Gnist

Grunnrente, oljepengene og moral

Av Helge Ryggvik

2009-04

Det er fremdeles nok olje på norsk sokkel som kan sikre Norge ekstraordinært store inntekter, uten at vi egenlig har gjort noe for å oppnå det. Hvilken moralsk rett har vi til det?
Hvordan skal sosialister i Norge forholde seg til at vi befinner oss i et land hvor statskassen er full av inntekter som på mange måter er grunnrente i sin aller reneste form?

Helge Ryggvik er historiker, og arbeider som forsker ved TIK-senteret ved Universitetet i Oslo, og forfatter av boka Til siste dråpe.

På 2000-tallet, særlig i perioden opp mot finanskrisen, har verden sett en kraftig prisvekst for helt basale råvarer. Det har fått mange til å spørre om vårt produksjonssystem, kapitalismen, er i ferd med å sprenge grensene jordens økosystem setter for vår eksistens. Marxister bør ikke være overrasket over at man rett forut for økonomiske kriser får en kraftig vekst i råvarepriser. Marx beskrev dette utførlig i sin diskusjon av økonomiske kriser fra midten av 1850-tallet. På samme måte som alle andre innsatsfaktorer (kapitalvarer, arbeidskraft etc), vil tilgang på råvarer kunne fremstå som en flaskehals ved toppen av en høykonjunktur. Dette må imidlertid ikke innebære at vi avviser det faktum at kapitalismens intense akkumulasjonstvang før eller siden vil nå en grense hvor systemet som sådan stanger mot grensene for hva planeten kan tåle. Klimatrusselen, en eskalerende utrydding av truede arter og overopphoping av miljøgifter i havene og organisk liv er bare noen kjente økologiske uttrykk for at vi nærmer oss en slik grense. Politisk og økonomisk ser vi en tiltagende tendens hvor kamp om knappe råvarer stadig oftere ligger til grunn for konflikter.

På oljesiden finnes det i dag et utall bøker og et enda større antall nettsteder som predikerer at verden står over for et såkalt peak oil.(1) Jeg har ennå ikke sett noen overbevisende rapporter om når peak oil vil inntreffe globalt. Det er for mange usikkerhetsfaktorer til det. Det som er sikkert er at det dreier seg om en ressurs som vil bli svært knapp i en ganske nær fremtid. Det er dessuten slik at geopolitiske strateger i verdens dominerende industrimakter allerede er i ferd med å posisjonere seg som, om dette vil inntreffe i nær fremtid. Begge deler har svært dramatisk konsekvenser. I boken Til siste dråpe tar jeg opp hvordan dette på et uttall måter påvirker Norge. Her vil jeg konsentrere meg om ett sentralt spørsmål: Hvordan skal sosialister forholde seg til den store oljeformuen?

Norge har tatt opp sin olje svært raskt i forhold til det en kan forvente av samlede reserver. Det er ugunstig i et nasjonalt, samfunnsøkonomisk perspektiv. Vi kan komme i en situasjon hvor dette fondet fordufter raskt. Men Oljefondet er en realitet her å nå. Det er fremdeles nok olje på norsk sokkel til at det som for verden kan fremstå som en energikrise under gitte betingelser kan sikre Norge ekstraordinært store inntekter, uten at vi egenlig har gjort noe for å opp nå det. Hvilken moralsk rett har vi til det?

Adam Smith, David Ricardo og grunnrenten

Spørsmålet er på ingen måte nytt. Hvordan kan det ha seg at en liten gruppe nordmenn, uten noen form for ekstra arbeidsinnsats, plutselig skal bli mye rikere bare fordi den økonomiske aktiviteten øker i andre deler av verden?(2) Kan det være rettferdig? Spørsmålet ble stilt av Adam Smith i 1776, i The Wealth of Nations, og det var norske skogeiere han skrev om.(3) Henvisningen til de norske skogeierne var ingen tilfeldig bihistorie. Eksemplet reiste etter hans mening ett av flere moralske og politiske problemer knyttet til berikelse basert på eierskap til naturressurser.

De fleste forbinder Adam Smith med loven om tilbud og etterspørsel, og ser ham som markedskapitalismens store teoretiker. Tilsvarende vil mange se Karl Marx som Smiths rake motsetning. Og sant nok, økonomer som Adam Smith, Thomas Malthus, John Steward Mill, David Ricardo og Karl Marx sto på mange måter i motsetning til hverandre. Setter man imidlertid de klassiske økonomene opp mot dominerende trender i økonomifaget i finanskapitalismens tidsalder, vil det være mer som forener enn skiller dem. I motsetning til mange økonomer i dag var det helt opplagt for samtlige av dem at økonomi alltid ville ha ikke bare en politisk, men også en moralsk og etisk side. De opplevde alle at de befattet seg med politisk økonomi, og de delte en forakt for den typen arbeids- og risikofri inntekt som kjennetegnet datidens aristokratis levesett. Hvis de hadde levd i dag, ville det ikke bare ha vært de parasittiske skogeierne som ville fått sitt pass påskrevet. De internasjonale oljeselskapene og nasjoner som Norge og Saudi-Arabia ville blitt sett på som forkastelige utvekster.

