I dag er religion, eller snarere en spesiell religion, nemlig islam, i sentrum for den politiske debatten.
John Molyneux underviser i kunsthistorie ved Universitetet i Portsmouth, og er medlem av Socialist Workers’ Party i Storbritannia. http:johnmolyneux.blogspot.com
Det går knapt en dag uten at det kommer en nyhetsmelding som slår alarm om påstått «hatprekende» imamer, eller en moské som blir overtatt av «fundamentalister», eller et leserinnlegg om islams helt igjennom defekte natur, eller en radiodiskusjon om hvorvidt «moderate» muslimer gjør nok for å bekjempe «ekstremistene» og hindre at muslimsk ungdom blir «radikalisert», eller et TV-program om muslimske kvinners stilling, eller en skremselsrapport om en eller annen dumhet som blir begått i islams navn ett eller annet sted i verden. Idet jeg begynner å skrive denne artikkelen ser jeg følgende rapport i Independent on Sunday:
Islamistiske ekstremister i Storbritannia skaper samfunn som er «adgang forbudt-områder» for ikke-muslimer, advarte biskopen av Rochester, dr. Michael Nazir-Ali i går. Biskop Nazir-Ali sier at ikke-muslimer blir mottatt som fiender på steder som domineres av de islamistiske radikalernes ideologi.
Uavhengig av hver enkelt histories innhold eller nøyaktighet, og dette er en spesielt absurd en, så har den ustanselige strømmen av denne typen kommentarer gjort islam til en religion under beleiring. Den uopphørlige problematiseringa av islam og demoniseringa av muslimer har skapt det fenomenet som nå i vide kretser kalles islamofobi.
For lesere av dette tidsskriftet bør det ikke være noe mysterium hvorfor det har blitt sånn. Det er ingen iboende kristen fiendtlighet mot islam som strekker seg tilbake til korstogene eller det ottomanske imperiet (selv om disse atavismene* noen ganger blir mobilisert ideologisk). Det skyldes at majoriteten av de folkene som sitter på verdens viktigste oljeog naturgassreserver tilfeldigvis er muslimer og dessuten, at siden den iranske revolusjonen i 1979 har mye av disse folkenes motstand mot imperialismen funnet uttrykk i islamistisk form. Hadde Midtøstens og Sentralasias folk vært overveiende buddhistiske, eller Tibet hatt oljefelter som dem i Saudi-Arabia eller Irak, ville vi nå hatt å gjøre med «buddhafobi“. Ut fra Det hvite hus, Pentagon, CIA og Downing Street, ville det sive en idé om at skjønt den utvilsomt var en stor religion, hadde buddhismen en vedvarende og underliggende feil. Den ville strømme gjennom kloakkene i Fox News, CNN, The Sun og Daily Mail. «Intellektuelle», som Samuel Huntington, Christopher Hitchens og Martin Amis ville stå til tjeneste med å forklare at selv om den ble omfavnet av naive hippier i 1960-åra, så var buddhismen vesentlig en reaksjonær tro som karakteriseres av sin dyptgående forkastning av moderniteten og vestlige demokratiske verdier, og sin fanatiske om-favnelse av føydalisme, teokrati, kvinneforakt og homofobi.
Men det faktum at det har hendt – det faktum at islamofobien er blitt utviklet nasjonalt og internasjonalt, som det vesentlige ideologiske dekke over og rettferdiggjøring av imperialisme og krig (slik åpenlys rasisme ble utviklet på 1800- og 1900-tallet) – har i enorm utstrekning økt betydning av en korrekt teoretisk forståelse av, og politisk orientering mot, religion i sine mange forskjellige former. Det kan faktisk sies at en mangelfull, mekanisk og ensidig forståelse av den marxistiske religionsanalysen har vært en vesentlig faktor i å bidra til at et antall venstreorienterte individer og grupperinger fullstendig har tapt sine tidligere politiske holdninger og endt som venstreapologeter for imperialismen.
Det mest notoriske eksemplet på dette er sjølsagt Christopher Hitchens, som har skrevet en bok om religion, God is not Great (mer om den seinere), og hvis bane fra venstreintellektuell og radikal systemkritiker til «kritisk» støttespiller for George Bush har vært stupbratt og ekstrem (skjønt i Hitchens tilfelle kan man ikke unngå mistanken om at materielle tillokkelser har spilt en større rolle i hans løp mot høyre enn noen reint teoretisk feil). Andre eksempler omfatter medlemmer av Euston-gruppa, som Norman Geras, og blant venstregrupperinger, den franske organisasjonen Lutte Ouvrière, som var så fiendtlig innstilt til hijab at det for en stund gjorde dem til allierte for den franske imperialiststaten mot dens mest undertrykte kvinnelige borgere1, og det sørgelige tilfellet med den halv-sionistiske og islamofobe Alliance for Workers’ Liberty.
Samtidig, og ikke tilfeldig, har det oppstått en verbalt militant anti-religiøs, proateistisk kampanje, med biologen Richard Dawkins i spissen, i selskap med nevnte Hitchens, filosofen Daniel Dennett og andre. En kritisk undersøkelse av hvordan disse folkene presenterer sine argumenter mot religionen, vil få fram viktige trekk ved det marxistiske standpunktet. Men først vil jeg legge fram de grunnleggende prinsippene som ligger under den marxistiske religions-analysen, og begynne, ikke med Marx’ direkte kommentarer om religion, men med de grunnleggende påstandene i den marxistiske filosofien.
Materialisme og religion
Den marxistiske filosofien er materialistisk. Friedrich Engels sier i «Ludwig Feuerbach og slutten på den klassiske tyske filosofien»:
Det store grunnspørsmålet i all filosofi, særlig i den nyere, er det som dreier seg om forholdet mellom tenking og tilværelse … Spørsmålet om tenkningens stilling i forhold til tilværelsen … ble i forhold til kirken skjerpet til dette: Skapte Gud verden, eller har verden eksistert i all tid? Svarene på dette spørsmålet splittet filosofene i to store leire. De som fastslo at ånden hadde forrang over naturen, og derfor i siste instans forutsatte en eller annen form for skapelse…. utgjorde idealismens leir. De øvrige, som betraktet naturen som primær, tilhører materialismens forskjellige skoler.2
Marxismen står ikke bare støtt i den materialistiske leiren, argumenterer Engels, men det er der «det materialistiske synet på verden for første gang ble tatt virkelig alvorlig og ble gjennomført konsekvent… på alle relevante kunnskapsområder.»3
Marxistisk materialisme innebærer, når den reduseres til kjernepunktene, at man inntar følgende standpunkter:
- Den materielle verden eksisterer uavhengig av menneskets (eller noen annen) bevissthet.
- Virkelig, om ikke total eller absolutt, kunnskap om verden er mulig, og er virkelig blitt oppnådd.
- Menneskene er del av naturen, men en adskilt del.
- Den materielle verden skriver seg ikke i første rekke fra menneskelig tenkning; menneskelig tenkning skriver seg fra den materielle verden.
