Maoistenes strategi i India

Av Johan Petter Andresen

Nr 2 2008

Et intervju med G.N.Saibaba

Saibaba er 40 år gammel. Han ble født i Andhra Pradesh, en stat i sørlige India. Han bor nå i Dehli. Han er visesekretær i den Revolusjonære Demokratiske Fronten (RDF), som er en del av den Allindiske føderasjonen av revolusjonære folkeorganisasjoner. En av hovedsakene i dag er kampen mot massedeportasjonene av småbønder, landarbeidere og andre som jages bort fra områdene hvor det skal anlegges spesielle økonomiske soner for eksportkapitalen.

 Av Johan Petter Andresen

 


 

Rødt!: Hvis noen sa til deg at maoistbevegelsen i India er en marginal bevegelse som hovedsakelig opererer i de veldig tilbakeliggende og lite befolka områdene, og at den har holdt på i over trettifem år uten å oppnå noe. Hva ville du svare til dette?

Saibaba: Maoistbevegelsen i India begrenser seg ikke til de tilbakeliggende områdene. Den er en omfattende bevegelse som også opererer i de ”utvikla” områdene. Maoistene jobber både på landsbygda og i byene. Regjeringa sier at maoistene er aktive i 15 av 28 stater. Og disse 15 omfatter også de største statene. Det indiske innenriksdepartementet sier at 167 av 600 distrikter i landet dekkes av maoistene. Disse utgjør litt mindre enn en tredjedel av India.

Maoistene i India følger metoden med nydemokratisk revolusjon, som ble bevist å være den riktige linja gjennom revolusjonen i Kina, under ledelsen av formann Mao. Denne metoden innebærer at den revolusjonære bevegelsen må prioritere arbeidet i områder der staten er svak. Maoistene jobber i de tilbakeliggende områdene for å knuse lokale reaksjonære krefter og etablere folkemakt. De bygger revolusjonære massebaser i disse tilbakeliggende områdene. Men de jobber også i byene. Faktisk bestemte kongressen til Communist Party of India (maoist), (CPI(maoist), som ble holdt i januar/februar 2007, å styrke arbeidet i byområdene. De har produsert et dokument om arbeid i byområdene som analyserer de siste tretti års virksomhet. Dette dokumentet beskriver en strategi for å utvikle arbeidet i byområdene.

De tilbakeliggende områdene i landet er i hovedsak halvføydale og det er ikke mye kapitalistisk virksomhet der. Maoistpartiet valgte disse områdene for geriljakrig. For å utvikle hovedformen for kamp, som er folkekrig, konsentrerer maoistene sitt arbeid i de tilbakeliggende områdene. Kampen i byområdene er sekundær og utfyllende. Virksomheten til partiet i arbeiderklassen i byområdene hjelper til å utvikle den proletariske ledelsen til kampen i de tilbakeliggende områdene.

Samtidig deltar maoistene i utviklinga av svære bevegelser i byområdene blant intellektuelle, studenter, kvinner og middelklassene. Også maoister som jobber i byområdene blir arrestert, forfulgt og drept.

Maoistene gjør også en stor innsats blant kullgruvearbeiderne. Det finnes store kullgruver i mange områder i India. Maoistene jobber i mange industriområder over hele landet, men deres virksomhet konsentrerer seg altså om landområdene.

Maoistene leder den største massebevegelsen.

CPI(Maoist) leder den største massebevegelsen i India. Den sentrale og de lokale regjeringenes reaksjoner er en målestokk på styrken til bevegelsen. Den sentrale regjeringa har etablert et Koordineringssenter, sammen med 14 delstatsregjeringer, som samarbeider om å mobilisere sikkerhetsstyrker og om å samle etterretning om maoistenes bevegelser. De har et stort militært nettverk. De har månedlige møter i senteret. En stor mengde militære enheter deltar i kampen mot den maoistiske bevegelsen. Dette sier mye om styrken til maoistbevegelsen.

Naxalbari-opprøret i 1967 som innleda den nye revolusjonære bølgen, endte med splittelser i mange grupper. Splittelsen av de revolusjonære kreftene varte fra 1972 til 1997. Det er først etter 1997 at de revolusjonære kommunistene begynte å forene seg. To større partier som førte folkekrig gikk sammen i 1998, og den endelige enheten fant sted i 2004 når CPI(maoist) ble danna gjennom fusjonen mellom Maoist Communist Center India (MCCI) og CPI(ml) People’s War. Bevegelsen ble hindra fra å vokse raskere før 2004 på grunn av splittelsene.

(Se note 1 for utviklinga av maoistpartiene mellom 1970 og 2004 – ifølge Saibaba:

 

Rødt!: Maoistene beskyldes for å være dogmatikere, og at de ikke er villige til å lære av sosialismens nederlag i det tjuende århundret?

