Mao Zedong, Kina og verda i det tjuande hundreåret

Av Rebecca E Karl. Omsett av Gunnar Danielsen.

2012-04A

Å hevde at Mao, den kinesiske revolusjonen og sosialismen treng å bli tatt på alvor som hendingar og prosessar i Kina og i verda, og at det kinesiske folket aktivt tok del i dei, får ein opp i politisk trøbbel.

Men det er naudsynt for å forstå kva som skjer i Kina og verda idag.

Rebecca E Karl er førsteamanuensis i austasiastudiar ved Duke University i Durham, North Carolina i USA . Ho gav ut boka Mao Zedong and China in the Twentieth-Century World: A Concise History i 2010. (Se omtale bak i dette tidsskriftet) Her er innleiinga hennar frå eit seminar på Litteraturhuset i Oslo i november 2011.
Artikkelen er omsett frå engelsk av Gunnar Danielsen.

I februar i år sette Metropolitan-operaen i New York for første gong opp operaen «Nixon i Kina» av John Adams. Det var ei stor kulturhending då han vart sett opp første gongen i Houston i 1987, og operaen tar opp ei viktig hending i historia til Kina, USA og verda: Nixons tur til Kina i 1972. Femten år etter Nixons tur forstår Adams (saman med lyrikaren Alice Goodman og koreografen Mark Morris) hendingane med Adams eigne ord som «på eitt nivå ein samanstøyt mellom gigantar. Nixon og Mao symboliserte i røynda den store kampen om menneskeleg lykke i det tjuande hundreåret: kapitalisme mot kommunisme, marknadsøkonomien mot den sosiale velferdsstaten.»1 Møtet mellom Nixon og Mao hadde lenge vore utropt som eit minst like viktig politisk vendepunkt som kjøkkendebattane i Moskva mellom Nixon og Krustsjov i 1959, og blir i operaen brukt som utgangspunkt for å utforske naturen til det internasjonale mediarampelyset som arena for både nære og historiske møte mellom store personar, store historier og individuelle veikskapar. Temaet blir behandla på klassisk vis poetisk og dramatisk, og operaen er framsynt, med ei tolking av møtet og oppstusset rundt som ei viktig historisk hending. Men operaen byr au på ei meir abstrakt politisk-kulturell tolking som kanskje bare er synleg i ettertid.

Når me ser den historiske hendinga førti år etter, og den kunstnarlege framstillinga tjuefem år etter, vil eg meine det blir klart at tida etter Mao, og dermed tida etter den kalde krigen, ikkje byrja i 1976 med Maos død. Heller ikkje i 1989 eller 1991 då Sovjet-blokka kollapsa. Ho byrja i februar 1972 då Nixon kom til Beijing. Ho byrja med eit handtrykk. La meg først forklare med nokre refleksjonar om operaen, som springbrett for ei vurdering av korfor det er viktig å ta Mao, Kina og verda i det tjuande hundreåret seriøst, for å forstå Kina i dag.

Venner og fiendar

Operaen byrjar med at Air Force One landar på scenen. Som opning og nesten forhasta klimaks på ein tri timars opera, vil Adams tydeleg imponere publikum med ei forbløffande sceneframføring som er monumental og forventningsfull både visuelt, musikalsk og politisk. På ein overfylt scene ventar Zhou Enlai og andre høge personar ivrig på at Nixon skal dukke opp i flydøra. Snart kjem han og Pat ned trappa, vinkande. Høflege frasar blir utveksla, det får ein sprudlande Nixon til å bryte ut i den første arien i operaen, kalla «Nytt». Til pågåande musikk, med tilbakevendande trykk som blir både roande og enerverande, jublar arien over at Nixon skaper historisk nyhendestoff med turen sin. Han er opprømt over at landinga i Kina den morgonen vil vere i alle kanalar i beste sendetid på kvelden over heile USA. Det blir hinta om at normale overskriftar i nyheitene tidleg i 1970-åra dreidde seg om Vietnam-krigen, ei dødeleg hengemyr som førte til stadig meir verbal og valdeleg motstand heime og ute i verda. Her blir Nixon vist i ekstase fordi han kan stille opp eit nytt eksistensielt spørsmål om kva USA er til det amerikanske folket. Men dette spørsmålet blir framstilte som gåtefullt.

