24 år heismontørhistorie (bokomtale)
Av Kenneth Fuglemsmo
På oppdrag for Heismontørenes Fagforening (HMF) har tidligere RV-leder Jørn Magdahl skrevet det tredje bindet i historien til Norges mest utskjelte fagforening
Jørn Magdahl:
«Meningsløst god». Heismontørenes fagforening 1981–2005
Gyldendal akademisk (2007)
Han tar mål av seg å vise hvordan de som organiserer en så liten del av den norske arbeiderklassen, har kunnet bli så kjente, omdiskuterte – og fra forfatterens synspunkt: så vellykkete. Magdahl viser at i kamp mot NHO, LO-topper og ofte sin egen forbundsledelse, har HMF oppnådde flere seire og større makt over egen bransje enn noen andre arbeidere kan vise til i dagens Norge.
Boka er på mange måter klassisk utformet, og likner mange historiebøker og for den saks skyld, lærebøker. Jørn Magdahl går grundig til verks og skriver om de fleste konfliktene og kampene fagforeningen har vært en del av de siste 25 årene. Samtidig forsøker forfatteren å balansere mellom den grundige historiefortellingen og de politiske konklusjonene som han mener er til nytte for alle, som vil drive et framgangsrikt fagforeningsarbeid i Norge.
Formen på boka er slik en historisk og dokumentarisk bok skal være. Dessverre kan det gjøre den litt mindre tilgjengelig og litt tyngre, enn det kan hende var meninga. Ofte er det de innskutte historiene fra hverdagslige aktiviteter, som fortellingen om fotballmesterskapet i regi av foreningen, som løser opp og gjør boka mer lesbar. Boka kunne videre vært krydret med flere personskildringer og intervjuer, for å vise oss menneskene bak navn og bilder, kanskje spesielt av de mest sentrale personlighetene, som for eksempel Terje Skog. Oppsummeringene etter kapitlene er også kjærkomne, spesielt for oss som leser for å kunne bruke de mer allmenne lærdommene i andre fagforeninger eller i generell politisk kamp.
Boka omtaler også forholdet mellom AKP/RV og Heismontørenes Fagforening. Boka legger slett ikke skjul på at mange viktige ledere i foreningen var AKPere, og at disse har hatt flere av de viktigste styrevervene i foreningen de siste 25 årene. Men både venner og fiender kunne nok tenke seg å høre mer om dette forholdet. Hvor viktig var kommunistene for utviklingen av den kamplinjen HMF fortsatt står på? Hvor mye har marxismen og revolusjonære linjer å si i det faglige arbeidet?
Terje Skog blir sitert i boka på at AKP aldri var et virkelig arbeiderparti, og at dette bidro til at AKPerne i HMF i liten grad rekrutterte arbeidskamerater til partiet. For oss i «familien» hadde det vært interessant å få dette utdypet, sammen med en vurdering av fagforeningens kontra partiets rolle. Endte Heismontørenes Fagforening, med sin radikale fagligpolitiske linje og sine studier i blant annet marxistisk økonomi, opp med å være «nok parti» for disse AKPerne? Om det er faglige vurderinger, forfatterens kanskje for nære forhold til spørsmålet eller rett og slett tilfeldigheter som ligger bak denne mangelen, er det likevel interessante spørsmål å stille i tilknytning til boka.
Boka skildrer en spesiell fagforening i en spesiell tid i Norges historie. Den tar, etter et informativt tilbakeblikk på foreningens første 50 år, til ved inngangen av 1980-tallet. Nyliberalismen er på vei inn i norsk forvaltning og samfunnsliv, og arbeidslivet er i endring. Gjennom jappetid og krise, fører HMF en innbitt kamp for å verne faget og vinne seire gjennom klassekamp. På den ene siden er de kompromissløse overfor de multinasjonale aktørene i heisbransjen, på den andre siden samarbeidsvillige og opptatt av avtaleverk og lover – ikke minst den kongelige resolusjonen som verner faget og i sikkerhetens navn slår fast at kun heismontører kan utføre arbeid som angår mekanikk og elektronikk i heis.