Saibaba: Maoistene er både kreative og ekte i sin tillemping av marxistiske prinsipper på indiske forhold. De kopierer ikke blindt fra verken Russland eller Kina. Samtidig er de klar over at de sosialistiske prosjektene i Kina og Russland ble nedkjempa av de som gikk den kapitalistiske veien. De tillemper marxismen-leninismen-maoismen på en praktisk måte i India. Dersom man kaller det å drive væpna kamp for dogmatisme, beveger man seg bort fra den typen klassekamp som trengs i et fattig land som India. Væpna fattigbondekamp er den grunnleggende kampformen ettersom 70 prosent av massene er tvungne til å forbli i og er avhengige av jordbruk og tilbakeliggende produksjonsforhold. I en slik situasjon der det store flertallet ikke har et offentlig demokratisk rom, vil de ikke evne å kjempe mot de fascistiske herskerklassene uten våpen. Den væpna kampen blir utvikla kreativt og praktisk. Væpna kamp innebærer ikke utslettelse av klassefienden. Væpna kamp er en form for klassekamp der de undertrykte klassene hevder sin makt og organiserer seg gjennom å ta makta fra de føydale og proimperialistiske kompradorkapitalistene. Væpna kamp under maoistene innebærer også at de fattige massene eksproprierer fra de dominerende og mektige klassene de ressursene som de trenger for å leve. Det innebærer også å bygge folkemaktas alternative institusjoner. På denne måten blir væpna kamp omdefinert og praktisert med bolsjevikisk ånd om å gi all makt til sovjetene. Uten væpna kamp kan man ikke bygge opp motstand i land som India, og man kan heller ikke opprettholde den motstanden som har blitt bygget opp i tidligere år uten dette. De væpna aksjonene som rettes mot statsmakta og de føydale kreftene er for å beskytte bevegelsen, både som sjølforsvar og som sjølhevdelse fra de utbytta massenes side.

Maoistene mener at sammenbruddene av de sosialistiske samfunna i Russland og Kina skyldes i hovedsak den revisjonistiske linja som utvikla seg innafor kommunistpartiene i de respektive landa. De som vandra langs den kapitalistiske veien i Russland og Kina grep makta tilbake fra arbeiderklassen fordi disse partiene ikke evna å beskytte seg mot borgerskapets infiltrasjon i de proletariske partiene. At de sosialistiske prosjektene mislyktes har gitt den internasjonale arbeiderklassen viktige lærdommer i klassekampen mot borgerskapet i ulike land og mot monopolborgerskapet på det internasjonale nivået. Det finnes ikke noe land i verden der klassekampen har seira uten væpna kamp.

Rødt!: Omtrent hvor mange soldater har maoistene?

Saibaba: Den indiske regjeringa sier 28 000, men antallet er antakelig mye høyere. Områdene som er under deres innflytelse ser ut til å være mye større enn regjeringas overslag. Det finnes også en stor milits som virker på landsby- nivå. Militsen er basisen og grunnleggende i forhold til Folkets frigjøringshær. Dette er en del av strategien til CPI(maoist).

Rødt!: Har det vært noen fredsforhandlinger mellom maoistene og myndighetene noe sted?

Saibaba: Det var fredssamtaler i 2004. Regjeringa i Andra Pradesh inviterte maoistene til fredssamtaler. Maoistpartiet holder fast ved at de aldri er mot politiske forhandlinger med motstanderne sine, men de forhandlinger ikke om sin sentrale strategiske linje. Det ble gjennomført en runde med fredssamtaler i Hyderabad, som varte i en måned. Dette ble støtta av kjente intellektuelle i området. Maoistene sa at om myndighetene var villige til å løse folkets problemer, som var bakgrunnen for kampene de siste tretti fem årene, ville de se fram til endringene. De diskuterte de grunnleggende problemene for folket. En våpenstillstandavtale ble undertegna før forhandlingene begynte. Regjeringa sa at de ville avslutte den første runden med forhandlinger og sa også at den ville begynne å sette ut i livet punktene som det var blitt enighet om. Maoistlederne som hadde forhandla gikk tilbake under jorda. De venta på gjennomføringa av de punktene man var blitt enige om. Men regjeringa brøt våpenstillstanden, begynte angrep mot maoistene og drepte flere hundre maoister, også flere ledere. Denne prosessen åpna øynene på folk og viste hvordan de reaksjonære herskerne ikke er villige til å løse folkets problemer.

Rødt!: Har maoistene noen baseområder?

Saibaba: Folkekrigen har ikke ennå nådd nivået med baseområder. Men den har nesten nådd dette nivået i flere områder. I disse områdene, hvor baseområdene er under oppbygging fungerer lokale folkeregjeringer. Folkeregjeringer fungerer i flere hundre landsbyer.

Rødt!: På nyhetene sies det at de sentrale og lokale myndighetene har angrepet maoistiske posisjoner i Andra Pradesh, og at maoistene har blitt drivi ut fra de fleste områdene. Viser ikke dette at når den herskende klassen ønsker det, så kan den beseire maoistene militært, og at det kun er et taktisk spørsmål for fienden å avgjøre når den skal knuse maoistene?

Saibaba: I løpet av det siste tiåret har mer enn to tusen maoistkadre blitt brutalt myrda i Andhra Pradesh. Det var et konsentrert angrep spesielt etter forhandlingene. Når maoistene så at de sto overfor store tap, trakk de seg tilbake fra bestemte områder og førte styrkene over til andre områder. Det er en midlertidig tilbakegang i noen områder i Andra Pradesh for maoistbevegelsen, men de prøver å gjenoppbygge i disse områdene. De sentrale og lokale myndighetene gjør omfattende bruk av ”vigilante”-grupper for å infiltrere maoistdominerte områder og knuse dem. Vigilante-gruppene er mer effektive for regjeringene for å bryte ned den maoistiske motstanden i noen områder i Andra Pradesh. Bevegelsen som maoistene bygger opp er ikke bare en militær bevegelse. Den er en politisk bevegelse der massene er engasjert. Så maoistene konfronterer ikke den indiske makta kun militært, men mer politisk ettersom de har en omfattende massebasis. Det er ikke mulig for regjeringa å knuse bevegelsen på grunn av den massive støtten den har i områdene. Midlertidige tilbakeslag er ikke uvanlig for revolusjonære bevegelser. Men modne revolusjonære bevegelser evner å gjenvinne sine midlertidige tap raskere.

