Klassekamp i vår tid – latin-amerikanske erfaringer
Av Einar Braathen
The Class Struggle in Latin America. Making History Today
New York/Milton Park: Routledge, 2018, 284s.
Alfredo Saad-Filho & Lecio Morais:
Brazil. Neoliberalism versus Democracy
London: Pluto Press, 2018, 237 s.
Etter et par tiår med oppsving for venstresiden («rosa bølge»), har Latin-Amerika de siste par årene vært vitne til ytre høyres tilbakekomst. Ikke bare i Brasil, Argentina, Venezuela, men også i mindre land som Peru, Paraguay, Chile («brun bølge»). Rett før 200-årsjubileet til Marx foreligger to bøker som på forskjellig vis demonstrerer at marxistisk analyse er egnet til forstå kompliserte samfunnsmessige endringer i samtiden. Begge bøkene er skrevet på et likeframt engelsk for et bredere publikum. Når vanskelige uttrykk blir presentert, blir de greit forklart.
Einar Braathen er seniorforsker, By- og regionforskningsinstituttet NIBR, OsloMet – Storbyuniversitetet.
Foto: Routledge/Pluto Press
Klassekamp ovenfra,nedenfra, overalt
James Petras (født i USA) og Henry Veltmeyer (Ecuador) har preget amerikansk forskning om Latin-Amerika med til sammen nærmere 100 bøker siden 1960-tallet, på en erklært revolusjonær anti-imperialistisk plattform. Til tross for, eller på grunn av, lang fartstid leverer de en overraskende oppdatert analyse av kontinentets utvikling. Foruten fire innledende og to avsluttende tematiske kapitler, inneholder boka sju kapitler fokusert på land: Argentina, Brasil, Chile, Mexico, Paraguay, Peru og Venezuela. Til fem av landstudiene har de hentet inn yngre bidragsytere.
Forfatterne viser klart hvordan nyliberalismen har dannet rammen for nye former for klassekamp. Investeringer i fabrikkindustrisektoren har avtatt. Den internasjonale kapitalen har fått utfolde seg friere siden 1980-tallet, særlig innenfor mineral- og annen ressursutvinnende («ekstraktive») næringer. Gruve- og landbrukssektoren bidro dermed til sterk eksportvekst, godt hjulpet av stigende råvarepriser og frihandelsavtaler internasjonalt. Motsetningene mellom ekspanderende jordbruks- og gruvekapitalister på den ene siden, og jordløse grupper og ikke minst urfolk på den andre siden, har blitt viktigere enn den gamle motsetningen mellom arbeid og kapital. Samtidig har offentlig politikk representert ved bortfall av subsidier, privatisering og avvikling av offentlige tjenester, og økte skattefordeler for de rike, skapt en serie med opprør i byene. Lavlønte og undersysselsatte arbeidere, støttet av lavere middelklasse, reiste seg mot nyliberalismen. Dette har skapt nye klasseallianser og en ny front i klassekampen: valgfronten.
Seier i demokratiske valg brakte undertrykte grupper til statsmakt. Gjennom økt statlig tilegnelse av grunnrente og superprofitter, f. eks gjennom statlige olje- og gasselskap, har rikdom og makt blitt omfordelt. De folkelige klassene har blitt styrket. ‘Post-nyliberale regimer’ entret scenen. Venezuela og chavismen («den bolivarianske revolusjonen») er det tydeligste eksemplet på dette. Når prisene på olje- og andre råvarer synker drastisk, skjerper klassekampen seg. Kapitalistklassen i privat nasjonal sektor utnytter folkets misnøye med den progressive regjeringens krisepolitikk. Med støtte fra den internasjonale kapitalen og stadig mer konservative deler av middelklassen skyr kapitalistklassen ingen midler for å vinne makten. Den kriminaliserer representanter for det tidligere regjeringspartiet og opphever alle forordninger som beskytter arbeidsfolk. Dette så vi med maktovertakelsene til henholdsvis Mauricio Macri i Argentina i desember 2015 og Michel Temer i Brasil i april 2016. Dette skiftet forklarer Petras og Veltmeyer med at ‘klassekampen ovenfra’, fra de herskende klassene, har mer kraft enn ‘klassekampen nedenfra’, fra arbeidere, bønder og andre folkelige grupper. I konklusjonskapitlet maner de likevel fram en viss optimisme. Enden på råvareboomen og påfølgende svikt i eksportinntekter gjør at kapitalmakt basert på jordbruks- og gruveindustri blir sterkt svekket, og de nye høyreregjeringene vil bli kastet gjennom fornyet klassekamp nedenfra.
Denne fremstillingen kan kritiseres for å lage for tette koplinger mellom endringer i økonomi, klassekamp og politikk. Forskjellen blir borte mellom ‘klasse’ og ‘sosial bevegelse’. Mange viktige ledd blir oversett: ideologisk strid (også på venstresida), kampen om demokratiets innhold, representasjonen av folket, massemedienes rolle, de politiske strategiene, de strategiske politikerne, klassenes og partienes organisering, forutsetningene for bærekraftig alternativ til nyliberalismen. Forskjeller mellom landene blir i liten grad sammenliknet og forklart. (Hvorfor holder de små landene stand – Cuba, Nicaragua, Bolivia, Ecuador. Men de store har bukket under for ytre høyre). Analysen blir grovmasket. Den får likevel fram de store linjene.
