Gnist – Marxistisk tidsskrift » Krisa og offentlig sektor

Krisa og offentlig sektor

Av Peder Martin Lysestøl

2012-01

Mens offentlige sektor på 30-tallet ble sett på som veien ut av krisa, er den offentlige sektoren i dag sett på som et hinder for kriseløsning. Betyr dette at borgerlig økonomisk teori ikke lenger ser på den offentlige sektoren som viktig? Hvilke konsekvenser får det for kriseutviklingen og stabiliteten i kapitalismen at den offentlige sektoren utsettes for kraftige angrep?

Peder Martin Lysestøl er førstelektor i samfunnsøkonomi på Høgskolen i Sør-Trøndelag. Han har skrevet boka Husholdets politiske økonomi og er medforfatter av bøkene Den nyliberale revousjonen og Velferdsstatens økonomi. I 2009 trykte Rødt! opp en ny utgave av Lysestøls Palestinerne. Historie og frigjøringskamp.

Det er i dag stor enighet om at sterk vekst i offentlige utgifter var en viktig årsak til at verdensøkonomien kom ut av krisa på 30-tallet. Mens offentlige utgifter i den amerikanske økonomien sto for 9,8 % av BNP i 1929, var andelen økt til 19,2 % i 1939. Veksten i ikke-krigsutgifter var den viktigste (Baran and Sweezy 1966, s.149). Den dramatiske krisesituasjonen med massearbeidsløshet og Keynes sine teorier åpnet for en kraftig satsing på offentlig sektor i alle markedsøkonomiene. De siste årene har verdensøkonomien vært inne i ei krise like dramatisk som 30-åras krise. Nå kan det se ut som om nedbygging av offentlig sektor er en av hovedstrategiene i kampen mot krisa.

To ulike angrep på den offentlige sektoren

Den offentlige sektoren blir i dag utsatt for to ulike angrep. Det første er et ledd i den nyliberale revolusjonen, en strategi som har som mål å erobre det offentlige «markedet» for den globale private tjenesteindustrien. Privatiseringen av helse, utdanning og andre offentlige tjenester skal gi nye ekspansjonsmuligheter for de Transnasjonale gigantene (TNC) innenfor disse områdene. Denne politikken har vært sentral siden den nyliberale revolusjonen startet på 80-tallet. Så tidlig som på 90-tallet viste WTOs analyser at en outsorcing av offentlige tjenester ville åpne for milliardmarkeder innafor helse, utdanning, vannforsyning m.m. (Lysestøl/Meland 2003, s.243) Denne politikken er et ledd i en langsiktig overlevelses-strategi for kapitalismen.

Det andre angrepet er ledd i en desperat innstrammingspolitikk for å gjenreise tilliten til gjeldstruede stater som etter krisa i 2008 ble tvunget til store innsparinger for å redusere den offentlige gjelden. Samla sett betyr disse angrepene en kraftig nedbygging av den offentlige sektoren med store konsekvenser både for folks levekår og for kapitalismen som system.

Satsingen på den offentlige sektoren på 30-tallet fikk en teoretisk overbygning gjennom Keynes teorier. Den offentlige sektoren ga folk arbeid, bedret levekårene og bidro til å absorbere det overskuddet monopolkapitalismen ellers ikke ville realisere. Slik la den offentlige sektoren i mange land grunnlaget for en ny fase i kapitalismen, kalt velferds-kapitalismen. Den nyliberale revolusjonen som har pågått i 30 år, var underbygd av nyklassisk teori, en teori for vekst gjennom frigjøring av markeds-kreftene og markeds-tilpasning av størst mulig del av produksjonen. Men finanskrisa ga teorien et skudd for baugen. Knapt noen forsvarer denne teorien i den ekstreme formen den ble markedsført av de amerikanske ultraliberalerne. Når offentlig sektor nå etter 2008 utsettes for et nytt stormangrep som følge av krisa, skjer dette uten at borgerskapet har noen klar teori for nedbyggingen. Tvert om er dette desperate tiltak tatt under ekstremt politisk press. Derfor finnes det heller ingen analyse av de langsiktige konsekvensene av denne innstrammingspolitikken. Hva betyr nedbyggingen av den offentlige sektoren for stabiliteten i kapitalismen, for den videre utviklingen av kapitalismen som system? Dagens krisepolitikk har vist at så lenge borgerskapet har tilstrekkelig kontroll med staten, bruker de den offentlige sektoren til å tjene sine klasseinteresser. I dagens situasjon betyr det nedbygging.

