Gotfred Appel og snylterstaten

Av Mathias Bismo

2009-04

Sentralt i denne danske terroristgruppen, Blekingebanden, sitt teoretiske grunnlag står teorien om snylterstaten.
Denne teorien ble utviklet av dansken Gotfred Appel (1924–92).
Mathias Bismo er redaksjonsmedlem i tidsskriftet Rødt!.

Med unntak av den bevegelsen Torkil Lauesen (se artikkel i Rødt! nr 3/09) og Gotfred Appel var en del av, samt en kortlivet svensk avlegger, har teorien om snylterstaten ikke satt varige spor i sin rendyrkede form. Imidlertid er kjernen i teorien, at imperialismen har utviklet seg på en slik måte at hele den vestlige arbeiderklassen utgjør et antisosialistisk arbeideraristokrati, en vurdering som har relativt stor støtte i aktivistmiljøer, både i Norge og i resten av vesten, enten man snakker om autonome og anarkister eller bevegelser av typen Framtiden i våre hender.

 

På tross av at det var støtten til Kina, en støtte som førte til at Appel brøt med det danske kommunistpartiet i 1963 og som han sto inne for til sin død knappe 30 år senere, ble maoismen aldri noe mer enn en parentes i den teorien han senere ble kjent for å utvikle. Maoismen var kun interessant i den grad Kina bidro til frigjøringskamper i den tredje verden, mens statens karakter som snylterstat i Vesten gjorde den, og for så vidt hele marxismen, i prinsippet irrelevant i Danmark annet enn i solidaritet med den tredje verden. I tråd med dette var også for eksempel kampen mot EEC uten interesse for Appel og hans Kommunistisk Arbejdskreds (KAK). I stedet drev de arbeidet sitt utelukkende med henblikk på å understøtte det de opplevde som progressive bevegelser i den tredje verden, og opp gjennom 70-tallet ble bevegelser som Tøj til Afrika, som samlet inn klær til slike bevegelser, helt sentrale. På 70-tallet ble også forbindelsene med Folkefronten for Palestinas Frigjøring (PFLP) styrket, og det var vurderingen av PFLP og Sovjetunionens støtte til disse som skulle bli den utløsende årsaken til at Appel og hans nærmeste ble skjøvet ut i 1977–78 og bevegelsen overtatt av Lauesen og den kjernen som etter hvert skulle bli Blekingegadebanden.

 

Arbeideraristokrati og snylterstat

 

Selv om ideen om et eget arbeideraristokrati, det vil si et sjikt i arbeiderklassen som tilegnet seg en posisjon som gjorde dem til allierte av borgerskapet, ble lansert allerede av Friedrich Engels, er det arbeideraristokratibegrepet snylterstatsteorien baserer seg på uløselig knyttet til Lenins teori om imperialismen. Der Engels hadde ment at arbeideraristokratiet oppsto som et resultat av gule lauglignende fagforeninger, poengterte Lenin at også den superprofitten kapitalister i den vestlige verden tilegnet seg fra utbytting i resten av verden, ble brukt til å kjøpe opp deler av arbeiderklassen.

 

I følge Appel var imidlertid arbeideraristokratiet ikke bare begrenset til et sjikt av arbeiderklassen i Vesten. Tvert imot, superprofitten ble benyttet til å bestikke hele den danske arbeiderklassen og gjorde den danske, og vestlige, arbeiderklassen i sin helhet til en del av arbeideraristokratiet. En ville følgelig være avhengig av å bryte det imperialistiske utbyttingsmønsteret for at en politisk kamp skulle ha noen som helst betydning i et revolusjonært perspektiv. Ja, faktisk vil en seier i en kamp for eksempelvis høyere lønn eller utvidet ferie i realiteten være borgerskapets seier ved at bestikkelsene blir enda mer omfattende. En revolusjon, mente Appel, ville kun være mulig som «et spontant nødverge mot en knugende utbytting», for å sitere en artikkel fra 1967.

 

Oppgaven til danske og vestlige kommunister var derfor todelt – for det første måtte solidaritetsarbeidet stå sentralt, for det andre måtte man ha en kampklar organisasjon, klar til den dagen frigjøringskampen i den tredje verden når et nivå der det vestlige borgerskapet ikke lengre vil ha råd til å bestikke arbeiderklassen. Det bør for å yte Appel historisk rettferdighet tilføyes at dette ikke var det praktiske utgangspunktet for Blekingegadebanden. For sistnevnte var solidaritetsarbeidet alt og den danske og vestlige arbeiderklassen fullstendig irrelevant, noe som i realiteten la grunnlaget for en nihilisme vi sjelden har sett sidestykke til i sosialismens navn i Vesten. Appel, derimot, nektet å støtte bankran, flykapringer og andre terrorhandlinger, og han mente til sin dødsdag at et viktig moment bak støtten til frigjøringsbevegelser måtte være at seire for disse i neste omgang ville frigjøre den vestlige arbeiderklassen fra sin status som bestukket klasse.