Adam Smith underviste betegnende nok i faget logikk og moralfilosofi ved Department of Political Economy ved universitetet i Glasgow.(4) Hvis du leser hva Smith skriver, vil du se hvor opptatt han er av å avdekke hvordan verdiene blir til, og hvor sentralt det er for ham å prøve å forstå de grunnleggende politiske rammebetingelsene for økonomien. I tillegg strever han med å få det til å henge logisk sammen i en moralsk og etisk helhet.(5) I The Wealth of Nations bruker Smith et langt kapittel til å diskutere ulike aspekter ved rente fra jordbruket. Han viser hvordan en som eier spesielt fruktbar jord, kan tilegne seg en inntekt, et overskudd eller altså – rente – uten at dette relateres til arbeidsinnsats eller egne investeringer.

Den som eier grunnen i et område hvor det blir funnet spesielt rike gruver, kan ta ut en tilsvarende rente. Det var i en slik sammenheng Smith tok for seg de norske skogeierne. Og det sentrale for ham var å finne fram til den formen for økonomi som ga den mest effektive utnyttelsen av ressursene, og dermed skapte mest mulig velstand. Da var det viktig å frigjøre seg fra parasittiske gratispassasjerer som beriket seg kun i kraft av sin eiendomsrett, ikke av egen innsats. Denne muligheten til å kunne leve på rente, uten noen egen innsats, påvirket Smiths syn på godseiere. Han mente blant annet at de som ikke deltok i produktiv virksomhet, rett og slett var for dumme til å kunne delta i politisk virksomhet. Til tross for at Smith selv ikke var tilhenger av store politiske omveltninger, kan man forstå hvorfor mange franske revolusjonære tok hans ideer til inntekt for seg.

Det var David Ricardo som først utformet en virkelig teori om fenomenet grunnrente. Ricardos, On the Principles of Political Economy and Taxation fra 1817, er kjent både for hans diskusjon om arbeidsverditeorien og teorien om komparative fortrinn.(6) Den førstnevnte skulle videreutvikles av Karl Marx til en teori om utbytting, den andre ble stående nærmest som et evangelium for alle tilhengere av frihandel. Men Ricardo la også stor vekt på å definere forskjellen mellom den type overskudd som kunne defineres som profitt – som han var tilhenger av – og grunnrente, som han foraktet.

Utgangpunktet for Ricardos diskusjon om grunnrente var jordbruket. Fenomenet grunnrente var spesielt tydelig i det britiske jordbruket i og med at aristokratiet i kapitalismens tidlige fase ofte leide jorda ut til forpaktere, som i sin tur drev den på kapitalistisk vis – med innleide arbeidere, investering i buskap, maskiner osv. Så lenge forpakterne var drevet av kapitalistiske motiver, måtte de nødvendigvis ha et overskudd for at de skulle være villige til å investere i et bestemt jordområde. Ricardo forutsatte at dette overskuddet måtte tilsvare gjennomsnittet i andre virksomheter. Hvis ikke, ville jo de «kapitalistiske» forpakterne ta med seg sin kapital et annet sted. Dermed vil prisen på en bestemt råvare tilsvare det nivå som den minst lønnsomme produksjonsenhet trenger for å kunne operere med et overskudd som tilsvarer gjennomsnittet i andre virksomheter. Grunnrenten tilsvarer de ekstrainntekter over gjennomsnittlig profittrate man kan sikre seg ved å eie eller kontrollere spesielt fruktbar jord. Det vil si: I teorien vil alle produktive jordstykker bortsett fra den minst lønnsomme gi grunnrente. Denne grunnrenten vil imidlertid være større jo mer fruktbar jorda er.

Det samme kan uttrykkes med et eksempel: Tenk deg at du har tre jordstykker som ligger ved siden av hverandre. Jorda drives av tre forpaktere som investerer i eksakt samme jordbruksutstyr og like mye såkorn av eksakt samme kvalitet. Alle tre legger på egen hånd like mye og like bra arbeid i bearbeiding av jorda, innhøsting osv. Vi ser her bort fra at arbeidet kan uføres av innleide. La oss si at for å dekke inn alle utgifter, måtte inntektene tilsvare 100. Hvis forpakter 1 etter å ha solgt alle sine produkter kun endte med en inntekt på 100, altså akkurat nok til å dekke alle utgifter, ville vedkommende høyst sannsynlig vurdere å trekke seg ut og legge jorda brakk. Hvis forpakter 2 fikk en inntekt på 110, og den gjennomsnittlige profitten i økonomien for øvrig lå på 10 prosent, ville det være grunnlag for videre drift. Overskuddet ville imidlertid ikke være stort nok til at noen kunne leve bare av å leie ut jorda til andre. La oss derimot anta at forpakter 3 fikk en inntekt på 130. Vedkommende kunne ta ut samme overskudd på 10, tilsvarende forpakter 2. De overskytende 20 ville derimot kunne innkasseres av jordeieren i form av rente – altså grunnrente.

Som andre økonomiske størrelser kan også grunnrenten svinge. Hvis prisen på den aktuelle råvaren, og dermed overskuddene, synker, vil den minst fruktbare jorda, den minst produktive gruve osv., bli tatt ut av produksjon. Dermed vil forskjellen mellom den mest fruktbare jorda og det jordstykket som så vidt gir en normal avkastning, bli mindre, noe som altså vil føre til at grunnrenten faller. Tilsvarende, hvis prisene øker, vil ny, mindre fruktbar jord bli benyttet og grunnrenten bli større. I virkelighetens verden vil sammenhengene naturligvis være mer komplekse. Mange jordbrukere kan klamre seg til jord, selv om den gir et lavere utkomme enn gjennomsnittlige profitter. Det kan dessuten være vanskelig å avgjøre hvilken del av overskuddet fra et jordstykke som skyldes grunnrente, og hva som skyldes effektiv innsats og investeringer fra den som driver jorda. I situasjoner når prisene går opp, kan også den som leier et jordstykke eller en gruve, sikre seg grunnrente. I mange tilfeller vil det dessuten være slik at den aktuelle operatøren av et jordstykke, en gruve – eller et oljefelt – er eieren selv. Dermed vil vedkommende kunne innkassere profitt og grunnrente på samme tid.