Faglig stolthet og vern om faget går hånd i hånd med de ledende i foreningens klassekampteori. Fra 1976 har HMF hatt en ledelse som besluttsomt har gått inn for å gjøre fagforeningen til en organisasjon for klassekamp. Det kan være at NHO og øvrigheten har klart å slå inn noen kiler inn mellom heismontørene og andre arbeidere, men dette har tilsynelatende ikke vært HMF sin skyld. De har solidarisert seg med andre kjempende arbeidere, og flere av HMF sine kamper har støttet interessene til andre håndverkere og hele arbeiderklassen. Sist i den langvarige streiken for «norsk lønn i Norge», mot sosial dumping.
I årene 1986-87 økte heismontørenes lønninger med enorme 50 %. Dette var ikke bare et resultat av byggeboomen, som slo godt ut for de fleste håndverkere, men også HMF sin makt over arbeidskrafta.
HMF skolerer sine medlemmer i marxistisk økonomi, og legger vekt på at kampen mellom kapitalister og arbeidere i dag handler om kampen om merverdien og at arbeidskraft er en vare på markedet som arbeidsfolk må forsøke å selge dyrest mulig. De hevder at fagforeningenes oppgave er å få monopol på arbeidskrafta, slik at arbeidsfolk ikke underbyr hverandre og skaper en nedadgående lønnspiral. Dette monopolet har HMF klart å opparbeide seg innenfor heisbransjen med tilnærmet 100 % organiseringsgrad og avtaler som slår fast, at kun heismontører kan montere heis i Norge.
Streiken mot sosial dumping var et ledd i å forsvare HMF sitt monopol på arbeidskrafta. Dette er bare en av de mange aksjonene i HMF sin historie som handler om nettopp denne «markedsmakten». I 1996 presset de NHO til å ta inn i heisoverenskomsten at denne overenskomsten skulle være den eneste som gjaldt for arbeid med heis. Arbeidskjøpernes forsøk på å innføre den dårligere elektrikeroverenskomsten i heisbransjen mislyktes således. Da det fusjonerte El og IT Forbundet ble dannet i 1998, vant HMF retten til å opprettholde seg selv, gjennom å vinne fagforeningenes rett til opprettholdelse generelt i forbundet.
Boka slår fast hvor viktig det er ikke kun å få til fordelaktige avtaler på den enkelte bedrift, men kjempe lønnsnivå og rettigheter inn i tariffavtalene. I tariffoppgjøret i 1986 lyktes det HMF å få mye av det som var oppnådd lokalt av lønn og annet inn i overenskomsten. Dette er en lærdom alle arbeidere i privat sektor bør tilegne seg. Mang en tariffavtale er glemt når lønningene stiger lokalt, men i det øyeblikket høykonjunkturen snur, viser erfaringene at relativt gode lokale avtaler blir en saga blott og erstattes med tariffavtaler som henger etter lønnsutviklingen. Seieren i tariffoppgjøret i 1986 er hovedgrunnen til at heismontørene ikke fikk sin reallønn slått ned på samme vis som mange andre håndverkere, da boblen sprakk og jappetiden var over mot slutten av 1980-tallet.
Magdahl er ikke bare opptatt av at HMF sin historie er et eksempel til etterfølgelse når det gjelder å forsvare arbeiderklassens interesser. Han mener at HMF sin historie gir mange argumenter til dem som ønsker å gå lenger, oss som vil at arbeiderklassen skal avskaffe kapitalismen og ta makten over samfunnet fra kapitalistene. Arbeiderne i HMF har utviklet politikk som politikere og arbeidskjøpere ikke har vært i stand til, for eksempel for å holde arbeidsledigheten nede gjennom rullerende permitteringer hvor fire montører deler tre heltidsjobber.
HMF har utviklet politikk for sikkerhetskontroll med kjøletårn. De har dannet et eget selskap, «Heistjenesten», som opprettes ved streiker for å begrense hvor skadelidende «den tredje part» blir. De har gått i spissen for høy faglig kompetanse ved å forhandle seg til en egen fagskole. I to tilfeller har heismontører dannet arbeiderstyrte bedrifter, som gir erfaringer med at arbeidsfolk styrer sin egen arbeidsplass, både på godt og vondt. Magdahl skriver «det (er) forskjell på å styre en bransje og på å delta i styringen av hele samfunnet». Men heismontørene er og blir et godt argument for arbeider- og folkemakt, og dermed for sosialisme.
«Meningsløst god», i alle fall store deler av den, kan og bør studeres av faglige aktivister som ønsker mer enn en vanlig fagforening. For er det noe boka virkelig viser, er det at HMF er en blomst utenom det vanlige ved siden av og i norsk sosialdemokratisk fagforeningsflora.