Den digitaliserte læreren? (debatt)

Av Leikny Øgrim

2011-02

Hva skal skole være? Hvem skal eie kunnskapen? Hvem skal eie framtida? spør Øyvind Andresen i sitt innlegg, der han går til angrep på det han oppfatter som en utvikling i retning av et nyliberalt utdanningssystem for en «flytende modernitet». Han har flere gode poenger, men ender opp som bakstreversk forsvarer av skolesystemet fra 50- og 60-tallet.

Ideologi

Stadig nye generasjoner av samfunnsborgere blir gjenstand for skolens påvirkning av samfunnsmessig ideologi. De verdier som forfektes til enhver tid, er den gjengse samfunnsoppfatning, selv om ideologien i skolen nok henger noe etter samfunnet forøvrig. Andresens – og mitt – utgangspunkt er at skolen produserer og formidler den herskende ideologien. Andresen angriper skolen fordi denne ideologien er mer flytende og individualisert i dag enn på 50- og 60-tallet. Jeg er enig i at mye av 50- og 60-tallets verdier som klokkestyrt disiplin, kollektiv handling (eller konformitet?) og hierarkisk organisering er erstattet med individuell utvikling, kreativitet og ansvar for egen læring. Men er det bare dårlig? I angrepet på dagens individualisering, står han i fare for å forherlige 50-tallets disiplinskole. Vi kan være enige om forsvaret av enhetsskolen og likhetsidealet fra «gamle» dager. Men vi må ikke glemme at de som ikke passet inn, ble oversett eller sendt på spesialskoler. Prinsippet om tilpasset opplæring for alle kan godt betraktes som individualisering, men også som en rettighet for alle barn uansett evner og forutsetninger. Barn på 50- og 60-tallet ble ikke respektert eller lyttet til av voksne på samme måte som i dag, og foreldre hadde lov til å slå barna sine helt fram til 1972.

Ideologiproduksjon er ikke enkelt. Ideologien framgår av læreplaner og formidles ved den enkelte skole, av den enkelte lærer. Lærerne er etter min erfaring opptatt av å formidle gjengs oppfatning (som vanligvis oppfattes som upolitisk), samtidig som de ikke vil støte den enkelte elev, for eksempel i forhold til religion eller kulturelle skikker. Hva som er gjengs oppfatning endrer seg over tid, og det er forskjeller mellom landsdeler og mellom by og land.

Et eksempel er holdningen til kristendom og kirkegang. Da jeg gikk på skolen på 60-tallet, var det helt uproblematisk i Oslo, i dag er det fortsatt uproblematisk i landkommuner bare en times kjøretur unna, mens det på flere skoler i hovedstaden ville blitt ramaskrik hvis elevene ble pålagt gudstjeneste i kirka til jul. Læreplanene legger rammer for lærernes arbeid, og min erfaring er at lærere er svært lojale overfor læreplanene. Andresen skriver som om læreplanene er politiske bestillingsverk, og det er de naturligvis også. Men de er ikke bare det: de er skrevet til dels av en politisk elite, men også av representanter for lærere og lærerutdannere som er genuint opptatt av pedagogikk og skole, og som ønsker å lage den aller beste. Dermed blir læreplanene resultater av forhandlinger og kompromisser mellom ulike interesser og holdninger.

Vurdering for læring

Angrepet på underveisvurdering – eller vurdering for læring – er vanskeligere å forstå. Ideen er at elevene skal få tilbakemeldinger på arbeidet sitt underveis i læringsprosessen, for å få hjelp og veiledning i forhold til hva de må jobbe mer med. Det må vel være bra? At lærerne nesten kveles av kravene til dokumentasjon er sant nok, men det skyldes ikke ideen om underveisvurdering, men ideen om at alt må telles og kontrolleres ovenfra. Så kan vi være enige om at lærerne er i ferd med å kveles av et byråkratisk system av overrapportering. Dette er et eksempel på ulike tendenser i dagens skole. På den ene sida er vurdering for læring, etter min mening den eneste fornuftige formen for vurdering ut fra pedagogiske hensyn, på den andre det stikk motsatte system: testregimet, blant annet representert ved nasjonale prøver. I det systemet er det ingen individualisering, det er et skikkelig «gå i takt»-system, der alle skal passe inn i den samme, sentraliserte forma, med drill foran prøvene som resultat. Dessverre er det testregimet som ser ut til å vinne fram.

