Historia om Hovedavtalen – fagbevegelsens svøpe

Av Terje Skog

2015-03

Hovedavtalen, betegna som «Arbeidslivets Grunnlov», er et resultat av et forlik mellom Venstre og DNA, som kom i stand etter initiativ fra Venstre i regjeringsposisjon i 1930.

Formålet var å oppnå arbeidsfred på arbeidsplassene.

Terje Skog er heismontør, tidligere leder av Heismontørforeninga i flere perioder og vært leder av EL og IT Forbundet i Oslo og Akershus.
«Arbeidslivets Grunnlov» blir oppfatta som et positivt uttrykk. Ja, på samme måte som det essensielle i Grunnloven er å bevare den kapitalistiske samfunnsformasjonen, er Hovedavtalens essens den samme. Positivt eller ikke er en politisk vurdering. Fra et revolusjonært klassekampsynspunkt er ikke Hovedavtalen spiselig.

Politisk og historisk bakgrunn

Den økonomiske krisa på 1920- og 30-tallet førte til skjerpa klassekamp. I tida etter den andre bølgen av storindustrialisering i landet, altså etter 1905, hvor vannkraft kunne omdannes til elektrisitet og elektrisiteten utnyttes industrielt, hadde norsk fagbevegelse en kraftig vekst i antall medlemmer og var en periode ganske sterkt. Den var forholdsvis sterk både pga. størrelse og pga. en politikk som var tufta på klassekamp. Den aksjonistiske og verbalt revolusjonære politikken vant fram i tida etter 1911, da «Fagopposisjonen av 1911» blei danna. Dette manifesterte seg i 1918 ved at «Den nye retning» erobra makta i DNA (AP). Innfrielsen av kravene om 8-timers dag og en ukes ferie ved tariffoppgjøret i 1919, som blei utvida til 2 uker i 1920, er eksempler på at slagstyrken var reell. Det blei gitt konsesjoner til fagbevegelsen for å unngå at en revolusjon skulle utvikle seg. Samtidig er det illustrerende for situasjonen at ferien blei redusert til 8 dager allerede i 1922. Arbeidsgivera (arbeidskraftkjøperne som er en mer korrekt og presis betegnelse), ved hjelp av NAF (dagens NHO), gikk straks til angrep på opparbeida goder når anledningene bøy seg, som i dette tilfellet da den økonomiske krisa slo inn, og fagbevegelsen var på defensiven.

Det var to hovedlinjer overfor fagbevegelsen i borgerskapets rekker på denne tida. Den ene, representert ved Høyre og Bondepartiet, var en reaksjonær retning som ønsket å knuse fagbevegelsen. De ønsket streikebryterorganisasjoner som «Arbeidets frihet» og «Samfunnshjelpen» velkommen, og hadde nedfelt i sine program å lovbeskytte streikebrytervirksomhet. De ville også innføre et lovverk som rettet seg direkte mot fagbevegelsens grunnleggende eksistensgrunnlag – streikeretten. Videre gikk de inn for å innføre tvungen voldgift ved streiker og lovbestemte stemme-regler i fagbevegelsen over tarifforslag. Denne politikken blei fulgt opp ved at Tukthusloven, som den betegnes, blei vedtatt i 1927. Det vesentlige innholdet i den var å innføre omvendt bevisbyrde, fagbevegelsen måtte bevise sin uskyld for ikke å bli straffet og idømt bøter ved ulovlige streiker. I 1933 blei Tukthusloven ytterligere skjerpa med Bondepartiet i regjeringsposisjon.

Den andre retninga, representert ved Venstre – eller rettere: de dominerende kreftene i Venstre – innså at fagbevegelsen var kommet for å bli. De mente at fagbevegelsen heller burde temmes enn bekjempes, og at det derfor måtte legges et løp som kunne bringe fagbevegelsen inn på samarbeidets vei. Tidligere hadde Venstre gått inn for voldgift i alle interessetvister. 1930 var et brudd på denne linja. Målsetninga var arbeidsfred. Det kunne best oppnås, etter deres oppfatning, ved at partene i arbeids-livet sjøl inngikk avtaler på dette området.

