Innledning

Av Michael A. Lebowitz

Nr 2 2007

Kapitalismens natur kommer til overflaten i en krise, bemerket Marx en gang. Da blir det mulig å se noe som har vært skjult – at hele systemet dreier seg om profitt og ikke om menneskelige behov. Likevel ser vi hver dag hva kapitalismen produserer. Det utilslørte reklamesløseriet, ødeleggelsen av planeten, sultende barn side om side med obskøne lønninger til profesjonelle idrettsfolk, despotiske arbeidsplasser og behandling av menneskelige vesener som om de var søppel, at det samtidig finnes ubrukte ressurser, arbeidsløse mennesker og folk med udekte behov – dette er ikke ulykkestilfeller i kapitalismens verden. Det kan ikke være annerledes, kommenterte Marx, der hvor arbeiderne eksisterer for at kapitalen skal vokse – i motsetning til den «omvendte situasjonen», der resultatene av det samfunnsmessige arbeidet er til for «å tilfredsstille arbeiderens eget behov for utvikling.»

I det tjuende århundret oppsto et alternativ til kapitalismen. Det innebar andre produksjonsforhold – samfunnet ble ikke drevet av profittmotivet. Det var heller ikke den omvendte situasjonen, der arbeiderens behov for egenutvikling dominerer. Det som kjennetegnet den nye formen, var snarere bruken av staten for å utvikle produktivkreftene så raskt som mulig. Ett av elementene som skapte dette alternativet, var ganske visst overbevisningen om at det var nødvendig å ta igjen kapitalismens forsprang for å unngå militært nederlag. (Vi må innhente forspranget i løpet av ti år, erklærte Stalin i 1931, ellers vil vi bli slått.) Men med noen unntak var det også en allmenn oppfatning at all historie avhenger av utviklingen av produktivkreftene (som i praksis betydde produksjonsmidlene), og dermed var det lite rom igjen for å utforske betydningen av de sosiale forholdene folk lever under.

Det har vært kontinuerlige debatter om hva dette alternativet i det tjuende århundret var. Sosialisme, statssosialisme, statskapitalisme, byråkratisk sentralisme, byråkratisk deformert arbeiderstat eller – mitt eget forslag – framskreden produksjonsmåte? Men er det ikke nå på tide å bevege seg videre fra behovet for å velge mellom disse betegnelsene (noe som innebærer å velge mellom forskjellige sekter som har differensiert sine tilbud) og ganske enkelt erkjenne at det som oppsto i det forrige århundret definitivt ikke var det bildet av sosialismen som Marx forestilte seg?

Vi må selvsagt godta at forrige århundres produkter var og er ufullkomne. Men ikke for å demonstrere vår egen abstrakte visdom ved å tilby «kritisk støtte» til disse ufullkomne forsøkene (noe som i de fleste tilfeller er like relevant som å tilby kritisk støtte til føydalismen i kampen mot slaveriet), men heller for at vi skal kunne lære, og fortsette vår kamp for å bygge en bedre verden.

Tittelen på denne boka kommer fra Sør-Afrikas Kommunistiske partis slagord: «Sosialismen er framtida, bygg den nå!» Uavhengig av SACPs praksis har jeg alltid følt at det slagordet er dypt, nettopp fordi det slagordet samtidig anerkjenner behovet for en visjon som kan lede oss ved å vise hvor vi har tenkt å gå hen, og også understreker behovet for aktivitet, nødvendigheten av å kjempe for det målet nå. Denne kombinasjonen av visjon og kamp er vesentlig. I kampen for å virkeliggjøre visjonen om et nytt samfunn forandrer vi ikke bare det gamle samfunnet, vi forandrer også oss selv, og som Marx bemerket, gjør oss selv i stand til å skape det nye samfunnet.

Selv om essayene i denne boka kommer fra forskjellige kilder, forholder de fleste seg på en eller annen måte til Venezuela – et land som mens jeg skriver dette, legemliggjør manges håp om et virkelig alternativ til kapitalismen. Kapittel 2, for eksempel, med tittelen «Ideologi og økonomisk utvikling», springer både ut av min forståelse av gjengs økonomi etter år med undervisning, og av min erfaring med Canadas sosialdemokratiske parti (innbefattet den perioden da jeg var politisk leder på provinsnivå under 1972–75-regjeringa i British Columbia). Mens disse to kildene gir et heller traurig perspektiv, gjenspeiler den tydelige optimismen i artikkelen (som ble holdt som foredrag på den årlige konferansen om globalisering og utviklingsproblemer i Havanna i februar 2004) min økende erkjennelse av hva som var i ferd med å begynne i Venezuela.

