Dynastiet, kjolevalg og FrP-koden (bokomtale)
Av Mimir Kristjansson
Det har ikke manglet på oppmerksomhet rundt Eli Hagens selvbiografi, Gift med Carl: Elskerinne, sekretær og hustru, som kom ut i høsten som gikk. Boken som har toppet de fleste bestselgerlister, har da også svært mye godt for seg, og plassen i rampelyset er således fullt fortjent.
Eli Hagen: Gift med Carl: Elskerinne, sekretær og hustru
Giga Forlag 2006, 361 sider
Det er det særlig to grunner til. For det første fordi det er den første politiske selvbiografien som ikke legger fingrene i mellom når det gjelder negative personkarakteristikker av andre kjente norske politikere. I tur og orden får Kjell Magne Bondevik (bare ute etter å mele sin egen kake), Erna Solberg (en ufiks grå mus) og Kåre Willoch (arrogant og overlegen) sine pass påskrevet. Der andre politiske pensjonister ser ut til å ha inngått en slags pakt om å legge personlige feider bak seg med hensyn til sine politiske kollegers historiske omdømme, letter Eli Hagen på sløret og lar lite stå usagt. At Eli ikke prøver å glatte over at ikke alle mennesker i det politiske Norge har like god personkjemi, gir boken en annen troverdighet enn mange andre politiske biografier, ettersom det ikke skal så mye til for å skjønne at det må være noen i det politiske miljøet rundt Stortinget som ikke er like gode venner som andre.
Det andre som gjør Eli Hagens bok vel verdt lesingen, er den relativt store biten av FrP-koden hun gir oss. Eli lever som mange andre FrPere tilsynelatende i et univers der FrP og hennes Carl (som vel er den eneste personen i boka som aldri får det minste fnugg av kritikk) er utsatt for en konspirasjon fra norske medier generelt og det hun kaller ARK spesielt (Arbeiderpartiets Rikskringkastning) i særdeleshet. Til og med VG, som vitterlig har stått støtt på partiets side i alle fall de siste årene, får sitt pass påskrevet som en representant for Norges kobbel av bedrevitende SV-journalister. Kort sagt ser Eli Hagen på seg selv og mannen som brave korsfarere i kampen for å verne om mannen i gata. Ikke så mye på grunn av partiets politikk (for det er lite politisk argumentasjon i boken), men på grunn av dets rolle som slaktoffer for alle landets intellektuelle og politiske miljø. Denne arrogansen som hun og mannen har møtt hos både journalister og alle andre politiske aktører gjennom snart 25 år, har gitt bondejenta Eli og sukkerimportøren Carl en fast og sterk tro på at de som er utsatt for så mange angrep fra eliten, visselig må være småfolkets forsvarer. Og dermed leverer også Eli utfordringen til oss som ønsker å bli kvitt partiet for godt. Kan ikke venstresiden tøyle sin arroganse og overfor partiet (enten det handler om velgernes intelligens, partiets manglende standhaftighet eller respekt for politiske prosesser), blir vi nødt til å slite med et 20 %-FrP i mer enn bare et par år framover.
Utenom disse to momentene er boken bare et slags Dynastiet-skildring av Fremskrittspartiets historie der intriger, personkjemi og følelser får forrang foran politiske vurderinger. Eli skriver i og for seg dårlig, og for oss som ikke er interessert i den slags er bokens mange beretninger om kjolevalg og Carl I. Hagens manglende evner til å kle seg riktig, relativt kjedelige. Men du skal heller ikke lete så lenge mellom "godbitene", enten det handler om Eli Hagens manglende evne til å forstå sammenhengen mellom skattepenger og statsbudsjettet (Hun mener tydeligvis at partiets stortingsgruppe ikke bruker skattebetalernes penger, men penger fra statsbudsjettet. Hvor de er tryllet fram fra, kommer ikke fram) eller hennes fantastisk usmakelige skildring av valgseiren i innvandringsvalget i 1995, der hun beskriver et innvandrermord på selve valgdagen i Oslo som "endelig litt ekstrahjelp". Slike anekdoter som gir oss innblikk i hvordan FrPere faktisk tenker, og det store behovet vår bevegelse har for å forstå partiet som har lykkes i å etablere seg som Norges nye arbeiderparti, gjør Eli Hagens selvbiografi vel verdt lesningen. Om man er i stand til å holde ut gjennom de endeløse kjolebeskrivelsene og personlige føleriene, naturligvis.