Minnebok om Forsøksgym
Av Erik Ness
May-Irene Aasen
Da tenåringene tok makta,Trettisju års opprør i fristaten Forsøksgym
Manifest, Oslo, 2018
Da jeg så at det skulle komme ei bok om Forsøksgym i Oslo (FGO), tenkte jeg at det var på tide, og at det ville være en anledning til å debattere skole og samfunn. Det har boka også blitt.
Erik Ness er redaksjonsmedlem i Rødt, tidligere styremedlem i Norsk Summerhill og studentrådsleder på Sagene Lærerskole.
Cecilie Winger har skrevet en hovedtekst som går gjennom hele boka. Underveis er det 46 korte innlegg fra lærere og elever, av og til intervjuer, med mange bilder fra den aktuelle fra den tida han/hun gikk på skolen. Ofte anekdoter, de fleste entusiastiske. Grafisk skiller teksten fra disse seg ut ved at de blir presentert med en bokstavtype som likner datidas skrivemaskiner. Sammen med et uttall klipp og bilder blir dette et slags scrapbook med en gjennomgående historie. Denne metoden kler ideen om FGO, slik at dette ikke er boka om FGO, men mange innslag og synspunkter. Det styrker troverdigheten og som debattbok at også kritiske stemmer slipper til.
Dette er boka for dem – eller til –som gikk på skolen i løpet av de trettisju åra FGO eksisterte. Den forteller om en spesiell skole, men også om en spesiell skolepolitisk tid, en pedagogisk brytningstid på alle nivåene i utdanninga. Jeg nevner: barneskolen, framhaldsskolen/realskolen, gymnaset/videregående og universitet/lærerskole. Puggeskolen og den autoritære skolen sto for fall, og FGO var den mest antiautoritære varianten.
Forsøksgym (FGO) ble oppretta i 1967 på initiativ fra tre skoleungdommer. «Gym» i Forsøksgym er en forkortelse for gymnasiet, ikke gymnastikk ,og var det vi i dag kaller en videregående skole.
Skolen fikk etter hvert en avlegger i Bærum, som ble kortvarig, mens skolen i Oslo ble flyttet rundt hele sju ganger.
Barneskolen hadde omfattende revidering av planene sine, med statlig vedtatte normalplaner og den antiautoritære Mønsterplanen fra 1974. Allerede året før FGO starta, ble Sagene Lærerskole oppretta i 1966, med gruppeeksamen, bare noen få skriftlige eksamener og med et betydelig innslag av studentinnflytelse. Det var et eget statlig råd for eksperimentering i gymnasene, Forsøksrådet. Norsk Summerhill, fri barneoppdragelse på folkeskolenivå, prøvde for eksempel å opprette en egen privatskole på Frysja i Oslo.
Debatten om demokrati preget også de vanlige skolene, uten at det fikk det organisatoriske uttrykket som på FGO. Titlene på noen av debattbøkene på sekstitallet illustrerer temperaturen: Arild Haalands Gymnaset under hammeren, Mosse Jørgensens Kunsten å leve med en tenåring i huset, Edvard Hambros Er gymansiaster mennesker? De ble lest av oss som var tenåringer, også av foreldrene våre, uavhengig av ståsted i den skolepolitiske debatten.
Tida var moden for Forsøksgym, og det var Arbeiderpartiet i Oslo bystyre med skoleradikaleren Helge Sivertsen og Reiulf Steen som støttespillere. Tillatelsen kom 14. juli 1967: «Skolen fikk imidlertid ikke eksamensrett, så elevene måtte gå opp som privatister i alle fag. Dessuten ble skolens frihet begrenset: Forsøksvirksomheten skulle bare gjelde skoledemokrati, ikke pensum og fag.» Mosse Jørgensen skriver i Arbeiderbladet 25. april 1969: «På Forsøksgym er vi overbevist om at et skoledemokrati ikke kan bli virkelighet uten at det er innarbeidet i undervisningsformene. Eller med andre ord: Demokrati er en helhet.» Men FGO ble altså vingeklippet fra starten.