Kapittel 3, «Kunnskap om en bedre verden », som ble holdt som foredrag på «møtet av kunstnere og intellektuelle til menneskehetens forsvar» i Caracas i desember 2004, presenterer to perspektiver på kunnskap: Kunnskap som vare i kapitalens verden, og kunnskap i en bedre verden, en som tilsvarer Marx’ visjoner. Som i foregående artikkel er fokus her på viktigheten av en visjon, en som understreker det sentrale i utviklinga av menneskene. Dette poenget er uttalt i kapittel 4, «Gjenerobring av en sosialistisk visjon», som er basert på et tidligere foredrag i sammenheng med arbeidet innen en antikapitalistisk koalisjon, «Rebuilding the Left». Der argumenterer jeg for nødvendigheten av å gå ut over antikapitalismen til en idé om sosialisme.

De tre gjenstående kapitlene gjenspeiler direkte erfaringene fra Venezuela, som jeg har hatt det privilegium å iaktta på nært hold gjennom de siste åra (jeg arbeidet som rådgiver i departementet for samfunnsøko- nomi i 2004). I forbindelse med de økende diskusjonene om en sosialistisk vei for Venezuela, ble kapittel 5, «Sosialisme faller ikke ned fra himmelen», holdt for en landsomfattende forsamling av studenter som møttes i juli 2005 for å utforske en sosialisme for det tjueførste århundret. Dette essayet baserer seg på mitt arbeid både med Marx og med erfaringene fra det tjuende århundrets forsøk, og legger fram en tilnærming til å forstå hva sosialisme er – og hva det ikke er – som samsvarer med den visjonen som kommer til uttrykk i den bolivarske grunnloven.

Den grunnloven understreker blant annet viktigheten av arbeiderstyre, sjølstyre og samstyre for å utvikle det menneskelige potensialet. På solidaritetsmøtet i Caracas i april 2004 presenterte jeg erfaringene med sjølstyre i Jugoslavia. Før det var gått et år, og mens erfaringene med arbeiderstyre hopet seg opp, kom jeg tilbake til temaet på solidaritetsmøtene i 2005 – og denne gangen la jeg vekt på problemene ved sjølstyre (særlig tendensen til at arbeiderne ble seg sjøl nok og skillet som oppsto mellom arbeiderne og fellesskapet), som måtte løses. Dette er emnet i kapittel 6, «Sju vanskelige spørsmål».

Sluttkapitlet, «Revolusjon for grunnleggende behov revolusjon», ble skrevet spesielt for denne boka. Her, som i mine andre essays og foredrag som har tilknytning til Venezuela, har jeg hatt stor nytte av fortløpende diskusjoner med min partner, Marta Harnecker. Mens jeg ennå arbeidet med dette kapitlet, døde imidlertid en annen person som jeg regelmessig delte mine tanker og informasjon om Venezuela med. Jeg føler (som så mange andre) et dypt savn ved Harry Magdoffs død – særlig fordi jeg skulle ha likt å dele dette kapitlet med ham (slik jeg gjorde med alle de andre). Nittito år gammel var Harry full av entusiasme over det som skjedde i Venezuela, og karakteristisk nok antydet han at hvis han bare var åtti år igjen, ville han ha vært der.

I ett av sine siste arbeider, «Å nærme seg sosialismen» (Monthly Review, juli–august 2005), la Harry, som skrev sammen med sin sønn Fred Magdoff, vekt på at kapitalismens onder stammer fra selve dens natur. «Et nytt samfunn,» skrev de, «trengs fordi kapitalismens onder er deler av det kapitalistiske systemets DNA». Nettopp fordi de kritiske sosiale, økonomiske og miljømessige problemene i verden er iboende i det systemet, «må kapitalismen erstattes med en økonomi og et samfunn som tjener menneskeheten – og det gjør det også nødvendig å skape et miljø som beskytter de systemene som opprettholder livet på Jorda.»

Dette er utgangspunktet for Sosialisme faller ikke ned fra himmelen også. Vi trenger å forstå kapitalismens genetiske program, hvordan de redslene vi ser rundt oss ikke er ulykkestilfeller, men iboende i systemet – at de ikke er resultatet av spesielt dårlige administratorer av kapitalismen, og følgelig krever at de blir byttet ut med dyktige administratorer. Sosialisme faller ikke ned fra himmelen begynner med å prøve å forstå kapitalismens DNA. Første kapittel, «Kapitalismens behov mot menneskenes behov», opprinnelig skrevet for en samling essays om kapitalismen, understreker hvordan kapitalens logikk står i motsetning til behovet for menneskelig utvikling. Dermed peker det på behovet for å gå utover kapitalismen til en verden som passer for menneskenes store familie. Valget vi står overfor er sosialisme eller barbari. Hva skal vi velge?

Michael A. Lebowitz

Caracas, Venezuela

Februar 2006