Før jeg ser mer konkret på hvordan de to angrepene på den offentlige sektoren arter seg, vil jeg ta for meg hvordan marxismen ser på den offentlige sektorens rolle under kapitalismen.

Marxismen og offentlige utgifter

Marx viser at ethvert økonomisk system som skal utvikles, må sikre både produksjon og reproduksjon av produksjonsmidlene. Dette diskuteres grundig i Kapitalen og han slår fast at

… enhver samfunnsmessig produksjonsprosess samtidig må ha en reproduksjonsprosess. (Marx 1983, Del 4 s.7)

Bonden som driver naturalproduksjon, må ta vare på redskapene sine og sin egen helse, og den postindustrielle stormakten må bruke en stadig større del av merverdien til utdanning, helse, veiutbygging osv. At en økende del av reproduksjonen må gjøres av den offentlige sektoren, er én årsak til veksten i offentlige utgifter. Denne utbyggingen har vært en nødvendig funksjon av veksten i kapitalismen. Selv under den mest dogmatiske økonomiske liberalismen vokste de offentlige utgiftene. I Norge vokste f.eks. de offentlige utgiftene som andel av BNP fra 5 % til 12 % mellom 1865 og 1930. Det er også typisk at selv i dag, 30 år etter at den nyliberale revolusjonen satte inn sine angrep på den offentlige sektoren, vokser offentlige utgifter i de fleste markedsøkonomiene. Den årlige realveksten har ligget på rundt 2 % både i USA og Europa siden 90-tallet.

De offentlige utgiftene finansieres av merverdien gjennom skatt og avgifter og bidrar til å redusere profitten og potensialet for kapitalakkumulasjon og private investeringer. For den enkelte kapitalisten sees dette på som et problem. Det truer selve drivkraften i produksjonen. Gjennombruddet for Keynes sine teorier førte i en kortere periode til et mer positivt syn på den offentlige sektorens rolle også i borgerskapet, men dette tok raskt slutt med den veldige veksten i kapitalakkumulasjon og monopolisering på 60–70-tallet.

For borgerskapet har den offentlige sektoren vært et nødvendig vonde. For arbeiderklassen har den representert kimen til et annet samfunn. Den offentlige sektoren viser i praksis at det går an å produsere viktige varer uten at markedskreftene mobiliseres. Den offentlige sektoren er derfor en strategisk trussel for kapitalen. Her produseres det for å dekke viktige behov, fremmet av arbeiderklassen og andre deler av folket. Denne bruksverdiproduksjonen kan stå i klar motsetning til kapitalistens interesser. Den reduserer reservearmeen av arbeidskraft, og bidrar til å opprettholde et rimelig lønnsnivå. Den reduserer markedet for helse-, sosial- og utdanningstjenester. Den offentlige sektoren har også spilt en viktig rolle i kampen for likestilling og kvinnefrigjøring. Behovet for hundretusener av arbeidsplasser i den offentlige sektoren ga kvinner mulighet til å fri seg fra husmorrollen og til å oppnå økonomisk sjølstendighet. Nesten 70 % av sysselsettingen i den norske offentlige sektoren er kvinner. Det er også et faktum at i den postindustrielle perioden har den offentlige sektoren blitt hovedarenaen for fagbevegelsen i de fleste markedsøkonomiene.

