Linn Stalsberg: Krig er forakt for liv. Et essay om Fred
- Res Publica. 247 sider.
Disse 200 sidenes dypdykk i fredsaktivisters -og teoretikeres historie er en svært viktig bok i den tiden vi nå lever i. Sjøl om anmelderen her ikke er pasifist og heller ikke slutter seg til at første del av tittelen – at krig er forakt for liv – er allmengyldig. Min politiske løpebane ble ett år forsinket, da jeg først ville avtjene min militærtjeneste før jeg ble med i bevegelsen rundt SUF(ml), som i 1968 ennå sto for situasjonsbetinga politisk militærnekting, men hvor vi var enige om at frigjøringskrig mot undertrykkere og okkupanter var nødvendig.
Boka til Stalsberg må ses ut ifra vår tid, akkurat som Nordahl Griegs utsagn «krig er forakt for liv» ble skrevet i 1936 i boka Til ungdommen, hvor Grieg også kunne komme med pasifistiske utspill, uten sjøl å være det. Han var på vei inn i kommunismen og hadde tatt stilling for Stalins rolle i forberedelsene mot den kommende verdenskrigen. Grieg skulle senere omkomme i et bombefly på tokt mot Berlin i krigstjeneste for sitt land. Men den som ikke ser at kriger, også forsvars- og frigjøringskriger, også ødelegger liv, og som harselerer mot Stalsbergs bruk av Griegs tekst på boka si i dagens diskusjoner på sosiale medier om Ukraina-krigen, burde skjønne at kommunister også kan lage tekster som også skal kunne brukes i humanistiske konfirmasjonsseremonier.
Å føre antikoloniale folkekriger for frigjøring, dreier seg heller ikke primært om militær kamp, men om å mobilisere folk til å utmatte okkupanten med sivile og politiske midler og alle former for internasjonalt solidaritetsarbeid. «Politikken må styre geværet ikke omvendt», som den klassiske talspersonen for folkekrigsteorien påpekte, og sjøl også praktiserte. De mest vellykkede eksemplene på folkekrig som i dag føres, utføres av bevegelser som praktiserer dette, som de kurdiske bevegelsene, palestinerne, den nasjonaldemokratiske fronten på Filippinene og bevegelsen som avskaffet gudekongedømet i Nepal i begynnelsen av dette århundret. Slike kamper vil vanligvis være langvarige, som også krever militære forsvarskamper – men primært politisk og diplomatisk arbeid som unngår at en «møter veggen» gjennom militarisme, hvor en også risikerer å bli dratt inn i stormaktsrivaliseringer. Bevegelsen på Filippinene ble alvorlig hemmet av dette i siste halvdel av 1980-tallet, da én fløy ville be om våpenhjelp fra Sovjet for raskt å kunne følge opp nedkjempelsen av Marcos-diktaturet, mens andre ville legge ned den militære forsvarskampen mot det USA-støttende regimet som fortsatt satt med statsmakta. I stedet åpnet de for diplomatiske initiativer, hvor Norge har bidratt konstruktivt helt siden 2001. Disse er i ferd med å gjenåpnes igjen nå, i en periode hvor det nye regimet på Filippinene står i et internasjonalt krysspress mellom sin gamle kolonisator USA og Kina.
Betraktningene i avsnittet over er tatt med for også å illustrere hvilken tid vi lever i, midt oppe i voksende storpolitiske konfrontasjoner i Europa, samtidig som krigsforbrytelser og folkemord blomstrer opp ikke bare i Palestina, men flere steder i Midtøsten. I denne tiden er Stalsbergs fredsessay en udogmatisk og svært opplysende bok, som alle fredsvenner og antiimperialister burde kaste seg over.
Boken både problematiser og mobiliserer til fredelige løsninger på konfliktene som presser seg på. Den inneholder masse kunnskap både om praktisk fredsarbeid gjennom tidene, og bidrar med analyser og teori, blant annet om hvordan krig oppstår. Hun knytter sammen beskrivelser av kriger som har vært sammen med filosofiske og moralske begreper om krigens natur («krigisme») og pasifisme og ikkevold.
For flere er det vel kjent at Albert Einstein regnet seg som marxist, både ut ifra studier av utviklingen av menneskesamfunnene og sine naturvitenskapelige studier. Men at han også regna seg som pasifist, til og med som militant pasifist (s. 52 og videre), var ukjent for undertegnede. Det illustrerer imidlertid at innholdet i fredsteoretiske begreper er rikere og mer mangslungne enn de fleste tror. Jeg overlater leseren til å fordype seg videre, blant annet også om hvordan Einstein og Sigmund Freud utvekslet tanker omkring krig og fred i førkrigstiden på 1930-tallet, gjennom pamfletten «Hvorfor krig? En brevveksling» fra 1934. For egen del kan jeg henge på at også Stephen Hawking mente at menneskeheten måtte komme seg ut i verdensrommet og mestre kunstig intelligens, før vi gjorde ende på vår spesielle art her på lille Tellus.