Rødt!: Er det andre revolusjonære bevegelser som forsøker en annen strategi enn langvarig folkekrig i India?

Saibaba: Ja, for eksempel CPI (ml) New Democracy og en del andre CPI (ml) -grupper. Foran Lok Sabha valget (valget til den føderale lovgivende forsamlinga, dvs parlamentet) i 2004, tok CPI (ml) Red Flag og en del andre CPI (ml) grupper initiativet til en enhetsfront av revolusjonære kommunister først og fremst for å delta i valget.

Maoistene anser dem for å være høyreavvikere, men ikke revisjonistiske. De er progressive, men følger ikke en riktig vei slik maoistene gjør. Men maoistene er ikke mot å samarbeide med dem i massearbeidet.

Rødt!: India er et stort land. I noen områder er det borgerkriger, i andre områder er det ikke så mye uro. Samtidig er de fleste partiene regionale, ikke nasjonale. Finnes det revolusjonære organisasjoner i alle delstatene i i India?

Saibaba: Det er uro over alt. Ta for eksempel Madhya Pradesh og Rajasthan. Disse to områdene er fattige. Men her eksisterer det ikke et eneste revolusjonært parti. Uroen tar mange former i disse regionene. I blant oppstår det svære militante massebevegelser. Hovedproblemet er at det ikke finnes subjektive revolusjonære krefter i området. Disse to statene er store, men her har det ikke funnes kommunistpartier. For det meste er det såkalte NGO-er (Non Governmental Organizations) som opererer i disse områdene. De er ofte finansiert fra utlandet. De objektive vilkåra er veldig modne for væpna kamp også i disse områdene. Det er rett og slett spredningen av de revolusjonære kreftene til disse områdene som det hele venter på.

Rødt!: Hva er andelen av befolkninga som bor i byene? Hvor mange av disse er sysselsatt?

Saibaba: 30 prosent av den indiske befolkninga bor i byer og tettsteder, og 70 prosent på landsbygda. Generelt kan man si at 77 prosent av befolkningen lever på 20 rupier per dag, det vil si en halv US dollar per dag. (cirka 2,70 NOK per dag). Arbeidsløsheten er utstrakt over alt i India.

Rødt!: Offisielt vokser Indias brutto nasjonalprodukt med nesten 10 prosent i året. Du bestrider dette. Hvorfor?

Saibaba: Akkurat nå er veksttakten cirka 9 prosent per år. Cirka 0,5 prosent av arbeidsstyrken, som er en del av tjenestesektoren, bidrar til 55 prosent av BNP. Og 70 prosent av arbeidsstyrken, som er i jordbrukssektoren, bidrar med kun 19 prosent til BNP. Og 3 prosent av arbeidsstyrken er i industrisektoren. Disse talla viser at det store flertallet av folkets bidrag til BNP er svært liten. Akkurat nå er talla bak veksttakten basert i stor grad på spekulativ kapital, inklusive utenlandske investeringer. Så veksttakten er både misvisende og utrygg. Kalkulasjonene som ligger til grunn for veksttakten er også basert på falske tall. Hvis disse talla viser noe som helst, kan vi se at de 10 prosent rikeste samler til seg rikdommen gjennom harde utbyttingsmetoder.

Rødt!: På Filippinene kombineres folkekrig samtidig som kommunistpartiet støtter folkelige partier som stiller til valg. I Nepal stilte maoistene til parlamentsvalget i 1993, deretter boikotta de valget og starta en folkekrig, og nå er de i parlamentet. Er det ikke mulig å kombinere folkekrig og parlamentarisk arbeid i et så stort og variert land som India?

Saibaba: Historia til utviklinga av den kommunistiske bevegelsen i India de siste 40 åra viser oss at de revolusjonære kommunistiske partiene som ikke valgte folkekrigsstrategien, men som valgte teorien om folkelig motstand og parlamentarisk politikk først, før initiering av en folkekrig, gradvis endte opp i enten høyreavvik eller nyrevisjonisme.

Folkekrigsstrategien er hovedstrategien, mens det å stille til valg er et taktisk spørsmål. Maoistene er ikke prinsipielt mot å stille til valg, men hvis de gjør det, må det styrke folkekrigsstrategien. Maoistene anser spørsmålet om å stille til valg som en del av taktikken som har strategisk betydning. Så de ser ingen umiddelbare muligheter for å stille til valg. De parlamentariske institusjonene er veldig diskreditert blant folket i India. I tenkinga til vanlige folk er det slik at hvis man stiller til valg er man en fiende av folket som er ute etter å stjele fra dem. Maoistene boikotter valg og konsentrerer seg om å bygge opp alternativ folkemakt og folkeinstitusjoner. I India har ikke maoistene noen umiddelbare planer om å bruke taktikken med å stille til valg.

Rødt!: Er det ikke mulig å utvikle både lovlig kamp og illegal kamp i byene og større byområder, der man også deltar i valgsammenslutninger?