Hva var det så som skilte kapitalistisk virksomhet fra grunnrentebasert økonomi? La oss ta et eksempel fra vår tid: produksjon av mobiltelefoner. Vi antar at du har en god sum med penger, og ønsker å produsere en spesielt smart type mobiltelefon. Du må da skaffe egnede produksjonslokaler, kjøpe inn maskiner, nødvendige råvarer, og leie inn arbeidskraft. La oss videre anta at du investerer 100, og at virksomheten går veldig bra, du sitter igjen med inntekter på 130. Profitten vil da være 30. Det vil, i likhet med den som sitter på den mest fruktbare jorda i eksemplet over, være et overskudd langt over det normale. I motsetning til den heldigste jordeieren, som kan innkassere en verdi som ligger der fra naturens side, vil imidlertid årsaken til ditt store overskudd ligge et eller annet sted mellom unnfangelsen av din gode idé og det arbeidet som har gått med i selve produksjonsprosessen. Du kan dessuten ikke hvile på dine laurbær: Hvis dine telefoner viser seg å bli populære, vil andre kunne kopiere deg, og produsere telefoner som ligner på dine for lavere kostnader, og som kanskje er enda bedre. For å holde tritt må du derfor reinvestere det meste av overskuddet for å bli enda bedre neste gang. På den måten bidrar konkurransen til å presse prisene ned og overskuddene mot et gjennomsnitt.

Siden Smith og Ricardo har vi erfart at de kapitalistiske produksjonssyklusene av og til har skapt betydelig ubalanse. Overskuddene har til tider vært så lave at investeringene har stoppet opp, med økonomiske kriser som resultat. Den alvorligste av dem, krisen på 1930-tallet ble i realiteten ikke løst før etter verdenshistoriens mest ødeleggende krig. Men ingen vil benekte at kapitalistisk produksjon har skapt en dynamikk uten sidestykke i menneskehetens historie.

Når Ricardo så på grunnrente som moralsk problematisk, var det nettopp fordi den, i motsetning til profitt, ikke kunne knyttes til noen form for verdiskapende innsats. Selv om utgangpunktet for grunnrente i jordbruket eller i en gruve, skyldtes egenskaper som lå der fra naturens side, kunne ikke verdiene realiseres uten at noen var villig til å betale. Slik sett kunne en generell vekst i den lokale økonomien eller verdensøkonomien avgjøre grunnrentens størrelse. For å understreke dette tok også Ricardo tak i Smiths diskusjon om de norske skogeierne. Man kan bare spekulere på hvordan Ricardo ville forholdt seg til norske inntekter fra oljevirksomheten da oljeprisen var på sitt høyeste i 2008. Uten at vi nordmenn på noen måte var blitt mer produktive eller hadde intensivert vår arbeidsinnsats, steg landets oljeinntekter med mer enn 200 milliarder kroner. Det var mer enn det tidobbelte av den u-hjelpen Norge ga hvert år. På samme måte som på slutten av 1700-tallet lå en del av kilden til denne verdiveksten i økt økonomisk aktivitet i andre deler av verden, blant annet i Kina og USA. Men en vesentlig del skyldtes politisk uro og krig.

Henry George og grunnrenteskatten

Men selv om David Ricardo delte Adam Smiths skepsis til godseiere og andre som beriket seg uten noen som helst innsats, var heller ikke han noen samfunnsstormer som ønsket å innføre begrensninger på privat eiendomsrett. Ricardo levde selv av en formue han hadde sikret seg som aksjespekulant. Det kunne innenfor hans egen teori forsvares moralsk ved at han selv tok risiko, bidro med viktige investeringsmidler osv. I likhet med aristokratene hadde han arbeidet lite for den formuen han hadde ervervet seg. Det var først et halvt århundre senere da den amerikanske liberale økonomen Henry George trakk radikale konsekvenser av de samme teoriene, at de fikk politisk sprengkraft.

Få fagbøker, om noen, har truffet sin egen samtid så godt som Henry Georges Progress and Poverty fra 1879. Boka, som var et frontalangrep på alle former for grunneiendom, solgte i alt tre millioner eksemplarer! George delte ikke bare Smiths og Ricardos forakt for ikke-produktive rentenister, han tok de politiske og moralske konsekvensene av teorien, og gikk inn for at all grunneiendom måtte gjøres om til felleseiendom. Han så sitt prosjekt som en fusjon av på den ene siden den økonomiske teorien som lå til grunn for Smith, Ricardo og laissez faire-tradisjonen, og på den andre siden de kommunalistiske og sosialistiske ideer som var utviklet av tyskeren Ferdinand Lassalle og franskmannen Pierre Joseph Proudhon. En slik sammenblanding av frihandel og sosialisme kan høres merkelig ut tatt i betraktning hvordan historien har utviklet seg i ettertid. For George var sammenhengen logisk: Han sto på arbeidernes og de fattiges side mot fattigdommen, men var ingen antikapitalist. Tvert imot. Han så grunnrente som den viktigste enkeltårsaken til at kapitalismen ikke fikk utviklet sitt dynamiske potensial til alles beste.