På de andre skolene holdt det med skriftlig eksamen i hovedfagene og noen få muntlige. Camilla Stoltenberg skriver: «Det var en skole som stilte ekstremt store krav til selvdisiplin.» Et forslag fra Mosse Jørgensen, skolens første rektor, kalt skoleleder, om å registrere oppmøte til timene ble nedstemt av allmøtet. «Vi fikk ansvar for eget liv, og ikke minst egen læring, i disse mest sårbare årene,» skriver Winger i forordet. De flinkeste nistuderte de første ukene og et par til før eksamen. Så brukte de resten av året som «et sted å være» (et begrep den gang for ungdomsklubber) og dyrke spesialinteresser og skolens tilbud med valgfag. Tom Rewlow skriver at det «var nesten som en folkehøyskoleopplevelse».
Mosse Jørgensen skriver: «Ved siden av vanlige elever har den betydd en fluktvei, et pustehull for to typer elever. På den ene siden de som er plaget av kjedsomhet fordi de har behov for større selvstendighet og et raskere tempo enn det de finner i den vanlige skolen, på den andre siden de som av forskjellige årsaker har vanskeligheter med å tilpasse seg det tradisjonelle systemet.» Mosse – alle var på fornavn med lærerne, uhørt i resten av skoleverket – var skoleleder i to år og sluttet tidlig. Om årsaken til at Mosse slutta, står det i boka: «Det er ingen tvil om at en viktig grunn til at Mosse Jørgensen sluttet var skuffelse over enkelte av elevene som startet på skolen den første høsten, elever som var mer interessert i hasjrøyking enn alternativ pedagogikk.»
Det er særlig ett rykte skolen skulle ha vært foruten: at noen voksne lærere hadde sex med tenåringene de underviste. Boka bekrefter disse ryktene. Camilla Stoltenberg sier: «Men mye av det som skjedde på disse festene , mye av det som var livet på skolen, ville jo ført til at den ble stengt på dagen i dag. At lærerne hadde kjærlighetsforhold til elevene, og alle visste det, tror jeg. Det var ikke noen hemmelighet.» Winger skriver: «I alt for mange tilfeller utviklet vennskap mellom elever og lærere seg i en retning som ville vært uhørt og oppsigelsesgrunn i dag.» Psykolog og en gang elev ved FGO, Karl Eldar Evang, skriver om hvordan «ryktene» ble møtt: «Med taushet. Dette er en side av FGO som er problematisk, som det ikke er noe romantisk eller over.»
Makta på FGO var allmøtet der elever, lærere, vaktmester og andre ansatte stort sett hadde ukentlige møter. En stemme er en stemme, og allmøtet valgte skoleleder(e), bestemte timeplaner, valgfag, om røyking og hasj var tillatt eller ikke, men også massevis av småting som hvor askebegrene skulle plasseres. Det var en dristig variant i skoleNorge. Men allmøtet fikk altså ikke lov av departementet å bestemme det faglige innholdet.
Da tenåringene tok makta gir forfatterne mye plass til hvordan demokratiet fungerte i praksis på skolen. Var det virkelig elevene som bestemte på allmøtene, selv om de stemte? Camilla Stoltenberg sier: «Men det som var fint, var å få opplæring i å mestre at det var såpass kaotisk. Og noen ganger når alle disse stemmene som var så forskjellige, kom til orde og prøvde å trekke én konklusjon, var det vellykket. Hvis jeg skulle prøve å formulere det tydeligere, så har jeg ikke blitt ikke veldig glad i allmøte som øverste styrende organ for noen organisasjon.» Men allmøtet hegnet alltid om retten til å bestemme mest mulig.
Allmøtene greide i mange år å organisere rekrutteringskampanjer på de vanlige skolene for å få nye elever. De hadde til og med et valgfag et år som var å organisere forsvar av skolen. Det var nemlig en evig kamp mot nedleggingsspøkelset.
Det sier kanskje noe om skolens elever og lærere at Gateavisa med fri hasj, reportasjer om husokkupasjoner og økologisk jordbruk var mer populær enn marxist-leninistenes Klassekampen, hevdes det. Selv om begge avisene støttet okkupasjonen av Hammersborg skole, som FGO ble kastet ut av, og begge avisene forsvarte skolens rett til eksistens.
Winger skriver om lærerne: «Forsøksgym tiltrakk seg opprørske elever, men også opprørske lærere. En gjennomgang av kollegiet gjennom årenes løp, etterlater ingen tvil om at svært mange av lærerne var meget dyktige, entusiastiske og inspirerende.»