Standpunkt 1 og 2 svarer til forutsetningene og resultatene innen moderne vitenskap, og har oppnådd status som sunn fornuft. Dette skyldes at de bekreftes millioner og milliarder ganger hver eneste dag, akkurat som de fleste av naturvitenskapens resultater. Standpunkt 3 svarer også til den moderne vitenskapens resultater, særlig Charles Darwins, og moderne paleontologi og paleoantropologi, men det har seg nå slik at den først ble uttrykt av Karl Marx før Darwin:
Det første premisset for all menneskelig historie er selvsagt eksistensen av levende menneskelige individer. Slik blir den første kjensgjerning vi må fastslå disse individenes fysiske organisering og deres derav følgende forhold til resten av naturen…. Historieskrivingen må alltid ta utgangspunkt i disse naturlige forutsetningene og modifiseringen av dem i historiens løp gjennom menneskenes handlinger. Menneskene kan skilles fra dyrene ved bevissthet, ved religion eller hva man vil. De begynner selv å skille seg fra dyrene så snart de begynner å produsere sine egne eksistensmidler, et skritt som er avhengig av deres fysiske organisering.4
Standpunkt nummer fire er det mest tydelig marxistiske og det som deles av færrest mennesker. Mange folk som inntar en materialistisk holdning til forholdet mellom menneskene og naturen, inntar en idealistisk stilling til forholdet mellom idéer og materielle forhold, og til ideenes rolle i samfunn, historie og politikk. Nesten uten å tenke kan de godta sånt som at «Den kalde krigen var i grunnen et sammenstøt mellom ideologier,» eller at «Kapitalismen er basert på idéen om økonomisk vekst». Nettopp derfor er standpunkt fire det Marx og Engels insisterer sterkest og oftest på:
Menneskene er produsenter av sine egne forestillinger, idéer, osv. – virkelige, aktive mennesker slik de formes av en bestemt utvikling av produktivkreftene sine… Bevisstheten kan aldri være annet enn bevisst eksistens … I direkte kontrast til tysk filosofi, som stiger ned fra Himmelen til Jorda, stiger vi her fra Jorda til Himmelen…. Vi tar utgangspunkt i virkelige, aktive mennesker, og på grunnlag av deres virkelige livsprosess demonstrerer vi utviklinga av de ideologisk refleksene og ekkoene av denne livsprosessen.5
Krever det dyp innsikt for å forstå at folks idéer, meninger og forestillinger, kort sagt deres bevissthet, forandrer seg med hver forandring i deres livsbetingelser, deres sosiale forhold og deres sosiale tilværelse?6
I den samfunnsmessige produksjonen av sine liv trer menneskene i bestemte forhold som er uomgjengelig nødvendige og uavhengige av deres vilje, produksjonsforhold som svarer til et bestemt utviklingsstadium av deres materielle produktivkrefter. Totalsummen av disse produksjonsforholdene utgjør samfunnets økonomiske struktur, det virkelige grunnlaget, som det reiser seg en juridisk og politisk overbygning på og som det svarer bestemte former for samfunnsmessig bevissthet til. Det materielle livets produksjonsmåte former generelt den samfunnsmessige, politiske og intellektuelle livsprosessen. Det er ikke menneskenes bevissthet som bestemmer deres eksistens, men tvert imot deres samfunnsmessige eksistens som bestemmer deres bevissthet.7
Akkurat som Darwin oppdaget loven for den organiske naturens utvikling, så oppdaget Marx loven for utvikling av den menneskelige historien: Den enkle kjensgjerning som hittil hadde vært skjult under et ideologisk buskas, at mennesket først å fremst må spise, drikke og ha ly og klær, før det kan beskjeftige seg med politikk, vitenskap, kunst, religion, osv.; at derfor utgjør produksjonen av de umiddelbare eksistensmidlene, og følgelig graden av økonomisk utvikling som ethvert gitt folk eller enhver gitt periode har nådd, det grunnlaget som statsinstitusjonene, de juridiske forestillingene, kunsten og til og med idéene om religion, hos det aktuelle folket er blitt utviklet på. Og de må derfor forklares i lys av dette, istedenfor omvendt, slik det har blitt gjort hittil.8
Slik er det klart at en bestemt holdning til religion er til stede, både implisitt og eksplisitt, i marxismens mest grunnleggende idéer. Videre skulle det også være klart at denne holdninga har en tosidig karakter. På den ene sida er enhver religiøs tro i sine mange former utelukket for den grundige og konsekvente marxisten, som for den grundige og konsekvente materialisten. Religiøse idéer er, som alle andre idéer, samfunnsmessige og historiske produkter. De produseres av mennesker, og dette utelukker religiøs tro, siden religiøse idéer hevder å overskride og ta prioritet over naturen, menneskene og historien. På samme vis er filosofisk idealisme og religion intimt knyttet til hverandre. Hvis ånden har prioritet over materien, hvis ånd kan det så være utenom Guds ånd? Hvis idéene er historiens ytterste drivkraft, hvor kommer da disse ideene fra om ikke fra Guds sinn? Og er ikke Gud, som i Georg Hegels terminologi, «den absolutte idé»? Som Bibelen sier det: «I begynnelsen var ordet, og ordet var Gud.» Dette er grunnen til at Leon Trotskij helt på slutten av livet skrev at han ville dø som «marxist, dialektisk materialist og følgelig en uforsonlig ateist.»9
På den andre sida forlanger den samme marxismen helt klart en materialistisk forklaring på religionen. Det er ikke nok å se verken religionen som helhet eller noen spesiell religion bare som en illusjon eller galskap som tilfeldigvis har grepet bevisstheten til millioner gjennom århundrer. En vanlig skikk hos mindre omtenksomme religiøst troende (særlig religiøst troende i imperialistiske land) er å gjøre narr av eller avvise som overtro andres religiøse tro (særlig såkalt «innfødtes» religiøse tro) på grunn av at den er åpenbart irrasjonell eller strider mot velkjente naturlover, uten å innse at nøyaktig det samme gjelder deres egen tro – på jomfrufødsel, oppstandelse, det å mette 5000 eller hva som helst.
Men marxismen generaliserer ikke denne feilen ved å peke på at avgudsdyrkere og katolikker, rastafarianere og anglikanere er like dumme. Den fordrer en analyse både av de sosiale røttene til religion generelt og til spesifikke religiøse overbevisninger, en forståelse av de menneskelige behov, både sosiale og psykologiske, og de virkelige historiske vilkåra som slike religiøse overbevisninger og doktriner svarer til. En marxist trenger å være i stand til å forstå hvorfor tro på Haile Selassies** guddommelighet og udødelighet kunne inspirere en musiker av Bob Marleys kaliber i Trenchtown på Jamaica på 1960-tallet, eller hvorfor tro på Jesu guddommelighet og udødelighet inspirerte en kunstner (og matematiker) av Piero della Francescas kaliber i Firenze på 1400-tallet.
Hvis vi nå går til Marx’ viktigste erklæring direkte om religion, de første par sidene i Innledning til et bidrag til kritikken av Hegels rettsfilosofi10, finner vi at den er et fortettet uttrykk for alle disse elementene. Den begynner med å slå fast at
«I Tyskland er kritikken av religionen i det vesentlige blitt fullført, og kritikken av religionen er forutsetningen for all kritikk.»
Med dette mener Marx at den kombinerte virkninga av den vitenskapelige revolusjonen, opplysningstida (særlig de franske encyclopedistene) og bibelkritikken fra de tyske sekulære venstrehegelianerne, hadde knust kristendommens og Bibelens krav på å tilby en virkelig sann fortelling om naturen og historien, eller til og med en teologi med indre sammenheng. Dessuten var dette arbeidet nødvendig og progressivt, fordi en virkelig kritisk analyse av verden ikke var mulig før den menneskelige tanke var frigjort fra de religiøse dogmenes lenker. Men denne ene setninga er alt Marx sier om denne sida av spørsmålet. I det han tar den faktiske gjendrivinga av religionen for gitt, går han raskt videre til sitt hovedpunkt, analysen av det sosiale grunnlaget for religion:
«Grunnlaget for irreligiøs kritikk er: Mennesket lager religionen, religionen lager ikke mennesket.»
