste, men i grunn den einaste sosialistiske klassikaren». Påstanden om at mange tidligere medlemmer av m-l-bevegelsen i dag er i intensiv kamp mot sosialismen, er også feil. De kunne med større rette spørre seg sjøl hvor mange fra deres egen krets som i dag er organisert på sosialistisk eller kommunistisk grunnlag.

«Politisk ukorrekt» om helsevesenet

Boka har et kapittel om helsevesenet med et innhold som skiller seg klart fra det som ellers er gjengs i debatten, og særlig på venstresida. Forfatterne mener at sektoren er preget av alle partiers overbudspolitikk og av enorm ressursbruk. Mye av drivkrafta bak kampen for lokale helsetilbud er ønsket om å opprettholde skatteinntektene til verts- og nabokommunene, hevder de. Noe av dette skyter over mål. At det blir brukt mye penger på omsorg og helse er vel ikke annet enn et kjennetegn ved velferdsstaten. Norge bruker dessuten ikke spesielt mye, og det er felter hvor det opplagt burde ha vært brukt mer. Men det er opplagt riktig at stadig mer avansert teknologi, kombinert med noen sterke holdninger i tida til «liv og død», også presser fram overdreven ressursbruk på områder som ikke burde ha vært prioritert. Som forfatterne sier, fører dette til reelle og fiktive problemer i det offentlige helsevesenet – og til forsterka krav om private tilbud.

Til tross for alle motforestillinger i denne anmeldelsen: Boka anbefales!

Jørn Magdahl

Noter

  1. Her står kvartetten særlig i gjeld til historikerne Lars Borgersrud og Nils Ivar Agøy. Det kommer for så vidt greit fram, men Mona Ringvej påviser i anmeldelsen sin i Klassekampen 23.08.14, at det ikke er alt i denne boka som er godt nok belagt med kildehenvisninger.
  2. Jeg hadde en liknende kommentar som i dette avsnittet, da jeg anmeldte Harald Berntsens pamflett Tilbake til start i Rødt! 1/2008.
  3. Han har arbeidet mye med historisk statistikk i yrkessammenheng, og etter at Dovre faller kom ut, har han også kommet ut med Folkemengdens bevegelse 1735-2014; en tabellstudie.
  4. Et implisitt eksempel på at de må ha reflektert over sine egne tidligere posisjoner viser i denne boka i framstillingen av Stalins rolle. I 1980 blei KA og KUL splittet nettopp på spørsmålet om Stalin, og Berntsen endte på en side og Søbye og Langdal på den andre. I Dovre faller kombinerer de på en utmerket måte besk stalinismekritikk med en anerkjennelse av den avgjørende rolla Sovjet spilte under den 2. verdenskrig. Synet på den nasjonale sjølråderetten, der KUL var nærmest antinasjonalt, er et annet eksempel.
  5. De henviser til direktivet om å registrere NKPere pga. den angivelige faren for sovjetisk invasjon. I ettertid er det svært pinlig å tenke på denne registreringsvirksomheten.