Denne retninga hos borgerskapet lot seg forene med den dominerende politiske retninga i AP og fagbevegelsen. I 1927 gikk Norges sosialdemokratiske arbeiderparti, som hadde forlatt AP i 1921 pga. APs revolusjonære program og tilnærming til bolsjevikene i Russland, inn i partiet igjen. NKP, som blei oppretta ved en splittelse i AP i 1923, fikk 4 prosent oppslutning ved stortingsvalget i 1927. Ved valget i 1930 blei de radert ut. AP hadde altså fått et tilsig av medlemmer som anså den parlamentariske veien til sosialisme som den rette og eneste farbare. Samtidig var presset fra venstre, om en kan bruke den betegnelsen, kraftig svekka. Dette er faktorer som gjorde det enklere for det rådende ledersjiktet i AP og LO (da var navnet AFL) å inngå samarbeid med Venstre i hovedavtalespørsmålet. Hva var det som gjorde at denne enheten kunne oppstå med en ledelse i AP som selv betegnet seg som revolusjonær?

Jeg tror at et vesentlig poeng for å kunne svare på dette, som fortoner seg som ganske uforståelig, er å finne i det som betegnes som en deterministisk oppfatning av veien til sosialismen. Den «revolusjonære» ledelsen i AP var av den formening at sosialismen nærmest ville komme av seg sjøl. Det kapitalistiske systemet ville utvikle seg i retning av et råttent byggverk som nærmest ville falle sammen pga. sine egne indre svak-heter. De anså dette som en lovmessighet. Arbeiderklassen og fagbevegelsens oppgave skulle derfor være å forberede seg på denne tid, slik at de på en mest mulig smertefri måte kunne overta styringa i samfunnet. Denne oppfatninga blei ytterligere forsterka ved den økte oppblomstringa av aksje-selskaper i kjølvannet av den andre industrialiseringsperioden. Kapitalen som trengtes i den nye industrien, var av slike dimensjoner at privatselskaper blei for smått. Disse «sosialistene» oppfattet denne utviklinga av selskapsstrukturen som en overskridelse av hva det kapitalistiske systemet kunne romme, og dermed som en overgangsform til sosialismen. Det offentlige, stat og kommune, måtte i denne fasen av kapitalismen tre mer aktivt inn i næringsvirksomhet. På tilsvarende måte som ovenfor oppfattet AP-ledelsen også dette som en overgangsform til sosialismen, en sosialisering av næringslivet. Dette endte opp med at APs og fagbevegelsens ledelse anså økt produksjon og sosialisering av industrien som de viktigste utviklingstrekk på veien til sosialismen. Og økt produksjon kunne best oppnås i samarbeid med arbeidskraftkjøperne.

Med en slik teori, kombinert med en forvrengt oppfatning av statens rolle – en oppfatning om at staten var nøytral og hevet over klassene, slik at det bare var for et sosialistisk parti å overta apparatet fra den kapitalistiske stat – var ikke veien lang til å mene at sosialismen var nært forestående i og med den formidable oppslutninga om AP. De så ikke at statens rolle er å tjene den til enhver tid herskende klasse, og at en sosialistisk stat derfor ville bety en total omveltning. Med sitt syn trengte de et fredelig arbeidsliv.

Hovedavtalen blir til

Opprettelsen av Hovedavtalen skjedde gjennom mange og snirklede veier. Det startet i februar 1930 da regjeringa Mowinckel (Venstre) nedsatte Arbeidsfredskomiteen. Formann i komiteen var høyesterettsjustitiarius Paal Berg, som også var formann i Arbeidsretten. Komiteens formelle oppdrag var å revidere Arbeidstvistloven av 1915. Det politiske oppdraget var å finne fram til regler i arbeidslivet som kunne løse tvister mellom partene på en fredelig måte.

LO og AP avslo å delta i komiteen. AP begrunnet dette med at det ikke trengtes noen arbeidsfredskomité fordi arbeidernes krav ganske enkelt gikk ut på å oppheve de arbeiderfiendtlige lovene. Det blei dermed heller ingen andre med i komiteen enn regjeringas egne tre oppnevnte personer fra Venstre. Komiteen, med Paal Berg i spissen, var av den oppfatning at arbeidsfred best ville bli ivaretatt hvis partene (arbeiderne og arbeidskraftkjøperne med deres organisasjoner) selv kom overens om regler for løsning av tvister. Venstre hadde i alle år gått inn for tvungen voldgift i alle streike- og boikottkonflikter. Standpunktet om forbud mot arbeidskamp blei nå forlatt til fordel for en linje om å lose tvister inn i juridiske farvann. Dette skulle gjøres ved å «forbedre det institusjonsmessige instrument vi har til formidling av stridigheter mellom arbeider og arbeidsgiver», som statsminister Mowinckel uttrykte det.