Dette er utgangspunktet. Det som følger, er et avsnitt av eksepsjonell tetthet, typisk Marx, der han stuer innsikt nok for en doktoravhandling inn i noen få setninger:
Religionen er i virkeligheten selvbevisstheten og selvaktelsen till mennesket som enten ennå ikke har vunnet gjennom til seg selv, eller allerede har mistet seg selv igjen. Men mennesket er ikke et abstrakt vesen som sitter på huk utafor verden. Mennesket er menneskets verden – staten, samfunnet. Denne staten og dette samfunnet skaper religionen, som er en speilvendt bevissthet om verden, fordi de utgjør en speilvendt verden. Religionen er den generelle teorien om denne verden, dens encyklopediske kompendium, dens logikk i populær form, dens åndelige point d’honneur***, dens entusiasme, dens moralske godkjenning, dens høytidelige fullstendiggjøring, og dens universelle grunnlag for trøst og rettferdiggjøring. Den er den fantastiske virkeliggjøringa av menneskets vesen, siden menneskets vesen ikke har oppnådd noen sann virkelighet. Kampen mot religionen er derfor indirekte en kamp mot den verden hvis åndelige aroma er religion.
Slik er religionen et svar på menneskelig fremmedgjøring – mennesket som har «mistet seg selv». Men dette er ikke en abstrakt eller ahistorisk tilstand, det er snarere produktet av visse spesifikke samfunnsforhold. Dette samfunnet skaper religionen, et omvendt verdenssyn der menneskene kneler for en innbilt gud de har lagd selv, fordi det er en omvendt verden der folk blir dominert av produktene av sitt eget arbeid. Men religionen er ikke bare en tilfeldig samling av overtro og falske overbevisninger. Den er den «generelle teorien» om denne fremmedgjorte verden, den måten fremmedgjorte mennesker prøver å forstå sine fremmedgjorte liv og dette fremmedgjorte samfunnet. Derfor utfører den det rike spektrum av ulike funksjoner som Marx lister opp: «encyklopedisk kompendium», «logikk i populær form», osv. Og derfor er det å kjempe mot religionen å kjempe mot den verden hvis åndelige aroma er religion – denne fremmedgjorte verden der folk trenger religion.
To poenger må framheves når det gjelder dette avsnittet. Det første er at det er nesten generelt ignorert av kommentatorer som gir seg ut for å oppsummere eller forklare Marx’ syn på religion. Dette kan skyldes at de ikke har lest det (usannsynlig) eller ikke har forstått det (mer sannsynlig), eller (mest sannsynlig) at det er drastisk uforenlig med forsøket på å redusere marxismens religionsteori til en enkel, endimensjonal analyse, som f. eks. «Marx hevder at religionen er et verktøy for den herskende klassen» eller «Ifølge Marx fungerer religionen til å passivisere de arbeidende massene». Marx sier selvsagt disse tingene om religionen, men han sier mye annet i tillegg. Å redusere den kompliserte totalsummen av teorien hans til bare ett av dens elementer, er i virkeligheten å forfalske den. Det andre poenget er at Marx legger så stor vekt på konklusjonen i det at han gjentar den igjen og igjen, i en sann storm av metaforer og aforismer.11 Men før han konkluderer sin argumentasjon om religionen, føyer Marx til enda et høyst betydningsfullt avsnitt:
Religiøs lidelse er på én gang uttrykket for virkelig lidelse og en protest mot virkelig lidelse. Religionen er det undertrykte vesenets sukk, hjertet i en hjerteløs verden, og sjelen i sjelløse omstendigheter. Den er folkets opium.12
Dette avsnittet er mye bedre kjent enn det forrige, men det skyldes i stor grad den ofte siterte siste setningen (som ofte blir presentert som kjernen i eller totalsummen av Marx’ analyse). Faktisk er det den første setningen som er mest interessant, og viktigst for å forstå religionens politiske rolle. Marx’ insistering på at religionen både er uttrykk for lidelse og en protest mot lidelsen, er nøkkelleddet som avsanner enhver analyse som bare fokuserer på religionens narkotiske eller søvndyssende virkninger. Den peker også i retning av det viktige historiske faktum (som jeg kommer tilbake til) at det har vært mange progressive, radikale og til og med revolusjonære bevegelser som enten har antatt en religiøs form, har vært religiøst farget eller vært ledet av folk med en religiøs tro.
I løpet av sitt arbeid henviste Marx og Engels mange ganger til, og gjorde analyser av religion. Spesielt skrev den unge Marx «Om det jødiske spørsmål», en polemikk til støtte for jødisk frigjøring,13 Engels bidro med et antall interessante studier om kristendommens utvikling og rolle, særlig i «Bondekrigen i Tyskland», «Anti-Dühring», innledninga til den engelske utgaven av «Sosialismens utvikling fra utopi til vitenskap », «Bruno Bauer og den tidlige kristendommen », og «Den tidlige kristendommens historie».14 Men alle disse kommentarene har én ting felles: De tar aldri religiøse doktriner, sekter, kirkesamfunn, bevegelser og konflikter for det de utgir seg for, eller behandler dem som enkle galskaper eller bedragerier som prestene utøver. De blir alltid betraktet som forvridde speilbilder og uttrykk for virkelige sosiale behov og interesser. Noen få utdrag vil illustrere hva jeg mener:
Fra Bondekrigen i Tyskland:
I de såkalte religionskrigene i det 16. århundre, sto svært positive materielle interesser på spill, og disse krigene var klassekriger akkurat som de seinere sammenstøtene i England og Frankrike. Hvis den tidas klassekamper ser ut til å bære religiøse øremerker, hvis interessene, fordringene og kravene til de ulike klassene skjulte seg bak et religiøst slør, endrer det lite på den virkelige situasjonen. Og må forklares av tidas forhold i Tyskland. Den revolusjonære opposisjonen mot føydalismen var levende gjennom hele middelalderen. I samsvar med tidas vilkår, sto den fram enten i form av mystisisme, som åpent kjetteri, eller som væpnet opprør.
Fra innledninga til Sosialismens utvikling fra utopi til vitenskap:
Calvins tro passet de modigste av borgerskapet på hans tid. Hans predestinasjonslære var det religiøse uttrykket for den kjensgjerning at i den kommersielle konkurransens verden avhenger ikke suksess eller nederlag av et menneskes aktivitet eller dyktighet, men av omstendigheter han ikke kan kontrollere.
Fra Den tidlige kristendommens historie:
Kristendommen var opprinnelig en bevegelse av undertrykte mennesker, den oppsto først som slavenes og de frigjorte slavenes religion, religionen til fattigfolk berøvet alle rettigheter, folk som var underkastet Rom eller spredt av dem…
(Bøndenes og plebeiernes opprør i middelalderen) var som alle massebevegelser i middelalderen nødt til å maskere seg som religion, og framsto som restaurasjon av den tidlige kristendommen mot den omseggripende degenereringen… Men bak den religiøse eksaltasjonen var det hver gang en svært håndgripelig verdslig interesse.
Og, tilfeldigvis, en fotnote om islam fra samme verk:
Islam er en religion som er tilpasset orientalerne, særlig araberne, dvs. på den ene sida til byfolk som er sysselsatt med handel og industri, på den andre sida til nomadiske beduiner. Deri ligger imidlertid kimen til periodisk tilbakevendende sammenstøt. Byfolkene blir rike, luksuriøse og slappe når det gjelder å overholde «loven». Beduinene, som er fattige og derfor har en streng moral, betrakter med misunnelse og begjær disse rikdommene og det søte liv. Så samler de seg under en profet, en Mahdi, for å tukte de frafalne og gjenopprette iakttakelsen av ritualene og den sanne tro, og for å tilegne seg renegatenes skatter som belønning. Etter hundre år er de naturlig kommet i samme posisjon som renegatene var i, en ny renselse av troen er påkrevd, en ny Mahdi oppstår, og spillet starter om igjen fra begynnelsen. Det er dette som har hendt fra de afrikanske Almoravidenes erobringstokter og Almohadene i Spania til den siste Mahdien i Khartoum, som så seierrikt knuste engelskmennene. … Alle disse bevegelsene er kledd i religion, men de har sin kilde i økonomiske årsaker.