Adams får Nixon til å synge følgande:

Me lever i urolege tider. Kven er våre fiendar? Kven er våre venner? Den austlege verda vinka på oss, og me har flydd aust for sola og vest for månen over eit hav av mistillit …

Ved å legge desse orda i munnen til Nixon gir Adams sin meir abstrakte analyse. Det er som følger: Bare ved å bytte posisjonar kan ein tolke det typisk maoistiske spørsmålet på rett vis.

Mao og tre arbeidere CC-lisens: Flickr/Thomas Fisher Rare Book Library

La meg forklare igjen. Det typisk maoistiske spørsmålet er «Kven er våre fiendar? Kven er våre venner?», eit retorisk spørsmål som utgjør dei velkjente opningslinene i eit stykke Mao skreiv i desember 1925: «Analyse av klassene i det kinesiske samfunnet ». (Mao Tsetung. Skrifter i utvalg, Oktober forlag, 1972.) Stykket erklærte i umiskjenne-lege (og på den tida framleis stivbeint mekaniske) marxistiske termar den grunnleggande revolusjonære karakteren til det kinesiske samfunnet, og det overgripande viktige i å identifisere allierte og motstandarar i den kommande omveltinga. I Maos stykke fortset teksten slik etter fiende-/ venn-spørsmålet: «Den som ikkje kan skille mellom fiendar og venner, er så visst ikkje revolusjonær, sjølv om det er vanskeleg å skille mellom dei.»2 Ut frå innhaldet i stykket, og jamvel bare opningslinjene, er det klart for Mao at skillet mellom fiendar og venner er uløyseleg knytt til revolusjonær aktivitet, og ein stadig meir revolusjonær situasjon i Kina. Resten av stykket går detaljert gjennom kva for klassar i Kina ein kan sjå som revolusjonære, og kven som ikkje er det ut frå den spesifikke kaotiske og historiske stoda i Kina i 1925. Etter 1925 blei skillet mellom fiendar og venner eit stadig skiftande maoistisk prinsipp for revolusjonære alliansar og sjansar i eit stadig skiftande politisk landskap. Det innleia, og kom til å definere, maoismen som historisk plassert revolusjonær politikk, og politikk for revolusjon.

Men i operaen blir Maos revolusjonære spørsmål forandra ved å bli lagt i munnen på Nixon. Det indikerer ikkje bare at fienden i Vietnam på andre sida Stillehavet ikkje lenger er relevant i nyheitsbiletet. Viktigare er det kanskje at Nixon med spørsmålet kan nekte for eit liv som antikommunist ved å påstå at kinesarane er hans (politiske) venner, samtidig som amerikanarane i stigande grad er hans (politiske) motstandarar. Ved å flytte spørsmålet til Nixon og det spente 70-tallet i USA og verda, så blei det som hadde vore eit revolusjonært enten/eller for heile Mao-tida, ein logikk for normaliseringa av sino-amerikanske forhold og det som skal bli verda etter den kalde krigen. Ikkje bare signaliserer det opninga for globalt samarbeid framfor revolusjonær antagonisme, det indikerer samtidig den uerklærte borgarkrigen Nixon fører mot innbyggarane i USA. (Som me kan huske, byrja Watergateskandalen å rulle tri månader etter at Nixon kom attende til USA.) På same tid bind plasseringa av spørsmålet i operaen – heilt i starten – på dyktig vis saman tidspunktet for operaen med det faktiske møtetidspunktet: begge er forestillingar for publikum heime og ute.

Like viktig er at Mao i ei seinare speilvendt scene helsar Nixon på kontoret sitt. Dei to leiarane tar kvarandre kraftfullt i neven. Maos triumferande handtrykk med Nixon, som den første sjølvstendige kinesiske leiaren i moderne tid, som likeverdig med ein president i USA, tildekkar au skillet mellom fiende og venn.3 Den amerikanske imperialistiske fienden er no omgjort til venn. Som me må huske, skjer det samtidig som den politiske enten/ellerlogikken om fiende/venn er stridspørsmål i ein politisk og valdeleg klassekamp under Kulturrevolusjonen i Kina.