I de forskjellige tariffavtalene var det et eget kapittel med betegnelsen «Alminnelige bestemmelser». I disse bestemmelsene var arbeidsgivernes styringsrett akseptert, og det var regler om forhandlinger og voldgift ved rettstvister. For Arbeidsfredskomiteen var det ikke noe prinsipp at regler for løsing av tvister måtte skje i lovs form. For deres vedkommende var det å få til arbeidsfred i seg sjøl det viktigste. Komiteen vurderte det slik at den beste måten ville være å gå veien om revisjon av de alminnelige bestemmelser i tariffavtalene. De måtte derfor trekke LO og NAF med i arbeidet.

Arbeidsfredskomiteen, ved Paal Berg, henvendte seg til LO i november 1930 med forespørsel om LO var villig til å oppta forhandlinger med NAF om de alminnelige bestemmelser i tariffavtalene. LO takket ja til invitten, og framstilte det i sin beslutning i desember nærmest som et offensivt tiltak fra deres egen side overfor NAF, hvor de skulle forlange forbedringer av de alminnelige bestemmelser. I sekretariatets protokoll er verken Arbeidsfredskomiteen eller formålet om å lage regler for arbeidsfred nevnt. Henvendelsen fra Paal Berg blir framstilt som en henvendelse fra Arbeidsrettens formann, og arbeidsfred blir framstilt som «klarere bestemmelser». Formelt omgikk LO på denne måten å delta i sjølve komiteen, som de tidligere hadde avvist. Det har antakelig hatt stor betydning for å våge å ta skrittet inn i samarbeidets irrganger, og i praksis samarbeid med Venstre, at NKP var alvorlig svekket på denne tida, og i tillegg at Høyre og Bondepartiet var svært aggressive i sine angrep på fagbevegelsen. Dette samarbeidet som nå blei inngått, må betraktes som en definitiv bekreftelse på at LO og AP hadde forlatt en klassekamplinje og erstattet denne med en samarbeidslinje.

Det første møtet mellom partene og Arbeidsfredskomiteen blei gjennomført allerede den 18. desember. Møtene fortsatte videre i januar året etter. Her kan det være av interesse å skyte inn at LO-ledelsen på kongressen i februar 1931 verken nevner Arbeidsfredskomiteen med ett ord eller redegjør for arbeidet med å opprette en hovedavtale for å styrke arbeidsfreden. Det blir heller ikke opplyst at det er etablert forhandlingskontakt med NAF. Alt dette blir holdt skjult for kongressen og medlemmene. Vedtaket på kongressen framstiller det som om at LO skal søke om å oppta forhandlinger med NAF, altså en handling fram i tid, med det formål å forbedre de alminnelige bestemmelser i tariffene.

Det var enighet mellom partene og Arbeidsfredskomiteen om å bygge ut og lage regler for organisasjonenes egne forhandlings- og fredsinstitusjoner med det formål å fremme fredelig samarbeid. Et sentralt punkt var derfor å innføre et system med forhandlingsrett og plikt. Komiteen fikk i oppgave å utarbeide et utkast til generelle bestemmelser i tariff-avtalene, som i komiteens referater blir betegnet som en hovedoverenskomst. Ved enighet om slike regler ble det forutsatt at disse skulle bli inntatt i tariffavtalenes alminnelige bestemmelser.

Det var pause i forhandlingene i store deler av 1931 pga tariffoppgjøret og storlockouten. Kontakten blei gjenopptatt i oktober, og en serie forhandlingsmøter blei gjennomført i januar 1932. Utkastet til regler, utarbeidet av Paal Berg, som ble lagt fram for LO og NAF, tok opp to hovedspørsmål:

  • Institusjonelle former for samarbeid mellom partene.
  • Behandling av alle tvister, både retts- og interessetvister, som kunne oppstå i tariffperioden.