Georges virkemiddel for å oppheve grunneiendommen var en universell skatt som skulle fange opp alle former for grunnrente. I den grad det var mulig, ønsket han å oppheve skatt på lønn og profitt – forutsatt da at ikke det som ble utbetalt som lønn eller utbytte, hadde elementer av grunnrente i seg. Den underliggende målsettingen var å utvikle et skattesystem som på den ene siden fremmet produktivitetsvekst, innovasjon, verdiskapning og velstandsfordeling, og som på den andre siden straffet alle former for ikke-produktiv oppsamling av rikdom.

Mens 1850- og 1860-tallet var preget av sammenhengende økonomisk vekst, opplevde kapitalismen fra slutten av 1870-tallet sin første verdensomspennende depresjon. Tidsånden hadde forandret seg – fra en ekstrem fremtidsoptimisme til uro. I Europa ville arbeidsløsheten blitt langt større hvis ikke mange millioner hadde emigrert til USA. Den amerikanske økonomien ble dessuten preget av en ny trend, som George så tydelig. Enkelte utnyttet trange tider til å konsolidere sin stilling ved å kjøpe opp pressede konkurrenter. Andre utnyttet situasjonen til å kjøpe opp alt fra strategiske eiendommer i byer til jordbruksland. Man så de første konturene av det som skulle bli en oligopolistisk amerikansk storindustri. I Georges bok fra 1879 er Rockefellers Standard Oil bare så vidt referert til. Rockefeller hadde på det tidspunktet så vidt startet oppbyggingen av det som bare ti år senere, til tross for sin økonomiske suksess, ble USAs mest forhatte selskap. Standard Oil, United Steel og andre mektige industrikarteller medvirket like fullt til at stadig nye opplag av Georges bok ble lest inn i en sammenheng.

Når de færreste i dag har hørt om George, skyldes det avgjort hans politiske endelikt. Det var en sterk allianse på papiret: produktive kapitalister og arbeidere på de fattiges side, mot all verdens rentenister! På mange områder satte også George politiske spor etter seg, uten at det lenger er allment kjent at de stammer fra ham. Da Henry George døde i 1897, 58 år gammel, fantes det en sterk georgistisk bevegelse, ikke bare i USA, men også i andre land hvor hans bøker var utgitt. Den sterke politiske indignasjonen i USA mot fremveksten av monopollignende storselskaper som Rockefellers Standard Oil og United Steel ville neppe ha vært like sterke uten George og hans mange støttespillere. Med Sherman Antitrust Act fra 1890 fikk USA verdens strengeste antitrustlovgivning.

I Norge var George en avgjørende inspirasjonskilde i forbindelse med utformingen av det første konsesjonsregimet for vannkraften. Det ble slått fast ved lov at retten til kraften i norske fosser ikke tilfalt den lokale grunneier, men samfunnet. Det var et radikalt inngrep. Sentrale personer i den norske liberale venstretradisjonen var sterkt påvirket av Henry George. Det gjaldt ikke minst Johan Castberg som var helt sentral da konsesjonslovene ble skrevet. Det gjaldt også en politisk engasjert kulturpersonlighet som Arne Garborg.

Motsetningen mellom rentenister og monopolister på den ene siden og produktive arbeidere og innovative kapitalister på den andre, kunne i mange sammenhenger være reell. Andre motsetningsforhold viste seg imidlertid å være viktigere. Småselskapene som var hardest presset av fremvoksende monopolister og grunneiere, var ofte mer tilbøyelige til å presse egne arbeidere spesielt hardt enn storselskapene, som ofte hadde bedre råd. Dermed røyk alliansen med den fremvoksende amerikanske fagbevegelsen. Selv om mange kapitalister kunne identifisere seg med Georges kritikk av rentenister, hadde de fleste inntekter basert på en eller annen form for grunnrente. Både konkursrammede småkapitalister og deler av den liberale middelklassen som var moralsk indignert over fattigdommen, bodde gjerne i selveide villaer i byenes beste strøk eller forsteder. Dette var områder som i tråd med Ricardos og Georges teorier steg spesielt sterkt i verdi i perioder med generell vekst i økonomien. Georges progressive eiendomsskatt ville dermed ha rammet deres familieformuer.

Karl Marx hadde under sitt arbeid med sine tre bind av Kapitalen allerede før Henry George vist hvordan selve eiendomsretten som institusjon umuliggjør en allianse av den formen George var talsmann for.(7) Eiendomsretten var helt sentral også for den produktive formen for kapitalisme George så som et forbilde. I praksis var det imidlertid svært vanskelig å skille eiendomsrett og kontroll over produksjonsmidlene fra eiendom og kontroll over den grunn fabrikkene måtte befinne seg på, råvarer på lager etc.

Når George i tiden som fulgte nærmest ble visket ut av historien, skyldtes det en formidabel motoffensiv i økonomifaget. Den fremvoksende skolen nyklassiske økonomer, forløperne til dagens nyliberalister, gjorde alt det de kunne for å viske alle politiske elementer ut av økonomifaget. Disse økonomene var kun opptatt av hvordan verdier fremsto som et resultatet av kjøp og salg i markedet, ikke hvordan de var blitt til. George ble avfeid med følgende enkle betraktning: For en investor var det likegyldig om en kjøpte seg inn i en eiendom eller skaffet seg aksjer i produktiv, industriell virksomhet. I begge tilfeller ville prisen være basert på forventet avkastning.