Spørsmålet er verkeleg godt stilt: Kven er våre venner, og kven er våre fiendar? Då vil eg påstå to ting: Først at det historisk viktige i desse ombyttingane, og dermed omplassering av venner og fiendar, er kanskje bare tydeleg i den nyliberale verda i våre dagar, der finansielt «vennskap» på verdsbasis har klar prioritet over alle former for velvilje mot politiske «fiendar» heime. (I USA som i Kina, i Hellas som i Spania, i Italia som i Occupy-rørsla, sjølv om det er annleis.) For det andre at handtrykket og inntrykket det gav av å vere historisk uunngåeleg og av likverdige partar (Mao visste sjølvsagt at USA til slutt måtte komme overeins med revolusjonen og med han!): Handtrykket forma vilkåra for at den sosialistiske og kapitalistiske verda kunne konvergere politisk, og skapte ein historisk augneblink med konsekvensar som gjennom mange krokvegar og irrgangar kjem til uttrykk i dag.

Slik er det merkverdig at mange nyare vurderingar av Mao og verda i det tjuande hundreåret ofte ser bort frå at politikken på Maos tid nødvendigvis var ein del av verdspolitikken. Desse analysane klarer å sjå bort frå det ved å plassere Mao Zedong i det som blir tolka som eit nesten hermetisk lukka Kina. Den påståtte opninga av det hermetisk lukka landet – «opninga av Kina» – blir så tolka som fullstendig avvising av sosialismen, eller «statleg planlegging» med store bokstavar.4 På eine sida er det Kinas såkalla opning (sjølvsagt er det bare opning for kapitalismen; Kina var alt ganske opent i Mao-perioden), men denne opninga blir ikkje bare det uunngåelege resultatet av det umaulege sosialistiske eksperimentet, det blir uunngåeleg på grunn av kapitalismens triumf. For å komme til ei slik slutning, blir det tjuande hundreåret i Kina forenkla til ei forteljing om Mao som ein tyrannisk dokketeaterleiar bak alle ulykker og problem i det moderne Kina. Alt det kan ein sleppe unna når Kina «slår følge med verda». Det er bare i den totale avvisinga av sosialismen, og samansmeltinga av Mao med vondskapen, at historia om det tjuande hundreåret ideologisk kan bli tilpassa igjen til den uunngåelege triumfen for nyliberale marknader, kapitalismen og det ideologiske uttrykket for den, globaliseringa. I denne samansmeltinga blir den spenningsfylte kinesiske historia og omverdas innblanding – som sosialismen og maoismen var meint å løyse – viska ut med ein triumferande overglattande gest. Det er den framtidige triumferande seiersjubelen som er fullt ut synleg når ein ser «Nixon i Kina» i dag. Det vil seie at handtrykket innvarslar det umaulege i å halde fram den kinesiske sosialismen samtidig som Kina kan bli behandla som likeverdig global partnar. Men Kina blir framleis behandla nedlatande både av euro-amerikanarar og kinesiske journalistar og vitskapsfolk. Dei står fast på at Kina er ulikeverdig og svak.

Mot denne normgivande veven av det samansmelta og uunngåelege vil eg hevde at me må ta som grunnleggande premiss: Mao og kollegaene i KKP – tilhengarar og motstandarar – meinte alvor med revolusjon og sosialisme i Kina. Dei meinte alvor delvis fordi Kinas innvevde tilhøve til verda – som dei var eit resultat av på byrjinga av det tjuande hundreåret – gjorde både revolusjon og sosialisme klart naudsynte. Dei meinte alvor dels fordi deira intellektuelle vurdering av tilgjengeleg sosialistiske teori og praksis gjorde revolusjon og sosialisme til ein truverdig og aktverdig veg ut av eit mangfald av historiske og samtidige kriser, mot ei anna og lysare framtid. Eg vil au hevde at me må ta som premiss at revolusjon og sosialisme ikkje vart påtvinga det kinesiske folket av vondsinna agentar eller av ein allmektig Mao, men at store massar av folket aktivt gjekk inn for revolusjon og sosialisme, dei vart overtydde gjennom å samarbeide med, og aktivt støtte Kinas Kommunistiske Parti, dei arbeidde for å trygge livet sitt der og då og i framtida.