Keynes viser at den offentlige sektoren kan bidra til å balansere markedet når etterspørselen svikter. Dette ga grunnlaget for at regjeringene etter den andre verdenskrigen begynte å føre en aktiv finanspolitikk der statens inntekter og utgifter ble brukt som styringsmiddel i kampen mot lavkonjunkturer og kriseutvikling. Utviklingen av nasjonalregnskap ga regjeringene viktig kunnskap til å legge langsiktige planer så lenge markedet var under en viss kontroll. Slik kunne politikerne ved hjelp av den offentlige sektoren bekjempe «det uopplyste pengevelde» (Sitat fra professor Ragnar Frisch). Rester av denne formen for meget forsiktig langtidsplanlegging hadde vi helt fram til 2001 da det siste Langtidsprogrammet 2002–2005 ble lagt fram av regjeringen Bondevik. Sosialdemokraten og sosialøkonomen Stoltenberg har avskaffet disse siste restene av planlegging.

Marx viser at i kampen om maksimalprofitt vil kapitalisten hele tida akkumulere kapital for å oppnå stadig større merverdi og profitt i framtida. For å oppnå størst mulig profitt kjemper han/hun med alle mulige midler mot lønnsøkinger, skatteøkinger og annet som hindrer profitt-maksimering. Konsekvensene av dette forholdet er en stadig tendens til overproduksjon, først på det nasjonale markedet. Så på verdensmarkedet. Hvilke faktorer bidrar til at denne motsetningen mellom ønsket produksjon og etterspørsel i perioder ikke fører til overproduksjonskriser?

Marxistene P. Baran og P.M. Sweezy diskuterer dette i den viktige boka Monopoly Capital (1966). Generelt viser de til en rekke faktorer som reduserer bedriftenes overskudd og investeringsmuligheter. De viser at oppbyggingen av en offentlig sektor er en av de viktigste områdene som «absorberer overskudd». Et annet viktig område er militærapparatet. Slik kan en voksende offentlig sektor bidra til å forlenge de stabile periodene i kapitalismen. I 1965 oppsummerte forskningssjef Odd Aukrust i Statistisk Sentralbyrå at årene mellom 1945 og 1965 var de mest stabile i nyere norsk historie. (Lysestøl og Eilertsen 2001, s.24) For Norges del varte denne stabiliteten til 1981/82. I denne perioden skjedde en veldig oppbygging av den norske velferdskapitalismen. I 20-årsperioden 1956–1976 økte de offentlige utgiftene som andel av BNP fra 22 % til 47 %. Den samme tendensen hadde vi i nesten alle kapitalistiske land. For OECD-området som helhet vokste de offentlige utgiftene om lag 25 % raskere enn BNP mellom 1960 og 1976. (Lysestøl og Eilertsen 2001, s 32) Gjennom kraftig økt skattlegging ble kapitalens akkumulasjonsmuligheter betydelig redusert. Det er liten grunn til å tro at ikke dette bidro til betydelig stabilisering av det kapitalistiske systemet i perioden. Oppsummert kan vi slå fast at marxistisk teori legger vekt på to viktige sider ved den offentlige sektorens rolle som har betydning for kampen mot økonomiske kriser:

Den ene er at en stor offentlig sektor absorberer merverdi og demper motsetningene i markedet.
Den andre er at en aktiv offentlig sektor kan bidra til å sikre økt etterspørsel, når den private etterspørselen svikter. Nedbygging av offentlig sektor reduserer muligheten for at den offentlige sektoren kan spille en slik rolle.