Jeg skulle gjerne hatt Herman Ruge som mattelærer, entusiastisk og opptatt av data. Jim Brown omtales av flere som den læreren de har lært mest av. Han underviste i engelskspråklig litteratur i 23 år, og krevd full konsentrasjon og oppmerksomhet.
Peter Normann Waage skriver om lærerne at de i likhet med elevene ville ha mistrivdes i den vanlige skolen og «fikk utfolde seg som oss elever». Han skriver: «Vi hadde en fantastisk biologilærer som het Øystein Emanuelsen. Han fikk for eksempel en idé om at han bare skulle leve av det som var i nærheten. Så han gikk og gresset på trærne, spiste løv.»
Var det lurt å starte FGO hvis strategien var å forandre den offentlige skolen? Hvis målet var en mer demokratisk skole over alt? For de fleste radikale elever og lærere var det viktig å være i den vanlige skolen og ta debattene og konfrontasjonene der. Mange så på FGO som hippieskolen, en øy. Sjøl om de støtta retten til at FGO skulle leve videre.
Da tenåringene tok makta behandler så vidt dette temaet, og bokas elever og lærere svarer naturlig nok ja på spørsmålet. Men boka slipper blant annet til lærer Berit Bogstad, sterke tilhenger av Forsøksgyms ide, i et intervju: «For Holtet Gymnas, forklarte Berit, var Forsøksgym en katastrofe. Og ikke bare for Holtet. Forsøksgym førte til en «brain drain» ved de øvrige gymnasene som på sin side ble mer ensrettede.» Og Winger legger til: «Hun har et poeng.»
FGO var tross alt en liten skole, så «brain drain» av lærere kan ikke ha vært enormt, men i Oslo kan det ha vært merkbart som Bogstad skriver. Når det gjaldt elevene, sleit skolen etter hvert med å få elever og hadde hele tida egne kampanjer for å rekruttere på de andre skolene.
Det er vanskelig å vurdere effekten av FGO på den offentlige skolen. Men bare det at FGO eksisterte, holdt liv i debatten om demokrati og hadde sånn sett en viss smitteeffekt. Men mest av alt tror jeg skolen var til for dem som gikk der.
Boka drøfter ikke det prinsipielle forholdet mellom skole og samfunn, hvilken rolle skolen spiller for det samfunnet vi har. Det er utafor bokas intensjon. Som en utenforstående debattant, men som har fulgt skolen ganske tett fra starten, mener jeg en slik analyse er viktig i vurderinga av all pedagogikk. Fordi skolen ikke fungerer i et vakuum. Den debatten ble også ført i datida, særlig på 70-tallet. Det er litt rart at Edvard Befring ikke nevnes, som må ha vært en del at referansene til lærerne på FGO. Han var blant annet tilhenger av aksjonspedagogikk, en praktisk og samfunnsorientert måte å undervise på. Av andre pedagoger var kanskje Stieg Mehlin-Olsen fra Universitetet i Bergen den meste radikale.
Min mening er at skolepolitikk i virkeligheten dreier seg om hva slags institusjoner samfunnet putter de unge inn i for å disiplinere og gjøre dem til nyttige borgere i dette samfunnet. Grovt sett er den norske skolen kapitalistenes skole, med hovedoppgave å skaffe dem nyttig arbeidskraft å bli rike på. De som har et sosialistisk samfunn med en sosialistisk produksjonsmåte som mål, vil per definisjon stange hodet i veggen. Det er et dilemma for sosialister som vil ha et annet samfunn og der pedagogikken skal spille en rolle for å berike samfunnet/menneskene, ikke profitt.
Det betyr ikke at maktas skole ikke er nyttig for elevene av alle samfunnsklasser. Man må jo ha mat i munnen for å overleve, de fleste blir arbeidere, og kunnskap er nødvendig for både å fungere i og forandre samfunnet.
Da tenåringene tok makta er en flott, velskrevet og redigert bok til dem som gikk der og litt for dem som deltok i debatten da. At boka ikke bare er et forsvarskrift og lar motforestillinger slippe til, styrker den som et bidrag i debatten om framtidas skoler.