Mao i 1936

Å hevde at Mao, den kinesiske revolusjonen og sosialismen treng å bli tatt på alvor som hendingar og prosessar i Kina og i verda, og at det kinesiske folket aktivt tok del i dei, får ein opp i politisk trøbbel. Det er ikkje overraskande ut frå den polariserte politiske stoda i dag, og forsøka i tida etter den kalde krigen på å viske ut for godt eit sosialistisk revolusjonært alternativ til det kapitalistiske hegemoniet.

Som ein konsekvens av polariseringa og forsøket på å stadfeste kapitalismen som uunngåeleg og einaste truverdige val, vil eg frå starten av gjøre klart: Å ta Mao, den kinesiske revolusjonen og maoistisk-sosialistisk teori seriøst, og folkemassane si deltaking i dei revolusjonære rørslene seriøst, som historisk premiss og resultat av stoda i Kina og verda, betyr ikkje at me treng vurdere positivt eller negativt heile historia til maoismen eller sosialismen. Men me må prøve å forstå logikken i korfor visse ting kunne skje – kva som historisk gjorde dei maulege – og så sjå kva som gjorde at det eventuelt maulege blei eit historisk faktum, med alle sine feil. Me må gjøre det på ein så kompleks måte som me er i stand til. For eigen del nektar eg å redusere forklaringa til enten det historisk uunngåelege, eller til individuell psykologi eller individuelt tyranni. Endå mindre godtar eg at kinesarane er ein saueflokk som bare ønska følgje ein sterk leiar, og slik blei ført blindt mot noko dei ikkje kunne forstå eller verdsette.

For å følgje det komplekse: I mitt eige arbeid plasserer eg Mao, Kina og sosialismen og det kinesiske folket i eit komplisert verdsbilete og ei tid i det tjuande hundreåret der Kina var djupt involvert. Kina var djupt involvert fordi Kina like lite kunne ignorere verda som verda kunne ignorere Kina. Med andre ord var det å vere i den kapitalistiske verda ikkje eit val det kinesiske folket hadde gjort i det nittande og tidlege tjuande hundreåret. Den kapitalistiske verda – i form av Euro-Amerika og så altså Japan – vart tvinga på Kina med militærmakt og handelsartiklar og ideologiar frå 1800-tallet av. Dei mangfaldige kinesiske oppfatningane av og reaksjonane på dei historiske krisene det framskynda, var frå no av alltid engasjerte i og med verda på mange nivå samtidig. Det er dette engasjementet i den verda, og med Kina i den verda, som Mao og den sosialistiske revolusjonen var eit svar på, og i det minste for ei tid gav somme historiske og politiske svar på.

Resten av foredraget mitt i dag vil eg drøfte tri spørsmål: Korfor blei Mao Mao? Kva var maoismen? Kva har skjedd med maoismen og korfor?

Korfor er Mao Mao?

Tankane mine om Mao, Kina og verda følger i ein viss forstand eksemplet frå den ungarske teoretikaren Georgy Lukács då han i 1924 tok for seg Lenin (Lenin: A study on the Unity of his Thought). I forordet til heftet skriv Lukács:

«Den følgande korte gjennomgangen er ikkje ein augneblink meint som uttømmande gjennomgang av teori og praksis hos Lenin. Det er bare eit forsøk – ei grov skisse – på å vise sambandet mellom dei to, skriven i trua på at det nettopp er dette sambandet som ikkje klart nok er forstått …»