Saibaba: Maoistene virker i byområdene blant arbeiderklassen og middelklassen. Dette har sekundær betydning i forhold til hovedstrategien. Hovedoppgaven er å utvikle den væpna kampen i landsbyene blant fattigbøndene som er hovedkraften, med arbeiderklassens ideologi som ledesnor. Proletariske ledere er ikke bare de som rent klassemessig er arbeidere, men de blant folket som har fått en proletær ideologi og som ikke har egen eiendom. Maoistene kombinerer legalt og illegalt arbeid i den grad kampen skaper rom for dette; og de forstår at jo mer militante kampene er, jo mer rom av denne typen blir skapt. Der det finnes demokratisk rom, blir det utnytta så langt det er mulig. Men herskerklassene tillater ikke alltid at man tar i bruk legale metoder og ulike demokratiske institusjoner. Det å delta i valg er ikke den eneste måten å delta i lovlig kamp i byområdene på. Til og med det å boikotte valg er en høyst politisk aktivitet, noe som er en annen måte å delta politisk i det demokratiske rommet som finnes i India. Først og fremst konsentrerer maoistene seg om å styrke folkemakta, å bygge revolusjonære folkedemokratiske institusjoner. Når dette er oppnådd i store områder, vil de også få mer rom i byområdene.

India er ikke demokratisk som Europa

India er ikke demokratisk som Europa. I Europa har du et demokratisk rom, fordi de demokratiske institusjonene ble utvikla gjennom folkets kamper, til tross for at de kom i henda på borgerskapet. I India ble de parlamentariske institusjonene påført landet av kolonistene for å styrke deres koloniale herredømme. De ble ikke skapt gjennom folkelig kamp. I India er det demokratiske rommet lite. Borgerskapet i India er en deformert reaksjonær kraft helt fra fødselen. Denne klassen utvikla seg ikke naturlig, men ble holdt oppe av de britiske koloniherrene. Derfor spilte ikke det indiske borgerskapet den progressive rollen som borgerskapet i Europa opprinnelige gjorde . Det allierte seg med de føydale klassene helt fra starten av. Derfor må vi bruke væpna kamp. Det demokratiske rommet er ikke en naturlig del av vårt samfunn etter den koloniale intervensjonen. Illusjonen om et demokratisk rom eksisterer i form av parlamentariske institusjoner og formelle demokratiske rettigheter, men rommet finnes ikke i virkeligheten. Med en gang man fremmer folkelige krav blir man møtt med undertrykking fra statens side. Hvordan kan du da fremme folkets bevegelse uten våpenmakt?

Rødt!: Øker sysselsettinga?

Saibaba: Sysselsettingsgraden øker ikke, den står stille. Den virkelige sysselsettingsgraden har sunket svært mye av flere grunner. Økonomiske oversikter forteller oss at en million små industribedrifter har blitt nedlagt de siste få åra, og dette innebærer et massivt tap av arbeidsplasser. Og så har vi jord som man tar fra fattigbøndene. Dette skaper også arbeidsløshet. Småbøndene og de landløse har mista jobbene sine i mengder.

Det er bare IT-industrien og visse tjenesteindustrier som vokser. Men dette er sektorer der kun et svært lite antall er sysselsatt. Sysselsettinga i industrisektoren synker. Men disse talla blir ikke vist fram av regjeringa. De uavhengige intellektuelle produserer alternative tall om både veksttakten og arbeidsløshet. Det er en stor kontrovers om de offisielle talla i forbindelse med arbeidsløsheten i India. Generelt er det en nedgang i sysselsettingsgraden kombinert med en nedgang i reallønna til arbeiderne.

Rødt!: Er India et imperialistisk land, eller et halvføydalt og halvkolonialt land?

Saibaba: India er ikke et imperialistisk land. Årsaken til dette er at India er i henda på imperialistiske makter. Indias herskerklasser har lite makt i internasjonal politikk. De agerer stort sett ut fra diktatene til USA-imperialismen. Samtidig har India ekspansjonistiske planer. Imperialistiske makter kan kontrollere andre land, mens ekspansjonismen er et ønske om å ekspandere, men uten evnen, til nabolanda for å forsøke å utbytte dem og kue dem.

Disse imperialistiske planene er ikke nødvendigvis ut fra ønskene til herskerklassene i India, men i tråd med imperialistenes ønsker. India praktiserer sine ekspansjonistiske ønsker ved å være et redskap for USA i dagens situasjon. USA manøvrerer India for å få kontroll over de små naboene som en del av det å få generell kontroll i pakt med de geopolitiske interessene til USA i Sør-Asia. Eksempler er Sri Lanka og Nepal. India blir brukt for å undertrykke LTTEs (tamilsk nasjonal frigjøringsbevegelse) rettferdige kamp for den nasjonale frigjøringa til tamilene på Sri Lanka. Forholdet mellom USA og India kan sammenliknes med Israels hegemoni i Midtøsten. Akkurat nå ønsker USA, i all hemmelighet å bruke India til å undertrykke maoistbevegelsen i Nepal. India har okkupert Kashmir og nasjonale territorier i nordøst som Naga og andre folk med brutal militærmakt.

Rødt!: Er klassekampen i India mer intens enn for 20 år siden?