Det er verdt å merke seg at det på denne tida ikke var forbud mot streik om inter-essetvister som ikke var omhandlet i tariffavtalen. Det kunne f.eks. dreie seg om lønn og lønnssystemer ved innføring av nytt produksjons- og arbeidsutstyr. Dette var områder det var mye konflikt om på denne tida. Utkastet innebar at også slike tvister for framtida skulle bli underkastet forbud mot streik i tariffperioden.

LO trakk seg etter hvert fra komiteens arbeid, som jeg kommer tilbake til nedenfor, og komiteen ble nedlagt. Men utkastet som blei utarbeidet, må anses som grunnleggende i den prosessen som førte fram til Hovedavtalen i 1935.

Bondepartiet overtok regjeringsmakta i 1931. I desember 1931 nedsatte den en komite for å forberede lovregler om boikott. Formålet med boikottregler skulle være å minske fagbevegelsens mulighet til å gjennomføre arbeidskamper. Regler for gjennomføring av boikott fantes ikke på denne tida. Dette var et ofte benyttet kampmiddel, i solidaritet med andre arbeidere i deres kamp for tariffavtale. Komiteen blei betegnet som Tukthuslovkomiteen. Bondepartiet hadde programfestet å gå inn for å lovbeskytte streikebrytere og å innføre offentlige regler for avstemning over meklingsforslag og offentlig kontroll av avstemningene – hvor også de uorganiserte skulle ha stemmerett. I tillegg gikk de inn for å innføre objektivt ansvar for fagbevegelsens organisasjoner dersom noen av dets medlemmer gjorde seg skyldig i ulovlig arbeidsstans.

I henhold til Arbeidstvistloven av 1915 var en forening ansvarlig ved tariffbrudd eller ulovlig arbeidsstans når den selv var skyld i forholdet. I loven av 1927 (Tukthusloven) var dette endret til at en forening måtte bevise sin uskyld for å unngå å bli dømt dersom noen av dets medlemmer hadde forbrutt seg. Bondepartiet gikk altså inn for å skjerpe denne loven ytterligere ved at en forening ikke i det hele tatt skulle kunne frasi seg ansvar for medlemmenes tariffbrudd eller ulovlig arbeidsstans. Opprettelsen av Tukthuslovkomiteen fikk LO til å trekke seg fra det videre arbeidet i Arbeidsfredskomiteen. Mer skjedde ikke i den komiteens navn.

Tukthuslovkomiteen la fram sin innstilling i februar 1932 hvor hovedinnholdet var:

  • Strengere regler for anvendelse av boikott og blokade
  • Skjerpet erstatningsansvar ved tariffbrudd, ulovlig boikott og ulovlig arbeidsstans (objektivt ansvar)
  • Offentlig kontroll med tariffavstemninger

Venstre kom tilbake i regjeringsposisjon i mars 1933. Først da ble boikottregler behandlet. Proposisjonen som Venstre-regjeringa la fram, var kraftig revidert i forhold til Øvergaard-komiteens innstilling fra foregående regjering og foregående år. Både forslaget om objektivt ansvar og offentlig kontroll med avstemninger i fagbevegelsen var fjernet.

Venstreregjeringa oppretta videre en ny kommisjon i 1933, Foreningslovkom-misjonen, som bl.a. hadde som mandat å vurdere avstemningsreglene i fagbevegelsen, som også hadde den generelle formuleringen i mandatet å vurdere lovregulering av fagbevegelsens rolle i samfunnet. Leder for kommisjonen ble ingen ringere enn Paal Berg, på nytt. AP og LO besluttet å gå med i kommisjonen. Kommisjonen avholdt en rekke møter i 1933 og 1934 samt i januar 1935. De viktigste temaene var:

  • Om avstemningsregler for fagbevegelsen
  • Om kollektive oppsigelser ved tariffoppgjør

Grunnen til det siste punktet var at kollektiv varsling om streik (om plassoppsigelse av arbeidsforhold ved arbeidsstans) ikke ble ansett som lovlig varsling, verken fra rettsapparatet eller NAF. Påstanden var at slike oppsigelser måtte skje ved fullmakter fra hver enkelt arbeider. Plassfratredelse blei oppfatta som et privatrettslig forhold. Det er verdt å merke seg at kollektive oppsigelser hadde vært benyttet helt siden begynnelsen av 1900-tallet, og at NAF aldri hadde anlagt sak for å få slike oppsigelser kjent ugyldig.