Han legg vidare vekt på at ein bare kan forstå Lenins liv ut frå den historiske situasjonen tankane og praksisen han vart modna i, og der tankane og praksisen hans vart realisert. I motsetning til Lukács som skriv strengt tematisk og ikkje-kronologisk (passande for ein som er djupt involvert i den revolusjonære prosessen som går føre seg, mens hans skriv), skriv eg på avstand frå revolusjonen. Med slik distanse ønska eg å finne ut korleis eg skal tenke om dei tematiske premissa eg nettopp formulerte, som del av ein kronologisk og lauseleg biografisk og djupt global historisk framstilling. Det eg vil signalisere med mi freidige samanlikning med Lukács, er bare at eg som han med Lenin vil fokusere på det eg trur er dei viktigaste tematiske spørsmåla. Dei kan i vidast mauleg forstand oppsummerast ved å spørje korleis Mao sameina teori og praksis, på abstrakt og konkret vis. Eller med andre ord fokuserer eg på kva som var revolusjonære kjensgjerningar for Mao i Kina og i verda, og dermed korfor hans innsikt i revolusjonære kjensgjerningar må utgjøre kjerna i vår historiske vurdering av tankane hans, og av Kina og verda i det tjuande hundreåret. For meg er det denne kjensgjerninga, som Mao forstod den, som forklarer den openbare suksessen Kina hadde under Mao, og dei klare feila som vart gjort i hans tid, og at maoismen mislykkast i å sikre si eiga framtid. For å gå ut frå konklusjonen som alt blir peika på i starten av operaen: Verda etter 1972 (handtrykket) kunngjorde slutten på at grunnleggande revolusjonære løysningar på politiske problem var mauleg. Det betydde at maoismen ikkje hadde nokon måte å trygge si eiga framtid på, ettersom det historiske premisset for maoismen var oppheva.

I same ånd kan me då spørje: Korleis blei Mao Mao? Som historisk prinsipp går eg ikkje ut frå at noko menneske nødvendigvis er fødd til å bli den personen det blir, det blir den personen over tid. Det står i kontrast til mykje som er skriven om Mao – både den vulgære og jamvel noko meir kultiverte skrivinga. Det blir hevda at Mao var ein tyrann alt som foster, og så bare voks inn i sitt tyranni. Eg prøver å tenke kva som var dei samanvevde personlege og historiske samanhengane han var i, og som førte han til sosialisme og revolusjon som løysning på problema han såg rundt seg, som løysning på problema han las om, og som han vart klar over gjennom utdanninga og sine individuelle sosiopolitiske handlingar i ei mangslungen verd. I denne forstand ser eg på Mao ikkje bare som individ, men som produkt av, og samtidig skapar av, kinesisk historie og verdshistorie i det tjuande hundreåret. Spesielt må me vere klar over alt Mao personleg opplevde i ein kaotisk situasjon i tidleg 1900-tals Kina. Det omfatta euro-amerikansk-japanske invasjonar og påfølgande inntrenging i Maos heimprovins Hunan av misjonærar og jernbanar; den omfattande dyanstikollapsen som førte til sjølvstenderørsla i Hunan og framveksten av både konservative og radikale grupper i heimprovinsen hans; forfallet i økonomien på landsbygda som faren hans profitterte på og der Mao lærte enkle økonomiske prinsipp; institusjonelle så vel som sosiale forsøk på å finne filosofiske og politiske svar på alle desse problema. Korleis førte dette kaoset og den tydelege mangelen på system til at Mao tidleg på 1920-talet slutta seg til KKP og revolusjonen, om ikkje enno til marxismen? Dei ulike intellektuelle, politiske og sosiale utfordringane Mao møtte – anarkisme, liberalisme, ulike sosialistiske retningar, og kommunismen – var ikkje bare hans. Mange i hans generasjon av tenkande og etter måten priviligerte unge menn og kvinner graviterte mot byane, først i heimprovinsane, og så vanlegvis til Beijing, Shanghai, Guangzhou eller utanlands (Paris, Tokyo, San Francisco) der dei danna små celler rundt politisk og intellektuell aktivitet. Ut av desse svært lause organisasjonane kom nokre av dei meir varige organisasjonane i Kinas moderne historie, og i desse smågruppene vart ulike politiske og aktivistiske retningar tilpassa og systematisert. Slik sett var det heilt tilfeldig at Mao møtte alle radikale tanke- og handlingsretningar, medrekna kommunismen, og likevel heilt naturleg på same tid. Det er vanskelegare å slå fast når han vart trekt til kommunismen, men det ser ut til å vere knytt til eit ekte ønske om sosial organisering og aktivisme, og frå ei kjensle av at dei intellektuelle han såg opp til då – Cai Hesen, ein gammal klassekamerat; Li Dazhao og Chen Duxiu, begge professorar på Beijing Universitet; og andre – helte mot kommunismen og marxismen. Lojaliteten hans til KKP vart sett på prøve frå første stund, og gjennom resten av livet hans, då veksande usemje med ortodoksien – stalinismen, Komintern, KKP-diktert ortodoksi – ofte førte han bort frå KKP i staden for nærmare. Uansett stod hans prinsipp for politikken og historisk analyse ganske fast då dei først var utforma, trass i at lojaliteten til partiet sjølv svingte.