Poenget her er ikke om alle eller noen av disse spesifikke observasjonene er historisk sann eller usann, men den konsekvente metodologien som ligger under dem.
Dawkins, Hitchens og Eagleton
Richard Dawkins er en evolusjonsbiolog som først ble berømt med boka The Selfish Gene, og siden har bygget seg en betraktelig karrière som popularisator av naturvitenskap. I 2006 utga han The God Delusion, et fullt frontalangrep på religionen og et forsvar for ateismen, som ble en internasjonal bestselger, skapte store kontroverser, særlig i USA, og trakk til seg applaus fra kilder så forskjellige som Ian McEwan, Michael Frayn, The Spectator, Daily Mail og Stephen Pinker.
Jeg bør si med en gang at jeg slett ikke deler den åpenbart vidt utbredte beundringen for Dawkins’ stil og intellekt. Å lese Dawkins etter Marx er som å gå fra Tolstoy eller James Joyce til Kingsley Amis eller Agatha Christie. Der Marx stapper en bok inn i et avsnitt, drar Dawkins et kort essay ut til en stor bok. Alle de vel 460 sidene i The God Delusion bringer oss faktisk ikke intellektuelt lenger enn Marx summerte opp i den første setningen i sin analyse i 1843, nemlig at religionskritikken i det vesentlige er fullført. Det Dawkins serverer, er en «opplysningstids- », empiristisk, rasjonalistisk gjendriving av religionen – en «vitenskapelig», dvs. positivistisk demonstrasjon av at det er en total mangel på faktiske beviser som støtter det han kaller «gudshypotesen», og at bevisene tvert imot gjør det nesten (om ikke absolutt) sikkert at Gud ikke eksisterer. Dette suppleres av logiske gjendrivelser av ulike argumenter som er blitt framført for Guds eksistens, fra de erværdige «bevisene» til Thomas Aquinas og «Pascals veddemål» til de bisarre moderne spekulasjonene til en Stephen Unwin, og tallrike eksempler på dumheter og forbrytelser som er begått i religionens navn. Jeg antar at det finnes noen som vil synes dette er avslørende og andre som kan nyte det fordi det får dem til å føle seg smartere enn de uvitende massene som svelger slik overtro, men teoretisk er det ikke noe nytt her, faktisk svært lite som ikke er minst 200 år gammelt.
Det eneste virkelige unntaket ligger i Dawkins’ forsøk på å forklare hvorfor religion er så utbredt i menneskesamfunnet, men dette forsøket svikter heller miserabelt. Siden han er en dedikert evolusjonsbiolog føler han seg nødt til å framsette argumentasjonen sin i termer om genetiske fordeler i den naturlige utvalgsprosessen. Men hans allmenne fiendtlighet mot religionen tvinger ham også til å benekte at religion kan være fordelaktig for individuell eller samfunnsmessig overlevelse. Han prøver å vri seg ut av denne motsigelsen ved å foreslå at religion er en sideeffekt av en karakteristikk som han påstår er fordelaktig i kampen for å overleve, nemlig barns tilbøyelighet til å tro på det de blir fortalt av dem som er eldre. Dette tåler helt klart ikke kritikk. For det første, i hvor stor grad ungdommelig godtroenhet er større enn ungdommelig skepsis, særlig når det kommer til puberteten, kan diskuteres. For det annet er det like diskutabelt om slik godtroenhet alt i alt er fordelaktig. For det tredje, ser det høyst sannsynlig ut til at både utstrekninga og fordelaktigheten av godtroenhet er massivt sosialt betinget og svært ulik i ulike samfunn. Og endelig: som alle andre teorier som forklarer adferden eller troen hos barn med adferden og troen hos deres foreldre, sitter den igjen med problemet med først å forklare foreldrenes oppførsel, hvis den skal unngå å bli fanget i en uendelig tilbakegang.
Som Marx pekte på: «Oppdragerne må selv oppdras».15 Med ande ord viser det seg at Dawkins’ forklaring ikke er noen forklaring i det hele tatt. Dessuten er det symptomatisk for hele tilnærmelsesmåten hans at verken i dette partiet i The God Delusion eller noe annet sted finner forfatteren tid til å betrakte den marxistiske religionsteorien seriøst.
Men intellektuell uoriginalitet og middelmådighet er på ingen måte hovedinnvendingen mot denne boka. (Det ville være ubehøvlet å kverulere så mye over en bok som var annenrangs, men forholdsvis bra.) Hovedinnvendinga er mot de reaksjonære politiske konklusjonene som strømmer fra den svake metodologien. Som Marx hevdet i forhold til den tyske filosofen Feuerbach, holder mekanisk materialisme uten unntak døra åpen for idealismen, og Dawkins er et spesielt tydelig eksempel på dette. Uten å merke det, vipper han fra en vulgærmaterialistisk genetisk determinisme i sitt syn på menneskenaturen og menneskelig adferd rent abstrakt, til en blomstrende idealisme i sitt syn på religionens rolle under konkrete historiske omstendigheter. Igjen og igjen gjør han den feilen å anta at når folk gjør noe i religionens navn, er det virkelig religionen som bestemmer adferden deres. Følgende avsnitt fra hans essay «The improbability of God» sammenfatter tilnærminga hans:
Mye av det folk gjør, gjøres i Guds navn. Irer sprenger hverandre i lufta i hans navn. Arabere sprenger seg sjøl i lufta i hans navn. Imamer og ayatollaer undertrykker kvinner i hans navn. Paver og prester som lever i sølibat roter til folks sexliv i hans navn. Jødiske kosher-slaktere kutter strupen på levende dyr i hans navn. Religionens landevinninger i historien – blodige korstog, torturerende inkvisisjon, massemyrdende conquistadorer, kulturødeleggende misjonærer, lovbestemt motstand mot enhver bit av vitenskapelig sannhet inntil siste øyeblikk – er enda mer imponerende. Og hva har det alt sammen vært til nytte for? Jeg tror det i stadig økende grad blir tydelig at svaret er slett ingenting. Det er ingen grunn til å tro at noen slags gud eksisterer, og ganske gode grunner til å tro at de ikke eksister og aldri har gjort det. Det har alt sammen vært et gigantisk sløseri med tid og sløseri med liv. Det hadde vært en spøk av kosmiske dimensjoner, hadde det ikke vært så tragisk.16
Dette er i virkeligheten ikke annet enn en oppspritet versjon av den velkjente patentløsninga at kriger skapes av religion. Det vil ikke kunne stå imot et øyeblikks kritisk granskning. La oss ta eksemplet med Irland. Det synet at konflikten i Irland vesentlig eller primært dreide seg om religion, er både umiskjennelig usant og klart reaksjonært. Det er usant til og med når det gjelder de viktigste protagonistenes erklærte utsagn og bevissthet. Hvis mange, om slett ikke alle, republikanere var katolikker, ville ingen republikaner ha sagt (eller trodd) at de kjempet for katolisismen; de ville ha kjempet for et uavhengig, forent Irland. Ting ville være mindre tydelige på unionistenes side, der religiøst bigotteri spilte en mye større rolle; ikke desto mindre var det erklærte hovedmålet «nasjonalt», nemlig å forbli «britiske». Videre er det overveldende tydelig at bak disse motstridende nasjonale aspirasjonene lå det ikke religiøse ulikheter i synet på transsubstantiasjonen eller pavens feilbarlighet, men virkelige, økonomiske, sosiale og politiske spørsmål om utbytting, fattigdom, diskriminering og undertrykking. Å betrakte konflikten som grunnleggende religiøs var reaksjonært fordi det stemte med den rasistiske stereotypien der irene var primitive og dumme (når det kommer til stykke sluttet «vi» å kjempe om religion for flere århundrer siden!) og hjalp til med å legitimere britisk herredømme som en nøytral megler mellom krigførende religiøse fraksjoner.
