Den ødeleggende samfunnsøkonomiske uroen på 30-tallet førte til betydelige sosiale opprør og omfangsrik klassekamp fra arbeiderklassens side.
Den påfølgende «trusselen om revolusjon», som Franklin D. Roosevelt kalte det, «trusselen» nedenfra, var foranledningen for reformer ovenfra – uavhengig av Keynes.
Ismael Hossein-Zadeh er iransk-kurdisk økonom, siden 1975 i USA og er professor ved Drake University i Des Moines, Iowa. Hans siste bok er The Political Economy of U.S. Militarism (2007). Se: http://www.politicaleconomics.info/default.htm
Keynesianernes1 tro på at myndighetene kan finjustere økonomien ved hjelp av en «passende» skatte- og pengepolitikk og dermed opprettholde varig vekst eller tilnærmet full sysselsetting, er basert på en idé om at staten og profesjonelle økonomer i embetsverket kan kontrollere og styre kapitalismen – en kapitalisme styrt av «eksperter » i tråd med alles interesser. Økonomisk politikk er, i følge dette synet, først og fremst et spørsmål om teknisk ekspertise og kjennskap til økonomien. Det er et spørsmål om å velge det riktige.
Den keynesianske modellens løsninger er basert på et håp, eller en illusjon. I virkeligheten går makten og kontrollen i forholdet mellom staten og markedet/kapitalismen som regel den andre veien. Å utmeisle en økonomisk politikk er mer enn bare et administrativt eller teknisk spørsmål. Og enda viktigere, det er et sosiopolitisk sakskompleks som er organisk forbundet med klassekarakteren til staten og dets politiske beslutningsapparat.
Myte 1: Hjernen til Keynes
Den keynesianske illusjonen har fått næring fra to viktige myter. Den første myten er at Keynes’ overlegne intellekt hadde æren for New Deal2 og de sosialdemokratiske økonomiske reformene i kjølvannet av den store depresjonen og annen verdenskrig. Dette er en myte fordi disse reformene snarere var et resultat av voldsom klassekamp og overveldende press fra grasrota enn de var et resultat av Keynes’ og hans likemenns hjerner. Den ødeleggende samfunnsøkonomiske uroen på 30-tallet førte til betydelige sosiale opprør og omfangsrik klassekamp fra arbeiderklassens side. Den påfølgende «trusselen om revolusjon», som Franklin D. Roosevelt kalte det, «trusselen» nedenfra, var foranledningen for reformer ovenfra – uavhengig av Keynes.
Som en relativt velkjent akademiker/økonom sørget likevel Keynes for en teoretisk og intellektuell begrunnelse for reformer som var nødvendige, dersom kapitalismen skulle reddes og revolusjonen unngås. Tilfeldighetene ville ha det til at utgivelsen av Keynes’ berømte bok Allmenn teori om sysselsetting, renter og penger i 19363 falt sammen med at reformer av New Deal-typen ble satt ut i livet i USA og Europa. Dette gjorde at Keynes kunne ta en langt større del av æren for disse reformene og den påfølgende økonomiske gjenhentingen enn han fortjente.
Myte 2: Styring
Den andre myten baserer seg på en oppfatning som gir virkningsfull og fremgangsrik keynesiansk økonomisk styring æren for den økonomiske veksten i USA og Europa i perioden 1948–1968. Selv om det er sant at myndighetenes ekspansive politikk i perioden spilte en stor og viktig rolle for den fantastiske økonomiske utviklingen, var det andre faktorer som bidro enda mer til suksessen. Blant disse faktorene var behovet for investeringer i og gjenoppbygging av de ødelagte økonomiene rundt om i verden etter annen verdenskrig, den enorme globale etterspørselen etter forbruksvarer og kapital, mangelen på konkurranse for amerikanske produkter og kapital på det globale markedet. Kort sagt: Det var et enormt rom for vekst og ekspansjon i tiden rett etter krigen.
Mange keynesianske økonomer har bygget opp under disse mytene og illusjonene i forsøket på å vinne oppslutning som følge av ettervirkningene etter finanssammenbruddet i 2008 og den påfølgende økonomiske krisen. De så «den nyliberale økonomiens kriser» som en anledning til en ny begynnelse for keynesiansk økonomi, eller en forestående ny New Deal. Kjente keynesianere som Paul Krugman4, Joseph Stiglitz5 og Dean Baker6 skrev (og har fortsatt å skrive) i sterke ord om behovet for å gjenopplive den keynesianske politikken, for å vedta og sette ut i livet omfattende stimuleringspakker, for å gjeninnføre Glass Steagall Act7og andre reguleringer som ble iverksatt som svar på den store depresjonen. Den gleden mange keynesianere fikk av utsiktene til det de mente ville bety noe i nærheten av et automatisk politisk girskifte fra nyliberale til keynesianske økonomiske prinsipper, fikk George Melloan i Wall Street Journal til (sarkastisk) å slå fast: «Vi er alle keynesianere igjen!»