Eg meiner Mao vart Mao i rapporten frå Hunan i 1927. Det er eg ikkje aleine om. Likevel trur eg Maos «oppdaging» av bøndene, og vektlegginga hans av den kinesiske revolusjonen som ein bonde-revolusjon, var ein avgjørande innsikt og eit avgjørande brot med mange av kameratane. Når eg seier Mao oppdaga bøndene, meiner eg han oppdaga at bøndene faktisk var i ferd med å skape ein revolusjon som svarte til Kinas sosiopolitiske, historiske og geopolitiske situasjon. Det betyr ikkje bare at han oppdaga kven som skulle komme til å gjennomføre revolusjonen – det er her dei fleste lærde ender sin innsikt. Viktigare var at han oppdaga eit prinsipp og ein metode bygd på historisk-filosofisk grunnlag: Det var oppdaginga av det som skulle bli «maoismen ». Det eg meiner er at med bøndene blir det mauleg for Mao å sjå sjansen for revolusjon, å sette ord på den sjansen, og så samanfatte sin teori og praksis både abstrakt og konkret. For Mao i 1927 og seinare er bøndene hovudkrafta i revolusjonen, ikkje bare fordi dei er mange, men fordi deira historiske situasjon på fullstendig vis gir uttrykk for Kinas historiske situasjon i verda på den tida. Det ser for meg ut til å vere den verkelege betydninga av Maos oppdaging av bøndene.

Eit slikt syn har fleire konsekvensar: Me kan ikkje sjå bøndene som ein reiskap for ein revolusjon unnfanga ein annan stad; dei er skaparane av ein sosial og politisk revolusjon som svarer til Kina i verda på 1920-, 1930- og 1940-tallet. Slik kan me dermed sjå at desse revolusjonære bøndene er resultatet av krise på krise i dei samfunnsmessige produksjonsforholda, og i den kulturelle evnen den tradisjonelle eliten har til å løyse desse krisene. Alle desse krisene blir forsterka og får ny retning gjennom dei imperialistiske åtaka på Kinas tradisjonelle produksjons- og handelsmønster, og inkorporeringa av Kina i det globale kapitalistiske systemet for produksjon, finans og vareideologi. Det er dermed denne klassen som speilar og syner fram den grunnleggande historiske krisa i det kinesiske samfunnet. I 1927 ser og artikulerer Mao dette både på eit abstrakt filosofisk og konkret historisk plan i kvardagslivet og som revolusjonær sjanse. Frå no av og til problemet for den historiske bondeklassen er løyst kan han ikkje og vil ikkje sjå for seg revolusjonen på andre filosofiske eller historiske vilkår.

Kva er maoisme?

Mao CC-lisens: Wikimedia Commons

På sitt enklaste og på sitt mest komplekse vil eg hevde at maoisme er ein konkret og begrepsmessig måte å sameine teori og praksis ut frå spesifikke analysar av den historiske situasjonen i Kina i verda på kva for tidspunkt som helst. Det betyr at maoisme er ein reiskap som kontinuerleg kan fange augneblinken i historia for å handle ut frå det, innanfor raskt endrande historiske vilkår. Alle forsøk på å skrive ut resept på, eller avskrive, maoisme ut over dette grunnprinsippet er å gå mot maoismen sjølv og ender i rein dogmatisme. I mine studiar av Mao, Kina og verda legg eg derfor om att og om att vekt på dei måtane Mao analyserte ulike situasjonar på, og fann svar i ein praksis, og som maoismen freista å forandre. Det er grunnen til at eg insisterer på at Mao, Kina og verda på dialektisk vis speilar kvarandre på eit kvart punkt i historia. Det er kjerna i maoismen, og kjerna i det eg meiner er historia til Kina og verda i det tjuande hundreåret. I den forstand kan ikkje Kina, Mao og verda behandlast kvar for seg; dei må vere del av same analyse.