Marx og grunnrenten

Selv om Karl Marx var skeptisk til Henry Georges politiske prosjekt, sympatiserte han klart med hovedelementene i Ricardos grunnrenteteori. Da Marx for første gang for alvor tok for seg fenomenet grunnrente i tredje bind av Kapitalen, presenterer han en langt mer nyansert versjon av teorien enn både Ricardo og George. Marx klarte dessuten langt på vei å presentere sin versjon på en måte som gjorde at den kunne stå i mot kritikken som senere med tyngde skulle rettes om Ricardo og George. I forhold til jord opererer Marx med tre former for rente: Monopol, absolutt rente og differensialrente.

Monopol er den formen for rente en grunneier kan innhente ved at vedkommendes jord har en særegen egenskap, som gjør det mulig å produsere unike produkter som enkelte er villige til å betale langt mer enn produksjonskostnadene og vanlige overskudd. Dette tilsvarer egentlig den tradisjonelle formen for monopol hvor man har en eller noen få tilbydere og mange kjøpere. Marx bruker spesielle anerkjente vinmarker som et eksempel.

Absolutt rente er beslektet med monopol, men knyttes til en situasjon hvor den organiske sammensetningen (forholdet mellom antall arbeidere og investeringer) i jordbruket av historiske grunner var lavere enn i andre næringer. Dels fordi omsetningen av jord aldri var blitt helt fri.

Mest relevant i en oljesammenheng er begrepet differensialrente. Her skiller Marx mellom Differensialrente 1 og Differensialrente 2. D1 tilsvarer langt på vei den enkelt definerbare ricardianske grunnrenten, det vil si en merinntekt som skyldes at den aktuelle jorden er spesielt fruktbar fra naturens side. D2 handler om jord hvor produktiviteten har økt som følge av investeringer fra enten jordeieren eller forpakterens side.

For Marx var det naturlig nok avgjørende at hans grunnrenteteori ikke ble stående i motsetning til eller fremsto som inkonsistent med øvrige deler av Kapitalen. Helt sentralt i så måte var spørsmålet om hvordan verdier ble til. For Marx er kilden til et hvert overskudd eller profitt, merverdien. Merverdien er forskjellen mellom det en kapitalist får i form av inntekter, og det som betales ut til arbeiderne i form av lønn og diverse utgifter maskiner, råvarer etc. Kilden til enhver merverdi er selve arbeidet.

Marx moralske slutning av dette er at merverdien bør tilhøre den som har skapt den – arbeideren. Her avgrenset Marx seg først og fremst mot en fremvoksende dominerende oppfatning i økonomifaget som gikk ut på at verdiskapning måtte forstås slik den tilsyne-latende fremsto i markedet. Slik kunne verdiøkningen tilskrives både kapitalen i seg selv, etterspørselens størrelse – når det gjaldt jordbruket altså, jordens kvaliteter – og, kan vi legge til, når det gjelder et oljefelt: dets omfang, oljens kvaliteter etc.

Marx benektet ikke at årsaken til at en kapitalist, som kunne utnytte seg av kraften fra en stor foss, kunne ende opp med et overskudd som var langt større enn konkurrenter uten en slik tilgang, hadde sammenheng med fossens egenskaper fra naturens side. Slik sett kunne fossen betraktes som «en gave fra naturen». Fossen – eller i vårt tilfelle: oljen – har åpenbart en bruksverdi. Men nettopp fordi det her dreier seg om realisering av grunnrente, noe som ikke kan knyttes til innsats i form av arbeid, dreier det seg om en belastning på verdier skapt i øvrige deler av økonomien.(8)

Det sosialistiske prosjektet Marx gjorde seg til talsmann for, handlet som kjent om at verden kunne klare seg uten kapitalistene. Men på samme måte som de andre klassiske økonomene, anerkjenner også Marx at kapitalistene med sin risikovillighet og sitt entreprenørskap var med på å drive verden fremover, til et visst punkt – i hvert fall sammenlignet med aristokrater og grunnrentenister.( 9) Det samme kommunistiske manifest som skulle bli stående som et program for sosialistene, inneholdt også en hyllest til kapitalismens produktivitetsfremmende egenskaper. Grunnrentenister var i følge Marx parasitter, både i rent økonomisk (også for produktive kapitalister) og i moralsk forstand (fordi rentenistene kunne innkassere sine inntekter uten noen form for innsats).

Marx’ tankeskjema er avgjort logisk konsistens, man kan til og med tillegge det en slags objektivitet. Hvis man går inn i detaljene og nyansene, kan teorien presenteres med utgangspunkt i til dels avanserte matematiske modeller. Men fokuseringen på å vise at merverdien som skapes, ikke kommer fra naturresursen selv men fra arbeidere andre steder i økonomien, kan kanskje virke litt snirklete.

La oss ta et eksempel: En betydelig andel av de siste tiårenes oljeproduksjon er blitt produsert i Saudi-Arabia. Saudi-Arabia har fortsatt en vesenlig andel av verdens resterende oljereserver. Fra 1951 fram til 2000 har det enorme Ghavarfeltet stått for mer enn 60 prosent av Saudi-Arabias produksjon.(10) Ghavarfeltet er anslått til å ha inneholdt rundt 70 milliarder fat olje. I og med at produksjonskostnadene har vært minimale har det gitt eierne et astronomisk utbytte, og det aller meste er grunnrente. Det er ingen tvil om at oljen fra feltet har en stor bruksverdi. Det i seg selv er med på å forklare hvorfor etterspørrere internasjonalt er villige til å betale for oljen. Denne bruksverdien kan på samme måte som fossekraften, solen, vinden og for den saks skyld oksygenet i luften betraktes som en gave fra naturens side. Det saudi-arabiske statsoljeselskapet som eier og kontrollerer feltet, har derfor i minimal grad bidratt til å skape denne verdien. Hvis vi ser bort fra at høye oljepriser kan ha den effekt at forbruket blir redusert, slik at ressursen varer lengre og forbruket blir redusert, kan overprisen som må betales for oljen, betraktes som en parasittisk byrde for den øvrige produktive kapitalismen. Dette dreier seg ikke bare om en teoretisk konstruksjon. Den såkalte «oljekrisen» i 1974, blir av mange knyttet til firedoblingen av oljeprisen rett før. En marxistisk kriseteori fremhever også andre elementer. Men både marxister og andre økonomer vil være enige i at den ekstreme veksten i oljeprisen bidro til å redusere andre kapitalisters profitter og på den måten var medvirkende til krisen.

