Ingen snarveier til motmakt

Av Jokke Fjeldstad

Bokomtaler Nr 2 2017

Jane F. McAlevey:
No Shortcuts – Organizing for power in the new gilded age
Oxford University Press, New York, 2016,
253 s.

I skyggen av Donald Trump og høyrepopulismens frammarsj er det behov for strategier for at folkelige venstrebevegelser igjen kan endre verden. Hva må til for å skape de store endringene, ikke bare vinne en enkeltsaker. Hvordan kan folkelige bevegelser prege utviklingen og skape endringer for en bedre framtid?

Vi har gjort det før. Folkelige bevegelser har skapt endringer som har påvirket verden og endret historien. Jane McAlevey peker på fagbevegelsen på 30-tallet og borgerrettighetsbevegelsen på 60-tallet som to bevegelser som klarte nettopp dette i USA.

Det er ikke mangel på kampanjer, aktivister og organisasjoner som forsøker. Og mange lykkes med å nå sine mål. Men hvordan kommer vi videre fra vellykkede enkeltsakskampanjer og over til å få flyttet makt fra de få til de mange.

Organisere, mobilisere eller påvirke

McAlevey skiller mellom det å påvirke, mobilisere og organisere. Selvsagt er det mulig å gjøre flere av disse på en gang, men McAlevey mener at dagens sosiale bevegelser er for opptatt av å mobilisering og påvirkning, og i veldig liten grad driver med organisering. I følge Jane McAlevey er det organisering som må til for å endre samfunnet på en grunnleggende måte. Det er de store massene som har vært det unike våpenet til vanlige folks kamp. Det er når vi har vist at vi er mange, at borgerskapet skjelver i buksene. Det er da de går på nederlag.

Påvirkningsstrategien handler i liten grad om engasjere folk. Påvirkning involverer ikke folk på ordentlig. Det blir opp til politikere, advokater, kommunikasjonsrådgivere til å lede “kampen”. Resultatene skal oppnås gjennom mediestrategi, meningsmålinger og kjøpt reklameplass. Ha de riktige kanalene inn til makta er det som er det viktige. Avtaler og resultater avtales på bakrommet.

Mobiliseringsstrategien beskriver Jane McAlevey som kampanjebasert. Og et langt steg fram fra påvirkningsstrategien. For den har som mål å mobilisere mennesker inn i kampen. Men man kjenner seg fort igjen i Jane McAlevey beskrivelse:

 "Too often they are the same people: dedicated activists who show up over and over at every meeting and rally for all good causes, but without the full mass of their coworkers or community behind them."

Mobiliseringsstrategien er ofte kampanjebasert. Kampanjene er ofte drevet av ansatte i organisasjoner, som ser på seg selv nøkkel aktørene for forandring. Aktivistene som møter opp på markeringen, er i liten grad informert om strategien eller med å utvikle den.

McAlevey argumenterer for at vi må følge en organiseringsstrategi. I dette begrepet legger hun: å organisere grupper som endrer maktstrukturen og svekker makten til motparten. Kampanjer er et ledd i en større strategi for å bygge motmakt. Man baserer seg på en maktanalyse som setter folk i sentrum av den og i utviklinga av den.

Strategisk handler det om masseaksjoner som f.eks. streik der arbeiderne som deltar er med å utvikler strategien og har kontroll over utviklingen. Mobilisering som over blir da et taktisk valg og ikke en strategi.

Maktanalyse

Jane McAlevey beskriver at det vanlige når man skal lage en kampanje eller lignende, så gjør man ofte en analyse av motstanderen. Hvilke forhold, nettverk og hva påvirker motstanderen. Jane McAlevey mener vi da bare forholder oss til den ene sida av maktanalysen og glemmer den viktigste. Hvilke nettverk, forhold og påvirkningsmuligheter de som skal sloss, sitter på. I stedet for å lage en strategi utifra en maktanalyse der et “ondt” selskap er i sentrum og har forhold til finansinstitusjoner, politikere, offentlig myndigheter, underleverandører, media, aksjonærer, sine egne arbeidere, arbeidsgiverorganisasjoner osv. Må man sette arbeiderne eller folket i sentrum for strategien og se på deres nettverk og forhold til politikere, religiøse samfunn, idrettslag, utvida familie, naboer, barnas skole, fritidsaktiviteter, andre fagforeninger, sosiale media osv.

På denne måten kan man engasjere sitt eget lokalsamfunn og nettverk i kampen man fører. Arbeideren blir premissleverandør for strategien i sin egen kamp. Spesielt i kvinnedominerte yrker som i liten grad skiller jobb fra samfunnet man lever i. Der man i mindre grad kan stemple inn og ut av jobben, men tar den med seg etter endt arbeidstid. Jane McAlevey mener at denne måten å legge opp strategien på, er viktig. For det er kun med sitt lokalsamfunn man kan vinne. At folk er sympatiske, støtter saken og ser at dette er en kamp for fellesskapet. Streiker lærerne, så er det foreldrene som er nøkkelen til å vinne streiken.

