HVOR BLE DET AV STUDENTOPPRØRET?

Av Nora Warholm Essahli

Nr 3 2018

Det finnes ikke noe reelt, maktkritisk studentopprør i dag, i hvert fall ikke i norsk sammenheng. I løpet av mine fire år som student, har jeg sett få tegn til kampvilje blant mine medstudenter.

Nora Warholm Essahli er leder i Antirasistisk- og minoritetspolitisk utvalg i Rødt, sosiologistudent og skribent.
Foto:Bruno Barbey

Tilbud til nye abonnenter: ETT ÅRS ABONNEMENT TIL 100 KR! Send kodeord gnist + e-postadresse til 2090. Obs! Husk e-postadresse!

Det er ikke noen hemmelighet at tidligere studentopprør, som i Frankrike, har hatt en klar forankring i sosialismen. System- og maktkritikk som tar sikte på demokratisering i et kapitalistisk samfunn må nødvendigvis komme fra noe annet enn en borgerlig bevegelse.

Amerikanske studenter som aksjonerer mot hatprat på campus og for et mer mangfoldig pensum der kvinner, etniske minoriteter får sin nødvendige representasjon. Francis Fukuyama beskrev i vinter i Klassekampen hvordan afroamerikanske studenter på eliteuniversitetet Stanford, der han er professor, protesterer mot fraværet av afroamerikanske perspektiver. Dette betraktes av mange av studentene som undertrykkende.

Dagens studentopprør, i den grad det kan kalles det, består stort sett i kampen mellom de som fremmer kvinners, LHBTQ-personers, og etniske minoriteters posisjon og tilstedeværelse i akademia, og den «anti-postmoderne» alt-right-bevegelsen som har funnet sin helt i den kanadiske professoren og Youtube-kjendisen Jordan B. Peterson. Skremmebilder fra USA inkluderer «no plattforming» (å stenge ute sexistiske og rasistiske talere fra arenaer på universitetene). Det er derimot langt mellom disse tendensene, og det vi tradisjonelt forbinder med studentopprør.

I år er det femti år siden student- og arbeideropprøret i Paris. Her er det viktig å huske på at det var denne alliansen mellom studenter og arbeidere som gjorde opprøret så stort at det skrev seg inn i alle historiebøker. Studenter okkuperte universiteter som La Sorbonne, arbeidere okkuperte fabrikker, og fagbevegelsen arrangerte generalstreiker. Sammen var dette en bevegelse som rystet landet. Studentene tvang president de Gaulle til å innføre reformer. Studentopprørene den gang hadde noe som dagens politiske trender blant studenter mangler: evnen til å se utover mot resten av samfunnet og samarbeide med andre progressive krefter, som arbeiderklassen, for reell endring på systemnivå.

I Frankrike må opptøyene i mai 1968 ses i sammenheng med en stor misnøye med det politiske systemet i de første ti årene i den femte republikkens levetid, Algeriekrigen, samt med mer internasjonale trender, som framveksten av masseuniversitetet, i tillegg til radikaliseringen av det som senere ble kjent som sekstiåttergenerasjonen. Selv om den radikale venstresiden er i ferd med å reise seg igjen, både i USA og i mange vesteuropeiske land, er vi langt unna den sosialistiske bølgen som skyllet over verden på 1960-tallet.

FRA FRIE UNIVERSITET TIL FORETAKSMODELL

Regjeringens drømmer om å innføre foretaksmodellen i høyere utdanning er den største trusselen mot utdanningssystemet i Norge på lang tid. Mens forsknings- og høyere utdanningsminister Iselin Nybø (Venstre) messer om større frihet for institusjonene, ser vi en utvikling mot målstyring og markedstilpassing som truer blant annet humanioras posisjon. Kunnskap blant annet i form av grunnforskning, som ikke kan måles i nytteverdien det har for samfunnsøkonomien, eller rettere sagt markedet, blir ikke verdsatt i en slik modell. Dette kan resultere i kutt i midler til både forskning og studieplasser for humanistiske fag. Selv om regjeringen ikke snakker så høyt om sitt nyliberale grunnlag, er det tydelig at Nybøs prosjekt er sterkt motivert av ideologi. Nå skal også universitetene underlegges markedets mekanismer. Denne utviklingen burde utløse et massivt opprør blant studenter, særlig på store universiteter som UiO, der Venstrealliansen er de store valgvinnerne år etter år. Men det har den ikke. Noe stort studentengasjement har ikke vist seg, tross i ansattes og noen studentorganers advarsler og protester.

Universitetet i Oslo hadde 17 prosent oppslutning i studentvalget i år. Den reelle representasjonen er dermed altfor svak. NTNU vedtok i 2015 en fusjon som gjorde dem til landets største universitet. Engasjementet mot fusjonen, og markedsrettingen som var innbakt i den, var stort blant de ansatte. Allikevel valgte studentenes representanter å stemme for fusjon, med ledelsen og mot de ansatte.

Fraværet av organisert motstand blant studenter må ses i sammenheng med tendenser i resten av samfunnet. Forskjellene i samfunnet øker, og arbeidsmarkedet er tøft, også for de av oss som har eller er i ferd med å skaffe seg høyere utdanning. Studielånet er for lavt i forhold til levekostnader, man må jobbe ved siden av studiene. I tillegg til gode karakterer, forventes det gjerne at man har erfaring fra frivillig arbeid.

Internett gir rask og enkel tilgang til informasjon om oss og det vi har vært med på. Har man tatt standpunkt eller engasjert seg i noe som er kontroversielt eller politisk ladd, må man kunne stå inne for det i all framtid, kanskje mer nå enn før. Dette er problematisk når det institusjonaliserte studentdemokratiet har blitt en arena der flinke studenter sanker imponerende verv til CV-en sin.

REBELLER UTEN SAK, ELLER SAK UTEN REBELLER

Studenter kan og burde engasjere seg mot foretaksmodellen. Tendensene til kritikk er der, og opprøret mot denne utviklingen ser vi i andre europeiske land. Men studentopprør er heller ingen mystisk kraft som skyller inn og drar oss med seg. Vi må selv organisere det.

Universitetenes framtid er altfor viktig til å overlates til 68-erne, nå som de er på vei fra forelesningssalene og professoratene og inn i pensjonisttilværelsen.

Skal vi skape sterk nok motstand mot markedsrettingen av akademia, må vi gjøre som franskmennene: Vi må forene alle gode krefter, på og utenfor campus. Vi må politisere debatten, og vi må sette den i sammenheng med resten av høyresidens liberalisering og generelle prosjekt.

Om man ikke selv søker seg til akademia, så har man fortsatt stor interesse av å holde høyere utdanning utenfor markedets klør. Våre sjefer, kolleger, våre barns lærere og våre politikere utdannes av disse institusjonene. Hva som vektlegges og hva som læres bort, er avgjørende for våre felles verdier og samfunnssyn. Forskningen som finansieres i stor grad av det offentlige, tilhører oss alle. Den utgjør samfunnets felles kunnskapsbase.