Nå, over tre år senere, er det helt åpenbart at keynesianske politikkoppskrifter har falt for døve ører. Nyliberalismen holder fortsatt unna for keynesianismen. Selv formelt sosialistiske og sosialdemokratiske økonomier i Europa har tatt etter nyliberalismens strenge nedskjæringspolitikk.
Keynesianske håp og illusjoner er blitt snudd til bitter skuffelse og sinne. I spalten sin i New York Times langer for eksempel professor Paul Krugman hyppig ut mot Obama-administrasjonen fordi den overser keynesiansk vekst- og jobbskapingspolitikk og i stedet fører en politikk som ikke skiller seg videre fra nyliberal republikansk politikk:
Sannheten er at det å skape arbeidsplasser under en lavkonjunktur, er noe myndighetene kan og bør gjøre … Tenk over det: Hvor er de store offentlige arbeidsprosjektene? Hvor er hærskarene av offentlig ansatte? Det er faktisk en halv million færre offentlig ansatte nå enn da Obama overtok.
La meg gjenta professor Krugmans hovedpoeng:
Sannheten er at det å skape arbeidsplasser under en lavkonjunktur er noe myndighetene kan og bør gjøre.
Det er nøyaktig dette jeg kaller den keynesianske illusjonen – troen på at myndighetene er i stand til å kontrollere og/eller styre kapitalismen, en oppfatning om at myndighetene «kan og bør» investere i å skape arbeidsplasser, men av en eller annen grunn ikke gjør det.
Ja, myndighetene kan og bør investere i å skape arbeidsplasser, men da ville det vært en annen type myndigheter. Det ville vært myndigheter som ikke er avhengige av spesielle interesser, ikke Obamaadministrasjonen (eller amerikanske myndigheter generelt), som er avhengig av store penger for å være i stand til å velges og gjenvelges. Det stemmer at kapitalistiske myndigheter i blant kan investere i økonomisk vekst og i å skape arbeidsplasser, men det skjer bare når det er generell aksept for at denne typen politikk også støtter opp under herskerklassens interesser (som i etterkant av den store depresjonen og annen verdenskrig).
Økonomi og personlige valg
Keynesianernes misnøye med den nyliberale politikken hos næringslivets myndigheter er åpenbart rettet i helt feil retning. Helt sentralt i misnøyen ligger en urealistisk forståelse om at økonomiske strategier og politikk stort sett er intellektuelle prosesser, og at politikkutvikling først og fremst har å gjøre med teknisk ekspertise og personlige valg – økonomer og/eller politikere som er forutseende, godhjertede eller utrustet med «smarte» ideer, vil gå inn for «god» eller keynesiansk inspirert kapitalisme, mens de som mangler slike ærverdige egenskaper, vil være tankeløse, ledet ut på ville veier eller hjerteløse, og derfor velge «dårlig» eller «nyliberal kapitalisme».8
Som jeg har pekt på i en tidligere kritikk av keynesiansk økonomi, er det ikke snakk om et spørsmål om «dårlig» eller «god» politikk – det er et klassespørsmål. Keynesianerne er sinte enten fordi de er uvitende om eller skygger unna klassepolitikken, eller hva det vil si å utvikle politikk. De ser heller ut til å tro at utviklingen av økonomisk politikk først og fremst har å gjøre med en kamp om ideer og teorier, og de er skuffet fordi de taper denne kampen.
Professor Krugman skriver med store følelser:
Hvor er de store offentlige arbeidsprosjektene? Hvor er hærskarene av offentlig ansatte?
Det han ikke nevner, er at disse «hærskarene av offentlig ansatte» ikke oppsto på grunn av Roosevelt eller Keynes’ glimrende ideer (da Roosevelt-administrasjonen først iverksatte store offentlige sysselsettingsprosjekter, visste de faktisk ikke engang at Keynes fantes), men fordi hærskarer av arbeidere og andre grasrotbevegelser marsjerte i gatene med krav om arbeid, og dermed truet det kapitalistiske systemet. Det er interessant at mange keynesianske økonomer (selvsagt i idériket) står på for arbeidernes rettigheter, men ikke gjør noe for å få dem til å samle seg og kreve rettigheter.
Onde og kloke konger?
Det er ikke nok å ha et godt hjerte eller en omsorgsfull sjel. Det er like viktig ikke å miste av syne hvordan offentlig politikk skapes under kapitalismen. Det er ikke nok å skjelle ut Ronald Reagan for å være en ond konge og å hylle Franklin D. Roosevelt for å være en klok konge. Det er viktigere å forklare hvorfor herskerklassen avsatte den kloke kongen og innsatte den onde. De som utvikler politikken, er selvsagt ikke dumme. Så hvorfor forlot de Keynes og New Deal og omfavnet Reagan og nyliberal økonomi?