Det første angrepet: Den nyliberale revolusjonen

Drivkraften bak den nyliberale revolusjonen var den veldige kapitalakkumulasjonen, monopoliseringen og kampen om markeder som skjedde utover 60-og 70-tallet. Kapitalismen var gått inn i sin finansmonopolkapitalistiske fase. Denne fasen i kapitalismen er karakterisert av tre forhold (Foster 2011):

Økonomisk stagnasjon
Finansialisering
Kapitalkonsentrasjon og monopolisering

De store TNCene fikk økende makt, og la press på regjeringer for å gi opp siste resten av keynesianisme. Gamle, reaksjonære teorier ble trukket fram fra skrivebordsskuffene for å gi politikken legitimitet. Den teoretiske gudfaren var østerrikeren F. Hayek som karakteriserte staten som en ny form for livegenskap, «serfdom». Nyklassisk økonomisk politikk skulle frigjøre næringslivet fra livegenskapen.

I boka Den nyliberale revolusjonen viser vi hvordan dette skjedde i Norge. (Lysestøl og Eilertsen 2001) Utviklingen de siste årene er godt beskrevet i boka til Asbjørn Wahl (Wahl 2009). Nedbyggingen og omleggingen av offentlig sektor, slik at den best mulig tjener kapitalens kortsiktige interesser, er skjedd gjennom:

Liberalisering av markeder som under velferdskapitalismen hadde vært regulert. (Bolig, kreditt …)
Outsorcing av offentlige tjenester
Redusering av offentlige utgifter
New Public Managment

I alle kapitalistiske land ble sentrale områder av den offentlige virksomheten som strømforsyning, tele, jernbane, vannforsyning, deler av helse og utdanningssektoren privatisert.

England ble modell-landet for denne politikken. Fram til 2008 var offentlige tjenester tilsvarende 6 % av BNP og 1,2 millioner offentlig ansatte, «outsorcet». (Huus 2012, s.67) Finanspolitikken ble erstattet av pengepolitikk. En dramatisk omstilling av det økonomiske systemet ble konsekvensen. 1 Samtidig som lavere økonomisk vekst førte til økt arbeidsløshet og stigende sosiale utgifter, skulle regjeringene redusere de samla offentlige utgiftene. Omfattende skatteletter for næringslivet var et hovedelement i denne politikken. I boka Økonomi på en annen måte viser Rune Skarstein at skattereduksjoner for næringslivet var en generell trend i hele OECD-området på 90-tallet. Store land som Tyskland, England og Frankrike senket selskapsskattene på overskudd fra over 50 % til vell 30 % (Skarstein 2008, s. 239). I Norge ble skatten på overskudd i aksjeselskap i 1992 senket fra 50,8 til 28 %. Dette var en storstilt gavepakke til næringslivet som i land med raskt voksende sosiale utgifter måtte føre til økende budsjettunderskudd. Mens de offentlige utgiftene hadde steget betydelig raskere enn BNP på 60-og 70-tallet, skulle nå veksten i offentlige utgifter være mindre enn veksten i BNP. De fleste markedsøkonomiene lyktes med snuoperasjonen (Kilde OECD):

Land	1994	2007
Irland	43,5	36,6
Italia	53,2	47,6
Norge	54,1	41,1
Spania	46,7	39,2
England	44,6	43,9
USA	37,1	36,9
Offentlige utgifter som andel av BNP (Kilde: OECD)

De årlige budsjettunderskuddene ble dekket opp med lån, og den offentlige gjelden vokste. I land som Hellas og Italia var gjelden som andel av BNP over 100 % alt i 2000 (Jfr. EUs egne retningslinjer, Maastricht-kriteriene, som sa at ingen stater fikk lov å ha ei offentlig gjeld over 60 % av BNP).

