«Vi skal til Gaza!»
Av Torstein Dahle
Hovedsaken med Freedom Flotilla 2 i sommer var å knekke blokaden.
Selv om Israel ved hjelp av den greske regjeringens nidkjære innsats klarte å holde båtene fast i greske havner, oppnådde vi betydelige resultater på dette aller viktigste punktet.
Torstein Dahle er siviløkonom og Rødt-politiker
Formålet med Gaza-konvoien Freedom Flotilla 2 (FF2) er tre-delt:
- Israel skal presses til å oppheve sin umenneskelige blokade av 1,6 millioner mennesker på Gaza-stripen.
- Båtene skal bringe viktige varer som det er mangel på i Gaza på grunn av blokaden.
- Vi skal bringe med oss mange passasjerer som kan møte folk i Gaza ansikt til ansikt, uttrykke sin solidaritet direkte overfor innbyggerne, og vise dem at vi er mange som tenker på dem og kjemper på vår måte sammen med dem.
Allerede før de norske deltakerne dro ned til Aten den 24. juni hadde FF2 klart å slå en bresje inn i Israels blokade av Gaza. Israelske myndigheter kunngjorde 21. juni at de hadde besluttet å tillate innførsel til Gaza av bygningsmaterialer til 1200 boliger og 18 skoler. I kunngjøringen het det at
Dette tiltaket gjør at «Freedom Flotilla», en konvoi av et titalls skip som angivelig skal seile til Gaza av humanitære grunner, er unødvendig.
Uttalelsen koplet altså dette direkte til FF2. Som kjent har Israel tillatt import til Gaza av bygningsmaterialer til å bygge luksushotell drevet av en spansk hotellkjede, men bygningsmaterialer til boliger, skoler og infrastruktur har vært nektet. En utspekulert form for blokade, som bevisst rammer det store flertallet i Gaza, men som samtidig åpner for tiltak som Israel kan bruke i propagandaen. («Se her, i Gaza har de bygd luksushotell, alt bråket om blokaden er falsk propaganda»)
Et annet viktig resultat var at Gaza og Israels brutale blokade var toppstoff i internasjonale massemedier i mer enn to uker, mens vi kjempet for å få båtene våre fri fra den greske regjeringens «fengsel». Mediepresset passet Israel meget dårlig.
Som en ringvirkning av FF2 ble også mange hundre mennesker inspirert til å arrangere en Air Flotilla 8. juli ved å reise til Tel Avivs Ben Gurion-flyplass for å reise videre til Vestbredden.
Uten at vi skal ta æren for det, kommer det nå stadig meldinger om nye initiativ som har til hensikt å bryte Israels blokade. Vi kan jo håpe at FF1 i slutten av mai 2010 og vår FF2 nå har vært med på å inspirere til disse initiativene.
FF2s resultater – før den i det hele tatt har kommet ut fra Helles – setter også de forskjellige regjeringenes diplomatiske arbeid «gjennom de rette kanaler» i et meget pinlig lys. På kort tid har FF2 klart å oppnå mye mer enn regjeringene har klart – enten fordi disse regjeringene er altfor tannløse, eller fordi de rett og slett har valgt å stille seg på Israels side og være støttespillere for Israels brutale politikk overfor palestinerne.
Med disse resultatene var det derfor en offensiv gjeng som møtte mediene i Oslo 7. juli på den pressekonferansen som de norske konvoi-deltakerne holdt da de kom tilbake. Alle gav uttrykk for ønsket om å komme med igjen når båtene kommer seg fri fra den greske regjeringens «fengsel». Det er også en lang kø av folk som gjerne vil fylle det som måtte bli av ledige plasser. Det er altså slett ikke riktig at vi har «gitt opp», slik en del medier meldte da vi reiste tilbake til Norge. Men det hadde liten hensikt å bruke opp ressursene våre i Aten mens vi venter på at båtene skal kunne seile igjen.
En viktig lærdom er at denne formen foraksjon åpenbart er svært virkningsfull, og at
den oppfattes av Israel som en helt spesielt farlig
trussel.
Israel dreper palestinere rett som det er, uten at noen av verdens regjeringer bryr seg. Men en fredelig ikke-voldsflotilje av skip med 3-400 deltakere fra omkring 25 land, hovedsakelig europeiske og nordamerikanske, bestående av helt alminnelige mennesker i alderen 18–88 år med en del parlamentarikere innimellom, kan ikke Israel møte med drap og lemlestelse uten at det får store internasjonale skadevirkninger.
Israels erfaringer fra FF1, der de drepte ni passasjerer på Mavi Marmara, var at den diplomatiske effekten var katastrofal og rammet Israels internasjonale anseelse hardt. De ni drepte var alle tyrkere, unntatt en som var tyrkisk-amerikaner. Ikke bare reagerte den tyrkiske regjeringen voldsomt, men også over resten av verden var det kraftige reaksjoner. Israel ble presset til viktige endringer i blokaderegimet. Ethvert militært angrep på FF2 med sin mye større og svært brede internasjonale deltakelse ville få dramatiske diplomatiske konsekvenser for Israel.