LO og NAF opptok særforhandlinger etter anbefaling fra kommisjonens leder. Kommisjonen la fram sitt avtaleutkast i mars 1934. Det viktigste innholdet var:

  • Aksept for kollektiv oppsigelse som varsel om streik, vel og merke kun for tariffrevisjonen i 1935.
  • Lovbestemte avstemningsregler ved tariffoppgjør, men at verken de uorganiserte skulle ha stemmerett eller at det skulle være offentlig kontroll på avstemminga.

Sekretariatet i LO aksepterte utkastet i sitt møte den 20. mars (8 mot 2 og 1 avholdende).

Regjeringa la fram sin odelstingsproposisjon om avstemningsregler den 6. april. Proposisjonen inneholdt også bestemmelser hvor meklingsmyndigheten fikk adgang til å koble avstemninger mellom forskjellige tariffavtaler. Dvs. at avstemninger i et forbund kunne slås sammen med avstemninger i et annet forbund. På denne måten kunne meklingsmannen sjonglere avstemnings-resultatene slik at streik lettere kunne unngås.

Proposisjonen skapte harme i fagbevegelsen, en harme også Martin Tranmæl sluttet seg til. Det oppstod intern strid i LO. Nytt møte i sekretariatet den 17. april vedtok med 8 mot 5 stemmer å forkaste aksepten av odelstingsproposisjonen. Det blei innkalt til ekstraordinært representantskapsmøte, som blei avholdt den 25. og 26. april. Innstillinga lød på å kreve at proposisjonen skulle oversendes til ny behandling i Foreningslovkommisjonen.

Det er et viktig poeng at dette var en tid hvor AP i større og større grad så for seg at de snart ville ta over regjeringsmakta. Ved valget i oktober 1933 fikk AP en kraftig framgang og var det desidert største partiet, med en oppslutning på i overkant av 40 prosent. Dette bekymret ikke NAF. De viet NKPs tilbakegang adskillig større betydning. Dette blei en tid med mye taktikkeri internt i LO. Strategien var å sørge for en fagbevegelse i fredelig sameksistens med arbeidskraftkjøperne og et system med kontroll ovenfra. Taktikken var delvis å framstille de kommende endringene som offensive framstøt, og delvis å holde skjult de regler som minsket fagbevegelsens handlingsfrihet.

På grunnplanet i fagbevegelsen blei det forlangt politisk steik. LO-ledelsen kunne ikke motstå dette. De loset proteststormen på elegant vis til kun å dreie seg om lovforslaget om avstemningsregler. Innstillingen om meklingsinstituttets utvidede myndighet, om koblingsretten og tvungen mekling før iverksettelse av streik i alle interessetvister, blei holdt i bakgrunnen. Streika blei iverk-satt den 8. juni. Martin Tranmæl talte utafor Stortinget hvor han slynget ut revolusjonære fraser til en samling av minst 50 000 del-takere, i følge Arbeiderbladet.

Lovforslaget blei allikevel vedtatt seinere i juni. Parallelt med kampen mot de lovpålagte avstemningsreglene hadde LO nedsatt en egen komité som skulle utarbeide interne regler for avstemning over tariff-avtaler. Denne komiteen la fram sitt forslag for sekretariatet i september. Taktikken blei nå endra fra at LO skulle vedta sine egne regler til å inngå en avtale med NAF om dette. Sekretariatet la derfor fram et forslag på kongressen, som startet den 25. november, om å oppta forhandlinger med NAF med det formål å opprette en hovedavtale, hvor også avstemningsregler skulle inngå. En avtale med slike regler skulle da føre til at lovbestemmelsene ville falle bort.

På kongressen blei det reist mistillitsforslag mot de i sekretariatet som hadde godkjent Foreningslovkommisjonens forslag til avstemningsregler. Dette blei vedtatt med 263 mot 98 stemmer. Halvard Olsen måtte ta sin hatt og gå på denne kongressen.