Dawkins skal ha kreditt for at han var imot krigen i Irak, og politisk er han ingen venn av George Bush, men i og med «krigen mot terror» blir hans holdning til religionen enda mer reaksjonær, om det er aldri så lite meningen. For det står sentralt i ideologien til de nykonservative, Bush, Cheney, Blair og Brown at muslimsk fiendskap mot «Vesten» er uprovosert og urettferdig. Det blir ikke sett på som et svar på vestlig imperialisme, utbytting og herredømme, men snarere en offensiv religionsbasert kampanje som tar sikte på å ødelegge, erobre eller kanskje omvende den ikke-muslimske verden.
Noen betrakter disse målene som iboende i vanlig islamisme, mens de for Bush, Blair & Co. skriver seg fra en mistolkning eller pervertering av islam. Men i begge fall er motivasjonen religiøs. Det er en tolkning som står og skriker mot de høytidelige erklæringene fra både Al Qaida, som stilte uttrykkelige politiske krav slik som at USAs tropper skulle fjernes fra Saudi-Arabia, og 77-bomberne i London, som sa at de var motivert av det som ble gjort mot Irak, og motsier enhver fornuft. Tanken at Amerika, Storbritannia eller noen stor vestlig nasjon kan bli ødelagt, erobret eller til og med omvendt ved å plante bomber i undergrunnen eller fly inn i bygninger med fly, er så tvers igjennom absurd at den ikke kan være det virkelige motivet for en kampanje av noen varighet. Idéen at USA kunne drives av en terroristkampanje til å slutte å støtte Israel eller trekke seg ut av Afghanistan, er også feil, men den er ikke komplett umulig. Men for Bush, Blair & Co. er den «religiøse » tolkningen obligatorisk, for uten den ville de bli nødt til å innrømme medskyld i imperialismen og i sin egen politikk – og Dawkins’ tilnærming føyer seg inn i dette og forsterker det:
«Tankeløs» kan være et passende ord for vandalisering av en telefonboks. Det er ikke til hjelp for å forstå det som hendte i New York 11. september. … Det kom fra religionen. Religionen er selvfølgelig også den underliggende årsak til splittelsene i Midt-Østen, som var beveggrunnen for bruken av dette dødelige våpenet i første omgang. Men det er en annen historie, og ikke det som opptar meg her. Det som opptar meg her, er våpenet selv. Å fylle en verden med religion, eller religioner av det abrahamittiske slaget, er som å strø gatene med ladde geværer.18
Christopher Hitchens ligner på Dawkins, men er verre. Boka hans, Gud er ikke stor, er på et enda lavere intellektuelt nivå enn The God Delusion, med en mer vilkårlig kombinasjon av navlebeskuende personlige anekdoter og journalistisk polemikk i hytt og vær. Dens tilpasning av ateismens sak til islamofobien er uttrykt i tittelen (som er en hånende referanse til det muslimske utropet Gud er stor!) og er slående tvers igjennom. Jeg antar det er av aktelse for sin radikale fortid han faktisk anerkjennende siterer et par av Marx’ nøkkelavsnitt om religion. Så fortsetter han med å ignorere deres betydning fullstendig. I hoveddelen av boka, Religion kills, tar han oss med på en rundtur med korte stopp i seks byer som er revet opp av strid – Belfast, Beirut, Bombay, Beograd, Betlehem og Bagdad – og i hvert tilfelle serverer han en kjapp oppsummering av konflikten i reint religiøse hat-termer, uten å referere til historien, imperialismen, undertrykking eller klasse. Det er en travesti**** over samfunnspolitisk analyse. «Analysen» av Palestina er spesielt slående:
En gang hørte jeg avdøde Abba Eban, en av Israels mer polerte og tenkende diplomater og statsmenn, holde en tale i New York. Det første som slår en når det gjelder den israelskpalestinske disputten, sa han, er hvor lett den er å løse. … To folk av omtrent samme størrelse hadde krav på samme land. Løsningen var åpenbart å opprette to stater side om side. Noe så selvinnlysende var vel innafor rekkevidde av menneskelig kløkt? Og slik ville det vært, for tiår siden, hvis de messianske rabbiene og mullaene og prestene kunne ha vært holdt utenfor. Men kravene på eksklusiv gudegitt autoritet, som ble fremsatt av hysteriske prestemenn på begge sider, og videre fyrt oppunder av armageddon- innstilte kristne som håper å framkalle apokalypsen (som foregås av at alle jøder dør eller konverterer), har gjort situasjonen ulidelig og satt hele menneskeheten i en posisjon som gissel i en krangel som nå inneholder trusselen om atomkrig. Religionen forgifter alt.
Dette er lattervekkende, men når Hitchens sier – og jeg siterer ham ordrett fra YouTube: «Jeg er absolutt overbevist om at hovedkilden til hat i verden er religionen »,19 sier han også at årsaken ikke er materielle fakta som kapitalismen, imperialismen, utbytting eller klassekonflikter, bare en feilaktig idé som folk har oppi hodet sitt.
Men å gå kraftig imot argumentene til Dawkins og Hitchens innebærer ikke på noen måte å vanne ut marxismens klassiske kritikk av religionen eller å åpne døra for noe slags teoretisk kompromiss med religiøse idéer. På dette punktet må vi forlate den avskyelige Hitchens til fordel for den mye mer sympatiske Terry Eagleton, som gir oss et eksempel på hva som bør unngås. Eagleton er en framragende kultur- og literaturteoretiker, vennlig innstilt til marxismen, som tidligere har angrepet rasismen og annet hykleri hos Philip Larkin. Han utmerket seg nylig ved å avvise islamofobien til sin akademiske kollega Martin Amis. I 2006 skrev han en svært kritisk anmeldelse av The God Delusion i The London Review of Books. Selv om Eagletons anmeldelse fremmer noen av de samme argumentene som denne artikkelen, for eksempel når det gjelder Irland, er den generelle tonen i kritikken hans ikke marxistisk. Hans hovedargument er at Dawkins har angrepet fundamentalistisk religion, kristen og islamittisk, som om den representer all religion, mens han ignorerer den mer sofistikerte «liberale» teologien, som Dawkins stort sett er uvitende om:
Man lurer på hva som er Dawkins’ syn på de epistemologiske forskjellene mellom Aquinas og Duns Scotus? Har han lest Eriugena om subjektiviteten, Rahner om nåden eller Moltmann om håpet? Har han i det hele tatt hørt om dem? Eller innbiller han seg, som en skittviktig ung skrankeadvokat at han kan slå motstanderen når han er selvtilfreds uvitende om hans tøffeste tilfelle?20
Som kritikk av Dawkins’ bok har dette en viss verdi, men det er også alvorlige problemer her. For det første er det ikke rimelig å hevde at det er nødvendig å beherske alle krokveier i kristen (eller buddhistisk eller zoroastrisk) teologi før man kan føre en sak for ateismen på en intellektuelt sunn måte og for å forkaste teologien som sådan. Idet han viser sin forståelse for de liberale teologenes begrep om en immateriell, upersonlig gud for kjærlighet og toleranse, i kontrast til det gamle testamentets gud for hevn, lar Eagleton for det annet avgjort muligheten stå åpen for at denne liberale guden virkelig kan finnes, eller fortjene å dyrkes. Han gjør det samme når han serverer sitt bilde av Jesus som proto-anti-imperialistisk revolusjonær:
Jesus døde ikke fordi han var gal eller masochistisk, men fordi den romerske staten og dens ulike lokale lakeier og medløpere ble skremt av hans budskap om kjærlighet, nåde og rettferdighet, så vel som hans enorme popularitet blant de fattige, og skaffet ham av veien for å komme et masseopprør i forkjøpet i en høyst labil politisk situasjon.21
For en marxist er den kjærlige, omtenksomme, upersonlige guden til Dietrich Bonhoeffer og Terry Eagletons radikale Jesus begge like mye menneskeskapte, illusoriske projeksjoner som de ubehagelige, hyklerske gudene til Ian Paisley eller Osama Bin Laden.