Men selv om Marx betraktet grunneiendom som en uproduktiv belastning på den øvrige økonomien, var han klar over at skillet mellom vanlig profitt og grunnrente ikke alltid lå i dagen. For den som kjøpte jordeiendom til markedspris, kunne jo investeringen fremstå som en hvilken som helst annen investering. Overført til Statoils internasjonale oljeaktiviteter kan et oppkjøp av et allerede etablert oljefelt, gassfelt – eller oljesandfelt i Canada – fremstå på samme måte som hvilken som helst annen markedstransaksjon. Marx brukte slavehandel som sammenligning for å understreke at dette ikke endret underliggende politiske og moralske forhold. Den som handlet på et åpent slavemarked, hadde sjelden vært involvert da det mennesket han sto overfor, en gang var blitt lagt i lenker. Det fritok imidlertid ikke den som kjøpte og solgte slaver – til markedspris – fra det moralske ansvaret for å delta i en slik handel. Poenget for Marx var at aktivitetene i et marked aldri kunne løsrives fra det fundamentale spørsmål om hvordan verdier var blitt til. På tilsvarende vis som slaveriet så han grunneiendom som en historisk illegitim institusjon, også den ofte etablert med vold og makt.

Tilbake til eksempelet Statoil: Når Statoil sammen med andre internasjonale oljeselskaper deltar i en budrunde på allerede påviste oljefelt i Irak, vil det tilsynelatende være vanlige markedsbetingelser som rår. Prisen vil påvirkes av hva de ulike selskapene forventer å få igjen for investeringen. En kan rent teoretisk tenke seg at prisen ender på et nivå som fører til at det aktuelle selskapet som vinner, ikke sitter igjen med mer profitt enn gjennomsnittet i andre industrier, altså ingen ekstraprofitt i form av grunnrente. I og med at den aktuelle tildelingen skjer innenfor rammen av en militær okkupasjon, vil en politisk økonomisk analyse kunne konkludere med at et hvert overskudd fra denne investeringen vil fremstå som historisk illegitim, uavhengig av om noen av partene sikrer seg grunnrente. Under omstendighetene det her er snakk om, vil en slik budrunde inneholde elementer av korrupsjon og politisk spill, hvor oljeselskapene nettopp sikter mot å sikre seg betydelig mengder grunnrente, mot at involverte politikere og embetsmenn stapper private andeler av den samme grunnrenten i sine lommer. Gitt at oljeprisen stiger mer enn ventet, at det aktuelle feltet som det høystbydende selskapet ender med gir større avkastning enn forventet, vil inntektene i henhold til Marx perspektiv inneholde et element av grunnrente, selv om feltet opprinnelig ble kjøpt til «markedspris ». Dermed vil det i henhold til Ricardo, George og altså Marx dreie seg om en parasittisk, illegitim inntekt.

Hvem tilhører «den norske» oljen

Aller mest relevant blir Marx’ versjon av grunnrenteteorien hvis vi på samme måte som hos Smith, Ricardo og George tar utgangspunkt i teoriens historiske og moralske grunnlag. Selv om Marx var ateist og antikapitalist, finner man også hos han en variant av den protestantiske arbeidsetikken. Marx og Engels identifiserte seg da også åpent med den mest radikale delen av det protestantiske opprørsbevegelsen som raste i Europa på 1500-tallet. I Engels’ bok om de tyske bondekrigene fra 1850 er den radikale opprørspresten Thomas Münzer (1491–1525) fortellingens store helt.(11) Münzers slagord «Omnia sunt communia» (Alt tilhører alle) viser tydelig nok hvordan den sosialistiske bevegelsen har røtter i den opprørske siden ved protestantismen. Anvendt på dagens virkelighet, hvis vi med alt mener jordklodens helhetlige økosystem og alle mener menneskeheten som sådan, også fremtidige generasjoner, er dette et grensesprengende slagord. Det er nettopp fordi Marx hadde et slikt grunnleggende universelt og humanistisk ståsted, at hans økonomiske teori er det beste utgangspunkt for å forstå kapitalismen i den fasen vi er på vei inn i.(12) Det er bare med et tilsvarende utgangspunkt vi på noe som helst konsistent etisk og moralsk vis kan forholde oss til kampen om verdens begrensede råvarer og de negative sidevirkningene som overforbruk av disse får i form av klimaendringer, forurensning, borgerkrig og krig. Og det er kun med et slikt utgangspunkt vi kan forholde oss hovedspørsmålet her: Hvordan skal sosialister i Norge forholde seg til at vi befinner oss i et land hvor statskassen er full av inntekter som på mange måter er grunnrente i sin aller reneste form?