Avstemningsreglene var avklart med NAF før kongressen hadde sine møtedager. Dette blei det selvfølgelig ikke orientert om. Det blei heller ikke orientert om at ideen til det avtaleopplegget en nå grep til, stammet fra Venstre. Når det gjaldt avstemningsreglene, vedtok kongressen at innholdet skulle være et ultimatum overfor NAF, at NAF måtte akseptere reglene som LO hadde «utarbeidet».

Kongressen blei avsluttet den 7. desember.

17. desember startet «forhandlingene» med NAF. Materialet til en Hovedavtale lå allerede nær opp til ferdig på bordet. De hadde forslag fra Arbeidsfredskomiteen fra 1932 om en hovedtariffavtale, og de hadde avstemningsregler som var avtalt med NAF på forhånd. Møtene, som blei avslutta i januar 1935, hadde derfor ingen annen funksjon enn som et sandpåstrøingsorgan. Forslag til hovedavtale blei utarbeidet, og LO godkjente avtalen etter en uravstemning med kun 25 prosent deltakelse. Avtalen blei formelt inngått den 9. mars, 11 dager før Nygaardsvolds regjering tiltrådte. Hva blei resultatet av disse 5 årenes løp fram til en hovedavtale? Etter min mening er følgende det viktigste:

  • Streikeretten i interessetvister om forhold som ikke var hjemlet i tariffavtalen blei fjerna.
  • Mulighetene for boikott- og blokadeaksjoner blei innsnevret.
  • Mulighetene for sympatistreiker blei innsnevret. Forbud mot spontane aksjoner.
  • Avstemningsreglene for LOs medlemmer i tariffoppgjør blei et partsforhold framfor et internt domene i LO. Reglene i Hovedavtalen sier (fortsatt i dag) bl.a. at medlemmer som ikke deltar i avstemninger når de får streikebidrag vil miste retten til fortsatt bidrag. (Hva har NHO med det å gjøre?) Det er også verdt å merke seg at forslaget fra Foreningslovkommisjonen om lovbestemte avstemningsregler kun gjaldt meklingsforslag.
  • Streikerett om de alminnelige bestemmelser blei fjernet i og med overgang til en hovedavtale, som det forhandles om uten streikerett. Det er for øvrig et interessant poeng at Fagopposisjonen av 1911 stilte krav om at de alminnelige bestemmelser skulle ut av tariffavtalene. Dette fikk de gjennomslag for i en kort periode fra 1919.
  • Hovedavtalen, med sin fredsplikt og forhandlingsinstitusjoner, innebærer en oppbyggingen av en byråkratisk og toppstyrt fagbevegelse.
  • Større makt til meklingsinstituttet ved innføring av koblingsrett.

Situasjonen i dag

Den moderne utgava av Hovedavtalen har gjort ytterligere innsnevringer i muligheten for aksjoner. Først og fremst er det foretatt en innskjerping mot illegitime aksjoner ved at det er nedlagt forbud for tillitsvalgte å nedlegge sine verv ved slike aksjoner, og forbud mot å velge andre til å opptre i stedet for eller ved siden av de tillitsvalgte.

Fredsplikten i Hovedavtalen er total. Ingen former for aksjoner om interesse-tvister er tillat. Kampen mot sosial dumping er et illustrerende eksempel på et skrikende behovet for effektive aksjoner, som innafor dagens regler ville innebære ulovligheter. Kampen viser i tillegg «venstresidas» bedrøvelighet som lar seg binde av et regelverk når hele fag og bransjer går ad undas rett framfor øynene våre.

Sympatiaksjoner ville i disse dager være et vel anvendelig aksjonsmiddel. Hovedavtalen forhindrer en effektiv utnyttelse av dette våpenet. Systemet er slik, innafor regelverket – vel å merke, at en sympati-streik innebærer at hovedstreiken utvides, dvs. at de sympatiserende går ut i full streik på lik linje med deltakerne i hovedstreiken. En sympatistreik vil ofte kunne være langt mer effektiv ved kortvarige tiltredelser. Et eksempel på dette er den fem måneders lange streiken mot sosial dumping som heismontørene gjennomførte i 2004/2005. Det var flere elektrikerforeninger som den gang gjerne hadde bidratt med kortvarige støtteaksjoner. Hovedavtalen forhindret dette. Det samme kan sies om bryggesjauernes aksjoner i dag. Kortvarige støtte-aksjoner ville kunne sette fart i streiken. En annen sak er at bryggesjauerne sjøl kanskje bør gå til det vågestykke å «ikke benytte seg av fredsplikten» i samme grad som de i dag gjør.

