Kampen om jord og makt: Zapatistene og De jordløses bevegelse

Av Aksel Nærstad

Bokomtaler Nr 1 2015

Leandro Vergara-Camus:
Land and freedom. The MST, the Zapatistas and peasant alternatives to neoliberalism
London: Zed, 2014, 232 s.

De jordløses bevegelse i Brasil (MST) og zapatistene i Mexico (EZLN) er to av de viktigste massebevegelsene i verden de siste 30 årene. De har gitt hundretusener av mennesker et bedre liv og inspirert millioner av andre verden over. Boka Land and freedom, skrevet av Leandro Vergara-Camus, gir en grundig innføring i begge de to bevegelsenes historie og virksomhet. Beskrivelsene og analysene av likheter og forskjeller mellom de to bevegelsene, og av deres politikk og strategier for å skape et annet samfunn, er verdifull for alle som slåss for en annen og bedre verden.

Jeg kjenner MST best. Jeg har flere ganger besøkt bosettinger som MST har opprettet på jord som de har okkupert, jeg har deltatt i en okkupasjon av et statlig jordfordelingskontor i Brasil som MST organiserte, jeg har laget en kort film om MST og jeg har hatt kontakt med MST gjennom den internasjonale småbondebevegelsen La Via Campesina som MST er medlem av. Zapatistene i EZLN har jeg bare lest om. Boka gav meg nye kunnskaper og innsikt om begge bevegelsene.

Det er viktige fellestrekk for de to organisasjonene, men like viktig er forskjellene mellom dem. Boka gir en god beskrivelse av begge deler. Felles for MST og EZLN er kampen for jord, motstanden mot nyliberal politikk, organisering av massebevegelser på grasrota, vektlegging av lokalt demokrati og kvinnenes rettigheter og stilling. Og det er dette, og ikke minst resultatene de har oppnådd, som har inspirert folk og sosiale bevegelser over hele verden. I tillegg har det særegne ved hver av de to bevegelsene gitt inspirasjon til ulike grupper; MST mest til småbønder, jordløse landarbeidere og oss som støtter og jobber med og for dem; og EZLN mest til urfolk og dem som arbeider med og for dem.

MST De jordløses bevegelse i Brasil

MST ble opprettet i 1984 for å styrke kampen for jord for de mange millionene jordløse landarbeiderne og folk fra landsbygda som var fordrevet inn til byene. De store landeierne som utgjorde mindre enn en prosent av alle jordeierne, kontrollerte halvparten av all landbruksjord. Mye av jord lå brakk. På en del av disse gårdene fikk landarbeiderne dyrke små områder for eget forbruk, men mange ble fratatt jorda og jagd av gårde etter at de hadde opparbeidet jorda. Jeg har sjøl intervjuet flere familier som har fortalt sine rystende historier.

Med støtte fra de radikale delene av den katolske kirka i Brasil – frigjøringsteologene, startet grupper av bønder å ta i bruk jord som lå brakk på de store gårdene. Mange ble jagd av godseiernes egne leiesoldater, men med dannelsen av MST og ikke minst den nye grunnloven i 1988, skøyt jordokkupasjonene fart. Den nye grunnloven slo fast at jorda skulle brukes til sitt sosiale formål. De statlige jordfordelingskontorene skulle fordele landbruksområder som ikke ble brukt, til de jordløse på landsbygda. Gjennom å okkupere og ta i bruk jord som de store jordeierne ikke dyrket, presset MST fram legal eiendomsrett til jord for flere hundre tusen jordløse familier. På de nye bosettingene ble det organisert kooperativer, skoler og helsevesen.

MST har oppnådd mye, men det er langt igjen til en rettferdig fordeling av jord og makt i Brasil. Fortsatt kontrollerer 1 % av jordeierne omtrent 45 % av all jordbruksjord, og 50 % av alle gårdene, de minste, som sysselsetter omtrent to tredeler av landbygdbefolkningen, har tilgang til bare ca. 2,5 % av jordbruksarealet. Brasil er på mange måter schizofrent. Ett eksempel er at det er to departement som har ansvar for landbruk; ett for det storskala eksportrettede industrilandbruket, og ett for småskala familielandbruk.

Zapatistene i Mexico

1. januar 1994, den dagen da den nordamerikanske frihandelsavtalen NAFTA trådte i kraft, publiserte zapatistene sin første erklæring fra jungelen, og sine revolusjonære lover. Den samme dagen gikk 3000 væpnede zapatister inn i byer i Chiapas i Mexico. De befridde politiske fanger og satte fyr på politistasjoner og bygninger som tilhørte militæret. Det fulle navnet for det som vanligvis bare kalles zapatistene, er Den zapatistiske nasjonale frigjøringshæren (Ejército Zapatista de Liberación Nacional, EZLN). Navnet har bevegelsen hentet fra den store frigjøringshelten Emiliano Zapato, som ble drept i 1919 under den meksikanske revolusjonen.