Strukturbaserte organisasjoner vs selvrekrutterte grupper

Både fagbevegelsen og borgerrettighetsbevegelsen beskriver McAlevey som strukturbasert organisering. Organiseringa kjennetegnes ved at her handler det om å vinne flertall innenfor en allerede eksisterende samfunnsstruktur. Enten det er arbeidsplassen, for fagbevegelsen på 30-tallet eller de svartes menigheter på 60-tallet. Det er disse strukturbaserte organisasjonene som er det beste utgangspunktet for å bygge en sterk progressiv bevegelse. McAlevey setter dette opp mot det som preger sosiale bevegelser i fag, nemlig selvrekrutterende grupper. Det vil si grupper som i hovedsak organiserer aktivister og støttespillere som allerede er enige. Selv om McAlevey anerkjenner at de kan gjennomføre vellykkede kampanjer, har hun liten tro på at de kan bygge makt. Hun viser til at de som nettopp har forstått at det er religiøse institusjoner (i tillegg til fagbevegelsen) som har innflytelse over hvordan folk stemmer, er høyresida.

Organiske ledere

McAleveys kritikk av sine medorganisatorer er at de ofte feiler når det kommer til å se medlemmenes forhold til sine lokalsamfunn strategisk. For store deler av offentlig eller servicesektoren er lokalsamfunnet sentralt i produksjonen. Og det å engasjere seg i lokalsamfunnets politiske spørsmål helt grunnleggende for fagforeningsarbeid.

For å bli en kraft og vinne det store flertallet på en arbeidsplass eller i et lokalsamfunn mener McAlevey det er helt avgjørende å identifisere og overbevise de organiske lederne i denne sosiale strukturen. Organiske ledere er noe uvant begrep for de fleste av oss. Med organisk leder mener hun ikke aktivistene eller de som er lettest å engasjere. Det er en beskrivelse av en slags uformel leder som finnes i de fleste sosiale strukturer. De som har størst innflytelse over andre og er nøkkelpersonen for at de andre kan la seg overbevise. Hun beskriver at ofte er den organiske lederen en av de mest vanskelige å overtale, sjelden ser på seg selv som leder og har et ønske om å være i bakgrunnen. Men får man organisert dem, følger de fleste andre etter. Man kan innvende at dette er en elitistisk måte å se folk på. At man vurderer noen som strategisk viktigere enn andre. McAlevey mener at dette er feil vinkling. Vi må se på identifisering og erkjennelse av organiske ledere som et nyttig verktøy for arbeiderklassen. Hun mener identifisering og å overbevise den organiske lederen er det som skaper grunnlaget for en vellykket organisering.

Å holde streikemuskelen i form

Det helt grunnleggende for fagbevegelsens sjanse til å bygge makt handler om viljen til streike. Det er streiken som er trusselen som tvinger arbeidsgiveren til forhandlingsbordet. Boka har flere eksempler på hvordan fagforeninger som bruker streikemuskelen, endrer forhandlingsposisjonen. Fagforeningsleder Jerry Brown blir sitert “the strike muscle is like any other muscle, you have to keep it in good shape or it will atrophy”. Uten at trusselen om streik føles reell av arbeidsgiversida er det lite rom for fagbevegelsen å vinne gjennom med sine krav.

Noe av det lure organisatorene i fagbevegelsen på 30-tallet skjønte, var hva som var nøkkelsektorene i sin tid. Stål og kull spilte en nøkkelrolle da. Jane McAlevey hevder at den tradisjonelle industrien er tvunget i kne av trusselen om flytting av fabrikken til utlandet. At det i dag i USA er sektorer som ikke kan flyttes ut av landet eller bli relokalisert i en ny by som er de strategisk viktige. Det er i servicesektoren der også det er et direkte forhold mellom arbeidsplass og lokalmiljø. Ofte blir dette forholdet sett på som en komplikasjon. At arbeiderne har nære forhold til brukere, pasienter, elever eller lokalsamfunn. Men McAlevey viser at det egentlig er en strategisk fordel.

Kan vi overføre dette til norske forhold?

Jane McAleveys bok er basert på amerikanske forhold. Når man leser den, ser man at forskjellene mellom norsk og amerikansk arbeidsliv er store. Vil metodene til Jane McAlevey fortsatt være gyldige hvis vi overfører dem til norsk klassekamp? Det er absolutt mye å lære. Mange i norsk fagbevegelse møter en tøffere holdning fra arbeidsgiversida enn før. Amerikanske ledelsesmetoder med lite rom for et organisert arbeidsliv er også populære i norske ledelser. Men vi står likevel ikke på bar bakke. Men vi kan fort ende der. Boka er en påminnelse om at fagbevegelsen i USA har forvitra. Jane McAlevey peker på at det må organisering til for å bygge fagbevegelsen. Mye av det hun mener er feil, som å satse på påvirkning, støtte de riktige politikerne, flytte makten fra arbeiderne over til profesjonelle forhandlere, viktigere med antall medlemmer enn makten de medlemmene har er ting vi kan kjenne igjen i norsk fagbevegelse.

Jokke Fjeldstad er redaksjonsmedlem i Gnist og medlem av næringspolitisk utvalg i LO i Oslo