Religion og sosialistisk politikk
For å avslutte denne artikkelen skal jeg streke opp en kort og heller skjematisk oppsummering av de viktigste politiske konklusjonene som flyter og historisk har flytt fra den foregående analysen.
Først, og stikk i strid med den utbredte meningen (som næres av den utbredte feiltolkningen), er marxistiske sosialister absolutt motstandere av enhver idé om å forby religion. Dette er ikke noe nytt standpunkt, men ble uttrykkelig erklært av Engels for så lenge siden som i 1874, som svar på et forslag fra tilhengerne til den franske sosialisten Louis Blanqui. Engels’ begrunnelse er gyldig den dag i dag:
For å bevise at de er de mest radikale av alle, avskaffer de gud ved dekret, slik det ble gjort i 1793:
«La kommunen befri menneskeheten fra spøkelset av fortidas elendighet» (gud), «Fra denne årsaken» (ikke-eksisterende gud en årsak!) «til deres nåværende elendighet. Det er ikke plass til prester i kommunen, enhver religiøs manifestasjon, enhver religiøs organisasjon, må forbys.»
Og dette kravet om at menneskene skal forandre seg til ateister par ordre du mufti*****er signert av to medlemmer av kommunen som virkelig har hatt tilstrekkelig mulighet til å finne ut at for det første er det en stor mengde ting som kan beordres på papiret uten at de nødvendigvis blir satt ut i livet; og for det andre, at forfølgelse er den beste måten til å fremme uønskede oppfatninger!22
Langt fra å forby religion har marxister hevdet at religion bør være en privatsak i forhold til staten, og at fullstendig religionsfrihet bør herske både under kapitalismen og sosialismen. Lenin uttrykte dette klart i en artikkel fra 1905:
Religion må ikke være noe spørsmål for staten, og religiøse samfunn må ikke ha noen forbindelse til regjeringsmyndighetene. Enhver må stå absolutt fritt til å bekjenne seg til enhver religion han måtte ønske, eller ingen religion i det hele tatt, dvs. være ateist, slik som regel enhver sosialist er. Å diskriminere borgere på grunnlag av religiøs overbevisning er fullstendig uakseptabelt. Til og med det å nevne en borgers religion i offentlige dokumenter bør utvilsomt unngås.23
Den eneste måten marxister ser for seg avskaffelsen av religionen på, er ved at den gradvis visner bort som resultat av at dens underliggende sosiale årsaker forsvinner – fremmedgjøring, undertrykking, osv. Men marxistiske sosialister er imot alle former for statsprivilegier for religionen, og krever at enhver statskirke oppløses (som den engelske statskirken).
Det generelle inntrykket av den marxistiske holdninga til religion er uunngåelig betydelig påvirket av erfaringene med de stalinistiske regimene i Russland, Øst- Europa, Kina, Cuba, Nord-Korea osv. En systematisk undersøkelse av denne erfaringa er umulig i dene korte artikkelen, og forhåpentlig er lesere av dette tidsskriftet vel oppmerksomme på at politikken til disse regimene ikke på noen måte var representativ for virkelig sosialisme eller marxisme. Ikke desto mindre er det verdt å gjøre visse observasjoner. Stalinismens undertrykking av religionen blir ofte både overdrevet og misforstått. Den blir overdrevet idet de stalinistiske regimene generelt sett ikke undertrykte de viktigste religionene eller kirkene, men tolererte dem og inngikk allianser med dem, på betingelse av at disse kirkene var politisk samarbeidsvilllige (som de hovedsakelig var). Den blir misforstått, for når religiøse grupper eller individer ble forfulgt, var det hovedsakelig fordi de var politisk brysomme, snarere enn på grunn av sin tro som sådan. Men dette var samfunn der all politisk opposisjon ble undertrykt. En bred oversikt over de «kommunistiske» statenes behandling av de troende, finnes i siste kapittel i Paul Siegels The Meek and the Militant24 og en spesielt nyttig studie av hvordan den russiske revolusjonen behandlet sin muslimske minoritet, er lagt fram av Dave Crouch i en tidligere utgave av dette tidsskriftet.25 Crouch viser hvordan bolsjevikene i revolusjonens tidlige år holdt seg strikt til de leninistiske prinsippene som er streket opp ovenfor, og slik hadde betydelig suksess når det gjaldt å vinne over muslimene på sin side, mens da Stalin kom til makta førte det med seg at politikken ble stadig mer autoritær ovenfra og nedad, inkludert et angrep på sløret, som viste seg å bli katastrofalt.
Når de skal avgjøre sin holdning til folkelige bevegelser av religiøst tilsnitt, som er mange og varierte, tar ikke marxister utgangspunkt i den religiøse troen til bevegelsens ledere eller støttespillere, eller læren og teologien til den religionen det gjelder, men i bevegelsens politiske rolle, basert på de sosiale kreftene og interessene den representerer.
For å sette dette i perspektiv, kan vi se på katolisismens og protestantismens historiske roller. I middelalderen og den tidlige moderne perioden var katolisismen vesentlig det føydale aristokratiets religion og derfor nesten totalt reaksjonær. I motsetning hadde den radikale protestantismen en tendens til å representere enten det framstigende borgerskapet eller de plebeiiske elementene under og til venstre for det. De store opprørerne og revolusjonære den gang, Thomas Münzer’ne, John Lilburne’ne og Gerard Winstanley’ene******, var hengivne protestanter – ekstremister og fundamentalister i våre dagers språkbruk. Men det øyeblikk disse borgerlige opprørerne kom til makta, i Nederland og England, ble de deltakere i det Marx kalte «den primitive kapitalakkumulasjonen » og dermed ondsinnete kolonister og slavedrivere. Oliver Cromwell, den revolusjonære og kongemorderen i England, ble undertrykkeren Cromwell i Irland (der navnet hans fremdeles er beryktet), og særlig de katolske bøndenes undertrykker. De nederlandske protestantiske burgherne kunne bli Europas helter i det nederlandske opprøret, men skurker i Afrika med apartheid. Den katolske kirkens reaksjonære rolle fortsatte i Europa, særlig i Sør-Europa, der den ga Franco aktiv støtte i Spania og inngikk avtaler med Mussolini og Hitler. Den fortsetter stadig i svekket form i de viktigste konservative partiene i Italia, Spania og Sør-Tyskland i våre dager. Men de landene i Europa der katolisismen og religionen generelt forble sterkest, var Irland og Polen, hvor kirken greide, moderat men mektig, å identifisere seg med motstanden mot nasjonal undertrykkelse.
Enhver sosialist som ser bakover mot det 17. århundre vil umiddelbart identifisere seg med de protestantiske opprørerne mot de katolske monarkene og keiserne. Enhver sosialist som betrakter Irland i 1916 eller Belfast i 1970-åra, vil identifisere seg med de «katolske» nasjonalistene, ikke de «protestantiske » unionistene. Enhver sosialist som så Solidarnosc’s framvekst i Polen som en konflikt mellom de «tilbakestående» katolikkene i Gdansk og de «progressive» ateistiske kommunistene i Sovjet-staten endte på samme side som den imperialistiske undertrykkeren. Det samme gjelder i dag i konflikten mellom Tibet og Kina, og framfor alt, i «krigen mot terror» og kampene i Midt-Østen.