LO har også, gjennom Hovedavtalen, sagt fra seg retten til å aksjonere/streike for hvilken tariffavtale som skal gjelde for konkrete bedrifter, eller om det skal opprettes nye tariffavtaler. Sånne tvister skal løses av en partssammensatt tariffnemnd/tvistekomité. Telenorklubbene fikk til gangs oppleve dette da bedriften meldte seg inn i NHO. Klubbene fikk alternativet om enten å få tredd en overenskomst, som de ikke ville ha, nedover hodet eller akseptere en egen overenskomst, nærmest uten innhold, en såkalt rammeavtale – en avtale som på alle viktige spørsmål henviser til at saken skal avtales lokalt, uten streikerett.

Etter min mening er det mest ødeleggende ved fredsplikten i Hovedavtalen at den er med å forme en fagbevegelse uten medlemsaktivitet. Ideologien som ligger til grunn er at arbeidere og arbeidskraftkjøpere i hovedsak har felles interesser. Systemet er derfor basert på de gode argumenters gjennomslag. Det vesentlige for medlemmene i en sånn setting blir å framskaffe de beste forhandlerne. Medlemmenes mulighet til å benytte makt er fraværende. Hovedavtalen dekker dermed over det faktum at samfunnet består av klasser, og at det er interessemotsetninger som er dominerende. I tillegg medfører et sånt samarbeid – og forhandlingssystem – at et byråkrati må bygges opp rundt dem. Når men spiller på myndighetenes og arbeidskraftkjøpernes bane, må en ha et apparat som matcher. Systemet baserer seg på et «ekspertvelde».

Min påstand er at det vanskelig lar seg gjøre å lage en demokratisk og kjempende fagbevegelse innafor dagens Hovedavtale-regler. Metoden for å endre på dette er ikke å forlange reviderte bestemmelser. Det er en håpløs vei å gå. En fagbevegelse som ønsker å være en kamporganisasjon, har ingen annen mulighet enn å trosse regel-verket. Først med en sånn politikk vil det være interessant og nødvendig for medlemmene å være aktivt deltakende.

Til slutt: Hovedavtalen blir ofte framstilt som en viktig ingrediens i det som på «venstresida» blir betegnet som den «norske modellen». Det viktigste innholdet i denne modellen er, etter mitt skjønn, at det er et velutviklet borgerlig samfunn, et samfunn med framskreden kapitalistisk produksjonsmåte, slik andre kapitalistiske land i den protestantiske verden er. Den formen denne kapitalistiske samfunnsformasjonen har utviklet seg til i Norge, med et utstrakt samarbeid med fagbevegelsens og bedriftenes topper, har vist seg å være det mest effektive for kapitalistene sjøl. En politikk basert på det som blei forfektet av Høyre og Bondepartiet før krigen, ville ikke være brukbar for den herskende klasse den gangen. Når «den norske modellen» nå har vansker, skyldes ikke det at arbeidskraftkjøperne har forlatt klassekompromisset i Hovedavtalen. Saken er at enten modellen kalles norsk, skandinavisk, europeisk eller amerikansk, så er kapitalismen i en klemme. Veien å gå er ikke, verken for kapitalen eller arbeiderklassen, tilbake til et regulert kapitalistisk samfunn. Krisa er så dyp at kapitalen i dag, i motsetning til tida fram til nå, er mest tjent med en mer brutal linje. Spesielt er dette tjenlig med en servil fagbevegelsen på slep. Utfordringa er å bygge en fagbevegelse som ikke lar seg binde av fredsplikten.

Kilder:

  • Jardar Seim: Hvordan Hovedavtalen av 1935 ble til. Tiden Norsk Forlag i 1972
  • Harald Berntsen: Tilbake til start? Aschehoug & Co i 2007
  • Finn Olstad: Med knyttet neve — LOs historie 1899-1935.
  • Trond Bergh (red): Avtalt spill. LO Media i 2010
  • Pax forlag: Tidsskrift for arbeiderbevegelsens historie nr. 1/1978 — 1930-åra: Reformismens gjennombrudd.
  • Norsk Jern- og Metallarbeiderforbunds overenskomst av 1907