 

På tross av disse etter hvert dype uenighetene om strategier for vestlige kommunister og/eller antiimperialister er det teoretiske fundamentet i snylterstatsteorien i all hovedsak det samme. Ved siden av Lenin sine tanker om arbeideraristokratiet under imperialismen, er det to sentrale momenter som gjør snylterstatsteorien til en særegen teori.

 

For det første er den basert på en antakelse om at superprofitten i den vestlige verden har gjort kapitalen i stand til å kjøpe opp hele arbeiderklassen. I sin artikkel bygger Lauesen sin argumentasjon i dette henseende i stor grad på den gresk–franske økonomen Arghiri Emmanuel, og krydrer det med teorier av blant andre André Gunder Frank, Immanuel Wallerstein og Samir Amin.

 

For det andre er den basert på en antakelse om at en sosialistisk revolusjon ikke lar seg realisere med mindre arbeiderklassen befinner seg på noe bortimot et eksistensminimum og rent bokstavelig ikke har annet enn sine lenker å miste.

 

Forbrukersamfunnet

 

At imperialismen genererer en superprofitt for kapitalen, er det liten tvil om, ei heller at deler av denne superprofitten har blitt brukt og fortsatt brukes til å kjøpe opp arbeiderklassen, dvs. å gi den en høyere levestandard enn den ellers ville hatt. Men å fokusere utelukkende på imperialismens bidrag til denne utviklingen er imidlertid, i beste fall, ensidig. Kapitalen er avhengig av konstant å reprodusere seg selv, den må finne et avsetningsmarked for det som produseres for at gevinsten skal kunne realiseres. Dette kan den for så vidt finne i borgerskapets forbruk, men med stadig økende monopoliseringsgrad blir dette markedet stadig mindre. Dermed blir arbeiderklassen nødvendigvis et stadig viktigere marked.

 

Henry T. Ford er kanskje den fremste eksponenten for denne utviklingen historisk. Mens bilen i Europa lenge var et luksusgode, satset Ford på å produsere biler for folk, men for at folk skulle ha råd til å kjøpe biler, måtte kjøpekraften stå i forhold til prisnivået. Dette sosiale eksperimentet, der de som arbeidet for Ford fikk økt lønn som i neste omgang ble benyttet til å kjøpe biler, skulle vise seg å bli svært vellykket, og fordismen ble en helt sentral komponent i det kapitalistiske produksjonssystemet i hvert fall frem til 1970-tallet.

 

Ford selv kunne uten problemer ha benyttet profitten til egen berikelse, men han valgte i stedet å realisere høyere gevinster gjennom utvidet produksjon av et tidligere luksusgode til et forbrukergode. Denne økte levestandarden illustrerer det Marx omtalte som den historisk-moralske komponenten i arbeidskraftens verdi, eller lønnen, og kan la seg realisere så lenge den ikke spiser opp profitten.

 

Appel, derimot, synes ikke å ha brydd seg nevneverdig om dette momentet. For  ham synes ikke-imperialistisk, kapitalistisk produksjon nærmest å være et system der masseproduksjon og masseforbruk ikke eksisterer. Dette stemmer for så vidt godt med erfaringene fra Europa på 1800-tallet, men det forklarer ikke hvorfor borgerskapet skulle være villig til å benytte imperialistisk superprofitt til å kjøpe opp arbeiderklassen uten samtidig å være villig til å benytte den økte profitten som oppstår under et fordistisk produksjonsregime til det samme. Det bør tilføyes her at fordismen slett ikke er et system som er uproblematisk for kapitalen, nyliberalismen bygger jo nettopp i stor grad på en kritikk av dette systemet, men det forandrer ikke det faktum at det også her genereres profitt som kan brukes til å kjøpe opp arbeiderklassen, satt i system også som helhet. Er for eksempel norske arbeideres flatskjermfjernsyn og datamaskiner et resultat av imperialistisk utbytting, eller er det et resultat av at kapitalen faktisk er avhengig av å få avsetning for produktene sine? Sannsynligvis er det begge deler, men det illustrerer uansett at spørsmålet er komplekst og at det ikke er den imperialistiske utbyttingen alene som har hevet den norske og vesteuropeiske arbeiderklassens levestandard til et nivå langt over eksistensminimum.

 

Henry T. Fords revolusjon innen forbruk og produksjon kom nok i stor grad som følge av et sosialt eksperiment, men fordismen som samfunnsmessig fenomen er også et resultat av klassekamp og en organisert arbeiderklasse som har stilt offensive krav. Revolusjonsfrykt kombinert med en faktisk erkjennelse blant de større kapitalistene av fordismens fortrinn for produksjonen i det lange løp bidro de første tiårene etter 2. verdenskrig, i noen land endog før, til det historiske klassekompromisset der borgerskapet anerkjente at dets umiddelbare interesser i stor grad sammenfalt med arbeiderklassens umiddelbare interesser. En hypotetisk selvstendig kapitalistisk utvikling i den tredje verden, frigjort fra imperialismen, vil helt åpenbart ikke ha den imperialistiske superprofitten tilgjengelig for å kjøpe opp arbeiderklassen, men den vil uansett ha potensial i seg til å utvikle et fordist-lignende produksjonsregime, noe vi blant annet ser tendenser til i dagens Kina.

