Gnist

Libya, olja og Statoil

Av Stian Bragtvedt

2011-03

Hvor viktig er Libya som oljeprodusent?

Libya står i dag for to prosent av verdens oljeproduksjon. Det høres kanskje ikke så mye ut, men det er omtrent på nivå med Norge. Men i motsetning til Norge har Libya en lavere produksjonstakt og større reserver. Med dagens produksjon kan Libya produsere i 73 år, mens Norge kan produsere i litt over åtte. Samtidig ligger tre prosent av verdens påviste oljereserver i landet.

De store produsentene i Midt-Østen har langt større reserver. Iran har 10 prosent, Irak 8,6 og Saudi. Arabia 19,8, men Libya regnes allikevel som en veldig interessant oljeprodusent blant de store selskapene. Dette er fordi det regnes for å være underutviklet med tanke på oljeproduksjon, i betydningen at det fins et stort potensial for å øke produksjonen og finne mer. Libya ligger nært markedene i Europa, og spesielt for Italia er olje og gass fra Libya viktig.

For Italia er Libya viktig som eksportør, mens Storbritannia og Frankrike er hjemland for oljeselskapene British Petroleum og Total, som har store kontrakter med Gaddafi sitt regime.

Det har vært misnøye med Gaddafi blant de store oljeselskapene fordi han har ført en relativt nasjonalistisk oljepolitikk. På 90-tallet åpnet Gaddafi opp for Vesten på grunn av den lave oljeprisen, i tillegg til at han ønsket seg vestlig teknologi for å øke produksjonen fra felter som de ikke hadde teknologi til å utnytte lønnsomt.

Hvor viktig er oljen i Libya som bakgrunn for krigen?

Det ville aldri vært noen vestlig intervensjon i Libya om det ikke hadde vært for oljen, selv om det ikke var den utløsende faktoren. Den arabiske våren og det at man trodde Gaddafi stod for fall, gjorde at det var viktig å være på lag med den siden man trodde ville bli de nye makthaverne i Libya, altså opprørerne som stod i Benghazi. Samtidig følte nok flere vestlige land seg stilt i et pinlig lys etter den åpenbare støtten til regimet til Ben Ali i Tunisia og Mubarak i Egypt. Frankrike var en ivrig pådriver for flyforbudssone og intervensjon i Libya, mens de i Tunisia tilbød regimet støtte og materiell for å bekjempe demonstrantene.

Jeg kjenner ikke til at oljeselskapene i forkant har sagt noe som tyder på at de ønsket et regimeskifte i Libya. De var opptatt av å innynde seg hos Gaddafi for å få oljekontrakter. Men da intervensjonen ble et faktum ble det med ett veldig viktig for dem å være på den vinnende siden. Selskaper som Total og BP har nå store interesser i at opprørerne vinner med støtte fra NATO, fordi de med stor sannsynlighet ville ha blitt straffet i form av dårligere betingelser eller ingen olje i det hele tatt hvis Gaddafi hadde blitt sittende etter NATO-bombingen. Oljen var sånn sett en ekstremt viktig motivator for å vinne krigen og kvitte seg med alle rester av det gamle regimet. Så det er en rekke faktorer som spiller inn. De umiddelbare er de politiske, men den grunnleggende faktoren er oljen.

Hva med Norge og Statoil?

Det samme gjelder for Norge og Statoil. Norge er blant landene som har bombet mest i Libya, og har sammen med Statoil en veldig sterk interesse av at deres side vinner fram. Noe av det første landene som intervenerte gjorde, var å be om garantier for at gamle oljekontrakter også ville bli overholdt. Slik at avtalene Statoil og andre har med Gaddafi-regimet ville bli videreført under et nytt styre. Dermed ville trolig også Statoil befunnet seg på listen over selskap som ville blitt straffet, om Gaddafi hadde greid å holde på makten.

Hva med andre land som konkurrerer om verdens oljeressurser og energi, som Kina?

Libyas plassering gjør at det er de europeiske markedene som vil være viktigst. Det eksisterer selvsagt et globalt oljemarked, men hovedregelen er at oljen blir solgt nærmest mulig produksjonsstedet. Derfor er Vest-Afrika og Latin-Amerika viktig for USA, mens land som Iran og Irak er viktigere for Kina. Per i dag handler USAs strategiske tilstedeværelse i Midtøsten like mye om strategisk kontroll over oljen, som går til et potensielt truende Asia, som den handler om å sikre forsyninger til USA. I tillegg er det slik at utvinningstakten er mye raskere i Vest-Afrika, slik at der vil reservene tømmes fortere.

Flere kommentatorer har ment at en deling av Libya i to, mellom Tripoli og Benghazi er ett mulig scenario, om den fastlåste situasjonen på bakken fortsetter. Hva vil det bety for oljeproduksjonen?

En deling av Libya mellom Øst og Vest ville vært en katastrofe. Landet er avhengig av oljeproduksjon, selv om det er en del jordbruk langs den fruktbare kysten, hvor også raffineringsindustrien ligger. Oljen ligger stort sett i ørkenen, og med en deling vil mesteparten av reservene tilfalle Benghazidelen. En deling vil derfor være uakseptabelt for befolkningen i Tripoli. Spørsmålet nå vil være om et nytt regime etter Gaddafi vil dele overskuddet fra oljen annerledes. Hvis kjerneelementet i det libyske opprøret hadde vært folkelig mobilisering og streikende oljearbeidere, ville en sosial fordeling av oljerenten vært et naturlig mål. Nå har vi hatt snart et halvt år hvor den fysiske kontrollen over oljereserver har flyttet over til eliter knyttet til Benghazi delen. Dette kan skape nye alvorlige konfliktlinjer i et nytt Libya.

