Kunnskapsbløffen (omtale)
Av Øyvind Andresen
Magnus Marsdal:Kunnskapsbløffen
Manifest forlag, 2011
Dette er den viktigste boka som er utgitt om norsk skole på mange år.
Boka er en advarsel mot en norsk skolehverdag prega av tester og prøver fra barna er knøttsmå. Drivkraften i dette systemet er hard konkurranse på alle nivåer: mellom elevene, mellom lærerne, mellom skolene og mellom regionene. Skolene skal styres som fabrikker der elevene er kunder, og produksjonen dreier seg å skaffe best mulig målbare resultater. Et grunnleggende premiss er mistillit til «arbeiderne», det vil si lærerne, som hele tida antas å sluntre unna, og derfor må dokumentere alt de gjør, og overvåkes av diverse inspektører på flere nivåer.
Dette systemet er inspirert av det amerikanske og engelske skolesystemet. I Norge er det særlig Handelshøyskolen BI som ideologisk har fremma disse tankene, og som har skolert rektorer i det nye systemet, godt støtta opp av diverse konsulentfirmaer.
De menneskelige omkostingene
Testskolen har mange menneskelige omkostninger. Marsdal trekker fram mange hjerteskjærende eksempler på hvordan barn rammes av prestasjonsangst. Spesielt graverende er eksempler på at elever ikke får den spesialundervisningen de trenger og har krav på, fordi ressursene i stedet settes inn for å bedre prestasjonene til elever som kan gi skolen bedre resultater på de nasjonale prøvene.
Det har vært en eksplosjon i antall barn som sendes til pedagogisk-psykologisk utredning og får spesialundervisning etter at Kunnskapsløftet ble innført i 2006. På landbasis har andelen elever som får spesialundervisning økt med 39 prosent, i Oslo 45 prosent. Det dreier seg nå om over 60 000 elever på landsplan. Marsdal slår fast at denne økningen er uten sidestykke i norsk skolehistorie, en vekst som må skyldes at de svakeste elevene får større og større problemer med å takle skolehverdagen Resultatet er stadig mer segregert undervisning. Dette er en av bokas viktigste påpekninger.
Samtidig er systemet bygd på løgn. Det er eksempler på hvordan «svake» elever bevisst holdes vekke fra de nasjonale prøvene, foreldre får feilaktig beskjed om at elevene har fått de lovpålagte timer spesialundervisning, på enkelte skoler får elever bedre tid enn den stipulerte på de nasjonale prøvene for å bedre resultatene osv.
For min del vil jeg si at dette er et brudd med den tillit og ærlighet vi forventer av offentlig organer og forvaltning. Samtidig er systemet knytta til belønning, som individuell lønn, og straff til de som ikke er lydige. Her ligger kimen til korrupsjon.
Tilfellet Sandefjord
Det er Oslo-skolen som er mest kjent for all drillinga, men Marsdal trekker fram Sandefjord der skiftet til det nye testregimet skjedde i løpet av noen måneder, et varsko på hva som kan skje mange andre steder. Starten på det hele var kommunens engasjement av konsulentfirmaet PricewaterhouseCoopers (PwC). Det skulle utrede ressursbruken i kommunens skoler. Firmaet skulle også utføre en såkalt prosesskontroll. Forslaget fra PwC var å innføre resultatmålstyring. Flere ledere skulle ansettes, og de skulle ha resultatansvar. Dette kosta penger, årlig dreide det seg om 5,9 millioner. Politikerne vedtok å ta pengene fra klasserommet; for eksempel mista den største barneskolen i kommunen tre lærerstillinger.
Rektor Knut Søyland ved en av Sandefjord-skolene, Framnes barneskole, gikk av i protest. Han ble erstatta med Ivar Ramberg, sterk entusiast for det nye regimet og bystyremedlem for SV.
Både Oslo og Sandefjord var kommuner styrt av Høyre/FrP. Men de nasjonale prøvenes mor og skoledirektør i Oslo, Astrid Søgnen, har bakgrunn i DNA og var statssekretær under Gudmund Hernes. En konklusjon en kan trekke av Marsdals bok, er at disse skolene blir styrt etter New Public Management, et uttrykk av Marsdal ikke bruker – av ukjente grunner. NPM har vært den dominerende ideologien for alle offentlige reformer siden 1980-tallet, også under Stoltenbergs regjeringer.
«Grisen blir ikke feitere om du veier den ofte»
Bokas tittel, Kunnskapsbløffen, er slående, men den dekker ikke helt innholdet i boka. Kunnskapsbløffen henspiller på Kunnskapsløftet, altså læreplanverket som ble introdusert i 2006. Men det er store lokale forskjeller på hvordan Kunnskapsløftet blir praktisert. Marsdals bok må derfor leses som et varsko for hvor ille det kan gå om testregimet spres og New Public Management gjennomføres i ytterste konsekvens.
Kunnskapsløftet introduserte blant annet metodefrihet for lærerne, noe som er under press fra flere hold. Lærerne må forsvare sin metodefrihet med nebb og klør, den siste skanse for pedagogisk frihet og intuisjon.
Marsdal viser også hvordan elever i Oslo og Sandfjord i lang tid forberedes til å klare høyest skår i de nasjonale prøvene. Dette går ut over undervisningen etter læreplanene, altså de læreplanene som myndighetene har pålagt lærerne å undervise etter. Det er en rekke selvmotsigelser i systemet. Det er utviklingspsykologisk stor forskjell på en åtteåring og en tiåring. Hvis man driller en tredjeklassing på en prøve eleven skal mestre som femteklassing, vil det lett spre seg mismot og skoletrøtthet blant elevene. Og systemet hjelper heller ikke fram de skoleflinke, for når de flinke elevene mestrer prøven, er det ikke noe insitament til å hjelpe dem videre.
Marsdal viser overbevisende at hele testregimet hemmer kunnskap fordi det er så mange sider ved elevenes kompetanse og ferdigheter som ikke kan måles på et snevert grunnlag. Om intensjonen var å heve kunnskapsnivået, så er resultatet av testregime det motsatte. Så ut fra dette perspektivet er Marsdals tittel dekkende.
Utdanningsforbundet har svikta
Med rette etterlyser Marsdal foreldreengasjement mot drillskolen. Marsdals bok bør derfor leses av alle, ikke minst foreldre. Boka har likevel en del svakheter. Den er ikke godt gjennomarbeida. Den er rotet disponert, for eksempel blir eksemplet fra Sandefjord spredd ut over mange kapitler og gjør det vanskelig for leseren å få oversikt. Marsdal har for mye på hjertet. Problemer med bruk av PCer i skolen (kapittel 8) er verd en egen bok og kunne vært utelatt her. Boka burde vært korta ned, bedre poengtert og heller lagd som en pamflett som lettere kunne nå flere lesere.
Boka har møtt stor begeistring og engasjement blant lærere over hele landet. En styrke ved boka er nettopp at den intervjuer en masse folk fra grasrota slik at deres meninger kommer fram og som lærerorganisasjonene ikke har klart å fremme.
Det ser heller ut til at Utdanningsforbundets sentrale ledelse helst vil glemme boka. Utdanningsforbundet er en stor lydig hund som sjelden viser tenner. Ledelsen sentralt er opptatt av å holde «åpne kanaler », de lever i et symbiotisk forhold til den politiske eliten og har blant annet støtta innføring av nasjonale prøver. Men de nasjonale prøvene ble ikke primært innført som pedagogiske hjelpemidler, men som redskaper for konkurranse mellom skolene, et trinn i innføringa av New Public Management. Når Utdanningsforbundet har gitt Fanden lillefingeren, så kan de sjøl se resultatet: at det er fare for at våre barns framtid skal tas hånd om av folk fra PricewaterhouseCoopers og BI.