Rettesnora mi her er Maos enkle erklæring frå talen/essayet i 1938 «Om den langvarige krigen». (Mao Tsetung. Militærskrifter i utvalg, Oktober forlag, 1978.)

Han seier:

Krigen mellom Kina og Japan er ikke en hvilken som helst krig. Konkret er den en krig på liv og død mellom det halvkoloniale og halvføydale Kina og det imperialistiske Japan, som blir utkjempa i nittentrettiåra.

I denne svært enkle «fakta»-erklæringa kan ein finne den historiske analysen som driv fram heile det lange essayet og mykje av det eg kallar maoisme. I dette tilfellet: Det spesifikke med krigen er at han skjer på trettitalet – og dermed ein global krig mot fascismen. Den verdshistoriske betydninga ligg i det faktum at krigen er mellom eit teknologisk og sosiopolitisk tilbakeståande Kina og ei verdsmakt, og det faktum at resultatet av krigen vil gå i null: Det gjeld liv eller død for det kinesiske folket, den kinesiske nasjonen og utsiktene til sosialisme i Kina og verda fordi skjebnen til den globale kampen mellom fascistar og sosialistar delvis avheng av Kina i sin kamp mot Japan. Dette er både dei fakta – stoda – og politikken – den revolusjonære sjansen – som Mao utviklar gjennom essayet. I den forstand og ikkje bare her, men i skriftene sine frå åra i Yanan og seinare (1935 og seinare) utviklar han revolusjonære og marxistiske teoretiske retningslinjer over relevante prinsipp og korleis dei skal brukast i systematiske analysar, ut frå konkrete situasjonar.

Maos premiss er alltid at revolusjon og sosialisme er ønskeleg, men at bare ein analyse av den konkrete situasjonen kan gi ein passande praksis for ein gitt situasjon, ein gitt stad, ei gitt tid. Dette var sjølvsagt styrken til maoismen som metode i åra med geriljakrig – det gav den enkelte geriljakommandanten fleksibilitet til å reagere på situasjonen der og då slik han/ ho såg det. Men det var au årsaka til stadig meir vilkårlege vurderingar i statsstyre og administrasjon, då korrekt praksis bare blei avgjort av det sentrale parti- og statsapparatet, og då analysar vart dogmar som stat-parti-sanningar.

Kva skjedde med maoismen?

Det siste spørsmålet vårt er: Kva skjedde med maoismen? På enkelte vis er det openbart. Han vart avvist, samtidig som han vart tatt vare på som eit tomt slagord for å legitimere eit vidare kommuniststyre i Kina. No blir det brukt til å selje alt frå jakkemerker til duppedittar til T-skjorter til «Chongqing-modellen» for kapitalistisk utvikling som provinsguvernøren Bo Xilai nettopp har stått for i Maos namn. (Bo Xilai er no eksludert frå partiet. Red) Og likevel, på ein annan måte er det ikkje så openbart kva som skjedde med maoismen.

I ettertid kan ein sjå at maoismens siste krampetrekning som revolusjonær praksis og teori i kulturrevolusjonen også markerer at maoismen er død som truverdig reiskap for å analysere samfunnet. Kulturrevolusjonens fiasko er maoismens fiasko med å sikre si eiga framtid. Det er sosialismens fiasko som ikkje lenger er eit truverdig historisk mål. Og det er fiasko for bøndene som ikkje lenger gir uttrykk for og speilar den historiske sjansen for Kina og verda. Slutten av 1900-talet er ikkje, og kunne ikkje vere, starten på det tjueførste hundreåret. Det betyr ikkje at bøndene er borte – langt frå! Heller ikkje at sosialismen nødvendigvis måtte dø – sjølv om statssosialismen som frigjøringsmodell verkar ganske død når eksisterande kommunistparti går frå sosialisme til kapitalisme, og meir bestemt enn nokon gong bort frå ei demokratisk utvikling. Det betyr at det historiske grunnlaget som maoismen gav sosialisme og revolusjon som svar på, ikkje er der lenger. Det er eit resultat både av historiske prosessar og spesifikke historiske val gjort av kinesiske og andre leiarar då Mao nærma seg døden, og då Kulturrevolusjonen, den kalde krigen, Vietnam-krigen, kulturkrigane i Europa-America-Japan, og kapitalistiske krefter verda over knytta banda mellom kvarandre, og banda mellom heimlege og globale krefter i og mellom landa på ny måte. Ein kompleks og langvarig prosess, og resultatet av den historiske nyoppstillinga har gjort maoismen ubrukeleg som reiskap for historiske framsteg eller klasseeinskap og konsolidering mellom bønder og proletariat.