Det første spørsmålet som må avklares, blir hvordan vi skal forholde oss til fenomenet nasjon. Gir det noen mening å operere med et tilsynelatende utopisk slagord som «alt tilhører alle», i en verden som er delt opp i nasjoner? Kan man i praksis komme lenger enn det som var utgangspunktet for det norske vannkraftsregimet, hvor norske myndigheter i Henry Georges ånd slo fast at all energi fra landets fossefall tilhørte staten eller fellesskapet? Og er det ikke langt på vei en tilsvarende forståelse som norsk oljepolitikk bygger på ved at en så stor del av grunnrenten fra oljevirksomheten har havnet i et oljefond som i prinsippet skal eies av alle nordmenn?

Vi kan ikke nå en sosialistisk rettferdig fordelt verden uten at vi griper fatt i de økonomiske utfordringene knyttet til stadig knappere ressurser. La oss lage følgende tankeeksperiment: Sett at store deler av verden hadde gått over til en demokratisk styrt planøkonomi. Videre at vi i Norge med en oljeproduksjon tilsvarende den vi har i dag, skulle vurdere og slutte oss til de andre landene som var med i et slikt system. Ville resten av verden ha akseptert at vi samtidig skulle få en pris for «vår» olje som lå langt over hva det kostet og produsere denne, at nordmenn av den grunn skulle kunne nyte en levestandard som lå langt over alle andres? Svaret er nei. Forklaringen er enkel. Utgangspunktet for en sosialistisk økonomi må være at alle verdier som ligger der fra naturen side skal være gratis, tilgjengelig for alle. Nå vet vi at det er store forskjeller på naturressurser som har stor bruksverdi for oss mennesker. Vi har ressurser vann, luft, sollys, vind – som man lenge har ment det er nok av – og som er bærekraftige i den forstand at de fornyes konstant. Så har vi jordbruksprodukter, fiskeriressurser o.l., som det er mulig å operere på bærekraftig vis, men som er knappe ressurser i den forstand at teknologi og natur setter grenser for hvor mye som kan produseres uten at vi samtidig undergraver tilgangen på de samme ressursene på lang sikt – hvor behovet dermed kan være større enn tilgangen. Dernest har en knappe, ikke-fornybare ressurser – som olje.

Det sier seg selv at selv i en sosialistisk økonomi må vi finne måter som hindrer at folk verden over forbruker for mye av den aktuelle ressursen. En måte vil være å benytte et pengesystem med priser, tilsvarende det vi har under kapitalismen. Hvis vi regner inn alle negative sideeffekter av oljeforbruk, og kombinerer dette med en beregning av hvilken nytteverdi oljen vil kunne ha for menneskeheten på sikt – medisiner, kontaktlinser m. (mye) m. – vil prisen på oljen kunne bli langt høyere enn den som sikrer Norge og Statoil store mengder grunnrente i dag. Hensikten med en slik høy pris vil imidlertid kun handle om å begrense forbruket, ikke at den skal tjene som en ekstraordinær stor belønning til dem som måtte produsere oljen. I den grad pengene skal sirkulere på samme måte som under kapitalismen, må de kanaliseres til et slags verdensfellesskap tilsvarende Henry Georges ide, men altså organisert i et globalt system.

Det er imidlertid slett ikke sikkert at prising er den beste måten å sikre et forsiktig uttak av jordens begrensede oljeressurser. Andre virkemidler er reguleringer, forbud eller rasjonering. Liberalismens ideologiske gjennombrudd fra 1980-tallet har bidratt til at mange forbinder slike virkemidler som byråkratiske, stivbente og lite effektive. Kritikken er feilaktig. Selv under dagens kapitalisme har vi forskjellige former for rasjonering som fungerer utmerket. Før i tiden brukte ungdom mye av sin tid til å stå i kinokøer. I dag er kinokøene langt på vei historie, ikke fordi markedet har tatt over, men fordi vi har avansert informasjonsteknologi som kan gjennomføre fordeling og salg av populære, «knappe» billetter på effektivt, ubyråkratisk vis. Tilsvarende systemer kunne vært utviklet for forbruk av petroleumsressurser. I noen sammenhenger kan forbud være særdeles effektive. Problemet med nedbrytelsen av ozonlaget ser ut til å ha blitt løst ved forbud mot bruken av ozonnedbrytende gasser. På tilsvarende vis kan vi forby bruk av bensin og diesel som drivstoff for privatbiler, oppvarming, produksjon av elektrisitet osv. Men det mest sosialistiske, og samtidig mest effektive av alle virkemidler er å begrense forbruke av knappe ressurser, å gjøre det til et spørsmål om moral. Når ca. 1,5 milliard muslimer verden over ikke spiser svinekjøtt, dreier det seg om selvpålagt moralsk og etisk begrensing av hva man kan spise. Uwa-indianerne i Colombia motsatte seg oljeutvinning i deres områder ut fra et tilsvarende religiøst verdensbilde. Oljen er en viktig bestanddel av deres kosmologi, som for øvrig består av jord, vann, fjell og himmel. Oljen ble sett på som hellig fordi den ble regnet som en levende ressurs. Den befinner seg dessuten i verdens hjerte. En tilsvarende endring av det kapitalistiske, konkurransemenneskets opplevelser av forbruk av knappe ressurser vil åpenbart ikke komme av seg selv. Ikke minst vil det kreve at man lever i et samfunn som sikrer den enkelte en grunnleggende trygghet for vedkommendes fremtid. Det er imidlertid totalt ahistorisk å forutsette at slike grunnleggende endringer i folks moralske oppfatninger ikke kan forekomme.