Hva om Benghazi-regimet går seirende ut av borgerkrigen, kan vi da forvente en fullstendig privatisering av oljesektoren slik vi så i Irak, med oljeloven som kom etter invasjonen?

I starten av opprøret da rebellene var desperate etter vestlig hjelp ble oljen lovet bort på alle mulige måter. Men et framtidig regime i Libya vil ikke kunne overleve gjennom å selge ut store deler av oljerenta. Det vil føre til et drastisk fall i levestandarden. Gaddafi har ført en relativt nasjonalistisk oljepolitikk, og var også en del av bølgen av arabisk nasjonalisme på 70-tallet. Tanken var at oljen skulle komme befolkningen til gode, men etter hvert utviklet det seg elitestyrer, hvor mangel på demokrati, sensur og undertrykking av opposisjon var normen.

Etter invasjonen av Irak vendte Gaddafi seg til Vesten fordi han ville sitte tryggere om han ikke ble sett som en del av ondskapens akse. Han åpnet opp oljesektoren, men førte samtidig en streng oljepolitikk. Det vil si at han slapp selskaper inn, men stilte samtidig harde krav, fordi han visste at han hadde en sterk forhandlingsposisjon. Han kunne se hvordan Chavez i Venezuela kunne stramme til betingelsene, uten at oljeselskapene trakk seg ut. Det henger sammen med at prisøkningen på olje utover 2000-tallet forandret maktforholdene i oljeindustrien. Mens lave priser favoriserte selskapene, førte høyere priser til at landene fikk mer makt. Med lave priser ble oljefelt drevet av lokal, lite effektiv teknologi, ulønnsomme. Man ble mer avhengig av ny teknologi for å opprettholde eller øke produksjonen. Vestlige oljeselskaper forlangte gode betingelser for å engasjere seg. Med høyere oljepriser sto oljeselskapene i kø for å sikre seg tilgang til reserver. Wikileaksavsløringen om Statoils rolle i Venezuela viser at mange selskaper snakket sammen for å unngå at man underbød hverandre. Men selv de største selskapene brøt med den «solidariteten» hvis mulighetene for en lukrativ tildeling bød seg. Sånn fungerte det også i Libya.

Har ikke opprørerne allerede solgt olje for å finansiere krigsinnsatsen?

Ja. Opprørerne har behov for penger til å betale våpenforsyninger, import av mat og alt annet som følger med krigsinnsatsen. Det er bare midlertidige kontrakter som er lagd på ad hoc-basis, men som over tid kan gå over til å bli fysiske realiteter. Å undertegne kontrakter, mens man kjemper en borgerkrig, fører ikke akkurat til en sterk forhandlingsposisjon.

Hvordan ser du på NATOs og Norges deltagelse i bombingen i lys av opprørernes inntog i Tripoli?

Mange vil nok forsøke å fremstille Libyabombingen som en suksess for NATO. Det er viktig å holde fast på at opprøret i Libya var en del av den arabiske revolusjonsbølgen, en folkelig oppstand mot undertrykkelse. Derfor ønsker også vi at Gaddafi skal falle. Vi vet ikke hvor lang tid det ville tatt hvis ikke NATO hadde deltatt. Det kan ha tatt lenger tid. Men det kunne også gått raskere. Gaddafi kunne pakke sin desperate kamp for å opprettholde privilegiene til sitt regime inn i en nasjonalistisk aura. Det har ganske sikkert motivert soldater som ellers kunne ha gjort som i Egypt. Dermed har intervensjonen bidratt til at situasjonen forble fastlåst så lenge. Vi vet ennå ikke hvor store ødeleggelsene har vært etter borgerkrigen.

Vi har dessuten sett opprøret skifte karakter. Fra et folkelig opprør mot et undertrykkende regime, fikk det hele mer og mer preg av en borgerkrig, med en part i Tripoli og en i Benghazi.

Vi har sett undertrykking av opposisjon på begge sider, også blant opprørerne. Det virker også som det er sprikende interesser og lojalitet på opprørssiden. I slutten av juli drepte opprørerne en av sine egne generaler, Abdul Fattah Younes. Den vestlige intervensjonen har gjort situasjonen veldig fastlåst. Da bombingen startet trodde jeg at Gaddafis regime ville falle mye raskere.

Men når opprørerne nå ser ut til å lykkes med å kaste Gaddafi-regimet, må vi ikke si at det var vellykket allikevel?

Situasjonen er nå åpen. Vi må selvsagt støtte både en demokratisk utvikling og alle bevegelser som slåss for en sosial fordeling av oljerenten. Jeg var redd for at situasjonen ville forbli fastlåst enda lenger. Problemet var at jo lenger krigen varte, jo sterkere ble motsetningene mellom sidene. Men dette er også situasjonen nå etter at Gaddafis fall. I verste fall kan deler av det gamle regimet ende opp med å føre en lang geriljakrig. Problemet for de nye makthaverne er at hvis man ikke klarer å gjenreise levestandarden (les oljeproduksjonen) raskt, vil beskyldningene om at de har solgt seg til utenlandske krefter, komme. Vi ønsker at motstanden mot en slik utvikling skal ledes av fagforeninger og sosiale mobiliseringer, ikke et gammelt elitesjikt med avhoppere fra Gaddafis regime.