Mange andre tilfeller kan ramses opp for å forsterke denne argumentasjonen. Hvor ville en marxist være som bestemte sin politiske holdning til Malcolm X ut fra hans reaksjonære religiøse tro som medlem av The Nation of Islam? Til Bob Marley ut fra hans tro på at den gamle tyrannen Haile Selassie var guddommelig, eller til og med til Hugo Chavez ut fra hans selverklærte katolisisme og beundring for Paven? Uheldigvis finnes det noen såkalte sosialister som ikke har noen problemer med å ta dette poenget når det gjelder Chavez eller Marley, men som under presset fra intens borgerlig propaganda er ute av stand til å anvende samme syn når den religionen det gjelder er islam. For å stille spørsmålet så skarpt som mulig: Fra marxismens og den internasjonale sosialismens standpunkt er en analfabet, konservativ, overtroisk muslimsk palestinsk bonde som støtter Hamas, mer progressiv enn en utdannet liberal, ateistisk israeler som støtter sionismen, selv om han er kritisk.
Det følger også at marxistiske sosialister ikke kan godta tanken at noen av de store religionene i seg selv eller når det gjelder dens læresetninger, er mer eller mindre progressiv enn noen av de andre. For at en religion skal være «stor», det vil si overleve fra århundre til århundre på mange steder og ulike samfunnsordener, er det en forutsetning at dens lære er i stand til å foreta et nesten uendelig utvalg, fortolkning og tilpasninger. Igjen, det avgjørende er ikke læresetningene, men det samfunnsmessige grunnlaget i den spesifikke sosiale situasjonen. Slik finner vi i USA en rasistisk proimperialistisk kristen høyrefløy i det moralske flertallet (Moral Majority) eller mormonene, og en anti-rasistisk anti-krigs kristen venstretradisjon i Martin Luther King. I Sør-Afrika var det en pro-apartheid-kristendom og en anti-apartheidkristendom; i Latin-Amerika har det vært en katolisisme for høyrefløyen som har vært pro-oligarkisk, pro-diktatorisk og en «frigjøringsteologisk venstrekatolisisme. Og selvfølgelig finnes det et mangfold av ulike versjoner av islam, som ofte står i sterk strid med hverandre.
Hovedargumentet som blir brukt for å rettferdiggjøre bildet av islam som en spesielt tilbakestående religion, er de holdningene til kvinner og homoseksuelle som hersker i muslimske land. De som fremmer dette argumentet, bør minnes på at langt på vei de samme holdningene var fremherskende i vestlige samfunn helt til ganske nylig, og at de fremdeles er fremherskende i mange kristne kirkesamfunns læresetninger. Men den grunnleggende svikten i dette argumentet bringer oss tilbake til grunnlaget for den marxistiske materialismen – hemmeligheten med den muslimske hellige familien ligger i den verdslige muslimske familien. Det er ikke den muslimske religiøse bevisstheten som bestemmer kvinnenes stilling i det muslimske samfunnet, men kvinnenes virkelige stilling som skaper den religiøse muslimske troen. Islam oppsto på den arabiske halvøya, og spredte seg vestover Afrika og østover Sentralasia. I århundrer har dette beltet stort sett vært fattig, underutviklet og preget av jordbruk, og i stor utstrekning er det sånn den dag i dag. Andre samfunn, fra Irland til Kina, med tilsvarende utviklingsnivå og tilsvarende samfunnsstrukturer men ulike religioner, framviser en tilsvarende undertrykking av kvinner og homofile.
Endelig har vi spørsmålet om det revolusjonære partiets forhold til religiøse arbeidere. Ethvert slikt parti som arbeider i et land hvor religionen fortsatt står sterkt blant folkemassene, noe som gjelder store deler av verden, må regne med, ja til og med basere seg på, den kjensgjerning at revolusjonen vil bli skapt av arbeidere hvorav mange fortsatt vil være religiøse. Den store massen av arbeidere vil bli frigjort fra sine religiøse illusjoner, ikke av argumenter, brosjyrer eller bøker, men ved at de deltar i den revolusjonære kampen, og videre, i å bygge sosialismen. I en slik situasjon er det partiets plikt å sikre at religiøse uenigheter, eller uenigheter mellom religiøse og ikke-religiøse, ikke hindrer enheten i arbeiderklassens kamp. Dessuten, såfremt partiet blir et virkelig masseparti, som leder klassen på arbeidsplassene og der den bor, vil det uunngåelig finne et sjikt av arbeidere i sine rekker som forblir religiøse eller halvreligiøse. Å avvise disse arbeiderne på grunn av deres religiøse illusjoner, ville være sekterisk og umaterialistisk. Det ville være å gjenta den religiøseidealistiske feilen å betrakte religionen som det viktigste elementet i bevisstheten og bevisstheten, som viktigere enn praksis. Samtidig må partiet ikke bli et religiøst parti, eller et parti hvis politikk, strategi og taktikk skapes av religiøse hensyn. Seier i revolusjonen krever at partiet må ledes av den teorien som uttrykker arbeiderklassens kollektive interesser og kamp, nemlig marxismen. Derfor må partiet sikre at på dette området oppdrar det og øver innflytelse på sine medlemmer, snarere enn omvendt.
Et revolusjonært parti som arbeider i en sånn situasjon var Bolsjevikpartiet, og dets ledende teoretiker, Lenin, skrev om disse spørsmålene med innsikt og klarhet i sin artikkel fra 1909, «Arbeiderpartiets stilling til religionen». Her er noen få utdrag:
Marxismen er materialisme. Som sådan er den like ubøyelig fiendtlig innstilt til religionen som materialismen til det 18. århundrets encyklopedister var, eller som Feuerbachs materialisme. … Men Marx’ og Engels’ dialektiske materialisme går lengre …. For den anvender den materialistiske filosofien på historiens område… Den sier: Vi må vite hvordan vi skal bekjempe religionen, og for å gjøre det må vi forklare kildene til religion og tro blant massene på materialistisk vis. Kampen mot religionen kan ikke innskrenkes til abstrakt ideologisk preik, og må ikke reduseres til slikt preik. Den må knyttes sammen med klassebevegelsens konkrete praksis, som tar sikte på å fjerne religionens samfunnsmessige røtter.
Hva er det som gjør at religionen kan beholde grepet sitt? … Det skyldes at folk er uvitende, svarer den borgerlige progressive, radikaleren eller den borgerlige materialisten. Og derfor: «Ned med religionen og lenge leve ateismen, det å spre ateistiske synspunkter er vår hovedoppgave! » Marxisten sier at dette ikke er riktig, at det er et overflatisk synspunkt… Det forklarer ikke røttene til religionen djupt nok; det
forklarer dem ikke på en materialistisk, men på en idealistisk måte. Religionens djupeste rot i dag er de arbeidende massenes nedtykte sosiale stilling og deres tilsynelatende fullstendige hjelpeløshet ansikt til ansikt med kapitalismens blinde krefter.
Betyr dette at oppdragende bøker mot religionen er skadelige eler unødvendige? Nei, slett ikke. Det betyr at sosialdemokratiets ateistiske propaganda må underordnes dets grunnleggende oppgave – utvikling av de utbyttede massenes klassekamp mot utbytterne.
Proletariatet i en bestemt region … La oss anta at det er delt i en framskreden seksjon av temmelig klassebevisste sosialdemokrater (Det var denne betegnelsen de sosialistiske gruppene i Russlasnd brukte om seg selv), som selvsagt er ateister, og heller tilbakestående arbeidere … som tror på gud, går i kirken, eller til og med er direkte under innflytelse av den lokale presten … La oss videre anta at den økonomiske kampen i dette området har resultert i en streik. Det er en marxists plikt å sette seier for streikebevegelsen over alt annet, og handle energisk mot splitting av arbeiderne i ateister og kristne, å gå kraftig imot enhver slik splittelse. Ateistisk propaganda under sånne omstendigheter kan være både unødvendig og skadelig – ikke ut fra en filisteraktig frykt for å skremme vekk de tilbakeliggende delene av arbeiderklassen, for å miste en plass i valgene eller noe sånt, men ut fra hensynet til klassekampens virkelige framgang. I det moderne kapitalistiske samfunnet vil den omvende kristne arbeidere til sosialdemokratiet og ateismen hundre ganger bedre enn naken ateistisk propaganda.
Vi må ikke bare slippe arbeidere som bevarer sin gudstro inn i det sosialdemokratiske partiet, men må med hensikt gå ut for å rekruttere dem. Vi er absolutt imot å fornærme deres religiøse overbevisning det aller minste, men vi rekrutterer dem for å oppdra dem i ånden til vårt program, og ikke for å tillate en aktiv kamp mot den.26
Det disse utdragene bekrefter er det hele denne artikkelen har argumentert for, nemlig at å behandle spørsmålet om religionen korrekt, som er så avgjørende i den nåværende situasjonen, ikke bare er et spørsmål om ad hoc bedømmelser eller taktikk, og enda mindre opportunisme, men om å forstå de mest grunnleggende tankene i marxismens dialektiske materialisme.
(Artikkelen sto i International Socialism nr. 119, trykkes med forfatterens tillatelse, og er oversatt av Morten Falck.)
Noter*******:
- Boulangé, Antoine: «The Hijab, Racism and the State», International Socialism 110 (2004). www.isj. org.uk/index.php4?id=45
- Engels, Friedrich: Ludwig Feuerbach og slutten på den klassiske tyske filosofien. Oktober 1981, s. 27-29. www.marxist.org.archive/marx/works/1886/ ludwig-feuerbach
- Engels, Frierich: samme sted, s. 54.
- Marx og Engels, Den tyske ideologien. Collected Woks, vol 5. Lawrence and Wishart, London 1976, p. 19-539. www.marxist.org/archive/marx/works/1885-gi
- Samme sted.
- Marx og Engels: Det kommunistiske manifest. Utgitt av tidsskriftet Rødt!, Larvik, 2008. http:akp.no/ hefter/manifest/manifestet.htm
- Karl Marx: Til kritikken av den politiske økonomien. Collected Works, vol. 29, London 1987, s. 263. www.marxist.org/archive/marx/works/1859critiquepol- economy/preface.htm
- Engels, Friedrich; Speech at Marx’s graveside, Collected Works, vol. 24, London 1989. www. marxist.org.archive/marx/works/1883/death/dersoz1. htm
- Trotskij, Leon, 1964: The Age of Permanent Revolution, New York 1964, p. 361 (min utheving).
- Karl Marx: Til kritikken av Hegels rettsfilosofi, i: Karl Marx Friedrich Engels: Økonomisk-filosofiske manuskripter og andre ungdomsverker, Falken forlag, Oslo 1991, p. 66 f. www.marxist.org/archive/ marx/works/1843/critique-hpr/intro.htm
- «Oppheving av religionen som folkets illusoriske lykke er kravet om at de skal bli lykkelige i virkeligheten.» «Kritikken av religionen … er kritikken av den tårenes dal hvor religionen er dens glorie.» «Kritikken har plukket de innbilte blomstene fra lenken ikke for at mennesket skal fortsette å bære den lenken uten fantasi eller trøst, men for at han skal kaste av seg lenken og plukke de levende blomstene.» «Kritikken av himmelen forvandler seg til kritikk av jorda.» og så videre.
- Marx’ understrekning.
- Denne temmelig obskure teksten har vært særlig omstridt fordi den har vært sitert som bevis på Marx’ antisemittisme. John Rose diskuterer dette i detalj i sin artikkel i dette nummeret av International Socialism. Se også Draper, Hal: «Marx and the Economic-Jew Stereotype» i Karl Marx’s Theory of Revolution, bind 1: State and Bureaucracy, Monthly Review, 1977; www.marxists.de/religion/draper/ marxjewq.htm, Bhattacharyya: Anindya: «Marx and Religion», Socialist Worker 4. mars 2006. www. socialistworker.co.ukart.php?id=8373
- Alle er tilgjengelige i Karl Marx og Friedrich Engels: On Religion. Moskva, 1957. www.marxist. org/archive/marx/works/subjec/treligion
- Karl Marx: Teser om Feuerbach. I Engels, 1981.
- Richard Dawkins: The Improbability of God, Free Inquiry, volume 18, nr. 4. 1998. www. positiveatheism.org/writ/dawkins3.htm
- Dawkins ser selv ut til å innta dette standpunktet, eller noe lignende. Se Dawkins: The God Delusion, London 2007, s. 346 f.
- Richard Dawkins: «Religion’s Misguided Missiles», Guardian, 15. September 2001.
- Det er ikke lett å forstå hvor langt Hitchens har gått. Jeg siterer ham igjen fra YouTube, der han debatterer med pastor Al Sharpton: «Du forstår, jeg elsker ikke våre fiender, og jeg elsker ikke folk som elsker dem. Jeg hater våre fiender, og synes de bør drepes. … Og jeg er helt sikker på at det ikke bør finnes noe annet land som har et budsjett som truer vårt, og jeg er ikke sentimental når det gjelder disse tingene.» Og med «våre fiender» og «vårt budsjett» mener han fiendene og budsjettet til USA-imperialismen.
- Terry Eagleton: «Lunging, Flailing, Mispunching»; i London Review of Books, 19. oktober 2006. www. lrb.co.uk/v28/n20/eag101.html
- Samme sted.
- Marx og Engels: Om religion. Op. cit.
- Vladimir Lenin: «Socialism and Religion», i Collected Works, bind 10, Moskva 1965. www. marxists.org/archive/lenin/works/1905dec03.htm
- Paul Siegel: The Meek and the Militant, Religion and Power Across the World. Zed. 1986. www. marxists.de/religion/siegel-en
- Dave Crouch: «The Bolsheviks and Islam, International Socialism 110, 2006. www.isj.org.uk/ index.php4?id=181
- Vladimir Lenin: «The Attitude of the Worker’s Party to Religion», Collected Works bind 15, Moskva 1973. www.marxists.org/archive/lenin/ works/1909/may13.htm
* Atavisme: tilbakefall til en tidligere form eller tilstand. O.a.
** Haile Selassie (1892–1975): Keiser i Etiopia 1930–1974. (O.a.)
*** point d’honneur: æresbegrep. (O.a.)
**** Travesti: fordreining, komisk vrengebilde. (O.a.)
***** par ordre du mufti (fransk): På muftiens ordre, dvs. på ordre fra myndighetene. O.a.
****** Thomas Müntzer: Leder for bondekrigen i Tyskland, teolog og opprinnelig tilhenger av Martin Luther. Født i Stolberg i 1498, henrettet i 1525.John Lilburne (1614-57): Engelsk politisk agitator før, under og etter den engelske borgerkrigen. Opprinnelig puritaner, men ble etter hvert kveker.Gerard (eller Gerrard) Winstanley (1609-76) var politisk aktivist under den engelske borgerkrigen. Han var en av stifterne av den gruppa som er kjent som True Levellers, baser på kristen kommunisme. O.a.
******* Teksten i sitatene fra Marx og Engels, og fra Lenin, avviker i en viss grad fra den man finner i diverse norske oversettelser, eller i samlede verker. Her har jeg valgt å ta utgangspunkt i artikkelforfatterens gjengivelser, for ikke å havne i et tidsslukende detektivarbeid som likevel ikke ville ha noen stor betydning i denne sammenheng. O.a.