Det amerikanske borgerskapet støttet opp under en politikk påvirket av keynesianisme i tiden etter krigen så lenge de politiske kreftene og økonomiske forholdene, nasjonalt og internasjonalt, gjorde denne politikken formålstjenelig. Det viktigste forholdet var, som tidligere nevnt, tilnærmet ubegrenset etterspørsel etter amerikanske produkter, både hjemme og utenlands, og mangelen på konkurranse både for amerikansk kapital og arbeidskraft. Dette gjorde det mulig for amerikanske arbeidere å kreve en anstendig lønn og sosiale ytelser og samtidig ha en høyere sysselsettingsgrad.
Men mot slutten av 60- og begynnelsen av 70-tallet, unnslapp imidlertid ikke amerikansk kapital og arbeidskraft den internasjonale konkurransen lenger. I tillegg hadde amerikanske fabrikanter investert så mye i fast kapital, eller bygd opp så stor kapasitet, i den lange perioden med etterkrigsvekst, at profittratene mot slutten av 60-tallet hadde begynt å falle etter hvert som avstanden mellom kapital og arbeidskraft i arbeidsprosessen hadde blitt for stor. Med andre ord, de store mengdene såkalte «irreversible kostnader,» først og fremst i form av fast kapital, eller fabrikker og utstyr, hadde spist opp store deler av profittraten.9
Mer enn noe var det disse viktige endringene i produksjonen og de globale markedene som drev frem en gradvis overgivelse av keynesiansk økonomi. Det var ikke Reagans ideer eller skumle planer som lå bak planene om å rasere New Deal-reformene, slik liberale/keynesianske forkjempere gjentar. (Faktisk hadde det lenge før Reagan ankom Det hvite hus, blitt gjennomført reformer for å bygge ned disse reformene). Det var snarere globalisering, først av kapital, så av arbeidskraft, som gjorde at keynesiansk eller New Deal-inspirert økonomisk politikk ikke lenger var bidro til den kapitalistiske profitten, og som beredte grunnen for Ronald Reagan og nyliberale nedskjæringer.10
Karl Marx argumenterte, for lenge siden, for at drømmer om å erstatte kapitalismen med et sosialistisk likhetssamfunn ikke kunne bli virkelighet uten a) at det blir tatt bevisste politiske steg i retning av målet (det vil si, det er ikke noe slik som et automatisk sammenbrudd for kapitalismen), og b) at det skjer på et globalt nivå. I lys av det uforsonlige nyliberalistiske kappløpet mot bunnen som globaliseringen har sluppet løs de siste årene og tiårene, er det åpenbart at Marx’ anvisninger for meningsfull samfunnsendring ikke bare gjelder radikale sosialistiske ideer, men også reformistiske kapitalistiske programmer á la Keynes.
(Artikkelen er oversatt av Mathias Bismo, og utgis på norsk med tillatelse fra forfatteren. Den sto første gang i Counterpunch.)
Noter:
- Etter den britiske økonomen John Maynard Keynes (1883–1945), hvis økonomiske ideer om vekst gjennom økt etterspørsel nøt stor anerkjennelse i de første tiårene etter annen verdenskrig. Overs. anm.
- Reformprogram som ble innført i USA i 30-årene for å avhjelpe krisen. Overs. anm.
- Boka er nylig utgitt i norsk oversettelse for første gang.
- Paul Krugman (1953–), amerikansk økonom, vinner av Sveriges Riksbanks økonomipris i 2008. Overs. anm.
- Joseph Stiglitz (1943–), amerikansk økonom, vinner av Sveriges Riksbanks økonomipris i 2001. Rådgiver for Bill Clinton 1995–97, sjefsøkonom i Verdensbanken 1997–2000. Overs. anm.
- Dean Baker (1958–), amerikansk økonom. Overs. anm.
- Amerikansk lov fra 1932 som tvang frem et skille mellom forretningsbanker og investeringsbanker og som førte til opprettelse av det amerikanske banksikringsfondet. Loven ble gradvis opphevet i perioden 1980-97. Overs. anm.
- Mange progressive eller keynesianske økonomer omtaler den langvarige krisen som startet i 2008 for «den nyliberale kapitalismens» krise, ikke en krise i kapitalismen som sådan. Se for eksempel David M. Kotz, «The Financial and Economic Crisis of 2008: A Systemic Crisis of Neoliberal Capitalism,» Review of Radical Political Economics, Vol. 41, No. 3 (2009), s. 305–317.
- For en nokså omfattende diskusjon av dette spørsmålet, se Anwar Shaikh’s «The Falling Rate of Profit and the Economic Crisis in the U.S.»; in The Imperiled Economy, Book I, Union for Radical Political Economy, Robert Cherry, et al. (1987).
- For en lærerik analyse av denne overgangen, se Harry Shutt, The Trouble with Capitalism: An Enquiry into the Causes of Global Economic Failure, Zed Books (1998).