Vi får jo håpe vi mestrer begge disse betingelsene, men vi har vel ikke ubegrenset med tid. Uten å gjøre meg til noen dommedagsprofet, eller Hawking til noen sannsiger, er det jo ikke urimelig at han hadde innblikk i våre, i alle fall to, eksistensielle trusler i vår tid. Faren for en atomvåpendød og faren for en altomfattende miljøkrise. Ingen av dem vil utslette vår planet, men menneskesamfunnene ligger svært utsatte til.
Nest siste kapittel i Stalbergs bok, «Krig i klimakrisens tid», tar også for seg miljøkrisa. Her vises, i tillegg til å drøfte de konkrete sammenhengene mellom naturødeleggelser, ressursbruk, krigsforberedelser og kriger, hvilke store utfordringer vi står overfor. Hennes budskap her er at «klimabevegelsen og miljøorganisasjoner må bygge et antiimperialistisk ståsted inn i sitt prosjekt». Dette er ikke en ny tanke, og viser tilbake på «FNs Verdenskommisjon for miljø og utvikling fra 1983» (Brundtlandkommisjonen) osv. Stalsberg bidro selv, i sin aktivitet innenfor «Fredsinitiativet – 2022», til både å få Natur og Ungdom og Extinction Rebellion til å holde innledninger på FI-2022 sine skoleringsseminarer, og også å peke på militarismens miljøfiendtlighet gjennom appeller på de få utskjelte gatemarkeringer de våget seg til å arrangere. Stalsberg trekker også fram en konkret og vellykket aksjon med sivil ulydighet som XR gjennomførte sammen med Greenpeace i april 2022. Det er verdt å trekke fram at disse miljøaktivistiske organisasjonene var dristigere i å markere fredsinitiativer enn den tradisjonelle Fredsbevegelsen og de politiske venstreorganisasjonene. Med hederlige unntak for tradisjonsrike Internasjonale Kvinneliga for Fred og Frihet (IKFF) og Stopp NATO.
Men ser vi på situasjonen i fredsbevegelsen i dag, kan vi ut ifra erfaringene vi har med å bygge opp igjen fredsbevegelsen her hos oss, hvor Stalsberg sjøl har vært aktiv også i hele perioden fra 2022 av, må erkjenne at både Natur og Ungdom og det nye tilskuddet fra miljøbevegelsen, Extinction Rebellion, har bidratt vel så mye som den tradisjonelle Fredsbevegelsen og politiske venstreorganisasjoner til nå. Med hederlig unntak som nevnt ovenfor, har en veteran fra IKKF- miljøet, Ingeborg Breines, i år også kommet med et viktig bidrag, boka Fredskultur på Orkana Forlag, som også ville fortjent en anmeldelse i dette tidsskriftet!
Stalsbergs bok komplementeres fint av Ingeborg Breines’ nye bok, Fredskultur – utopi eller sikkerhetspolitisk alternativ. Innen noen måtte lage en mer fullstendig anmeldelse i neste nummer – da temaet fortsatt nok vil være like aktuelt, nøyer jeg meg med noen korte avsnitt hvor Breines’ mangslungne erfaringer og kunnskap framhever et par sentrale spørsmål som er framme i debattene nå.
- Regionalt samarbeid
Demokratisering av FN pekes av mange på som en forutsetning for å komme ut av de mange konfliktene og krigene som råder. For å komme over fra den bipolare, snarere unipolare, verdensorden til en multipolar orden hvor seierherrene i WW2 ikke lengre skal diktere. Dette ville kreve en mer horisontal orden, med regionale organisasjoner som ikke er underlagt en stormakt. Breines bruker sine erfaringer på det europeiske planet, gjennom OSSE, Europarådet og EU-systemet. Nordisk samarbeid vurderes gjennom både Arktisk Råd og Barentsssamarbeidet. Hvordan står dette seg nå,etter at hele Norden er innlemma i NATO og amerikanske baser får en mer og mer framtredende rolle? Hvordan går det med UNESCOs fredskulturprogram og «Retten til fred»?
- Fred som forutsetning for bærekraftig utvikling (s 349…)
I en tid hvor miljøkrisa roper etter å bli håndtert peker Breines på at FNs bærekraftmål har dårlige tider når krigene får førsteprioritet. Enda mer aktuelt nå når EU er i fullt firsprang inn som militær aktør med å bygge opp sin militær-industrielle redningsplan for å skape jobber og vekst igjen (se Klassekampen 26.mars av Eirik Grasaas Stavenes).
Avslutter med et håp om at disse to bøkene vil bidra til å stagge den krigseuforien som har rammet også vårt land de siste årene.