Men hvordan skal vi forholde oss til det faktum at de fleste formene for politisk styring per i dag foregår innenfor rammen av nasjoner? Er ikke mange sosialister i Norge motstandere av EU nettopp fordi det er en internasjonal organisasjon som fratar oss nasjonal suverenitet? Det siste først. For min del er jeg først og fremst motstander av EU fordi det er en organisasjon som i sin kjerne er et nyliberalistisk prosjekt. Spørsmålet om nasjonal suverenitet blir mer komplisert. Selv om utgangspunktet for sosialister må være at alt tilhører alle, betyr ikke det nødvendigvis at alt skal reguleres og styres av en sentralisert, men demokratisk verdensstat. En demokratisk bærekraftig økonomi uten utbytting og innkassering av grunnrente, som samtidig tar hensyn til menneskehetens mangfold, må både bli mer sentralisert og mer desentralisert enn de styringstrukturene vi har i dag. Når jeg her har trukket inn forhold knyttet til en fremtidig sosialistisk økonomi, er det fordi det alltid må være en bro mellom våre dagsaktuelle krav og de mål vi streber i mot. Dette betyr at vi i praksis må ha en dialektisk tilnærming til et tilsynelatende overordnet prinsipielt spørsmål, som nasjonenes «suverene» rett til å gjøre hva de vil med de naturressurser som måtte befinne seg innenfor sine områder.

Hovedfronten i kampen om den spesielle renten som kan hentes ut av rike olje- og gassfelt, har helt siden begynnelsen av forrige århundre stått mellom multinasjonale selskaper med hovedkvarter i og i allianse med verdens mektige imperialiststater på den ene siden, mot langt svakere, ofte fattige produsentnasjoner på den andre. Internasjonale oljeselskaper har gjennom tidene utviklet et utall virkemidler som har sikret dem overskudd som ligger høyere enn mange andre kapitalister, og at dette store overskuddet nettopp kan knyttes til erobring av grunnrente. I kampen om grunnrente mellom nasjon og selskap må sosialister stå utvetydig på produsentnasjonenes side. Det må også gjelde når gjelder land med relativt usympatiske regjeringer som Libya, Iran og Irak. (Det er bare i forhold til land som Saudi-Arabia, Kuwait og De arabiske emirater at en slik entydig stillingtagen er problematisk. Alle tre ble mer eller mindre konstruert av Vesten for å kontrollere strategiske oljeinteresser. Alle er apartheidaktige stater der selve jobben med å utvinne oljen blir utført av immigranter uten politiske og sosiale rettigheter, mens et mindretall med «statsborgerskap» lever av å innkassere renten).

For Norges del var det utvetydig riktig at det på 1970-tallet ble iverksatt en rekke tiltak, i opposisjon til multinasjonale oljeselskaper, for å sørge for størst mulig nasjonal styring og kontroll. Et viktig mål var nettopp å sikre at minst mulig av grunnrenten havnet i lommen på utenlandske oljeselskaper. Gitt at det ikke finnes noen verdensregjering som er i stand til å regulere produksjon, forbruk og inntekter fra oljevirksomheten på en forsvarlig måte, er nasjonal styring og kontroll det nest beste. For fattige land med oljereserver kan innkassering av grunnrente under gitte betingelser betraktes som en snarvei til utjevning av de mange strukturelle økonomiske ulikheter som finnes mellom fattige og rike i verden.

 

Men i Venezuela så vel som i Norge vil grunnrenteandelen både fra et ricardiansk og marxistisk grunnrenteperspektiv dreie seg om verdier som urettmessig har sin opprinnelse i verdiskapning andre steder i verden. Når Chavez tilbyr billig olje til Cuba, naboland i regionen og fattige i USA, kan ikke det betraktes bare som en gimmik, men som en virkeliggjørelse av en moralsk forpliktelse. Tilsvarende for oss i Norge:

Norske oljearbeidere som sliter med å få oljen opp av havet, fortjener de lønningene de har. De kan dessuten med all mulig rett forlange at oljeselskapene og staten legger forholdene til rette på en sånn måte at de ikke må ofre liv og helse i sitt arbeid. Det enorme overskuddet som befinner seg i det norske oljefondet, er imidlertid ikke lønn som fortjent, men grunnrente i sin aller reneste form.

Jo, det er bedre at en slik ressurs tilfaller en stat med formelle demokratiske institusjoner, enn at det tilfaller multinasjonale oljeselskaper. Men siden det meste av denne oljen blir betalt for og forbrukt andre steder i verden, betyr det samtidig at de faktiske inntektene i Oljefondet er merverdi skapt av andre lands arbeidere. Fra et marxistisk ståsted bør det være helt klart: Dette er et overskudd vi ikke har noen moralsk rett til. Dette er en konklusjon som samtidig må få konsekvenser for hva slags oljepolitikk som bør føres.

Siden vi befinner oss i et land som har sikret seg suverenitet over en begrenset ressurs hvor et intensivert forbruk samtidig har negative miljø- og klimaeffekter, må sosialister støtte alle tiltak som bidrar til å begrense utvinningstempoet. Vi har et ansvar både overfor klimaet og fremtidige generasjoner å begrense uttaket av en så verdifull ressurs.

Gitt at Oljefondet tross alt er der, vil vi selvfølgelig støtte at bruken av dette fondet først og fremst skal tjene folk flest. I og med at dette er verdier vi ikke har fortjent, vil vi også støtte forslag som går ut på å konvertere fondet til utvikling i fattige land. Frem for alt må strategien være å sørge for at verdiene det er snakk om, konverteres til investeringer som kan bidra å gi oss en økonomisk og miljømessig bærekratig økonomi

Noter: