Libyenkrigets geopolitik, Humanitär intervention eller kolonialkrig? (omtale)

Av

2013-01

Ola Tunander:
Libyenkrigets geopolitik, Humanitär intervention eller kolonialkrig?
Celanders Förlag

I motsetning til den arabiske vårens opprør i Tunisia og Egypt skjedde det i Libya en tidlig væpning av opposisjonen. Ved hjelp av NATOs bombefly førte opprørerne en sju måneder lang borgerkrig mot diktatoren Gaddafi som endte med hans fall og avretting. Etter å ha vært det mest velstående landet i Afrika med et godt utviklet velferdssystem endte Libya opp som en såkalt «failed state». Væpnede bander kontrollerer ulike deler av landet, sentralmakten mangler kontroll, infrastrukturen er ødelagt og menn kan gifte seg med fire kvinner hver. I vestlig massemedia fikk vi i februar og mars 2011 presentert en historie om diktatoren Gaddafi som angrep en fredlig demokratibevegelse og som hadde sagt at alle i opprørsbyen Benghazi var rotter som skulle drepes. Dette var en historie jeg og mange andre trodde på. FN-resolusjon 1973 ga NATO et mandat til å beskytte sivile ved å opprette en flyforbudssone, og det innledet en aktiv deltagelse i krigen. Men i hvor stor grad beskyttet intervensjonen de sivile i Libya? Hva skjedde på bakken dag for dag i den første fasen av borgerkrigen og hva ble rapportert i massemedia? Ola Tunander gjennomgår disse spørsmålene og gir ved hjelp av mangfoldige kilder et bilde av stormaktene og opprørsledernes motivasjoner og samarbeid.

Det er to hovedkonflikter som danner bakgrunnen for hendelsene i Libya. Den ene er mellom Gaddafi og de vestlige stormaktene. Da Gaddafi tok makten på 70-tallet nasjonaliserte han landets oljeproduksjon. Dette gjorde det mulig for Libya å gi innbyggerne billige helsetjenester, elektrisitet og vanntilførsel, men det førte til store tap for vestlige selskaper. Gaddafi involverte seg politisk og militært i flere afrikanske land for å motvirke europeisk inflytelse og sikre afrikansk selvstendighet. Han ble tidlig et yndet mål for fransk, britisk og amerikansk etteretning, som først forsøkte seg på et motkupp og senere prøvde å ta livet av han på andre måter. Tunander dokumenterer hvordan et hundretalls spesialstyrker fra disse landene var inne i Libya allerede i februar 2011 sammen med spesialstyrker fra Qatar. Dette var kun noen få dager etter de første demonstrasjonene hadde startet. Qatars kanal Al-Jazeera hadde satt opp et mediesenter i Benghazi for å ta i mot journalister som kom til landet sånn at de kunne påvirke mediedekningen. Kunne alt dette ha blitt gjennomført uten grundig planlegging? Nei, mener Tunander. Som et eksempel ble det allerede i november 2010 annonsert en felles fransk-britisk flyøvelse for å øve på angrep mot «et diktatur sør for Frankrike». Men hvordan kunne Gaddafi felles uten å sette i gang en upopulær invasjon?

Før Italias kolonisering av Libya i 1911 var ikke landet en enhetlig nasjon, men var under osmansk styre delt inn i flere områder kontrollert av lokale stammer. Det er noe som fortsatt preger den politiske situasjonen. Den andre konflikten som ledet til krigen er konflikten mellom de forskjellige stammeområdene i Libya – i store trekk mellom Gaddafis maktbase i Tripoli i vest og en islamistisk maktelite i Benghazi i øst. Denne eliten følte seg mer knyttet til den arabiske sfæren og var uenige i Gaddafis Afrika-politikk. Noen av dem drev også med menneskesmugling, noe Gaddafi hadde stoppet gjennom en avtale med Italia. Den interne konflikten ble tatt i bruk av imperialistmaktene.

Selv om det fantes demokratiforkjempere i opposisjonen dreide ikke konflikten seg om en kamp mellom diktatoren og folket. Samtidig som det var demonstrasjoner mot Gaddafi i Benghazi var det minst like store demonstrasjoner til støtte for han i Tripoli. Gaddafi hadde også støtte i afrikanske og andre ikke-vestlige land. I FN-resolusjon 1973 nevnes det ikke at man skal ta del i borgerkrigen, men at man skal opprette en flyforbudssone for å beskytte sivile. Det var bakgrunnen for at den ble godkjent i Sikkerhetsrådet.

Hva skjedde med beskyttelsen av sivile? Da Gaddafis styrker inntok den opprørskontrollerte byen Misrata tidlig i konflikten ble det drept rundt 200 mennesker. Av disse var det kun 11 kvinner, noe som tyder på at de fleste drepte falt i kamp og at det ikke foregikk nedslaktinger av sivile. Fargerik språkbruk til tross, Gaddafi sa aldri at Benghazi skulle jevnes med jorden. De som ble omtalt som rotter, var de utenlandske jihadistene og sikkerhetsstyrkene og de væpnede opprørerne. Han var tydelig på at de fredlige demonstrantene ikke skulle skades. Før NATO begynte sin bombing hadde konflikten ført til noen hundre dødsfall. Da konflikten var over, var det rundt 30 000 døde. Blant de drepte var svarte libyere og gjestearbeidere som var blitt regelrett massakrert av opprørerne. Mange tusen flere ble drevet på flukt. Flere av overgrepene fant sted før intervensjonen, så hvis målet var å beskytte sivile, hvorfor støttet man den siden som begikk de største forbrytelsene?

Med tanke på Norges viktige rolle i bombetoktene mot Libya fortjener Tunanders bok å få oppmerksomhet i norsk debatt.

Magnus Dahler Norling