Lærerens rolle og enhetsskolen

Elevene er de viktigste i skolen. Lærerne er de viktigste ressursene for elevene. Tanken om enhetsskolen er at alle elever skal ha rett til noenlunde samme undervisning uavhengig av sosial og geografisk bakgrunn. Men enhetsskolen kan også forstås som elevenes rett til noenlunde lik undervisning uavhengig av hvilken lærer de har fått tildelt. Et element i det utdanningssystemet Andresen angriper, er organisering av lærere i team og større fleksibilitet i klasser og grupper. Mye kan sies om dette, men ett poeng er i alle fall at det betyr slutten på den «privatpraktiserende lærer» i et klasserom lukket for innsyn. Lærernes undervisning blir mer synlig og gjenstand for diskusjon. Lærere som samarbeider er bra for både lærere og elever, og det sikrer større grad av likhet for elevene.

Den digitale skolen?

Men punktene over er ikke årsaken til at jeg kaster meg over tastaturet. Det er derimot angrepet på teknologien. «Digitaliseringen av skolen har også ført til at lærerne har fått en mindre sentral rolle i klasserommet» … «… lærerens rolle erstattes av «digitale læringsressurser» …» er blant utsagnene fra Andresen.

Samfunnet har faktisk endra seg siden 50-tallet. Andresen argumenterer med at industrien ikke er død, bare flytta til andre land, og det har han sjølsagt rett i. Men vårt samfunn har endra seg. Og skolens oppgave å utdanne «gangs menneske» betyr ikke lenger arbeidere som lydig følger ordre og klokka. Det betyr i første rekke folk som må regne med å bytte jobb mange ganger i løpet av livet, som er fleksible og gode til å omstille seg, som kan ta avgjørelser, sette seg inn i nye områder og finne informasjon raskt. Skolen tilpasser seg dette samfunnet langsomt.

50-tallet oppfattes som pioner-åra for datateknologien. Datamaskiner fantes på universiteter og forskningslaboratorier, og ingen kunne forstille seg den veksten vi har sett seinere. 60-tallet betydde vekst og kommersialisering, store firmaer fikk egne datamaskiner, og noen universiteter ga programmeringskurs for spesielt interesserte. Den endringa som var viktigst for skolene, kom på 80-tallet med veksten i markedet for minimaskinene, etter hvert IBM sin PC og ikke minst MacIntosh med grafisk brukergrensesnitt. Dette sammen med gradvis fall i prisene gjorde datamaskiner tilgjengelige for de mange som ikke var spesielt teknisk interesserte.

Den neste store endringa kom på 90-tallet, introduksjonen av Internett med nye brukervennlige nettlesere. I Norge kom gjennombruddet med OL på Lillehammer i 1994. Nå (2011) har 90 % av husholdningene tilgang til Internett hjemme, og for familier med barn i skolen er andelen nesten 100 %. Etter årtusenskiftet er det vel integrasjonen med mobiltelefonen og andre håndholdte medier som representerer det viktigste nye på teknologifronten.

Elevene skal leve i dette samfunnet. Skolen skal forberede dem på det, gjøre dem i stand til å fungere, til å forstå, og eventuelt til å påvirke eller endre det. Og så skulle vi ikke bruke teknologien? Skulle vi kanskje si det samme om andre teknologier, som bøker eller film? «Alfabetiseringen av skolen har også ført til at lærerne har fått en mindre sentral rolle i klasserommet» … «… lærerens rolle erstattes av ’trykte læremidler’ …»?

Hva er – og bør være – skolens mandat? Skolens skal sosialisere og utdanne elevene til å fungere i samfunnet og arbeidslivet. Jeg kjenner ikke til et eneste yrke i Norge der det ikke er behov for å kunne bruke digitale verktøy. Det offentlige Norge krever bruk av digitale verktøy på stadig flere områder: bank, butikk, telefoni, selvangivelse, bestilling og betaling av varer og tjenester. Større deler av kunst og underholdning er digitalisert. Hvis skolen ikke utdanner til dette, svikter den sin oppgave.

På 60-tallet var det opplagt at elevene skulle lære om turbiner og oppgangssaga (!). Disse teknologiene ble ansett som så vesentlige at var opplagt at skolebarna skulle forstå prinsippene bak dem, både teoretisk og praktisk gjennom museums- og bedriftsbesøk. Datateknologien er i dag den viktigste teknologien i samfunnet. Likevel blir det diskutert hvilken plass denne teknologien skal ha i skolen! Det er alarmerende at bruken av digitale verktøy i skolen går ned. Klassekampen burde undersøke hvorfor, finne ut av konsekvensene, stille de ansvarlige til veggs!