Hvilke konsekvenser fikk den nyliberale revolusjonen for stabiliteten i kapitalismen og en mulig kriseutvikling? Dette er noen av de viktigste endringene som har skjedd:

Privatisering av deler av utdanning, helse m.m har gitt kapitalen ekspansjonsmuligheter og på kort sikt utsatt krisen
Reduserte skatteutgifter for bedriftene, har redusert det Sweezy kalte «absorbsjon» av kapital. Dette har økt faren for kriseutvikling.
Reduserte offentlige utgifter har bidratt til å redusere etterspørselseffekten av offentlige utgifter og økt faren for kriseutvikling.
Reduserte offentlige utgifter har svekket reproduksjonssektoren og vil ha alvorlige langsiktige konsekvenser på sosial stabilitet og kvaliteten på arbeidskraft.
Sterk vekst i offentlig gjeld har styrket finanskapitalen og stimulert til spekulasjonsøkonomien
En svekket offentlig sektor betyr at den ikke lenger spiller samme rolle som stabilisator i økonomien.

Samla sett har denne politikken økt motsetningene i markedsøkonomien, stimulert til overproduksjon og bidratt til dagens dramatiske kriseutvikling.

Det andre angrepet: Krisepolitikken

Da budsjettunderskuddene økte kraftig etter 2008, skyldes det ikke først og fremst store sosiale kostnader pga den økende arbeidsløsheten eller en bevisst underskuddsbudsjettering for å øke den effektive etterspørselen. Den sterke utgiftsveksten er en følge av innsatsen for å berge kapitalens kjerneområde, finanskapitalen. Da redningsaksjonen overfor bankene ble satt inn i 2008/2009, gikk budsjettunderskuddene rett til værs. En analyse gjort av OECD viser hvor omfattende redningsaksjonen var. De samla utgiftene for å berge bankene i form av garantier, lån, kjøp av eiendom og kapitalinnsprøytinger beløp seg til (OECD 2009):

USA	73,7 % av BNP
England	47,5 % av BNP
Spania	22 % av BNP
Tyskland	21,7 % av BNP
Frankrike	19 % av BNP

At det måtte enorme beløp til for å redde bankene fra konkurs forstår en av omfanget; den amerikanske staten måtte kjøpe 13 banker, noen av dem blant verdens største. Slike enorme offentlige utlegg var bare mulig gjennom storstilt statlig opplåning noe som igjen førte til kraftig vekst i offentlig gjeld. Dette kommer også tydelig fram av tallene som viser gjeldsøkingen i perioden:

Land	2007	2009
Tyskland	65,2	74,4
Irland	24,8	65,2
Hellas	107,4	129,3
Spania	36,2	53,8
England	44,4	69,6
Gjeld som % av BNP 2007 og 2009 for et utvalg EU-land

Aldri i kapitalismens historie har borgerskapet hatt så stor nytte av den «forhatte» staten!

Redningsaksjonen førte til kraftig vekst i renteutgifter og andre finansutgifter. En oversikt fra OECD viser at den offentlige sektoren både i Hellas, Portugal og Italia må ut med renteutgifter i størrelsesorden 4–7 % av BNP. Det betyr at for eksempel Italia i 2011 måtte ut med ca. 100 mrd $ til finanskapitalen. Jo svakere statsfinansene har blitt jo større er renten landene må betale på obligasjonsgjelden. Renten på italienske og spanske statsobligasjoner var i høst på over 7 % (SSB 2011). Statenes budsjettunderskudd gikk rett til værs:

Land	2007	2010
EU (27)	– 0,9	– 6,6
Tyskland	0,2	– 4,3
Irland	0,1	– 31,3
Hellas	– 6,5	– 10,6
Spania	1,9	– 9,3
Italia	– 2,7	– 10,3
Offentlige underskudd i % (kilde:Eurostat)

Presset av IMF og EU legges det nå planer om budsjettkutt. Store land planlegger å kutte de offentlige budsjettene tilsvarende et helt års økonomiske vekst! En oversikt over budsjettkuttene i 2011 viser følgende dramatiske målsettinger for innstramminger bare dette året (The Economist 7/1–2012):

Irland 68 % av underskuddene
Portugal 40 % av underskuddene
Italia 20 % av underskuddene
Hellas 16 % av underskuddene
Spania 13 % av underskuddene

Er så dramatiske innsparinger mulig? Det avhenger av «regjeringens tillit» skriver OECD-ekspertene. (OECD 2011) Når de snakker om «tillit» betyr det styrke i forhold til «indre uro» i borgerskapet eller folkeopprør. De anslår den amerikanske regjeringens «tillit» til 50 av 100. Det er ikke tvil om at OECD-ekspertene er tvilsomme til om USA har evne til å gjennomføre så omfattende nedskjæringer. Enda mer skeptisk er de til regjeringene i Hellas og Irland som de bare gir en tillit på 30 av 100! Denne mangelen på handlekraft hos vaklende regjeringer er også makteliten i EU klar over. Derfor har de nå vedtatt tiltak som den nye finanspakten som skal tvinge de svake regjeringene til å foreta nødvendige innstramminger. Sentralt i pakten er kravet om at ingen stater får ha underskudd som er større enn 0,5 % av BNP. Blir underskuddet større enn 3 %, av BNP kan EU-domstolen vedta sanksjoner mot landet. «I praksis blir det et forbud mot keynesiansk politikk», sier Vänster-politiker og tidligere representant i EU-parlamentet Jonas Sjøstedt til Klassekampen 1.2.2012.

Størrelsen på de årlige innstrammingene er formidable. Disse tallene fra OECD gjelder for hvert av årene 2012 og 2013:

Land	Innstramminger, % av BNP
Italia	2 ¾ %
Frankrike	1 ¾ %
Spania	1 ¼ %
England	1 ¼ %
Tyskland	½ %

Hellas med sin enorme gjeld på omlag 150 % av BNP skal ta tiltak for å få gjelda ned til 120 % innen 2020. Også den amerikanske statsgjelda er svært stor, tilsvarende 94 % av BNP i 2011. I følge SSB planlegger nå den amerikanske regjeringen å redusere gjelda med 1200 mrd. $ fram til 2021. Men hvilke politiske konsekvenser vil slike innstramminger få? Innstrammingene omfatter alt fra reduserte stønader, reduserte lønninger, reduserte pensjoner, omfattende oppsigelser, fjerning av hele programområder. LO Aktuelt gir i nr. 2/2012 en oversikt over hvordan innstrammingene rammer ansatte. Eksempler fra oversikten:

Spania: Dramatiske kutt i alle departementer. Privatisering av offentlig eide selskaper

Italia: Lønnsfrys i 3 år. Bare 20 % av folk som går av med pensjon, erstattes. Dramatisk kutt i offentlig administrasjon.

Frankrike: Kutte 150.000 ansatte over 5 år.

England: Kutte offentlige budsjett med 19 %.

Irland: Dramatisk kutt i sosial velferd.

Hellas: Lønnskutt på 15 %. Kutte 20 % av stillinger til 2015 (Økt til 22 % febr. 2012)

Litauen: Redusere offentlig forbruk med 30 %

Virkningene av nedskjæringene får konsekvenser for folks levekår og for hele det økonomiske systemet. I tabellene nedenfor har jeg tatt med noen data som viser hvilke konsekvenser dette vil få for arbeidsløsheten og den økonomiske veksten. Beregningene er gjort av OECD.

	2012	2013
For USA	1,25	2,75
For EU	0,79	2,2
For Verden	1,87	2,09
Virkning av innsparinger på ledigheten. Prosentpoeng

	2012	2013
For USA	– 3,82	– 2,55
For EU	– 2,25	– 3,69
For Verden	– 1,87	– 2,09
Virkning av innsparinger på BNP². Prosentpoeng.

Disse beregningene viser med all tydelighet hvor meningsløse uttalelser fra det siste Davos-møtet og toppmøter i EU er når de snakker om at det nå må satses på vekst! Politikken de siste årene gjør vekst, i hvert fall på kort sikt, umulig.