 

Passiviserer velferden?

 

Det er, på visse premisser, mulig å argumentere for at det danske og norske velferdsnivået kan virke passiviserende, men er det mulig å si det samme om velferdsnivået i for eksempel USA? Ironisk nok har USA, selve fordismens arnested, utviklet seg til å bli den delen av det kapitalistiske kjerneområdet der fordismen står svakest. Som ledende imperialiststat er også USA et av de landene der borgerskapet genererer størst imperialistisk superprofitt. Likevel er det trolig det landet i den vestlige hemisfære der arbeiderklassen står svakest stilt. Lønnsnivået innenfor mange bransjer er så lavt at det ikke er uvanlig å ha både to og tre jobber, én av fire amerikanske arbeidere har ingen betalt ferie, og offentlige pensjonsytelser er langt under det nivået man har i de fleste vesteuropeiske land. I tillegg har amerikanske arbeidere utgifter man ikke ser mye til i Vest-Europa, som utgifter til helseforsikring og livsnødvendige medisiner. Og selv om minstelønna har økt jevnt og trutt, har den mer enn blitt oppspist av inflasjonen – mens den frem til ca. 1970 økte i realverdi, har den siden falt fra om lag 10 til 7,25 2009-dollars.

 

Hadde det vært slik at revolusjonært potensial var omvendt proporsjonalt med velstandsnivået, burde USA vært et land der det revolusjonære potensialet var sterkt. Men slik er det ikke – tvert imot er USA det landet i den vestlige verden der myndighetene har lyktes best i å kvele opposisjonen. USA ble i sin tid befolket av protestantiske fundamentalister med en grunnleggende individualistisk ideologi, en ideologi som har blitt reprodusert ved at landet i stor stil har importert arbeidskraft og dermed forhindret fremveksten av noen arbeiderbevegelse av betydning, for ikke å snakke om arbeiderklassebevisstheten. Det USA vi ser i dag, er ikke bare et USA der arbeiderklassen stiller seg apatisk innenriks, det er også et USA der arbeiderklassen stiller seg apatisk utenriks. De bryr seg lite om å kjempe gjennom kollektive rettigheter for arbeiderklassen, og opptrer dermed i tråd med Appels linje med å ikke bry seg om innenrikspolitiske spørsmål, men det betyr ikke at de stiller seg solidariske med antiimperialister i den tredje verden. Tvert imot – de betydelige bevegelsene i Vesten som stiller seg solidariske med bevegelser i den tredje verden, er nettopp sterke fagforeninger. Fagforeningsboikotten av Sør-Afrika var avgjørende for å få slutt på apartheid, og også i dag går fagbevegelsen i spissen i kampen mot apartheid, denne gang i Israel/ Palestina.

 

En oppskrift for reformisme

 

Lenin uttalte i sin tid at en streik er en skole i revolusjon – det er dagskampen som former revolusjonær bevissthet og en revolusjonær arbeiderbevegelse. I Vest-Europa har arbeiderbevegelsens kamper for bedre arbeidsforhold, for velferdstiltak og for en «større del av kaka» bidratt til å skape en arbeiderbevegelse som er langt mer vital og progressiv enn tilfellet er i land med en annen utvikling, fremfor alt i USA. Arbeiderbevegelsen har riktignok ikke klart å overskride kapitalismen, men hvor i verden har man egentlig gjort det?

 

Lauesen har helt rett i at de bevegelsene han og KAK/Manifest-KA/Blekingegadebanden støttet, på ulike måter, gjennom 70- og 80-tallet ikke har skapt de samfunnene man kunne håpe på – enten har de forvitret, som PFLP i Palestina, eller så har de blitt administratorer av brutale regimer man kan si mye om, men knapt kalle sosialisme, som ZANU-PF i Zimbabwe. Historien de siste 40 årene har vist at imperialismens evne til å lede fokus vekk fra systemoverskridende krav, knapt kan undervurderes. Selv om man ser løfterike tendenser i så vidt ulike land som Nepal og Venezuela, er man fortsatt lysår unna en situasjon der frigjøringsbevegelser i den tredje verden utfordrer imperialismen som sådan – selve premisset for snylterstatsteoretikernes revolusjonære strategi. Den ny-keynesianske reformismen Lauesen etterlyser, blir dermed en logisk konsekvens av denne erkjennelsen.

 

Er det ett punkt der Marx, Lenin og andre revolusjonære ledere fra tidligere tider tok feil, er det at de undervurderte kapitalismens og imperialismens evne til å overleve. Snylterstatsteorien er en av flere modeller som har blitt brukt til å forklare dette, men i et revolusjonært perspektiv er det en blindvei, noe Lauesen selv viser oss. Visst eksisterer det ulikt bytte i form av lønnsforskjeller mellom land i sentrum og i periferien av det kapitalistiske systemet, men det er ikke det ulike byttet som holder kapitalismen i live. Som reformkamp betraktet er kampen mot det ulike byttet selvsagt prisverdig og absolutt en kamp som bør støttes. Men den bør ikke erstatte klassekampen på nasjonalt og internasjonalt plan.