Klassekamp av og til
Alfredo Saad-Filho og Lecio Morais er begge brasilianere. Den første er professor i politisk økonomi ved SOAS, University of London. Den andre er økonomisk rådgiver i det brasilianske parlamentet. De leverer en kronologisk, systematisk og ikke minst raffinert gjennomgang av utviklingen i verdens femte største land (og en av verdens ti største økonomier) fra 1930 til i dag. De siste seks av bokas ti kapitler handler om perioden fra 2002, da Luís Inácio Lula da Silva (Lula) vant presidentvalget, til høyresida gjennomfører kontrareformer i 2017.
Deres analytiske hovedgrep er å forstå utviklingen av ‘akkumulasjonssystemer’, som viser til kapitalismens konkrete form og organisering i avgrenset rom og tid. Kapitalens tvang til vekst (akkumulasjon) er kjernen i kapitalismen. Akkumulasjonssystemet bestemmes av klasseforholdene og forankres i politiske regimer, økonomisk politikk og institusjonelle historier. Ethvert akkumulasjonssystem preges av ‘ytre’ ressursbegrensninger – f. eks arbeidskraft, finans, råvarer – så vel som ‘indre’ kompromisser og motsetningsfylte hensyn. Kombinasjonen av indre og ytre press kan bringe et akkumulasjonssystem i krise, og ny vekst og stabilitet er da mulig bare når en ny klasse (-fraksjon, -allianse) har tatt over det politiske hegemoniet. Brasil har gjennomgått tre akkumulasjonssystemer siden uavhengigheten i 1822. Først, eksportledet vekst basert på jordbruksprodukter (særlig kaffe) med en fåmannsstat fram til 1930. Deretter import-erstattende industrialisering med en byråkratisk utviklingsstat og fram til 1980. Til slutt, etter en lang overgangsperiode, et nyliberalt økonomisk system med politisk demokrati.
Dette nyliberale systemet er spesielt sårbart overfor endringer på det internasjonale finans- og råvareprismarkedet, og det sliter med demokratiets krav om likhet politisk og sosialt. Den nye grunnloven av 1988 var et svar på en sosialistisk klassebevegelse organisert rundt Arbeidernes Parti (PT). Grunnloven pålegger staten å utvikle en moderne velferdsstat. Utover på 1990-tallet har avindustrialisering bidratt til å svekke den organiserte arbeiderklassen. Nyliberale regjeringer får inn tillegg i grunnloven som forplikter framtidige presidenter og regjeringer å føre nyliberal finanspolitikk: ingen underskudd på statsregnskapet, lavest mulig inflasjon osv.
Før Lula ble valgt i 2002, lovte han å respektere de nyliberale lovene og alle internasjonale avtaler med IMF og andre finansinstitusjoner. Men i sin andre presidentperiode beveger Lula politikken til venstre. Gjennom økte minstelønninger, pensjoner og andre overføringer til de fattigste stiger den innenlandske etterspørselen, og sysselsettingen øker. Brasil er i ferd med å bli en velferdsstat. Lula innfører dessuten trekk av ‘utviklingsstat’ (neo-developmentalism) med dynamisk samarbeid mellom staten og det innenlandske borgerskapet, særlig i bygg- og anleggsindustrien. Gjennom statseide banker og statsoljeselskapet Petrobras blir det fart i økonomien. Samtidig var det balanse i statsfinansene og lav inflasjon. Lula går av med den høyeste popularitetsraten som noen gang er målt for en president i et demokrati.
Dilma Rousseff fortsetter fra 2011 Luas prosjekt med å kombinere nyliberalisme og velferdspolitikk. Når prisene på olje, andre mineraler og soya faller særlig fra 2013, gjør kapitalisteliten og den øvre middelklassen opprør. De har flertall i kongressen. De bruker avsløringer av korrupsjon i Petrobras fra 2014 og utover som påskudd for å kreve avvikling av all statsstyring. Og de krever slutt på ‘populistisk’ velferdspolitikk – dvs. slutt på ‘pakten’ som lå til grunn for demokratiets innføring i 1988. Med andre ord, et opprør mot demokrati, og for radikalisert nyliberalisme. Dette leder til riksrettssak mot Dilma Rousseff og hennes avgang i april 2016. Men denne politikken medfører også krise for det akkumulasjonssystemet som var bygd opp siden 1980-tallet. En radikalisert nyliberalisme kunne danne kjernen i et nytt system, men dette prosjektet har svært liten støtte i folket, så det forutsetter en avskaffelse av demokratiet.
Saad-Filho og Morais avslutter derfor med en betraktning om klassekamp. I motsetning til Petras og Veltmeyer, ser de på klassekompromiss som det ‘normale’ i et stabilt akkumulasjonssystem. Den åpne klassekampen gjenopplives når akkumulasjonssystemet er i krise og et nytt må utvikles. I Brasil fremover dreier denne kampen seg om demokrati-spørsmålet. Arbeiderklassen vil reorganisere seg og mobilisere for en dyp demokratisering av økonomien, samfunnet og det politiske systemet. Bare når denne kampen lykkes, vil folket kunne nyte langvarig sosial og økonomisk framgang.