Oppsummert

I boka The ShockDoctrine sier Naomi Klein at alle kapitalistiske kriser til nå har ført til store omlegginger i økonomisk ideologi og politikk. (Klein 2007) Denne boka ble skrevet før den siste økonomiske krisen og bygger på erfaringer fra 4 store kriser i kapitalismen. Men hva slags omlegginger vil følge av dagens krise? Etter krisen på 30-tallet ble visjonene om en «velferdskapitalisme» lansert. I dagens krise er det ikke snakk om visjoner. Den gangen kunne en sterk fagbevegelse påvirke krisepolitikken i progressiv retning. I dag mangler denne kraften. Det er liten tvil om at vi i tida etter 2008 har hatt store endringer i internasjonal økonomi og politikk. Men det er også tydelig at borgerskapet ikke evner å komme opp med ny ideologi og ny krisepolitikk. Kapitalismen som system har overlevd. Men den offentlige sektorens rolle er kraftig svekket: Reproduksjonsoppgavene neglisjeres. Styringsmulighetene er redusert. De store oppsigelsene i offentlig sektor rammer særlig kvinnene. Fagforeningene i offentlig sektor er kommet i en taktisk håpløs situasjon. Krisepolitikken har vist at borgerskapet har gjort seg maksimal nytte av sin stat. Men samtidig har de svekket den offentlige sektoren så kraftig at den vanskelig kan brukes i en ny redningsaksjon om banksystemet igjen skulle kollapse.

Etter min mening betyr dagens krisepolitikk det endelige slaget mot velferdskapitalismen. I dagens politiske situasjon med en verdensøkonomi dominert av finansmonopolkapitalistiske giganter er det ingen grunn til å håpe på en ny æra for kenesianisme og velferdskapitalisme.

Arbeiderklassen og det store flertallet av folket er tvunget til, i kampen for levekår og demokrati, å kjempe for gjenreising av den offentlige sektoren. Det er viktig at perspektivet for denne kampen går ut over det å bare gjenreise en ny form for velferdskapitalisme.

Litteratur:

Baran, P og P.M. Sweezy 1966: Monopoly capital. Penguin Books.
Foster, J.B. 2011: Monthly Review juli–august 2011
Huus, U 2012: Socialist Register 2012.
Klein, Naomi 2007: The Shock Doctrine. Penguin Books
LO AKTUELT 2/2012
Lysestøl, P.M og E. Meland 2003: Velferdsstatens økonomi. Universitetsforlaget
Lysestøl, P.M og R. Eilertsen 2001: Den nyliberale revolusjonen. Defacto
Marx, K. 1984: Kapitalen. Oktober forlag.
OECD 2009: Financial Market Trends Vol 209/1
OECD 2011: Government at a Glance 2011
Skastein, R. 2008: Økonomi på en annen måte. Abstrakt forlag.
SSB 2011: Økonomisk analyse 6/2011
Wahl, Asbjørn 2009: Velferdsstatens vekst – og fall? Gyldendal.

Noter:

Pengepolitikk betyr at staten gir opp å påvirke markedet direkte. Nå overlates politikken til sentralbanken(Norges Bank) som ved rente og valutapolitikk prøver å sikre eksportnæringenes konkurranseevne gjennom rentejusteringer. Dette er et svært svakt virkemiddel som under krisesituasjoner så å si er uten virkning.
At veksten målt med BNP reduseres så kraftig betyr ikke at de mektigste TNC-ene tjener lite. BNP omfatter også den offentlige sektoren. Når denne bygges ned vil dette føre til mindre vekst målt med BNP. Men profitten i deler av markedsøkonomien kan fortsatt være høy, i hvertfall en viss tid. Utviklingen i dagens Tyskland er et godt eks. på dette. Her viser prognosene for BNP nesten 0-vekst samtidig som bilindustrien og annen nøkkelindustri melder om høye profitter.