Et avgjørende trekk ved FF2 er at deltakerne ikke lar seg skremme av trusler om å bli angrepet militært eller av noen andre trusler fra Israel. Det var ikke-voldsmennesker, som alle hadde underskrevet på en detaljert erklæring om alt de ikke skulle gjøre fordi det kunne bli oppfattet som provoserende eller voldelig, og som også hadde erklært seg innforstått med at de kunne bli skadet og i verste fall miste livet.
Deltakernes svar var «Vi skal til Gaza», uansett om Israel gikk ut med trusler om angrepshunder og voldelige militære midler, gjennomførte øvelser som viste at et antall passasjerer ble drept, truet journalister med 10 års utestenging fra Israel-kontrollert område, truet parlamentarikerne som var med, presset et stort antall regjeringer til å advare passasjerene og sterkt fraråde deltakelse, presset forsikringsselskaper til ikke å forsikre skipene, saboterte båtene, osv. osv. Uansett hva Israel gjorde, så var vårt svar: «Vi skal til Gaza!»
Israels og USAs diplomatiske offensiv nådde toppen lørdag 2. juli, da den såkalte MidtØsten- kvartetten, bestående av USA, EU, Russland og FNs generalsekretær, gikk ut med en erklæring der de på det sterkeste oppfordret til tilbakeholdenhet, og ba alle berørte regjeringer om å bruke sin innflytelse til å hindre slike flotiljer, «som setter deltakernes sikkerhet på spill og medfører et potensial for opptrapping». Kvartetten avsluttet med å be om at fangenskapet til den israelske soldaten Gilad Shalit måtte avsluttes (de presterte å ikke si ett ord om de tusenvis av palestinske politiske fanger i israelske fengsler).
Det at USA og Israel fikk Midt-Østenkvartetten, dvs. den absolutte makteliten internasjonalt, til å gå ut på denne måten, oppfattet vi i FF2 som et bevis på den store kraften som ligger i denne formen for solidaritetsaksjon. Vårt svar var derfor et enda sterkere «Vi skal til Gaza!». Blant parolene som florerte i FF2-miljøet var for øvrig også parolen, «Vi krever slutt på fangenskapet for 1 600 000 + 1», der 1-tallet refererte til Gilad Shalit.
Siden vårt svar var «Vi skal til Gaza!» uansett hva vi ble truet med, ble vi helt umulige å håndtere for Israel. Israel takler væpnede angrep med sin militære overlegenhet. Men vår ikkevolds-flotilje har de ikke noen strategi for. Militært angrep mot flotiljen ville kunne skade Israel veldig, og å la oss komme til Gaza ville vært en seier for FF2 og gi palestinerne håp og pågangsmot. Hvis båtene i det hele tatt klarte å komme ut i havet, var begge Israels handlingsalternativer ille sett fra Israels side. Det forklarer de voldsomme anstrengelsene for å hindre at vi i det hele tatt skulle klare å komme oss ut fra greske havner med båtene våre.
Vi var ikke forberedt på at Israel skulle klare å «outsource» blokaden av Gaza til Hellas slik de til de grader klarte. Med en blanding av trusler og økonomiske lokkemidler utnyttet de den greske regjeringens svake stilling og den økonomiske krisen i Hellas til å få den greske regjeringen til å ta i bruk en serie med virkemidler for å hindre oss i å komme ut med båtene våre. Hovedmetoden var en uendelighet av formelle hindringer (for eksempel ble den amerikanske båten erklært «ikke sjødyktig» på grunn av påståtte svakheter ved aircondition- anlegget om bord), og til slutt sette inn voldsmidler for å stoppe oss (maskerte kommandosoldater rettet maskingeværene sine mot passasjerene på den amerikanske båten – en skjærende kontrast til de svære «To Gaza with love»- bannerne som var spent ut langs skipssiden. En av dem som var i skuddlinjen var den 86-årige jøden Hedy Epstein, som var blant de få som opplevde Holocaust og overlevde.
Torsdag kveld 30. juni kom statsminister Netanyahu med en erklæring som bl.a. inneholdt følgende (oversatt fra hebraisk):
The State of Israel faces many challenges, and you are at the army’s strength held against those rising up against us, «said Netanyahu». Threats are changing shape and again take shape. There are attempts to constantly challenge our very existence and the integrity of our borders, yet the IDF and other security forces respond to this challenge and develop consistently and methodically – and I add, often ingeniously – the defense capability to a range we did not know./../
The Prime Minister thanked world leaders who were working against the «Provocation flotilla», such as the leaders of the United States and Europe, UN Secretary General Ban Ki-moon and Greek Prime Minister Giorgos Papandreou.»
