I Pose og Sekk (bokomtale)
Av Jane Birgitte Issa
Erling Folkvord, Anne Kathrine Eckbo, Espen Mathisen: I Pose og sekk,Tidsskriftet Rødt!, 2008
Med Rødt! som utgiver har forfatterne gitt oss innsyn i hvordan noen få familiemedlemmer gjennom generasjoner har forkledd sin grådighet med et veldedighetsteppe vevet av legater.
Stiftelsen Eckbos Legater har i mer enn 80 år fungert som familiekonsernets ramme for forretningene. En lukrativ krukke hvor utvalgte familiemedlemmer og vennligsinnede advokater har forsynt seg rikelig.
Stifteren, major og advokat Eivind Eckbo hadde kanskje mange gode intensjoner både for verdig trengende og for sine etterkommere. Man skal da ta i betraktning at stiftelsesmidlene ble behandlet nærmest som en del av familieøkonomien. Når etterkommerne ble flere og familien vokste, begynte kampen om penger, prinsipper og posisjoner. Det var ikke plass til alle lenger.
Stiftelsesmodellen med sine legater og mange selskaper har vært en effektiv måte å slippe unna skatt og brysom kontroll. De mange gode formål i statuttene har inntil 2008 hatt magre kår. Utdelinger virker å ha vært en årlig, beskjeden pliktøvelse mer enn formålet.
I nyere tid ville kanskje utgiftskontoene for utdeling blitt benevnt som en utgiftskonto for «good-will», omdømmebygging eller sponsormidler. I stiftelsen Eckbos Legater må man ha tenkt etter det gamle prinsippet; utgift til inntekts ervervelse. Som en slags frivillig skatt hvor pengene øremerkes spesielle formål. Og skatten måtte selvfølgelig være minst mulig.
Stiftelsen har etter hvert har blitt et milliardkonsern hvor de reelle verdiene skal skjules for all verden og ingen myndighet tør å ta tak i kontrollen til tross for påvist utroskap og underslag av stiftelsesverdier. Dette til tross for gjentatte henvendelser til fylkesmann Kåre Willoch fra sentrale familiemedlemmer med bønn om gransking.
En modig kvinne og medforfatter Anne Kathrine Eckbo dukker opp som nytt familiemedlem med sine 7 barn i 2006. En DNA test bekreftet at hun er sønnedatter av stifteren Eivind Eckbo. Hun forteller om en hektisk tid etter familiegjenforeningen. En tid preget av en kamp om innsyn i milliardforretningen til de få, men selvvalgte familiemedlemmene. En kamp for å få det offentlige kontrollapparatet på banen med tanke på stiftelseskonsernets driftig og formål. Heller ikke hun lyktes. Mange krefter beskytter aktørene og kanskje aller mest de som skal kontrollere.
Når vi får fortellingen og kildeopplysningene på hvordan styremedlemmer og advokater først og fremst har funnet seg selv som verdig trengende gjennom det meste av forrige århundre og fram til i dag, rakner bildet av aktverdighet og gode formål. Det tegner seg et stygt bilde av grådighet, maktkamp, sluhet og triksing som forsøkes skjult under veldedighetsteppet.
Det har ikke manglet på hjelpere. De viktigste hjelperne har kanskje vært fylkesmann Kåre Willoch, advokat Ole Lund og advokat Michael Tetzschner. Hvorfor blir Kåre Willoch en hjelper for disse? Boken gir oss ikke svar på dette. Kanskje en gransking vil gi oss et svar. Hva advokathjelperne angår, gir honorarene alene svar.
Forfatterne skisserer enkle grep som kan gjøres for å rydde opp og å forebygge fremtidig misbruk av stiftelsesmodellen. Det gjenstår å se om nye og gamle hjelpere igjen vil lykkes med å forhindre dette. Boken er ikke bare et viktig dokument som gjør en gransking påkrevet. Den er også en kriminalroman fra virkeligheten. Les og lær!
Jane Birgitte Issa