Meir filosofisk kan me sjå på Kulturrevolusjonen – maoismens siste krampetrekning – som eit forsøk på å sameine «kultur» og «politikk» i eit historisk prosjekt som ønska oppheve skillet mellom dei to i dagleglivet. Det historiske prosjektet var radikalt opent, og kravde av kinesarane at dei skulle støtte dei revolusjonære forsøka på å omskape og aktualisere politikk som kultur og kultur som politikk i dagleglivet. Den store maoistiske visjonen som freista å oppheve det tidsbestemte og romlege skillet mellom politikk og kultur, førte til oppløysning. Maoismens kollaps som teori for revolusjon, med arbeidarar og bønder som revolusjonære subjekt og prosjekt har sidan 1990-talet ført til rask gjenoppliving av den same samanvevinga av modernisering og kapitalisme som maoismen og det maoistiske Kina hadde kjempa mot. Samansmeltinga gjør Kina til eit av dei viktigaste vilkåra som det ideologiske (og stadig meir praktiske) hegemoniet til den globale kapitalismen kviler på, spesifikt med eit overnasjonalt teknokrati knytt til nyliberale åtak på arbeidarar med primitiv kapitalakkumulasjon som mål.5 Samansmeltinga har mellom anna ført til nye forhold mellom innanlandske prisar og dei på verdsmarknaden. Det har ubønnhørleg gitt minkande lønn for arbeidskrafta på landsbygda samanlikna med byane, og dermed skapt og gjenskapt nye sosiale strukturar og ulike tilhøve mellom område i Kina. Samtidig er dei urbane områda og kystområda som er mest konkurransedyktige globalt, nådelaust igjen definerte som dei viktigaste. Dermed avheng samansmeltinga av, og fører til, at bonde/arbeidar igjen blir underordna politisk og økonomisk den urbane og globale økonomien som akkumulerer på nasjonalt og transnasjonalt nivå. Ein akkumulasjon som no i hovudsak er privatisert, jamvel om det er statseigde selskap, og det gir absolutt ikkje omfordeling.

I ideologiske termar har det at Kinas utvikling igjen er knytt til kapitalisme, ført til at tenkinga i Kina tilpassar seg den globale nyliberale tenkinga. Det blir ikkje tenkt i nasjonale termar, men nettopp i globalt ulike bytteforhold som tidlegare vart fordømt under Mao. Det er desse seriane med omflyttingar – det er det handtrykket – som ser ut til å ha sementert utviklinga i si noverande globale og ideologiske form. Det Mao fortel oss no, er dermed at oppgava med å drøfte desse problema som kritiske problem i ein ny historisk røyndom, snautt har starta.

Notar:

  1. John Adams: «An opera for communists and republicans», heftenotat på CD, Nonesuch, 2011.
  2. Schramm, red: “Mao’s Road to Power”, bind 2, s 249.
  3. Dette punktet er ei omskriving av ein viktig innsikt brukt i heilt annan samanheng av professor Naoyuki Umemori i ein artikkel på eit seminar om det moderne Japan på Columbia University 17. februar 2011.
  4. Dikotter formanar: «… når den moderne verda strir for å finne balanse mellom fridom og regulering, står katastrofen som vart utløyst på den tida som ei påminning om kor djupt feilaktig ideen om statleg planlegging som motgift til kaos var.» (Maos Great Famine, s xii.)
  5. Sjå Samir Amin: Re-Reading the Postwar Period, kapittel