Elevene må kunne bruke digitale verktøy hvis de skal være rusta for samfunnet. Da må de lære det i skolen. Det er fremdeles digitale skiller i dette landet. Selv om de fleste familier nå har en PC hjemme, er det fremdeles sånn at hvite gutter med høyt utdanna og rike fedre har størst sjanse for å ha de beste pc-ene og få mest hjelp hjemme til bruken. En av skolens oppgaver er også å motvirke klasse- og kjønnsforskjeller i digital kompetanse.

På denne bakgrunnen er «å kunne bruke digitale verktøy» en av fem grunnleggende ferdigheter elevene skal lære i skolen, ved siden av å kunne lese, å kunne regne og å kunne uttrykke seg muntlig og skriftlig. Disse fem ferdighetene regnes som grunnleggende for å kunne fungere i samfunnet i dag og i den nærmeste framtida. Alle de fem grunnleggende ferdighetene læres best i en kombinasjon av praksis og spesiell opplæring. Det vil si at elevene får spesiell opplæring i å lese, og seinere leser de i alle fag, og tilsvarende med å bruke digitale verktøy. De bør få spesiell opplæring, og bruke verktøyene i alle fag.

Internett inneholder uendelig med informasjon, oppgaver og utfordringer, i form av tekster, bilder, musikk, film, oppgaver, simuleringer, spill. Teknologien åpner for samarbeid med elever ved andre skoler og i andre land. Elever kan lære å skrive og regne med datamaskinen, og få verden inn i skolestua på en måte vi knapt kunne forestille oss med 60-tallets utdaterte klasseromskart og skolefilmer om lofotfisket. Datateknologien kan bidra til å stimulere flere sanser, den kan bidra til variasjon og den kan bidra til motivasjon.

Datateknologien, og særlig de nye sosiale tjenestene på Internett (som for eksempel Wikipedia, Facebook, blogg og Twitter), har store demokratiske muligheter. Unge og ubemidla kan spre sine budskap til verden. Noe er tøv, noe er seriøst, noe er viktig. Teknologien gir nye arenaer for kommunikasjon, for spredning av informasjon og kunnskap fra grasrota, utenom stats- eller pengekanaler, for samarbeid og mobilisering til lokale, nasjonale og til og med globale aksjoner. Skal ikke norske elever lære om dette? Skal skolen hindre utvikling av demokrati?

Den digitaliserte læreren?

Tidligere var pensum bestemt av godkjente lærebøker, ofte foreldet og fulle av feil, men som likevel skulle inneholde den hele og fulle sannhet. Nå er nesten uendelige mengder informasjon tilgjengelig på Internett, og læreren må dermed endre sin rolle fra allvitende formidler av lærebokkunnskap i retning av en veileder for elevene i å finne og vurdere informasjon. Læreren må ha kompetanse i å søke informasjon der det måtte finnes og i å vurdere kildene, og å hjelpe elevene i å trene opp slik kompetanse. Med dette endrer undervisningen fokus fra innhold til læring.

Tidligere var elevenes læringsprosess mer forutsigbar enn i dag (jeg våger å snakke om læring, selv om Andresen syns det hører med blant fy-ordene på linje med interaktivitet og global arena). Alle elever var organisert i klasser, og de hadde fast timeplan inndelt etter fag. Elevaktive læringsformer som tema- og prosjektarbeid, har gjort dette mindre forutsigbart for både lærere og elever. Elevene har dessuten sterkere påvirkning fra omgivelsene enn før, gjennom for eksempel reiser, TV, spill og video. Læring kommer rett og slett andre steder fra. Dette er en stor utfordring for skolen.

Tidligere var læreren en autoritet som hadde svarene og bestemte hva som skulle gjøres i klasserommet. Klassen var nokså homogen både med tanke på alder, etnisk bakgrunn og sosial klasse. Læreren kunne gå ut fra at flertallet av elevene kunne følge samme undervisning og progresjon. Slik er det ikke lenger. En klasse kan bestå av norskspråklige, tospråklige, nyankomne flyktninger og elever med spesielle behov, og læreren skal mestre klassen som helhet og hver enkelt elev sine behov. I tillegg skal læreren mestre de ulike fag og fagenes egenart. Disse historiske endringene har gjort at lærerens krefter i økende grad må vies den enkelte elev på bekostning av fag og klasse.

Det er ingen tvil om at utfordringene er store. Men derfra og til å ønske seg tilbake til et samfunn og en skole fra 40-50 år tilbake, må i beste fall være bakstreversk? Lærerens rolle endres, den blir ikke mindre viktig.