Saibaba: Fattigdommen i India har økt. I 1947 fantes det ikke sjølmordsepidemier blant bønder. Fra 1990 og videre har sjølmord økt sterkt. Hvorfor begynte dette på nittitallet? Det er fordi jordbruk, som sysselsetter den største andelen av befolkninga har blitt drastisk forsømt. Fattigbøndene greier ikke å overleve i denne sektoren som er svært avhengig av et sterkt utbyttende privat kredittsystem. Rundt 150 000 bønder har begått sjølmord de siste ti åra. I mange områder sulter folk i hjel. Folk eter ville røtter og blader i store områder som med vilje har blitt holdt tilbake i sin utvikling. Faktisk har vi flere områder som er på samme nivå som landa i Afrika sør for Sahara. Alt dette har skjedd særlig etter den aggressive proimperialistiske globaliseringa tok til i stor skala i India.

Arbeiderklassen er den mest utbytta klassen i landet vårt. Den har mista alle sine rettigheter. De nye arbeiderne som er tidligere fattigbønder kan ikke bli en del av arbeideraristokratiet. Den organiserte sektoren med kollektive avtaler, og som følger arbeidlivslovene er, atskillig mindre enn den uorganiserte sektoren og minker raskt.

Men vanlige folk er også mer bevisste at det foregår kamper andre steder. Klassemotsigelsene er skjerpa fordi ressursene havner i henda på stadig færre etter at globlisersingsprosessen starta rundt 1990. Denne prosessen samler rikdom på veldig få hender. En del velferdsreformer som ble innført av herskerklassene på seksti og syttitallet har blitt fjerna og regjeringa overlater alt til markedet som domineres av imperialistiske krefter som er direkte allierte med underdanige hjemlige kapitalister. Også dette øker kampenes intensitet.

Rødt!: Siden begynnelsen på 1990 tallet har den indiske overklassen fulgt en nyliberalistisk politikk med deregulering, privatisering og globalisering. Hvordan påvirker disse endringene kvinnenes situasjon?

Saibaba: Det er over hodet ikke noe liberalt ved den nyliberale politikken. Denne politikken har ligget der siden Nehrus tid. Den såkalte Nehrusosialismen er full av proimperialistisk globaliseringspolitikk. Men så er det opplagt en klar forskjell mellom den tidlige fasen og fasen etter 1990. Forskjellen er at globalisering er den imperialistiske offensivens aggressive fase. Det vi kaller globalisering er den aksellererende internasjonaliseringa av den aggressive monopolkapitalen, der det ikke finnes en sosialistisk leir i verden og et resultat av imperialismens egne dype krise. Byrden fra denne krisa blir i økende grad lempa over på skuldrene til landa i den tredje verden. De første som merker konsekvensene av disse ekstremt utbyttende forholda under globaliseringsprosessen, og som møter økende problemer er Adivasiene. (den opprinnelige minoritetsbefolkningen/urbefolkningen i de indre områdene av India). De er fattige og ofte landløse eller fattigbønder, Arbeiderne og religiøse minoriteter, særlig muslimene der det store flertallet er blant landets fattigste, rammes også hardt. Og i alle disse delene av folket er det først og fremst kvinnene som blir hardest ramma.

Naturligvis er kvinnene hardest ramma. Når arbeidere blir sagt opp, er det kvinnene som går først. Med svekka sysselsettingsmuligheter er det kvinnene som ikke får nye jobber ettersom arbeidsmarkedet er rabiat patriarkalsk. Den ekstreme patriarkalske undertrykkinga i India er både et resultat av halvføydalismen og den indiske formen for kapitalisme. Kvinnene blir tvunget til å se etter familien og særlig unga, når inntektsmulighetene skrumper. Et resultat er at kvinner nå spiser mindre, og ser enda mer etter sine barn og sine husholdninger. I dag er det mer feilernæring blant kvinner som arbeider under tøffe forhold både hjemme og ute. De får lavere lønn enn menn. Til tross for at loven forespeiler likelønn, er det ingen som følger den. Kjønnsraten i landet er raskt i ferd med å få en kløft der antallet kvinner synker i forhold til antallet menn. Drap på jentebarn er et økende fenomen. Hundrevis av tilfeller av drap på jentebarn finnes i sjukehusarkivene. Så nå er det kvinnene som først og fremst blir med i kampene, som går i spissen. Mer enn 30 prosent av medlemmene i maoistpartiet er kvinner. Ikke en gang det største borgerlige partiet i landet har et slikt antall kvinner. I noen områder, som Chhattisgarh og Jharkhand, er prosenten enda høyere.

Tvangsflytting, viktigste politiske sak

Rødt!: Du sier at tvangsflytting er det viktigste politiske spørsmålet i India. At det er seks ulike årsaker til tvangsflytting: oppretting av spesielle økonomiske soner, gruvedrift, ny industri, nye store demninger, forskjønning av byområder og nye infrastrukturkorridorer. Du påstår at tvangsflytting gjelder omtrent 12 prosent av landarealet. Mesteparten av denne jorda er veldig fruktbar. Kan du forklare hvorfor tvangsflytting er det viktigste spørsmålet, og ikke for eksempel fattigdom, arbeidsløshet, feilernæring osv?

Saibaba: 70 prosent av befolkninga er avhengige av land og jordbruk, direkte eller indirekte. Jordbruk er viktigst for sysselsetting. Når jorda blir tatt til disse prosjektene, har ikke folk andre inntektskilder. Så en av de viktigste måtene som folk blir arbeidsløse på er gjennom å miste sin grunn. Dette fører til at både de med land og de som er uten land blir arbeidsløse. Rehabiliteringspakkene som regjeringa omtaler, fungerer aldri. Rehabiliteringa blir aldri gjennomført. Så alle problemene som feilernæring, fattigdom, arbeidsløshet osv har sin rot i prosessen med at folk mister sine inntektskilder ved at de blir flytta fra jorda si, skogen og de andre områdene de bebor.

Rødt!: Hvorfor kan ikke bønda som blir flytta få nytt arbeid i den moderne sektoren?

Saibaba: De tvangsflytta er fra de delene av folket som i stillhet blir tvunget til fortsatt å være analfabeter. De har ikke de nødvendige kunnskapene for industrielt arbeid, spesielt den type industri som blir bygd med imperialistisk høyteknologi. På den andre sida, også om en liten andel har kompetanse for industrielt arbeid, får de ikke jobbene fordi industriene som blir bygd er teknologiintensive og sysselsetter derfor ikke mange mennesker. Maskinene blir kjøpt av de imperialistiske landa. Disse maskinene krever høyt kvalifiserte arbeidere. Så det er ikke rom for de eiendomsløse å få jobber i industrisektoren som det påstås vokser. Så er det en liten mulighet for sysselsetting i IT-sektoren eller tjenestesektoren, men ikke industrien. I byområdene finnes det allerede utdanna arbeidsløse. De vil kunne få arbeid i disse industriene, men ikke de som er tvangsflytta fra landet.

Rødt!: Hva anser maoistene å være de viktigste lærdommene fra sosialismens nederlag i det forrige århundre når det gjelder spørsmålet om forholdet mellom kommunistpartiet og resten av samfunnet?

Saibaba: De indiske maoistene føler at man må fortsette å analysere det som skjedde i Russland og Kina. De mener at framover må de internasjonale kommunistiske revolusjonære komme sammen og studere tapene mer konkret. En av grunnene til at man mislyktes i utviklinga av de sosialistiske konstruksjonsprosjektene kan være at partiene ikke evna å utvikle mekanismer for å hindre infiltrasjon fra borgerskapet i kommunistpartiene. Kulturrevolusjonen i Kina under Maos ledelse ble utvikla for å hindre at borgerskapet infiltrerte kommunistpartiene. Men den forble på et eksperimentelt nivå ved formann Maos død. Man må utvikle stadig flere ideologiske og politiske tiltak i de revolusjonære kommunistpartiene for å hindre arbeiderfiendtlige ideologier fra å krype inn i kommunistpartiene. I alle land må det etableres stødige proletariske partier. Dessverre, i mange europeiske land og i noen tredje verden land i dag har arbeiderfiendtlige ideologier krøpet inn i navnet til ”demokrati i det 21. århundret”, ”liberale organisasjonsprinsipper” og godtaking av ”flerpartisystemet”. Det er til og med nødvendig å bolsjevisere politikken til kommunistpartiene og gjøre dem til leninistiske partier som kan lede arbeiderklassen til seire. I løpet av prosessen kan man lære fra tidligere tap som må sees på som midlertidige for verdens proletariat i den lange historiske marsjen framover.

Rødt!: Hva er den grunnleggende årsaken til uenighetene mellom de kommunistiske kreftene i India?

Saibaba: I India er ikke uenigheten mellom de kommunistiske revolusjonære kun uenigheter mellom ledelsene. De reflekterer ulikt klassegrunnlag mellom partiene, ledelsenes småborgerlige natur, deres forsøk på å føre sine partier over i ikke-proletariske ideologier ved å føre for det meste legale kamper. De skjerpa klassekampene kan rett og slett ikke være avhengig av legale kampmidler, hvis de skal overleve i kampen mot de fascistiske reaksjonære klassene. I India har noen slike partier basert seg på rike og mellomrike bønder som for det meste inntar småborgerlige og liberale holdninger for å beskytte sitt legale rom. Andre partier har bygd seg opp kun innafor småborgerskapet i byene. Andre som har bygd partier blant de fattige landløse og fattigbønder, deriblant adivasiene og arbeiderklassen evner å utvikle seg og gjennomføre omfattende klassekamp. Så forskjellene ligger i sosiale forhold, det gjelder hvilke klasser de har sine røtter i. Det er et behov i dag for at alle disse små kommunistpartiene allierer seg med maoistene. Men enhet er bare mulig om de endrer sin orientering mot en virkelig proletarisk linje og baserer sitt arbeid på arbeiderklassen, de fattige og de landløse fattigbønda.

Rødt!: Finnes det noen lærdommer om kvinnefrigjøringsspørsmålet fra sosialismens nederlag?

Saibaba: Ser vi på dagens situasjon og kvinnefrigjøringa må de patriarkalske strukturene studeres grundig av de praktiserende marxistene i de ulike bevegelsene. I India i dag blir stadig mer oppmerksomhet retta mot de patriarkalske strukturene fra kvinnekadrene i maoistpartiet. En av strukturene er sjølve reproduksjonsinstitusjonen, som er svært diskriminerende mot kvinner. Blant maoistene har dette blitt et hovedspørsmål sammen med andre spesifikke problemer for kvinner. Disse problemene har ikke ennå blitt ordentlig forstått. Det har ikke ennå blitt funnet tilstrekkelige mekanismer for å hindre diskrimineringa av kvinnene blant de revolusjonære. Et sentralt spørsmål er at kvinner fortsetter å forbli underlagt patriarkalske strukturer bare fordi de er kvinner. Så den nye revolusjonen må være oppmerksom på det særegne ved denne type undertrykking. Det andre viktige poenget er at full kvinnefrigjøring ikke er mulig innafor det kapitalistiske systemet. Men vi må samtidig være klar over at hvis arbeiderklassen tar makta vil ikke de patriarkalske strukturene forsvinne automatisk. Dette er et hovedproblem. Man må være oppmerksom på institusjonene og strukturene som fortsetter. Kvinnene må utkjempe en revolusjon innafor revolusjonen. I India vil det være mange revolusjoner innafor revolusjonen da vi har den særegne kasteundertrykkinga. Et eksempel som vi har framfor oss som et eksempel på revolusjonen innafor revolusjonen er den store proletariske kulturrevolusjonen i Kina, under Maos ledelse. Men India må følge en enda mer tornete vei. Mao reiste slagordet om et tusen revolusjoner for å fjerne den borgerlige ideologien ved rota. Jeg forstår alle slike forsøk på revolusjoner innafor revolusjonen som kompletterende, og patriarkat, kaste og for eksempel rasisme må sees fra denne vinkelen. En rask og enkel løsning er ikke mulig. En revolusjonær må være tålmodig. Men dette innebærer ikke at disse revolusjonene må vente til etter at arbeiderklassen har gripi makta. I India mener vi at kulturrevolusjonen må begynne nå, til og med før den nydemokratiske revolusjonen seirer. Men et slikt forsøk uten å bruke hodet, vil degenerere til et postmodernistisk knep, på samme måte som de fleste liberale humanistiske prosjektene degenererer til poststrukturalistisk tåkedis. Denne oppgaven kan bare utføres av et stødig proletarisk parti etter at det har skaffa seg tillit blant de revolusjonære massene i et land. Ellers vil slike forsøk ende opp i anarkismen.

Regelen er at hvis en kvinne og en mann har samme kompetansen, gis kvinnen prioritet når det gjelder å lede revolusjonære komiteer. Man har også særegen undervisning av kvinner slik at de utvikler seg raskere, spesielle leire og spesielle treningsopplegg. I maoistpartiet har de fleste kvinnene bestemt seg for ikke å ha egne barn, men om en bestemt kvinne ønsker å ha barn, kan hun det og partiet vil hjelpe henne. Hun vil ikke diskrimineres på grunn av dette. I maoistpartiet finnes det godt utvikla politikk på dette området.

Rødt!: Er det en revolusjonær situasjon i India i dag? Hva med resten av verden?

Saibaba: Det er en svært gunstig revolusjonær situasjon i India og også ellers i den ”tredje verden”. I hvert enkelt av disse landa vokser den innenlandske krisa, mens den internasjonale krisa også vokser. Landa i den ”tredje verden” trenger ikke å vente på noen tredje verdenskrig for å seire i sine revolusjoner. Det vil kanskje ikke bli en tredje verdenskrig på klassisk vis, til tross for at Bush lover oss en. Krigsliknende forhold eksisterer på ulike måter. Verden er allerede i en slags krig, men dens form er annerledes nå. For eksempel kjemper USA en militær krig mot folket i Irak og en økonomisk krig mot folket i India. Begge typene av krig dreper folk i samme størrelsesorden. Og hvorfor skulle USA trenge å erklære India krig når de herskende klassene i India er så behjelpelige med alt for imperialistene? De økende motsigelsene mellom imperialistene kan fort vokse slik at man går fra samarbeid til konflikter. Grunnlaget er alt lagt og den revolusjonære situasjonen er allerede moden. Det er de subjektive krefter til kommunistene som må evne å utnytte situasjonen og styrke seg. Når de revolusjonære massene organiserer seg, vil hegemoniet til den herskende klassen i disse landa knuses på kort tid dersom ikke imperialistene kommer dem til unnsetning. På samme måte vil et brudd i imperialismens kjede, hvor som helst tenne en brann og det imperialistiske/monopolkapitalistiske herredømmet vil følge, ettersom det blir irreversible kollapser. De proletariske partiene i Europa og andre deler av vesten bør berede grunnen for denne forestående og uunnværlige muligheten som snart ligger foran oss.

Noter:

Note 1: Utviklinga av maoistpartiene mellom 1969 og 2004 –ifølge Saibaba:

CPI(ml)- organisasjonene springer ut av utbruddet fra Communist Party Marxist (CPM – som har i flere tiår vært statsbærende parti i Vest Bengal) i 1969. CPI(ml), som ble ledet av Chau Mazumdar, sto bak Naxalbari-opprøret som gjør at de fleste kommentatorer bruker naxalitter som en fellesbetegnelse på maoistene i India. Sjøl om ikke alle gruppene sprang ut av dette opprøret, eller av CPI(ml) direkte.

CPI(ml) ble sprengt i mange grupper fra 1972 av. Mer enn 50 små revolusjonære grupper ble danna etter 1972. Dagens partimønster springer ut av disse splittelsene og enhetsprosesser som har funnet sted siden da.

En av de største maoistgruppene i 1972 ble danna under ledelse av Chandra Pulla Reddy og andre. Denne gruppa argumenterte for å bygge opp folkelig motstand først som en betingelse for folkekrig. Det var også en annen gruppe under ledelse av T N Reddy. De argumenterte også for at folkelig motstand måtte eksistere som en første betingelse. Begge argumenterte for deltakelse i valg. Den tredje store gruppa var CPI(ml) Liberation. Disse mener dagens CPI(maoist) var høyreavvikere fra starten av. De utvikla en fattigbondebevegelse i Bihar og fortsatte en kort stund med væpna kamp. Den gangen fantes det også en gruppe som påsto at India ikke var halvføydalt, men kapitalistisk. Den ble til Communist League of India (ml).

De andre er de som trodde på væpna kamp helt fra første stund: CPI(ml) People’s War i Sør-India og i Nord-India fantes Maoist Communist Center (MCC) Dessuten hørte CPI(ML) Party Unity til denne kategorien. Også disse starta væpna kamp i Bihar på 1970-tallet. Disse tre bevegelsene skapte hver for seg partier i løpet av 1980-tallet.

To andre grupper ble danna før 1980-tallet: Provisional Central Committee (ml) og CPI (ml) Second CC. Begge opererte i Bengal.

Slik var situasjonen på 1980-tallet.

Det første partiet som endra sin karakter var CPI (ml) Liberation. Opprinnelig agiterte de for væpna kamp. Men de slutta med dette og tok opp parolen om ”folkelig motstand” og den parlamentariske veien. 1980-tallet var tiåret da partiene virka blant massene og skapte sine egne massegrunnlag i ulike regioner.

I 1970 var det også et forsøk på å forene ulike revolusjonære grupper til United Revolutionary Party rett etter at de revolusjonære gikk ut av CPM. CPI(ml), som ble danna under ledelse av Charu Mazumdar, var fullt av ekte revolusjonære. Men MCC oppsto utenfor denne formasjonen under ledelse av Kanai Chatterjee. MCC endra sitt navn til MCCI i 2002.

De politiske og ideologiske uenighetene mellom de partiene som utenverdenen har kalt naxalitter eller maoister, har for det meste dreid seg om spørsmål knytta til væpna kamp, den revolusjonære situasjonen, den internasjonale situasjonen og deltakelse i parlamentariske valg. Noen sa at man må vente til folkets motstand er blitt sterkere før man starter væpna motstand. Andre påsto at væpna kamp ikke er mulig. Standpunktet til MCC, CPI(ml) People’s War og CPI (ml) Party Unity var linja med langvarig folkekrig, med å starte væpna kamp helt fra starten av.

Deler av de revolusjonære som var med i People’s War hadde også standpunktet at det ikke er noen grunn til å delta i parlamentariske valg. Dette ville skape illusjoner om et demokratisk rom som ikke finnes i virkeligheten.

Mer enn 50 små revolusjonære grupper ble danna etter 1972.

Enhetsprosessen starta på 1990-tallet. På 1980 tallet bygde tre partier store områder med væpna kamp, andre revolusjonære partier organiserte fattigbøndene, men starta ikke væpna kamp. MCC, People’s War og Party Unity hadde enhetsdiskusjoner. I løpet av enhetsprosessen ble People’s War og Party Unity forent og danna CPI (ml) People’s War i 1998. Prosessen fortsatte til 2004, da ble CPI (maoist) danna når MCCI og CPI (People’s War) fusjonerte.

Andre grupper: CP Reddy gruppa forente seg med andre grupper og danna CPI (ml) Janashakti (people’s power) i 1996. Mange andre grupper ble med dem. Men de splitta seg igjen året etter.

30 års historie har bevist at de som trodde på væpna kamp kunne holde ut og utvikle seg.

Noen smågrupper som tror på væpna kamp er fortsatt utafor CPI (maoist). For eksempel CPI (ML) Naxalbari i Kerala. Standpunktet til maoistpartiet, som er størst, er at alle andre revolusjonære grupper som ikke har ført folkekrig fører en høyrerevisjonistisk linje. Disse er ikke klare for enhet.

En av splintergruppene i CPI(ml) Janashakti oppsummerte sin politikk etter alle splittelsene og summerte opp at det var feil av dem å ikke starte folkekrig. De har innleda samtaler med maoistpartiet.

 

Note 2

Det følgende er en beskrivelse av den kommunistiske bevegelsen i dag, i følge Saibaba:

Det er tre hovedstrømninger i den revolusjonære bevegelsen:

  1. CPI (Maoist) – følger linja med folkekrig og utvikler seg raskt.

  2. CPI (ml) Naxalbari, CT, PCC(ml) og andre som CPCRML som er mer eller mindre nært maoistpartiet når det gjelder den politiske linja.

Her hører også Red Flag – Communist Revolutionary Platform, CPI(ml) Central Team og CPM(ml) New Democracy. Disse er små, men de har en, om enn liten, massebasis. De deltar i massekamper, men ikke i væpna kamp i øyeblikket. De er høyreavvikere, slik maoistene ser det.

CPI(ml) går raskt i retning revisjonismen. Dette er et ganske stort parti i Bihar.

Det finnes ikke lengre noen venstrerevisjonistiske grupper i India. Det var noen Lin Piao grupper, men de eksisterer knapt lenger.

  1. Communist League of India (ml) er en gruppe som splitta ut fra CPI(ml) opprinnelig på 1970 tallet. De mener at India er et kapitalistisk land. De splitta seg i fem ulike grupper. De er små og er aktive i noen byområder.

CPI og CPM har hatt makta. De anses ikke for å være kommunistpartier lenger. CPM har blitt en sosialfascistisk kraft som er alliert med de reaksjonære herskende klassene og de imperialistiske kreftene.

På utsida av den kommunistiske bevegelsen finnes demokratiske bevegelser: sosialister, Ganghister osv. De fleste sosialistene har blitt en del av herskerklassene. Men noen av dem deltar også i folkebevegelser. De har minska i størrelse og er nå små, men gjør positivt arbeid fra tid til annen.