EZLN var antagelig den første frigjøringsbevegelsen og den første store sosiale bevegelsen som brukte internett til å spre sitt budskap. I løpet av få dager, i internetts spede barndom, ble zapatistenes aksjoner og budskap spredt over hele verden. Urfolk i jungelen i Mexico hadde gått til væpnet krig mot staten for jord og verdighet! Og Zapatistenes leder, Subcomandante Marcos, ble nærmest over natta en verdensstjerne. Han understreket at zapatistene ville skape et demokratisk rom for urfolk, at de gikk til krig for å bli hørt, ikke for å drepe. I starten av opprøret var målet en revolusjon i hele Mexico, men det viste seg ikke mulig. Strategien ble derfor å skape autonome landsbyer og områder for urbefolkningen. Urfolkenes rettigheter og kultur – og ikke minst kampen for autonomi, er kjernen i zapatistenes kamp.

På slutten av 1994 erklærte zapatistene 38 urfolksområder som uavhengige. Flere kilder sier nå at zapatistene kontrollerer omtrent halvparten av Chiapas og at det er 32 uavhengige lokalsamfunn under ledelse av EZLN. Området er delt inn i fem distrikt, betegnet Caracoles. I hvert av distriktene er det en Komité for god styring (Juntas de Bien Gobierno) bestående av representanter for de uavhengige lokalsamfunnene i distriktet. I de uavhengige lokalsamfunnene er det ledelser valgt av lokal-befolkningen.

Viktige forskjeller

MST og EZLN har en god del til felles, men det er også viktige forskjeller mellom dem. Den viktigste er antagelig forholdet til staten og myndighetene. EZNL organiserer lokalsamfunnene helt uavhengig av nasjonale og lokale myndigheter, og nekter å ta i mot offentlige penger – det være seg til skoler, helsevesen eller ulike prosjekt. MST derimot slåss for at offentlige tiltak skal komme bøndene og lokalsamfunnene de organiserer, til gode. MST oppretter også sine egne skoler bygd på frigjøringspedagogikken til Paulo Freire i lokalsamfunnene de oppretter gjennom jordokkupasjoner, men de samarbeider også med offentlige myndigheter. MST har også vært en aktiv støttespiller til Arbeiderpartiet i Brasil – for at Lula skulle bli valgt til president, og seinere Dilma. Men MST er langt i fra noen servil støttespiller. De har gjennomført jordokkupasjoner under valgkamper og lagt sterkt press på «sin egen» regjering. Det er likevel ingen tvil om at kritikken av Lulas og Dilmas regjeringer har vært mindre enn av regjeringer utgått fra andre partier.

Noen svakheter

Til tross for at boka går grundig til verks og gir til dels detaljerte beskrivelser av de to bevegelsene, så savner jeg noe informasjon. Det er ikke lett å få tak i hvor store områder og størrelsen på befolkningen i de områdene EZLN kontrollerer, og heller ikke forholdet mellom støttespillerne til bevegelsen og andre folk i disse områdene. Jeg er også overrasket over at den internasjonale småbondebevegelsen La Via Campesina bare er nevnt en gang i boka – og da bare i forbindelse med en aksjon i 2001. La Via Campesina spiller en meget viktig rolle internasjonalt i de fleste spørsmål knyttet til mat og landbruk, og MST spiller en viktig rolle i La Via Campesina. Det er også seks andre organisasjoner i Brasil som er medlem av La Via Campesina (to av dem er blitt medlem etter at boka ble skrevet). Når det gjelder Mexico, så nevnes så vidt La Via Campesinas medlemsorganisasjon der, UNORCA, men jeg savner en grundigere beskrivelse og analyse av deres forhold til EZNL.

Deler av boka som jeg fant mindre interessant, vil muligens være de beste delene for andre. Det kommer nok an på hva en er mest interessert i. For meg ble en del av de akademiske diskusjonene om ulike teoretiske og politiske linjer med henvisning til forskjellige teoretikere opp gjennom tidene, litt for detaljert og spissfindig. Men, så er jeg da også en enkel sjel.

Aksel Nærstad
(Aksel Nærstad er seniorrådgiver i Utviklingsfondet (www.utviklingsfondet.no) og internasjonal koordinator for More and Better Network (www.moreandbetter.org).Denne artikkelen er skrevet som privatperson og ikke på vegne av noen av organisasjonene.)