De uthevede ordene er så godt som en offisiell innrømmelse av at det var israelske sikker-hetsstyrker som stod bak sabotasjen mot bl.a. den gresksvensk- norske båten. Det siste avsnittet er en takk bl.a. til den greske statsminister for innsatsen med å iverksette blokaden av Gaza allerede i greske havner. Det utviklet seg etter hvert et økende engasjement nedenfra i Hellas, mot regjeringens tiltak for å stoppe FF2. Også blant havnemyndighetene var irritasjonen økende over å bli brukt på denne måten. Etter at sabotasjen mot vår passasjerbåt «Juliano» var ferdig reparert og båten var satt på vannet mandag 4. juli, ble den på vanlig måte gjennomgått av de greske havne-myndighetenes inspektører tirsdag 5. juli. De godkjente den, men ble overprøvd av sin sjef, som kom med en liste over bagatellmessige mangler, men som likevel godkjente at båten kunne seile. Han ble deretter overprøvd av sin sjef igjen, som tilføyde at det måtte gis en redegjørelse fra flaggstaten Sierra Leones side mht krav til mannskap (et krav som vår kaptein i sine 25 år som kaptein på slike båter aldri hadde hørt maken til). Likevel skrev også denne «sjefens sjef» at båten kunne gå, men da med en frist for å ordne det som var påpekt av mangler. Da ble det bestilt baguetter og kaffe for å feire, men etter en halv time kom telefon fra øverste hold om at båten likevel ikke fikk seile før alle disse påståtte manglene og kravene var fikset. Det førte til demonstrasjoner utenfor havnesjefens kontor i Perama samme kveld. Det – sammen med hans egen irritasjon over å bli misbrukt til å iverksette Israels blokade med usaklige midler – var nok utslagsgivende for at han likevel tillot at båten kunne seile dagen etter. Da var alle mangler rettet, men erklæringen fra Sierra Leone forelå ikke. Men båten ble nøye passet på av kystvakten, slik at den ikke fikk gå ut med kurs for Gaza.
Det var full enighet blant alle lands deltakere i FF2 om å avvise med forakt «tilbudet» som den greske regjeringen kom med, om at vi skulle få sende varene våre med greske skip under marinens beskyttelse og under FN-oppsyn, via israelsk havn. Riktignok har vi varer som folk i Gaza trenger, men det overordnede målet er å bryte blokaden, vise en håndfast solidaritet fra menneske til menneske, og presse Israel til å oppgi sin kollektive avstraffelse av Gazas befolkning.
Vi var ikke fornøyd med den norske regjeringens håndtering av saken vår. De gikk ut med advarsel til oss mot å reise, men de gikk ikke ut med advarsel til Israel mot å angripe oss. De har lagt stor vekt på en påstand om at det ikke skulle være noen humanitær krise i Gaza. Og riktignok er det ikke slik at folk dør i massevis av sult, men de lever i et helt ødelagt samfunn, der boliger, skoler og annen viktig infrastruktur er ødelagt, og der Israel sørger for å hindre at arbeidsliv og næringsliv kan utvikle seg mot en normal tilstand. Det overveldende flertallet er avhengige av nødhjelp for å kunne overleve, og arbeidsløsheten er i verdenstoppen. Åpningen ved Rafah mot Egypt gjelder bare personer, og det er høyst begrenset hvor mange og hvem som slipper igjennom. Og det som kommer inn via Israel er begrenset på en slik måte at den kollektive avstraffelsen av Gazas befolkningen skal oppleves smertefullt hver eneste dag.
Det er en stor oppmuntring for oss at vårt formål er blitt oppfattet og verdsatt av Gazas befolkning og av palestinere flest. Vi har fått en rekke erklæringer fra ulike hold som viser at FF2 har meget bred støtte i alle lag av den palestinske befolkningen. Særlig rørende var det da vi fikk høre om hvordan barn i Gaza hadde lagd små båter som de hadde satt på vannet for å lage sin egen «flotilla» i solidaritet med oss som var blokkert i greske havner.
Derfor går arbeidet videre. Vi skal ha båtene våre fri, og vi skal omgruppere for å få realisert frihetsflotiljen: Et antall båter med last og passasjerer fra et stort antall land, som skal til Gaza og bryte Israels blokade. Akkurat nå er det uklart når vi kan klare det. Det vil bli tatt en avgjørelse i månedsskiftet august/september der det må vurderes hvor langt vi er kommet i klargjøringen av båtene.
Verdens mektigste vil selv ha styringen over hva som skal skje med palestinerne. Uten en gang å komme til sjøs har FF2 oppnådd mye mer enn de har med sine uendelige bla-bla-prosesser. Derfor er vi i FF2 skjønt enige om en ting: Vi lar oss ikke stoppe. Vi skal til Gaza!