Massemorderen (omtale)
Av Marielle Leraand
Massemorderen som kom inn fra ingenting
Marxist Forlag, 2012
Regi Theodor Enerstvedt har utgitt mange bøker. Allerede for over 40 år siden utkom hans bok Dialektikk og samfunnsvitenskap. Enerstvedt har i mange år vært professor ved universitetet i Oslo, og er nå professor emeritus.
Massemorderen som kom inn fra ingenting er ikke delt klart inn i ulike deler. Den er skrevet som en unummerert politisk og historisk handling. Men bevisstgjøring er en prosess, og boka viser seg gradvis som et sammenhengende hele. Den handler om Anders Behring Breivik. Men det handler om så mye mer.
Rammen han setter, er ved å starte med å knytte Breiviks manifest tett sammen i en politisk kontekst for vår tid.
Han spør:
Hva er hovedmotsigelsen i samfunnet? Hva er grunnmotsigelsen i samfunnet? Disse motsigelsene trenger nemlig ikke være identiske. Klassemotsetningene er fremdeles grunnleggende i samfunnet, men forholdet mellom krig, vold, og ikke-vold er hovedmotsigelsen. Hovedmotsigelsen burde være basisen for en politisk organisering i dag, men er det ikke.
Enerstvedt fortsetter deretter med å pløye ned i og løfte fram sentrale deler av Manifestet 2083. Det er en fascinerende reise inn i det personlige og politiske rommet som utgjør «tempelridderen fra Frogner», Anders Behring Breivik, og oppskriften på en massemorder.
I Manifestet fremviser blant annet Breivik det han kaller «personlige fakta».
Se her:
Politisk syn: Kulturell konservativ, revolusjonær konservativ, Wienskolens tenkemåte, økonomisk liberal. (s. 23)
Denne sjølbeskrivelsen blir et sentralt utgangspunkt for Enerstvedt. Sporene Breivik sjøl setter i sitt manifest leseren inn i den dypeste midte av norsk historie: kampen mot kommunistene. Enerstvedt pløyer manifestets grunn, og opp stiger stanken av skjellettene i Aps statsbyråkrati i overvåkinga av kommunister, etableringa av unntakslovene etter krigen og den av-demokratiserende krigføringa de har velsignet i NATOs nye kriger. Denne moralske føringa som ligger i overvåkningssystemet, imperialistisk krigføring og unntakslover, sier han, er grundig propagandert for i Breiviks manifest. De unntakslovene Breivik skriver om, skal innføres ved en maktovertakelse til hans kulturkonservative meningsfeller er allerede, i høy grad, innført. Det demokratiet mange derimot tar for gitt, er en luftspeiling i horisonten. Ja, er vi egentlig et så utstrakt demokratisk folkeferd? spør Enerstvedt:
For det er min påstand at flertallet av det norske folk i dag har en demokratisk ideologi, ikke noen demokratisk bevissthet, ikke noe demokratisk sinnelag, og en manglende historiebevissthet. (s. 249)
Enerstvedt sier ellers noe overordnet, viktig:
Undersøkelsen av massemorderens økonomiske og politiske ideologi avslører noe bekymringsfullt og truende: Viljen og evnen til å bekjempe det massemorderen står for økonomisk, politisk, etisk og estetisk er så å si fraværende.(…) Alt som skjedde etter 22. juli viser en utvikling som er stikk i strid med de første erklæringene fra myndighetene om at nå skulle det bli mer «åpenhet» og «demokrati». Det skal bli mer politi, mer samarbeid mellom politi og militærmakt, mer overvåking og angiveri. (s. 197)
Behandlinga av Breiviks manifest og ideologi er viet god plass i boka og løftes inn som et skremmende speilbilde til hva ledende Frpere står for.
Brevik nevner blant annet ti favorittbøker i sitt manifest. To av disse er skrevet av Ayn Rand. Enerstvedt gjengir et VG-intervju i januar i 2012, Hun som beveget verden – Thatcher. Her svarer Siv Jensen på spørsmål: –Men kan du nevne noen kilder som i sterk grad bidro til å forme din liberalistisk-ideologiske interesse?
–Tja, jeg husker for eksempel med glede hvordan jeg en sommer ble totalt oppslukt av Ayn Rands litteratur. Jeg lå og leste og leste hennes svært tykke bøker til jeg ble helt hvit i ansiktet – jeg ble fullstendig fascinert.
Ayn Rand. Hvem var det? George Monbiot kaller Rands ideologi for psykopatens filosofi. Hennes filosofi, objektivismen, slår fast at den eneste etiske handlingsregelen er rein egeninteresse. Vi skylder ingen noe, fastslår hun, ikke engang våre egne familiemedlemmer. Hun kalte de fattige og svake «avfall» og «parasitter», og fordømte uten omsvøp alle som ville hjelpe dem.
I «På nattbordet»-spalten i Dagens Næringsliv dukker Ayn Rand stadig opp. Hun er blitt for den nye høyresida det Karl Marx en gang var for venstresida: en halvgud i spissen for en tusenårskult.
Høyresida har funnet sin ideologiske ledestjerne, samtidig som venstresida har forlatt sin, spør Enerstvedt?
Massemorderen som kom inn fra ingenting er skrevet med en kunstners hånd, samtidig som den berører det dypeste av de ideologiske sider ved det moderne, norske samfunnet. Han skriver:
Den usynlige ånd legger seg som en skoddeim over landet. Lavmælt, umerkelig sniker den seg innpå oss som vindens susing: hviskende kontroll, indre sensur, overvåking, angiveri. Langsomt siger den inn i alle våre forhold og åpenbarer seg for oss som vampyrens usynlige ånd.
Boka til Regi Th. Enerstvedt er også en analytisk velsignelse. Den løfter og peker på noen helt sentrale trekk ved det norske samfunnet i dag; trekk som legger seg som brunflekkende skjær over det norske, politiske landskapet. Antikommunismen, sier han, er den mest toneangivende politiske vind, fremdeles, i Norge.
Enerstvedt avslutter derfor også brutalt dystopisk:
Hovedmotsigelsen mellom den siden som er mot ALL krig og ALL terror, for fornyelse av demokrati og velferdsstat og den andre siden, vil ikke komme til uttrykk. Derfor er grunnmotsigelsen i samfunnet, motsetningen og kampen mellom arbeid og kapital, avgjøre Norges og verdens framtid på lengre sikt. En vurdering av styrkeforholdet mellom klassene, mellom ideologi og bevissthet, slik det ser ut i dag, gjør det realistisk å anta både for Norges og verdens del: I striden mellom frigjøring og barbari, vil det siste vinne.
Marielle Leraand
